Foto: Alexander Ottesen

Så var det i gang igjen. Fotballen begynner denne helga å trille i flere av de større fotballnasjonene sør, øst og ikke minst vest for lille Norge. Ikke Premier League, det må dere vente enda ei uke på. Og ja, jeg mener dere, ikke jeg. For i år er ”min” liga i England Championship. Dessverre. Men heldigvis har holder de det gående i Norge også, og du skulle bare visst hvor mye jeg gleder og gruer meg til søndag…

Men fortiden er glemt. Skal heller se litt fremover. Ikke langt, men framover skal jeg uansett se. For meg personlig går jeg en nervepirrende helg i møte. Newcastle serieåpner i Championship lørdag, og jeg ser vel omtrent like lyst på årets sesong som en person som står midt i en milelang togtunell. Det eneste lyset man kan se derfra er toget som kommer dundrende mot, og etter vert over en. Men hva så? Ligastart for pokker. Dagen man ser fram til helt fra siste serierunde. Kanskje spesielt denne gangen, i og med at veien tilbake til Premier League liksom skulle begynne denne dagen. Hva skal jeg si? Jeg ser vel ikke helt hvordan Newcastle skal klare å komme seg tilbake dit med det første. Om spillet og ikke minst innsatsen er som forrige sesong tror jeg vel ærlig talt Newcastle finner sin vante posisjon på tabellen. Rundt midten, helst litt under. For de av dere som kjenner en Newcastlesupporter, så vet dere kanskje hvor optimistiske vi pleier å være når seriestart nærmer seg? Vel, i år så har jeg personlig ikke den samme optimismen. Hvorfor lurer du kanskje på? Jo, det skal jeg si deg med glede. Det har nesten ikke skjedd noe positivt siden forrige sesong var over. Owen er borte, og for meg er det greit. Han virket ikke spesielt interresert i å spille for de sorte og hvite uansett. Martins er solgt, og noe annet kunne man ikke forvente. For meg er det største tapet denne sommeren at Bassong er solgt. Spilleren som ble hentet som et talent og stallfyll for en halv million pund ble solgt med god fortjeneste til Tottenham etter en god fjorårssesong. Oi, der har jeg faktisk ramset opp alt som har skjedd denne sommeren. Klubben har ikke blitt solgt som de fleste håpet. Sesongkortsalget er nesten ikke eksisterende. Alan Shearer er tilbake som ekspertkommentator i BBC. Og klubben har ikke en permanent manager ved seriestart en gang. For meg sier det siste punktet ALT. Driften av klubben er rett og slett hodeløs og ikke minst USERIØS. Hvordan denne klubben skal kunne rykke opp i år er for meg et under. Nei, seriestarten i Championship er egentlig ikke noe jeg gleder meg til allikevel. Selv om det er tungt å innrømme det, så må jeg si meg enig i Steven Taylor.

Men nok om engelsk fotball og over til klubben som står mitt hjerte nærmest. Rosenborg. I helgen er det kvartfinale i cupen. Jeg hadde nesten glemt hvor morsomt det kan være. Og jeg sitter nå her og forbanner meg over at jeg skiftet jobb på et forferdelig tidspunkt og i den forbindelse timet lønnsutbetalingene på verst tenkelige måte. Som du kanskje skjønner får jeg ikke reist til Molde på søndag. Så da må jeg ta til takke med tv’n og forferdelige kommentatorer. Fotball er best på tribunen, så enkelt er det. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Faktisk får jeg ikke gjort noe som helst med utfallet av kampen heller. Er bare det at jeg blir 10 ganger mer nervøs når jeg ser en fotballkamp på tv, sammenlignet med når jeg kan stå/hoppe og synge av full hals på tribunen. Når jeg er på tribunen er jeg på en måte en del av kampen. Det føles faktisk som om jeg er direkte avgjørende for utfallet av kampen. Høres sikkert dumt ut for enkelte, men det er deres tap at dere ikke har funnet gleden ved å overvære en fotballkamp som fanatisk supporter.
Når det gjelder utfallet av denne kampen er jeg veldig usikker. Jeg står ikke i den samme tunellen som Newcastlesupporteren i meg gjør. Jeg står heller på en planovergang. Toget kommer dundrende mot meg, men jeg har muligheten til å unngå det. For ja, Molde er i god form og har imponert i det siste. De har bøttet inn mål og spilt fin fotball. All honnør for det. Men denne gangen møter de ikke et Startforsvar som har åpnet låvedøra på vidt gap og sier stig på. Denne gangen møter de et forsvar som slipper til veldig lite. Og det lille som skulle passere forsvaret plukker som regel norges for tiden beste keeper opp. Dessuten har jo laget en veldig fin tendens til å IKKE tape kamper på norsk jord. Faktisk har de en tendens til å vinne de aller fleste kampene de spiller på norsk jord. Attityden og vinnerviljen er enorm. Molde spiller nok bedre på sitt aller beste. Men hva hjelper det når bunnivået er så alt for lavt? Per dags dato er Rosenborg norges beste lag, og Molde norges nest beste. Det kommer også til å være sånn etter helgens cupkamp. For det er serien som avgjør hvem som er det beste fotballaget i Norge i 2009. Men hva så? Det har ingen verdens ting å si på søndag. For på søndag er det kun en ting som gjelder. Vinn eller forsvinn. I år skal vi til Ullevaal.

Denne helga kan bli fantastisk, og den kan bli så dårlig at jeg ikke vil stå opp på mandag. Livet er herlig for den som er glad i fotball!!!!

Hans

Men, hva er disse Tippeligaspillerne verdt? Jo, det skal jeg si deg. De er verdt det klubbene krever for å selge dem. Slik er det alltid. Det er det som er fordelen ved å eie en god fotballspiller. Eie høres kanskje litt stygt ut, men det er det enkleste uttrykket. Regner ikke med at noen av dere tror at det er snakk om slaveri her uansett. Men tilbake til markedsverdien. Da Rennes la inn bud på Tettey var det flere som ropte på at Rosenborg måtte selge. Ikke bare for Tettey sin skyld, men for norsk fotball sin skyld. For landslaget, og for senere salg. Det kan nesten se ut til at alle, bortsett fra de som faktisk har noe de skal si i denne sammenhengen, klubbene, ønsker at spillerne skal selges som om det var loppemarked. Noe jeg ser på som latterlig. Det kan ikke selges bare for å selges. Jeg har full forståelse for at klubbene ivaretar egne interesser først. Fotball er tross alt konkurranse. Selvfølgelig kan det hende at norske klubber priser spillerne sine for høyt i forhold til nivået. Personlig har jeg ikke nok kunnskaper til det internasjonale transfermarkedet til at jeg kan si noe om det. Men jeg kan se, og si meg enig i at tempoet og nivået på spillerne i Tippeligaen er lavere enn de største ligaene i Europa. Vi kan ikke forvente at Tippeligaens beste spiller, neste sesong er årets spiller i Premier League, eller i Æresdivisjonen i Nederland for den sags skyld.
Tilbake til klubbenes prising av spillerne sine. Som jeg tidligere skrev i forbindelse med Rennes sitt avslåtte bud på Tettey. Klubbene krever det spilleren er verdt for dem. Hvis spilleren ikke er verdt det samme for en aktuell kjøper er det synd for kjøperen og eventuelt spilleren. Men når Rennes ikke vil legge 40 millioner på bordet for Tettey, så sier det meg at interessen ikke er enorm. Den er stor, men ikke enorm. Uten sammenligning forøvrig, så var Real Madrid villig til å betale så mye som Manchester United mente Cristiano Ronaldo var verdt for dem.

Det sies at norsk fotball har en lav status ute i Europa, og at spillere fra norske klubber derfor ikke er like mye verdt nå som før. Og det er helt sikkert sant. Landslaget har ikke akkurat imponert de siste årene. Prestasjonene til norske lag i Europa-cupene har stort sett vært fraværende. Og spillere som har gått fra Tippeligaen til antatt større ligaer de siste årene har heller ikke imponert. Men når vi er inne på det siste. Vet klubbene som kjøper disse spillerne hva de egentlig kjøper? Selvfølgelig kan du aldri vite 100% sikkert at det er riktig å kjøpe en spiller, det er mye som kan skje. Det som derimot er mulig er å gjøre så god re-search som over hodet mulig. Et godt eksempel i denne sammenheng er Rosenborg sitt kjøp av Marek Sapara. I lang tid gjorde Rosenborg mange bomkjøp, og brukte store penger på spillere som ikke slo til. Når de kjøpte Sapara brukte de mye penger, men de visste 95% sikkert hva de gjorde. De hadde brukt lang tid på å kartlegge spilleren, og hvilket nivå han lå på. Og takket være godt forarbeid gjorde de sitt beste kjøp på lang tid. Sapara var en umiddelbar suksess, og fikk mye av æren for seriegullet i 2006. Han har ikke vært like god hele veien, men har ligget høyt på de fleste spillerbørser alle sesongene han har vært her. Dette kjøpet var veldig gjennomtenkt, og de hadde gjort hjemmeleksen sin. Rosenborg var veldig interessert i å kjøpe Sapara, men på grunn av manglende kunnskap om den slovakiske ligaen tok de tiden til hjelp. Takket være det gjorde de et godt kjøp.

Dersom aktuelle kjøpere virkelig er interessert i å kjøpe en spiller burde de gjøre en god og veldig grundig re-search. Da vet de i mye større grad hvilket nivå spilleren ligger på, og hva de kjøper. Det kunne spart mange spillere for en tilværelse på benken, og mange klubber for bortkastede millioner. Med god og grundig re-search tenker jeg ikke bare på spilleren man skal kjøpe. Men faktisk bruke litt tid på å kartlegge ligaen spilleren kommer fra. Da ser man i større grad hvilket tempo og nivå spilleren har inne. Om interessen er stor nok bruker klubbene litt ekstra tid, og finner ut om det virkelig er en spiller de ønsker. Er det det så legger de villig de nødvendige millionene på bordet. Du ser ikke hvor god en spiller er om du har observert han fra tribunen to ganger, og 10 ganger på film. Derfor er min påstand at det er til spillernes eget beste at de ikke blir solgt til første og verste(?). Det er bedre og vente et halvt år og gå til en klubb som vet hva de ønsker.

Til slutt. Det har vært nevnt at spillere fra Norge ikke er interessante fordi de har rykte på seg for å være dårlige. Men hvis det er noe som er sikkert, spesielt det siste året. Så er det at spillere som har gått fra Norge har måttet ta virkelig store steg for å spille seg inn i sin nye klubb. Stort sett for store skritt. Forventnignene har vært store, og skuffelsene enda større. For meg tyder det bare på at spillere fra Tippeligaen er overvurdert, ikke at de har rykte på seg for å være dårlige.

Hans

Skivebommen unngikk de ved å ikke velge Bodø. Ja, jeg skjønner at det er surt å aldri få store idrettsarrangementer, men hver så snill og husk på at det er to forskjellige organer som sa nei til Tromsø-OL og EM i Bodø. Jeg går ut i fra at NFF tar avgjørelsene de mener gir størst sjanse til å få et EM. Og derfor er det helt korrekt og utelate Bodø. Selvfølgelig kan vi gå glipp av noe norges-reklame til millioner av tv-seere Europa rundt. Men helt ærlig, hva er det du setter deg foran tv’n for  å se på i juni og juli 2016? Mest sannsynlig fotball. Fotballsupportere er nok ikke de det er lettes å selge fisketurer og havsafari til etter et eventuelt EM. Midnattssolen er heller ikke det viktigste hos de fotballfrelste. Nei, det er fotball de vil se.
Videre er det viktig å tenke på de som tar turen til Norge om vi skulle få EM. Ja, en hotellbåt hadde helt sikkert fungert veldig bra. Og på et eller annet vis hadde nok de fleste fått en plass og bo. Men oppe i det hele må man huske på infrastrukturen. Å bygge veier og jernbaneskinner for og frakte mennesker til og fra stadion er kostbart. Og jeg tror at om Bodø skulle tilfredsstilt kravene på det området hadde transportnettet blitt til de grader overdimmensjonert med tanke på etterbruk. Ja, det er bittert, men om vi skal tenke på alles beste er det bra at Bodø ikke får stå som søkerby til EM i 2016.

Så over til avgjørelsen om at Lillestrøm får være med, mens Bergen ikke får det. I gårsdagens innlegg ga jeg klart uttrykk for min mening. Men for nye lesere kan jeg gjenta den. Bergen burde være en av søkerbyene, det burde ikke Lillestrøm. Grunnen til at Bergen ikke får søke skal visstnok ligge på stadionplanene. NFF var redde for at bergenserne ikke skulle klare å ferdigstille stadion til 2014, noe som er et klart krav fra UEFA. Og det er synd de ikke klarte å stille de nødvendige garantiene. For om det er noen som virkelig kan klare å fylle en stadion til 30.000 også etter EM, så er det Brann. Rosenborg vil nok også være kapable til det. Men nå er det som kjent Bergen jeg konsentrerer meg om. Byen er norges nest største, og sånn sett ligger alt til rette for et stort arrangement. Da er det bare så utrolig synd at den fotballgale byen ikke klarer å leve opp til ryktet sitt. I følge bergenserne er det ingen som er så lidenskaplig opptatt av laget sitt i hele Norge som dem selv. Og den diskusjonen skal jeg ikke ta her nå. Men hvis hele Bergen er så lidenskaplige, hvordan klarer de ikke da og finne en tomt? Jeg er overbevist om at de hadde fått til det om de hadde vært så lidenskaplige de skal ha det til. Selvfølgelig kan man skylde på de folkevalgte, men det er jo tross alt innbyggerne som har valgt disse. Nå skal det jo sies at fotball EM 2016 nok ikke var den heteste fanesaken før forrige kommunevalg. Og det skal også sies at de folkevalgte ikke alltid gjør det de er valgt til. Men uansett, skulle tro det var mulig å stille de nødvendige garantier. Tok visst diskusjonen allikevel.

Alt i alt er det som sagt ikke det verste som kunne skjedd. Men det er synd at Lillestrøm, som nesten kan regnes som en drabantby for Oslo er med. For alle andre enn oss nordmenn vil det se ut som om Oslo har to stadioner, ikke en. Når jeg søker på kjørerute fra Groruddalen, der den nye storstuen skal ligge, til Lillestrøm på gulesider.no tar det 14 minutter å kjøre mellom de to stedene. Når folk fra utlandet søker på f.eks google-map, så kan man risikere å få to fotballstadioner på samme bildet. Da kan forvirringen hos enkelte bli stor. Nå skal jeg ta høyde for at jeg ikke vet de nøyaktige plasseringene av stadionene. Men jeg føler det gir et ganske godt bilde uansett. om det er 14 minutters kjøring, eller en halvtime er ikke veldig vesentlig. Det vil fortsatt være veldig nærme hverandre.

Printscreen fra gulesider.no

Til slutt vil jeg bare nevne begrunnelsen for at Lillestrøm er valgt. Den er ganske åpenbar. De satset som eneste by på en stadion for 40.000 tilskuere. Hadde Bergen eller Trondheim gjort det ville de mest sansynlig fått det. Selvfølgelig måtte bergenserene fortsatt ha stilt garantier for stadionen sin. Men om de hadde søkt for å bli byen med en stadion til 40.000 tror jeg NFF kunne lagt litt godvilje til, og bergenserne kunne vært med på moroa. Men slik ble det altså ikke, og Norge søker uansett på et godt grunnlag. Jeg er bare glad for at forbundet ikke satset på at gode tv-bilder og store naturopplevelser ville sikre oss et fotball-EM. Det er tross alt fotballen som er i sentrum.

Du kan forøvrig lese NFF’s pressemelding, med begrunnelser her!

”Svarten” – pressisering. Hvis du ikke skjønte hva svarten er så er det den innerste delen av en skyteskive. Du må inn der om du skal få noe særlig poeng når du ligger på standplas og skyter. Bildet under illustrerer.

Hans

Foto: Anders Vindegg Det er opp til UEFA og Platini og bestemme om Norge får EM sammen med Sverige i 2016

Ja, i dag skal det altså bestemmes hvilke norske byer som skal få lov til å arrangere fotball-EM i 2016 om Norge og Sverige får det. Og det skal visstnok være ”mye bra” i søknadene i følge Roger Solheim. Så det blir spennende å se. Jeg tror vel egentlig det er ganske opplagt hvem som får tildelt et eventuelt EM. Men jeg skal ikke si noe sikkert. Det har kommet mye rart fra fotballforbundet sin side før, så ingen ting vil overaske.

Når det er sagt, så er det egentlig bare tre av de fem som for meg virker aktuelle. En av de tre byene må bygge stadion med kapasitet på 40.000, og de to andre må minimum ha 30.000. Som kjent skal det bygges ny storstue i Oslo med kapasitet til 50.ooo. Tilbake til de fem søkerbyene. Nå er det heldigvis ikke jeg som skal ta avgjørelsen og bestemme hvilke tre av de fem søkerbyene som skal få status som EM-by. Men når det er sagt har jeg ganske klare meninger om hvem det burde bli. Personlig mener jeg Trondheim, Bergen og Stavanger er de dessidert beste alternativene. Hvorfor skal jeg komme tilbake til når jeg nå skal ta for meg en og en søkerby.

Bodø
Vet jeg kommer til å få mye pes for dette, men Bodø har jo rett og slett ikke kapasitet til et sånn arangement. Å utvide Aspmyra til 30.000 vil være noe av det mest hodeløse som har skjedd på stadionfronten i fotball-Norge noen sinne. I år har Bodø/Glimt hatt ca. 4200 tilskuere i snitt på sine hjemmekamper. Mens snittet i fjor var på 5500 i en sesong der laget ble nr 4 i serien. Det vil altså si at det er 24.500 plasser for mye i forhold til snittet. Den kampen som trakk flest tilskuere i fjor hadde 7400 besøkende. At de i det hele tatt tenker på å bygge en stadion som tar 30.000 er for meg uforståelig. Men etter det jeg har skjønt er planen at deler av stadion skal bygges midlertidig til selve EM-sluttspillet. Noe som for meg gjør det hele enda mer håpløst. Hva er vitsen med å bygge en midlertidig stadion? Jeg tror ikke akkurat det er en tanke UEFA liker. Det er tross alt de som skal bestemme om vi får dette mesterskapet. Skal vi ha noen som helst sjans til å konkurrere med de andre nasjonene nytter det ikke å komme med midlertidige løsninger av sånne dimmensjoner. Så stadionbiten alene er for meg nok til at Bodø IKKE skal få EM.
Men nå har det seg sånn at det ikke bare er stadionkapasitet som teller ved en EM-søknad. Hotellrom og infrastruktur er selvfølgelig også viktig. Nå vet ikke jeg hvor mange hotellrom det er i Bodø i dag, men jeg nekter å tro det er nok. Så da må det jo også bygges hoteller. Skal dette gjøres på samme måte? Finne en midlertidig løsning som skal demonteres når mesterskapet er over? Nei, det blir rett og slett for dumt.

Lillestrøm
Jeg begynner med stadionfasiliteter her også. Kan lese på VG sine sider at mye tyder på at Lillestrøm får tildelt en av plassene. Dette på grunn av at de skal bygge et stadion som tar 40.000 tilskuere. Men igjen, hva i all verden skal Lillestrøm med en så stor stadion? I årets sesong har klubben et snitt på 8300 tilskuere. I fjor lå det på 8700. På det meste i fjor hadde de ca. 11.500 mennesker innenfor stadionportene. En stadion som tar over 30.000 mer enn de har i snitt på hjemmekampene sine? Nei, det blir for dumt. I utgangspunktet er det ikke noe vits i å bygge en stadion som tar 40.ooo for noen norske klubber. Men i og med at noen må gjøre det, så for all del, ikke la det bli Lillestrøm. Om det skjer kan vi risikere og ha fire stadioner som tar over 20.000 i Oslo-området innen EM, (Ullevaal 25.000, den nye landskamparenaen 50.000, ”Nye Åråsen” 40.000 og Vålerengas nye stadion ca. 20.000). For meg ser det ut til at det er minst to for mye. I og med at det må bygges en stadion med kapasitet på 50.000 til et evt EM, så er det naturlig at den ligger i Oslo. Da trengs det ikke en med kapasitet på 40.000 bare minutter unna. Oslo-folket går jo ikke på fotballkamp uansett.
Når det kommer til hoteller og infrastruktur kan jo også dette faktisk bli et problem. For to stadioner betyr to gruppespill. To gruppespill betyr dobbelt så mye spillere, supportere, presse osv. Da kan man fort risikere at kapasiteten i Oslo og omegn er sprengt. Om det skulle skje at f.eks England og Tyskland havner i hver av de to gruppene. Da har Oslo et problem. Dette er land som trekker enorme mengder med supportere, og jeg tror ikke Oslo vil kunne takle to så store nasjoner, i tillegg til de seks andre.

Trondheim
Rosenborg er en klubb med en stor tilhengerskare, og tanken på et stadion som tar 30.000 er ikke så veldig fjern. Tanken på et stadion som tar 40.000 er fjernere, men ikke like håpløs som Lillestrøm. Det vil være 20.000 ledige plasser om vi legger de siste årenes tilskuersnitt til grunn. Men det virker mye mer naturlig med 40.000 i Trondheim kontra Lillestrøm. Mest naturlig vil 30.000 være, men det har seg sånn at Norge må stille med en stadion som tar 40.000. Og da er det jo mest naturlig at det er den klubben med det høyeste tilskuersnittet som har den arenaen.
Når det gjelder hotellkapasitet og infrastruktur så vil jeg vel tro at Trondheim er i nærheten, hvis de ikke alt er der. For meg er Trondheim kanskje det aller mest opplagte alternativet til å få tildelt et EM sammen med Bergen og Oslo.

Bergen
Også bergenserne er flinke til å møte opp på kamp. Det er norges nest største by, og et naturlig sted og arrangere EM. Brann trekker som sagt bra med folk, og er sammen med Rosenborg per dags dato den eneste klubben som vil kunne ha behov for et stadion som tar 30.000. Bergen er også det klareste alternativet til Trondheim når det kommer til en stadion på 40.000. Det vil bli noe i overkant stort, men langt mer naturlig enn både Lillestrøm og Stavanger.
Infrastrukturen og hotellkapasiteten i Bergen burde vel også være i stand til og takle et fotball-EM. Og også her vil vil slippe midlertidige løsninger. Bergen er som sagt norges nest største by, og da burde det være ganske opplagt at det er en by som har kapasitet til å takle et EM.

Stavanger
Den siste søkerbyen er Stavanger. Det er norges tredje største by om man regner Sandnes som en del av Stavanger, noe mange gjør. Viking er også en klubb som trekker mye folk, og klubbledelsen har tanker om en stadionutvidelse uavhengig av et eventuelt EM. 30.000 er nok noe urealistisk også for Viking, men fortsatt langt mer realistisk enn for Bodø/Glimt og Lillestrøm. Også her har det vært snakk om midlertidlige løsninger, noe jeg mener er drepen for et fotball-EM i Norge. Men det er kanskje nødvendig. Det som må sies i den sammenheng, er at det er mer aktuelt for UEFA å gå med på at èn tribunedel med 5-10.000 plasser er midlertidig. Sammenlignet med over halve stadion og 20.000 plasser.
Også Stavanger har erfaring med relativt store arrangementer. Ikke at sandvolleyball-VM er i nærheten av fotball-EM, men det er da noe. Dessuten er nok hotellkapasiteten i vestlandsbyen vesentlig større enn i Bodø. Kanskje er den stor nok per i dag til at det er realistisk med tanke på EM.

Til slutt vil jeg bare si at om Norge skal få et EM så må noen bygge for stort. Slik er det bare. Og jeg tror det mest realistiske vil være at noen har en midlertidig løsning for deler av stadion. Men at 50-75% av en stadion skal rives etter 5-6 fotballkamper er bare håpløst. At 10-15% taes ned igjen etter mesterskapet er ingen god løsning det heller. Men det er nødvendig om vi ikke skal oppleve halvfulle tribuner i Tippeligakampene. Med tanke på disse midlertidige løsningene skulle man kanskje ikke tro at Norge hadde noen sjans i det hele tatt. Og det er det ikke sikkert vi har heller. Det eneste som taler for et mesterksap i Norge og Sverige er det at UEFA-president Platini er en forkjemper for de små. Både i klubbturneringene og på landslagsnivå jobber han for at de små kan lykkes. For at fotballen skal overleve er den avhengig av at det ikke kun er de største nasjonene som arrangerer mesterskap og hevder seg. Konkuransen er knallhard, men det ser ikke helsvart ut heller. Det eneste som er sikkert er at det hadde vært fantastisk morsomt med et mesterskap på norsk jord.

EDIT:
Ja, nå ligger fasiten på bordet. Og det ble Trondheim, Stavanger og Lillestrøm, sammen med Oslo. Personlig mener jeg det er en skandale at Lillestrøm får status i stedet for Bergen, og hvorfor kan du lese over.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Hvor ofte hører jeg ikke folk si at Tippeligaen er kjedelig? Nivået er så lavt. Det går så tregt. Sammenlignet med Premier League er det latterlig dårlig og så videre. I timesvis, ja dagevis har jeg hørt det maset. Og jeg har prøvd gang på gang og forklare personen jeg snakker med, som forøvrig forguder engelsk fotball, at det faktisk går an å like norsk fotball.

Problemet blir bare det at denne ”engelskmannen” ikke klarer å åpne øynene sine. Jeg har ingen problemer med å si meg enig at nivået på norsk fotball ikke er veldig bra. Men du kommer ikke til å få meg til å si at norsk fotball er kjedelig. Etter en søndag med 25 mål på 5 Tippeligakamper, og flere omdiskuterte situasjoner forsterkes bare min påstand. Norsk fotball er ikke kjedelig. Og sannelig følger ikke Brann og Fredrikstad opp mandag, og sørger for overtidsdrama. Hva får dere til å mene at norsk fotball er kjedelig? Italiensk fotball derimot, det er kjedelig. Nivået er bedre, men fotballen er kjedelig. Høres det helt feil ut i dine ører? Javel, la meg forklare. Som jeg sa ble det i dag scoret 25 mål på 5 Tippeligakamper. Hva går du på fotballkamp for å oppleve? Personlig går jeg for å oppleve mål og stemning. Hvis det er noe det er mye av i norsk fotball for tiden er det mål. Jeg har tidligere kritisert lag for å legge seg bakpå mot Rosenborg, og vise liten vilje til og angripe. Men i kampene der Rosenborg ikke er innblandet er ikke denne skepsisen for å angripe like stor. Og i kampene til Rosenborg tar de ansvar og angriper. Der er det bare en ting som gjelder, og det er og få ballen i nettet. Noe de også har klart 33 ganger på 16 kamper.
Så tilbake til Italia. Finnes det noe land i verden der forsvar er viktigere enn i Italia? Jeg kommer vertfall ikke på noen. ”Å forsvare seg er det viktigste i fotball. Det er spillets sjel” sa Fabio Cannavaro en gang. I et oppfølgingsspørsmål ble han spurt hva som er det morsomste. Han svarte med tre ord; markere, markere og markere. Det er kanskje ingen stor overaskelse at en forsvarsspiller sier dette. Ikke stor, men heller ingen selvfølge. Det er vel ingen andre land i verden som har produsert så mange forsvarsspillere av ypperste klasse som Italia? Hvorfor? Fordi Italienerne er så utrolig glade i å forsvare seg. De har jo også produsert angripsspillere av absolutt høyeste klasse, men de har jo ikke angrepet. Italienerne har stort sett forsvart seg godt, og scoret et mål og vunnet. Eller, riktig så ille er det ikke, men det er ikke langt i fra heller. Både landslaget og klubblagene spiller sånn. Jeg sier ikke at det ikke er lurt, jeg sier ikke at det ikke fungerer. Det eneste jeg sier er at det er kjedelig. Jeg vil heller se mål enn fantastisk forsvarspill. Aller helst begge deler, men det er ikke mulig å oppnå.

Har jeg fortsatt ikke overbevist deg om at Tippeligaen ikke er kjedelig? Neivel. Jeg vil tippe at mange av dere som leser dette her selv spiller fotball. Og sansynligvis på et nivå eller tre under Tippeligaen. Hvis Tippeligaen er så kjedelig, hva er ”din divisjon” da? Om jeg bruker de samme kriteriene som mange andre bruker for å bedømme om fotball er kjedelig eller ikke, altså nivået. Da er sansynligvis din divisjon et eneste stort gjesp. Men det syntes kanskje ikke du? Nei, tenkte meg det. Selvfølgelig har det en del å si at du selv spiller, men la oss gjøre et forsøk. Neste gang du ser på Tippeligaen, prøv å bruk tilnærmet de samme øynene som du bruker når du selv spiller. Vet det er vanskelig, men prøv. Om det ikke fungerer, gi Tippeligaen en sjanse. For hvis det er noe som er sikkert, så er det at den ikke er kjedelig. Du får mål, mange av dem vakre, omdiskuterte situasjoner, følelser og alt som hører fotballen til. Du får nøyaktig det samme som i England, Spania, Italia og Champions League, bare på et lavere nivå. Ja, du får noen tabber, men det gjør du da i de store ligaene også. ”Smil til verden, og verden smiler til deg” er et utrykk jeg er glad i. Jeg gjør herved følgende endringer. ”Smil til Tippeligaen, og Tippeligaen vil smile til deg.” Det er helt sant.

Helt til slutt. Hvor får du den beste fotballopplevelsen? På stadion eller i sofaen? Personlig stemmer jeg soleklart for det første alternativet. Fotball er best på stadion, og aller best på supportertribunen. Fotball er følelser, og er det noe du finner på en supportertribune er det nettopp det. Følelsen man får når ‘’sitt lag” scorer fire minutter på overtid, og avgjør kampen er ubeskrivelig. Du har kanskje prøvd det i England, men ikke i Norge fordi du ikke har et norsk lag? Da vil jeg bare si, synd for deg. For den følelsen er like ubeskrivelig deilig på en norsk tribune. Personlig syntes jeg den er bedre.

Hans

”Tettey er dårlig behandlet” sier Hauge. Han mener Rosenborg driver med ufint spill. Hvis det er noen i hele fotballverden som IKKE har noen som helst rett til å si hva som er ufint og ikke, så er det vel netopp Rune Hauge. www.fotballblogg.no skrev for en stund siden en fin sak om denne forferdelige mannen, og den kan du lese her. Det anbefales på det sterkeste. Men nok om denne agenten, og tilbake til det jeg ville skrive om, Rosenborg og Tettey.

Selvfølgelig er det litt surt for Tettey at han ikke får reise ut i Europa og prøve seg i større ligaer. Se om han duger på et enda høyere nivå. Jeg kan klare å skjønne at det er litt bittert. Men det har seg sånn at Alexander Tettey er under kontrakt med Rosenborg Ballklub. Klubben som har oppfostret han som fotballspiller siden ungdomsårene. Klubben som har gitt han muligheten til å vise seg frem både nasjonalt og internasjonalt, selvfølgelig fordi gutten er god nok. Klubben som turte å satse på han. På bakgrunn av alt dette håper jeg Tettey klarer å legge skuffelsen bak seg og fortsette å spille som han har gjort i hele vår. Jeg håper også han skjønner Rosenborg sin situasjon. For om Rosenborg skal hente en fullgod erstatter for Alexander Tettey, så må det legges mye penger på bordet. Og da må de først få igjen mye penger for han. Rosenborg har dessuten sagt, at for dem så er Alexander Tettey verdt 40 millioner kroner. Klubben har også sagt at Marek Sapara står før Tettey i køen for å bli solgt. Disse to utsagnene må både Tettey, Hauge og utenlandske klubber akseptere. Fordi det er Rosenborg som sitter på eierrettigheten på Tettey. På den måten er det Rosenborg som bestemmer hva som skal til for at de skal selge han.

Slik er fotballverden. Som jeg tidligere har sagt er det pengene som styrer alt. Og da er det godt og se at klubbene også vet og utnytte det til egen fordel. Ikke bare la seg utnytte. Mange vil sikkert si at Rosenborg tar en sjanse, fordi motivasjonen til Tettey fort vil bli dårlig. Men hvis han lar det skje ødelegger han bare for seg selv. Spiller han dårlig blir han benket i Rosenborg, og blir han benket der blir han vertfall ikke solgt ut i den store verden. Så det beste Tettey kan gjøre er å fortsette storspillet, og spille sin egen markedsverdi til over 40 millioner kroner. Klarer han det vil enda større klubber enn Rennes komme på banen, og vips blir han solgt. Ikke fordi prisen er høy, men fordi han er god nok.

Så for å være helt ærlig. Jeg syntes ikke synd på Tettey. Han spiller fortsatt for et godt fotballag, og han vil få spille på høyt nivå også i år. Europacupen er i gang, og der vil Rosenborg nå langt. Fortsetter han sitt gode spill vil budene komme. Og til slutt har ikke Rosenborg noe valg. Men jeg syntes ikke Rosenborg skal bli sett på som en stor stygg ulv bare fordi de ikke selger til første og beste. Personlig syntes jeg de skal ha skryt for å vise at de vil noe her i fotballverden. Endelig en norsk klubb som tørr å vise at de ikke vil la seg kaste rundt, og bli utnyttet fordi de kommer fra en liten fotballnasjon. Klubben har som mål å komme tilbake til Champions League, og da trenger de spillere av Tetteys kaliber. Derfor sier det seg selv at de ikke kan selge Tettey for en lavere sum enn det de kan hente en fullgod erstatter for. Så Rune Hauge, hold kjeft om skittent spill og dårlig behandling. Det må være lov også for klubber å gjøre det som gagner dem mest. Man kan ikke alltid gjøre alle spillerne kjempefornøyde. Om Rosenborg skulle solgt alle som ville ut i de større ligaene, som det er vist interesse for. Da hadde de solgt over halve laget sitt. Det sier seg selv at det ikke er interessant for klubben.

EDIT: Jeg blir visst nødt til å følge opp ytterligere. Tore Pedersen står å roper høyt at Rosenborg MÅ selge Tettey. Dette fordi han mener det vil gjenreise norsk fotball. Han tror tydeligvis at dette vil bane vei for andre. Han sier også at om norske spillere presterer bra på utebane kan dette gi et positivt inntrykk av den norske serien. Så langt kan jeg være enig. Men har mannen, som forøvrig også representerer Tettey, og garantert har personlig interesse av at gutten blir solg, tenkt på Europacupen? Europacupen er meg bekjent også utebane. Det aller beste for norsk fotball hadde vel vært om et norsk lag igjen kunne kommet seg til Champions League. Og per dags dato er det kun Rosenborg som er i stand til det. Om de også skal være i stand til det om et år, da de sansynligvis igjen får muligheten, avhenger av at de har gode nok spillere. Hvis Rosenborg nå selger Tettey, så er dette med på å svekke laget, og samtidig svekke mulighetene for å lykkes i Europa. Jeg personlig tror det er like viktig for norsk fotball at vi har lag som presterer internasjonalt. Ikke bare enkeltspillere. Og om vi igjen skal få lag som presterer internasjonalt, da må vi tørre og holde på våre beste spillere slik at lagene kan komme seg ut.

Hans

I denne sammenhengen skal det sies at jeg holder med Newcastle United, og for meg er Owen verdt null og nada. Han har bare kostet klubben er formue, og stort sett gått skadet. Siden 2005 har han spilt 71 kamper, og scoret 26 mål for klubben. Antall mål er faktisk ikke så aller verst, det er verre med antall kamper. Vil tippe at omtrent halvparten av disse 71 kampene er som innbytter også. Men nok statistikk for nå. Da Owen som 17-18 åring slo gjennom for Liverpool var det farten og akselerasjonen som gjorde han til den måltyven han var for de helrøde. Ikke bare løp han fortere enn de fleste, men han timet også løpene perfekt. I sin første hele sesong for Liverpool ble han toppscorer, sammen med to andre forøvrig, men uansett. Den største grunnen til dette var hans enorme fart. For det er det Michael Owen har vist som fotballspiller. Fart. Selvfølgelig har han også gode avslutteregenskaper, men det hjelper ikke hvis han ikke kommer seg i posisjon. Måten Owen kom i posisjon på var ved hjelp av farten sin.

Når Owen vendte hjem til England og Newcastle var jeg som ”Magpie-supporter” ganske fornøyd. Jeg tenkte at et år i Real Madrid, preget av skader ikke kan ha ødelagt han totalt. Han var jo bare midt i 20-årene da han kom til Newcastle, og derfor så jeg ganske lyst på Owens fremtid på St. James’ Park. Men fremtiden ble som kjent ikke lys. Hverken for Owen, eller klubben ellers. Når jeg nå skal se tilbake på Owens tid i Newcastle er det to ting som preger mitt syn. Det er skader og skuffelse. For han har ikke vært skadefri en hel sesong sammenhengende. Kanpt nok en halv. Og med skadet tenker jeg ikke på korte avbrekk. Nei, da mener jeg langtidsskadet. Stort sett er det det han har vært. Når en spiller går skadet over lengre perioder, i Owens tilfelle 3-4 år, så blir man fysisk svakere. Man mister rett og slett litt av fysikken sin. For Owen sin del har det resultert i at hans hovedvåpen er redusert til løskrutt. Mannen har ikke fart lenger. Han løper nok fra Mark Viduka på treningsfeltet, men det skulle til og med jeg gjort. Bortsett fra det er jeg usikker på om han løper fra noen andre.

Så hva er Michael Owen i dag? Personlig mener jeg han er en avdanket stjerne, i en alder av 29 år. Og om Manchester United skal få noe ut av han har de en stor jobb å gjøre med fysikken hans. Heldigvis for Owen sin del vil han helt sikkert få den best tenkelige oppfølging i Manchester. Men er det mulig å finne tilbake til gammel storhet? Personlig tviler jeg. Jeg skal være forsiktig med å avskrive Owen totalt. Han kan jo om ikke annet bli litt samme type som Henke Larsson var for samme klubb en periode. Men er det virkelig det han ønsker? Å være reserveløsning i enkelte kamper i en alder av 29 år? Tydeligvis. Som sagt, jeg skal ikke avskrive han helt. For er det noen som vet å overaske, og lykkes med det, så er det Alex Ferguson. Dette kan være en kjempesignering for alt jeg vet. Og om ikke annet så vil det vertfall ikke koste klubben all verden.

Så kanskje det virkelig er verdt å satse på en ”avdanket” stjerne alikevel? Hvem vet? Han har jo tross alt scoret 200 mål på 411 kamper for klubb- og landslag.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Ja, jeg holder med Rosenborg. Og ja, Sapara har vært god i år. Men hva skal Rosenborg med en spiller som stort sett hver gang han uttaler seg i media ønsker seg bort fra Trondheim. I dag tok han også på seg oppgaven og si at Alexander Tettey er skuffet, uten at Tettey selv har sagt noe om det. Selvfølgelig kan ha gitt uttrykk for det i garderoben, men uansett. Som jeg har sagt før styres alt i fotball av penger. Og heldigvis har Rosenborg ganske greit med penger. Eller, de har vertfall verdier som enkelt kan gjøres om til penger.

I og med at Rosenborg sitter som eier av disse verdiene, så er det Rosenborg som bestemmer hvor mye de er verdt for dem. Denne gang har de sagt at Alexander Tettey for dem er verdt 40 millioner kroner. De sa også i vinter at Marek Sapara for dem er verdt mer enn 30 millioner kroner. Mange kan mene at trønderne krever for høye summer for spillerne sine. Men sånn jeg ser det krever Rosenborg bare det de mener spilleren er verdt for dem selv. Rosenborg ønsker å være et lag som presterer bra i Europa, og da må klubben ta konsekvensen av det med å ha spillere som kan klare det. Og klubben må være tøff nok til og tørre og si nei til et bud de mener er for lave. Det er sånn fotballverden fungerer. Hva alle andre mener kan ikke Hamrèn, Hoftun og Skutle bry seg om. Jobben dems er å få Rosenborg til å bli et bedre fotballag, ikke gjøre utenlandske klubber, forståsegpåere og andre til lags hele tiden. Hadde de gjort alle til lags, hadde de ikke gjort jobben sin. For da hadde ikke Rosenborg blitt et bedre fotballag.

Men tilbake til Sapara. Han har gitt uttrykk for at han har høyere tanker for sin egen fotballkarriere enn norsk Tippeliga. Og det er greit. Mannen skal ha all ære for å ha opptrådt proffesjonelt i hele vårsesongen, og spilt bra. Selv om jeg personlig ikke syntes oppførselen hans i vinter var spesielt proffesjonell, så kan jeg klare å glemme det. I det store og det hele har Sapara gjort en god jobb for Rosenborg. Til tider har det vært varierende, men han har vist takter som tyder på at han kan prøve seg i en større liga. Som overskriften sier, så håper jeg personlig at Sapara er spilleren som forsvinner fra Lerkenal i sommer. Hvis en MÅ bort. Aller helst vil jeg jo at alle blir. Men jeg også ser at det berømte budsjettet skal ende så positivt som mulig, eller vertfall så lite negativt som mulig. Om det som skal til er et spillersalg, så skal jeg akseptere det. Så lenge det ikke selges fler enn en spiller. For om Rosenborg ønsker å komme tilbake til det gjeveste selskapet i Europa. Da må flest mulig av de som spiller i Rosenborg i dag, også gjøre det neste år. Trønderne trenger å få tilbake kontuiniteten for å hevde seg igjen. Og da nytter det ikke og selge over halvparten av de faste midtbanespillerne. For i tillegg til Sapara og Tettey er Skjelbreid også et hett salgsobjekt.

Selvfølgelig skjønner jeg at spillerne vil ut i den store verden og se hva de duger til. Men jeg håper bare de vil utforske verden sammen med Rosenborg en stund til, og vise hva Rosenborg duger til. Så mitt ønske, er at Sapara blir solgt. Rosenborg beholder sine lokale yndlinger, og er rustet for Champions League neste år.

Hans

Burde Andresen og Vålerenga gått ut anderledes mor Rosenborg?

Men når skal de andre lagene lære at det ikke går å forsvare seg til seier mot Rosenborg? For det har til nå ikke fungert for noen. Ikke en gang i andre forsøk klarte Vålerenga det. Og et spørsmål til. Hva i all verden er det som får Vålerenga til å være så defensive på sin egen hjemmebane? Når de for en gangs skyld får hele Klanen på kamp. Jeg sier ikke at de skal kaste alt i angrep. Men det må da være lov å håpe på litt mer enn noen kontringer nå og da. For det var stort sett det Vålerenga hadde å by på. I det store og hele kjørte Rosenborg kampen, og det var fullt fortjent med overtidsmålet. Rettferdigheten seiret. Rosenborg ville vinne, mens Vålerenga ikke ville tape. Det var veldig enkelt å se. Eller, var det kanskje bare det at bohemene ikke maktet? For Rosenborg stod for nok en maktdemonstrasjon. Trønderne ser bare sterkere og sterkere ut. Og hvis ingen stopper dem snart ser jeg ikke bort i fra at de går ubeseiret gjennom sesongen. Så sterke er Rosenborg i dag. De er rett og slett ustoppelige, og så lenge Hamrèn klarer å holde spillerne på jorda blir de nær sagt umulige og slå. Det har de jo bevist de 16 første serierundene.

Men tilbake til måten andre lag møter Rosenborg på. Hva får en trener til å tro at de skal greie å forsvare seg til minst et poeng mot et lag som for det første knapt nok slipper inn mål, og for det andre bøtter inn mål i den andre enden? Jeg har lyst til å bruke et sitat av gode gamle Nils Arne Eggen, fra hans tid som Rosenborgtrener. ”Det er ikke lurt å gå ut defensivt mot oss på Lerkendal, vet du. Det er som å sende Salman Rushdie på sykkeltur i Teheran.” Eneste forandringen jeg kunne gjort, var å fjerne Lerkendal fra sitatet. For det ser jo håpløst ut å forsvare seg mot Rosenborg uansett, hjemme eller borte. Til slutt bryter de jo bare gjennom forsvarsmuren. Per i dag er det kanskje det Rosenborg er aller best på. Å bryte gjennom en forsvarsmur. Det er i grunnen ikke så rart de er så gode til det heller, for de har fått trening på det i 16 serierunder nå. Eller, jeg skal gi Molde litt honnør for å periodevis prøve noe annet i 16. mai kampen. Men bortsett fra det har Rosenborg spilt 15 kamper der de har trent på å spille seg gjennom etablert forsvar. Da er det ikke rart de er gode på det heller.

Uten at jeg har noe som helst grunnlag for å sette meg inn i en Tippeliga-treners situasjon. Så tror jeg vel det at jeg ville vurdert å prøve noe annet enn å forsvare meg mot Rosenborg. Jeg hadde syntes det hadde vært verdt et forsøk. Gå ut med høyt press, og stresse dem tidlig. Overaske dem rett og slett. Kanskje til og med fått 1-0. Og etter 1-0 ville jeg ikke lagt om med det samme, men heller prøvd og fortsette i samme spor. For hadde Vålerenga turt å satse litt mer, kunne de fort fått 2-0, og da hadde det blitt mye vanskeligere for Hamrèns menn. Da hadde de vært i en veldig uvant situasjon. Og det er kanskje det som må til for og stoppe Rosenborg i år? Rett og slett overaske dem, og sette de i en uvant situasjon. For sånn det er nå, blir de satt i en veldig kjent situasjon kamp etter kamp. Noe jeg ikke akkurat tror er Rosenborg i mot. For de mestrer den situasjonen bare bedre og bedre. Og selvtilitten i den situasjonen blir bare høyere og høyere. Spillerne til Rosenborg vet i dag at de til slutt vil klare å bryte ned motstanderen. Det ser vertfall sånn ut. Nå mener ikke jeg at det skal spilles med høyt press og at alt skal kastes i angrep i 90 minutter. Men at det hadde vært noe å prøve vertfall de første 10 minuttene er jeg overbevist om.

Men nå vet ikke jeg om det hadde vært noen suksessoppskrift å gå ut på noen annen måte enn det nesten alle har gjort til nå heller. Fordi det har vi ingen fasit på. Det eneste jeg vil fram til er at jeg tror det hadde vært verdt et forsøk. Nå er det bevist at det alle har prøvd på, som i bunn og grunn er det samme, ikke fungerer. Da er det på tide å prøve noe annet. Hva har Rosenborgs motstandere å tape på det? I verste fall en styggere målforskjell. I beste fall vil de klare å frarøve Rosenborg tre poeng. Eller, vi har jo faktisk en fasit, om ikke annet en skisse til en fasit. Jeg nevnte 16. mai-kampen. Der gikk Molde på banen for å prøve å score mål, og prøve og vinne kampen. Det er vel kanskje ingen som har vært nærmere å greie det enn Molde var i den kampen?

Nei, nå får det være nok ”tips” til andre lags trenere. Personlig er jeg bare glad det er som det er. Jeg holder jo med Rosenborg. Og du verden så deilig det er om dagen, noe Hamrèn også syntes. Det er som Esten O. Sæter skriver, rett og slett vakkert.

Troillan på topp.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De siste dagene har det hersket en liten debatt blant spillere og trener i Tippeligaen. Jeg tenker ikke på hendelsen med Kjetil Rekdal og Eirik Bakke. Nei, jeg vil inn på Daniel Nannskogs uttalese. ”Det er bra for norsk fotball om Rosenborg vinner serien hvert år.” Mange, meg inkludert, tenkte nok at mannen må være gal som kan mene noe sånn. Men er han virkelig det?

Umiddelbart er jo selvfølgelig tanken at han er det. For rent underholdningsmessig er det antakeligvis drepen for norsk fotball. Tilbake til 90-tallet. Tiden da Rosenborg var overlegne og vant hvert eneste år. Da den eneste spenningen knyttet seg til hvem som skulle rykke ned, og hvor mange poeng Rosenborg skulle vinne serien med. Det var jo nesten bare kjedelig å følge med på Tippeligaen, fordi du visste hvordan det endte til slutt. Som Rosenborgsupporter gikk jeg nesten bare å ventet på høsten, slik at Champions League kunne komme i gang. Hvordan det var å holde med de andre lagene vet jeg ikke. Men sånn jeg har forstått de som holdt med de andre var det kjedelig og frustrerende. For de som ikke holdt med noen, men bare interesserte seg for fotball var det bare kjedelig. Hvis man ser litt på tilskuertallene fra den tiden, så var jo disse også lavere enn i dag. Folk reiser jo på fotballkamp for å få underholdning, og for mange er spenning da viktig. Når denne spenningen nesten ikke eksisterte så ble det jo ikke så interessant å reise på kamp heller. På slutten av storhetsperioden så man jo at forspranget ble mindre og mindre, og i 2004 skilte et fattig mål Rosenborg og Vålerenga på toppen av tabellen. Dette året begynte jo virkelig interessen for norsk fotball å øke igjen. Tilfeldig? Neppe. Året etter hadde TV2 og Canal Digital sikret seg tv-rettighetene til Tippeligaen for 1 milliard kroner. Norsk fotball var plutselig mulig å selge dyrt igjen, fordi interessen var så stor. Flere klubber så muligheter til å øke satsingen når friske penger kom susende inn i klubbkassene, og ambisjonene var høye.

Så over til det sportslige. Under Rosenborgs storhetstid på 90-tallet var ikke nivået på Tippeligaen generelt så høyt. Men nivået på seriens beste lag var desto høyere. Det ble mange store prestasjoner i Champions League, og Rosenborg satte Norge på fotballkartet. De slo flere virkelig store klubber, og de vant til og med gruppen sin et år. Flere spillere ble solgt ut i Europa for store summer, og mange av dem hadde vært innom Rosenborg. Men hva med klubbene bak Rosenborg? Joda, det var klubber der som lyktes også. Ikke i like stor grad. Men Molde var jo i gruppespillet, sammen med Rosenborg, i 1999. Flere norske lag stod for gode prestasjoner i UEFA-cupen, og landslaget presterte meget godt. Kort sagt kan 90-tallet oppsummeres med norsk fotballs moderne gullalder. Mye av grunnen til at flere norske lag lyktes i Europa, tror jeg var at det var mer stabilt da enn nå. Det var 3-4 lag som stort sett hvert år kjempet om plassene bak Rosenborg. Sånn sett var det et ”tetsjikte” på 4-5 lag hvert år som kjempet om de høyeste plasseringene. På den måten fikk også disse lagene jevnt med erfaring fra Europa-cupen, og kunne til slutt prestere akseptabelt der.
Til sammenligning har det etter Rosenborgs fall vært variasjon og ustabilitet. De som har vunnet det ene året har skuffet året etter. Hvilke klubber som har ligget på topp 3 har variert fra år til år. Og resultatene internasjonalt? De har nesten ikke vært eksisterende. Eneste er vel Rosenborg sin til nå siste sesong i Champions League, da de til slutt endte som nummer tre i ”dødens pulje.”

Så fire år etter at Rosenborg var borte fra tronen sitter vi her. Økonomien i Tippeligaen ser ut til å være totalt skakkjørt. Rosenborg er tilbake på toppen. Ustabiliteten ser fortsatt ut til å herje. Men Stabæk ser ut til å være litt på gang igjen. Kanskje kan de bli det første laget til å følge opp et seriemesterskap med en god sesong? Vålerenga og Brann ser også ut til å våkne litt mer til live. Noe jeg tror er viktig. De store byene, med de høye publikumstallene og store ressursene må prestere bra, om norsk fotball skal vokse. Og det som jeg ser på som det mest positive av alt til nå i år. Det er at avstanden mellom topp og bunn er stor. Fra tredjeplass til første plass under nedrykksstreken er det 12 poeng som skiller. Hvis jeg legger godviljen til kan jeg klare å finne en gruppe med bunnlag, en gruppe med lag midt på tabellen, og en gruppe med topplag. Slik burde det også være. Det aller viktigste er nok at det er de samme lagene som danner gruppen med topplag hvert år. Slik at disse lagene kan spille i Europa år etter år, og opparbeide seg erfaring der. Og ikke minst, tjene penger der. Nå har norsk fotball prøvd å leve av seg selv i 3-4 år, og det fungerer ikke. Sånn jeg ser det er det nødt til å være forskjeller i norsk fotball. Pengebruken kan ikke være lik alle steder. Noen har bare større ressurser enn andre, og slik må det være. Det er forskjeller i dag også. Men forskjellene er ikke store nok. Selvfølgelig vil det bli kjedeligere for de klubbene som år etter år havner midt på tabellen. Men for Tippeligaen som helhet tror jeg det er gull verdt med en gruppe av de samme lagene som hvert år danner topp 5-6. Da vil det sportslige nivået øke. Og spenningen og underholdningen for publikum vil bli ivaretatt. Det er en vinn-vinn situasjon. Kanskje vil vi igjen se norske lag som presterer godt i Europa? Og kanskje kan vi drømme om et landslag som presterer igjen?

Så tilbake til Nannskog sin uttalelse. Han har delvis rett. Med Rosenborg som seriemester hvert år vil de få muligheten til å kvalifisere seg til Champions League hvert år. De vil nok også greie å kvalifisere seg mange av gangene. Men han tar også feil. For det er ikke sunt for interessen at Rosenborg igjen blir like overlegne som de var. Det beste som kunne skjedd norsk fotball er at ting stabiliserer seg, og at de samme klubbene år etter år spiller i Europa. Hvis disse klubbene også ettervert klarer å prestere bra i Europa vil Norge få muligheten til å kvalifisere to lag for Champions League. Når spillerne da opparbeider seg erfaring fra et høyt nivå, vil de til slutt prestere på et høyere nivå. Og det hele ender opp med at flere lag, og flere spillere får spille på høyt nivå. Noe som igjen gagner landslaget. At norske lag og spillere presterer på et godt internasjonalt nivå, vil også gjør det enklere å selge spillere ut for høye summer. Om det er mulig å oppnå vet jeg ikke. Men jeg håper vertfall det. Drømmen for alle som er glade i norsk fotball må da være at minst et norsk lag hvert eneste år spiller Champions League. Og at minst 2-3 lag hvert år spiller Europe League, hvor minst et går videre fra gruppespillet.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Da er trekningen for de første kvalifiseringsrundene til Champions League og Europe League unnagjort. Som vanlig dukker det opp mange ukjente lag, fra andre små nasjoner under disse trekningene. Stabæk skal til Albania, Rosenborg til Færøyene og Tromsø må ta turen enten til Hviterussland eller Makedonia. Det er nå vi får se hvor god/dårlig norsk klubbfotball egentlig er. Et landslag gir ikke et bilde av hvor klubbfotballen står i landet man kommer fra. England er jo et kroneksempel på det. De har verdens beste liga, med flere topp 5 lag i Europa og kanskje verden. Landslaget derimot, har de siste årene bare skuffet.

Endelig tenker jeg. Tid for Europacupen igjen. Som Rosenborgsupporter har jo Europacupen vært meget hyggelig å følge med på i mange år. Jeg kan nevne mange store kamper, både på Lerkendal og ute i Europa. Det blir nok ikke mange av de i år. For Rosenborg skal spille Europe League, hvis de bare kommer seg gjennom kvalifiseringen først. I Champions League er det Stabæks som skal forsvare norsk ære. Og jeg frykter det går med dem som med både Vålerenga og Brann. Ingen norske lag i det gjeveste europeiske selskap i år heller. Men i Europe League derimot, der bør vi nordmenn ha forhåpninger. Såpass offensiv må det være lov å være. Vi kan ikke grave oss ned og bare snakke negativt om norsk fotball. Jeg mener både klubber, supportere og media hadde gjort lurt i å være litt mer optimistiske i tankegangen. Nivået i Europe League burde være overkommelig for minst et norsk lag, kanskje fler. Med det mener jeg at et til to lag burde ha som mål å gå videre fra gruppespillet. Selvfølgelig er det ikke sikkert de når målet, men de må jo prøve. Om veien ut i Europa skal bli enklere for norske lag må det satses. De som har fulgt med på fotball lenge husker vel hvordan Rosenborg ble rundspilt og tapte stort, spesielt på bortebane de første sesongene. Men så husker vi da også hvordan det gikk til slutt. Trønderne hadde et mål om å spille Champions League hvert år. Det var jo der sportslig og økonomisk framgang kunne dyrkes. Veien dit var lang og til tider ydmykende. Men når de først lykkes, så lykkes de så til de grader at de fleste glemte hvordan de første årene var. De brukte noen år på å tilegne seg kunskaper og tilpasse seg. Så dundret de ut i Europa, og herjet til tider som vikingene gjorde ca 1000 år før dem. Rosenborg gjorde det ”umulige mulig.” På samme tid som Drillos herjet i landskampene, herjet Rosenborg i Champions League. Om det norske landslaget presterte bra, hva gjorde Rosenborg da? Både for Drillos og Rosenborg var veien og læreprossesen lang. Men det som gjorde det mulig var at de satset. De ville noe, og de ville det nok til at de lykkes.

Det jeg vil fram til er at norske lag må tørre. De må virkelig gå inn for det. Per dags dato er det bare et lag i Norge som gjør det. Og det er Rosenborg. Rosenborg har en uttalt målsetting om at de skal spille i Europa hvert eneste år. Koste hva det koste vil. I fjor kostet det en hel haug med kvalifiseringskamper sommeren i gjennom. Det vil koste det samme i år. Men i stedet for å syte på tøft kampprogram ser de heller muligheter. De vil gi de unge spillerne erfaring med å spille europacupkamper. Slik at de, når de får muligheten igjen, kanskje kan klare å kvalifisere seg til Champions League igjen. Andre norske lag som tidligere har spilt kvalifisering til UEFA-cupen har derimot bare sett på dette som et ork. Stort sett har de kjempet om seriegull, og derfor har de prioritert serien. I år kjemper Rosenborg om seriegull, de har mål om å vinne cupen, og de skal ut i Europa. Det koster dyrt. Men såpass må man ofre om man vil være best i Norge, og prestere akseptabelt i Europa. Hvis norsk klubbfotball skal få noen fremgang må spillerne og spillerstallene tåle såpass. Nå skal jeg ikke sammenligne for mye med de store ligaene. Men det som gjør de beste lagene best, både i serien og europacupene er evnen til å tåle påkjenningene. Denne evnen må trenes opp gjennom flere år. Og nettopp derfor savner jeg flere norske lag som tørr å satse. For hvis du år etter år spiller i Europa, vil du til slutt ha opparbeidet deg evnen til å tåle påkjenningen. Og ikke minst erfaring til å ta enda et steg. Til slutt vil kanskje fler enn Rosenborg og gjesteopptredene Molde ta steget inn i Champions League. Så, hvor er satsingen? Per dags dato ser jeg bare antydninger til det på Lerkendal. Og akkurat derfor tror jeg vi nordmenn må vente enda et år før vi kan håpe å ha et norsk lag i Champions League igjen. For per dags dato kan jeg ikke skjønne at Stabæk, eller noen andre heller forøvrig skal klare å komme seg dit. Desverre har de kastet bort den økonomiske gullalderen i Norge på å satse livet på serien, og gitt blaffen i Europa. Nå får de igjen for det gjennom manglende erfaring når det gjelder som mest.

Man kan også trekke paraleller til landslaget. Drillos var et lag av veldig mange spillere som spilte i bedre ligaer enn den norske. Disse spillerne viste seg frem internasjonalt, og ble så plukket opp. Den samme muligheten finnes i europacupene for klubblag. Presterer du godt der, er muligheten for å bli kjøpt opp av en større klubb også mye bedre. Landslaget vårt trenger spillere med erfaring fra internasjonale kamper. Jo mer, jo bedre. Og om de da kan få muligheten til å spille europacup år etter år, så vil det også gagne landslaget.

Jeg klarer ærlig talt ikke å se en eneste negativ side ved å spille Europacup. I disse krisetider økonomisk er det en gyllen mulighet til å vise frem spillere for andre klubber. Kommer du deg langt nok ligger det en økonomisk gevinst som kan redde mange klubber økonomisk for hele sesongen. For til og med i Europe League er det gode penger å hente på å kvalifisere seg til gruppespillet. Den eneste måten å løfte norsk fotball på er på få lag ut i Europa. Og for at det skal skje så må klubbene tørre å satse. Jeg skjønner selvfølgelig at dagens økonomi i Tippeligaklubbene ikke akkurat maner til sportslig satsing. Og for å være helt ærlig er jeg ikke særlig optimistisk heller. For når den økonomiske gullalderen ble kastet bort sånn som den ble, så kan man begynne å lure på om det finnes håp for en lysere fremtid.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

Som mange av dere sikkert har fått med dere er jeg Rosenborg-supporter. Og i den forbindelse er det en nytelse å følge Tippeligaen om dagen. Eller, det er egentlig ikke det. Etter dagens kamp mot Aalesund er det 10 poeng ned til nærmeste utfordrer. Luken kan bli redusert til 7 poeng i morgen. Men uansett. Det er langt ned. Roenborg har til nå ikke tapt en tellende fotballkamp i sesongen 2009. De ser bare sterkere og sterkere ut, og jeg, som mange andre, ser ingen klare utfordrere.

Men jeg skal ikke bruke dette innlegget til å snakke om hvor gode Rosenborg er. Eller til å komme med påstander om at de vinner både serie og cup. Selv om det ser veldig lovende ut. Så skal ikke jeg risikere å møte meg selv i en svingdør, som går i lysets hastighet uttpå høsten en gang. Foresten. Jeg møter heller den svingdøra. I stedet for å være like kjedelig som spillere og trenere som uttaler seg om fotball. Ja, det er viktig å ta en kamp av gangen. Ja, det er viktig å huske at det er en lang sesong. Ja, det er viktig å ikke ta av. For spillerne og trenerne. Men for oss supportere derimot, så er det lov å ta av. Derfor kommer jeg med følgende påstand. Rosenborg har sikret seriegullet, både i teori og praksis i midten av oktober. Noen uker senere sikres cup-gullet på Ullevaal. Og etter det gjenstår det fortsatt noen Europa-cup kamper. Det er ingen som er i nærheten av Rosenborg i år. Faktisk er det nesten litt kjedelig at dominansen er så total. Men den økonomiske baksmellen har nok truffet de fleste andre hardere enn de svarte og hvite fra Lerkendal. Det til tross for et budsjetert underskudd på titals millioner. Lenge leve egenkapital og oppsparte midler gjennom fantastiske år i Europa.

Men nå sporet jeg visst av alikevell. Som overskriften sier, så lønner det seg ikke alltid å være best. For de beste vises mye på tv, og det i beste sendetid. Rosenborg har til nå spilt 6 av 14 serierunder søndag klokken 20.00. 4 av disse 6 har vært hjemmekamper. De to siste hjemmekampene har vært henholdsvis en lørdagskamp klokken 20.00 og en kamp søndag klokken 18.00. En eneste hjemmekamp på det ”faste” kamptidspunktet. Søndag klokken 18.00 er fotballtid i Norge. Det har det vært i mange år. Og det er dette tidspunktet det er lettest å fylle stadion på. For barnefamilier, som det jo satses hardt på å trekke til stadion, er søndag klokken 18.00 et passe tidspunkt. Kampstart to timer senere derimot, det er for sent. Meg bekjent er det ganske normalt at barn legger seg før klokken 23.00, spesielt når de skal i på skolen dagen etter. Når kampen da er ferdig like før klokken 22, kan det fort bli i seineste laget før barnefamiliene er hjemme. Derfor er det mer passende å se kampen på tv, for så å hoppe rett i seng. Det igjen medfører et lavere tilskuertall på Lerkendal, og tapte inntekter. Selv om det gis en kompensasjon for tapte billettinntekter for ”hovedkampen,” så dekker ikke denne hele beløpet klubben taper. Så Rosenborg taper både stemning og kroner på å være norges beste fotballag.

Det som er bakgrunnen for at jeg tar opp dette problemet, er som jeg nevnte at tilskuersnittet til Rosenborg ser ut til å være i fritt fall. Forhåpentligvis har de i det minste husket fallskjermen, slik at det ikke daler like brutalt utover sommeren og høsten. Nå skal ikke jeg legge all skyld for det dalende tilskuertallet på tv-kamper. Ultradefensive motstandere og lite spenning i toppen må nok også ta litt av skylden. For det har vært mange kjedelige kamper på Lerkendal i år. Og det er ikke bare Rosenborg sin skyld. Rosenborg stanger, og stanger, og stanger. Uten å klare og bryte igjennom. Spill mot et mål i 85 av 90 minutter er ikke god underholdning, når det ikke blir mål ut av det. Heldigvis ser det ut til at det løsner mer og mer for hver runde. Og det å komme til Lerkendal for å forsvare seg til et poeng vil snart være umulig. Men det holder ikke alene at Rosenborg spiller feiende flott fotball, scorer mange mål og vinner kamper. Det må være andre lag som gjør det samme. Slik at det blir litt spenning. Uten spenningen er mye av underholdningsverdien tapt. Vi husker vel alle da Rosenborg var totalt overlegne på 90-tallet, og Tippeligaen bare var kjedelig? Alle visste før seriestart hvem som kom til å vinne. I år visste ikke alle det før seriestart. Men det ser ut til at alle vet det i dag. Jeg sier ikke at Rosenborg skal slippe seg ned og tape noen kamper for å skape spenning. Jeg sier heller ikke at Rosenborg kommer til å gå gjennom hele sesongen ubeseiret. Men når de leder med 10 poeng, eventuelt 7, etter 14 av 30 serierunder. Da kan fort mye av spenningen være tapt. Det vil da si at det blir mange ubetydelige seriekamper utover høsten. Og hvis det er noe som er uinteressant for mange, så er det ubetydelige seriekamper.

Folk strømmer ikke lenger til Lerkendal

For meg ser det ut til at Rosenborg taper penger på å være så overlegne som de er i dag. Budsjettsprekken blir nok enda større enn planlagt, da trønderne har budsjettert med 20.000 i snitt på Lerkendal. Men det snittet har røket for lenge siden. Mye av dette kan heldigvis reddes på spillersalg. Men selger de for mange spillere, selger de grunnlaget sitt for å lykkes i Europa der pengene ligger. Faktisk kan Rosenborg redde budsjettet gjennom å kvalifisere seg til gruppespillet i Europa League, og kanskje et spillersalg i tillegg. Men det er det ikke sikkert de kan gjøre hvert år. Det er ikke uten grunn at Rosenborg aldri budsjetterer med spill i Europacupene. Inntektene derfra er kun en bonus. Og denne bonusen kan i år bli livsviktig for å gå i null. Det koster å bli best. Men for Rosenborg har det i år nesten straffet seg i tillegg. De har rett og slett gjort det for lite spennende til at folk gidder å gå på kamp. Og når folk ikke går på kamp, men heller ser den hjemme. Da mister Rosenborg muligheten til å tjene penger på disse persoenene.

Hans

Foto: Anders Vindegg

Situasjonen i Vålerenga og Lyn er ganske forskjellig. Både sportslig og økonomisk.

Ja, da er sommeren her, selv om været kanskje ikke sier oss det samme. Kalenderen sier sommer, og i fotballverden betyr det overgangsvindu. Sånn jeg har forstått situasjonen i norske klubber skal sommerens overgangsvindu redde veldig mange klubber økonomisk. I klubbkassene som er så bunnskrapte, at lakken flasser av er alle kroner velkommne.

For hver dag som går så kommer den ene økonomiske krisen etter den andre til syne i media. Sist ut nå er vel Tromsø. Der skal det, som veldig mange ande steder, kuttes. Kuttes i telefonregninger, lønninger, kaffekopper, kulepenner og luft i ballene. Det kan se ut til at snart hver eneste stein i hele fotball-Norge skal snus, vri og vendes på. Flasker skal pantes og kaker skal selges. Spillere skal jobbe dugnad og lokalt næringsliv skal lokkes til å bruke enda mer penger på fotballen. Rett og slett alt som er mulig og komme på av tiltak. For å tjene og spare penger settes i verk. Men det klubbene satser på som sin hovedinntekskilde er spillersalg.

Men er spillersalg nok for å redde de norske klubbene? For noen er det helt sikkert det, men ikke for alle. Om Rosenborg ønsker kan de gå med kjempeoverskudd denne sesongen. Tettey, Skjelbreid, Sapara, Lustig og Annan er alle hete salgsobjekter. Blir alle disse solgt tror jeg fort klubben passerer hundre millioner i spillersalg. Forhåpentligvis har de vett nok til å selge bare en, maks to. Ønsker trønderne å vinne serien, hevde seg i UEFA-cupen og spille Champions League neste år må de beholde flest mulig. Er det noe norsk fotball trenger nå, så er det en opptur. Den oppturen kan Rosenborg stå for, men som sagt må flest mulig spillere beholdes da. Trønderne har budsjettert med et ganske stort underskudd i år, men om de kvalifiserer seg til UEFA-cupen. Og i tillegg selger en spiller, så er nok klubben fort i overskudd når regnskapet gjøres opp til slutt. Så for Rosenborg sin del tror jeg det hele kan gå ganske så greit.

Men over til en klubb som virkelig sliter. Tromsø. Der har spillerne nå fått i oppdrag å på dugnad jobbe i supporterbutikken for å spare penger. Videre vurderer Tromsø ganske nøye om de skal gå inn for å kutte lønningene for å spare ytterligere. Klubben har også budsjettert med å selge spillere for 15,1 millioner kroner, og har til nå solgt for 3,6. Det vil si at det må selges spillere for ytterligere 11,6 millioner kroner, bare for å dekke opp budsjettposten for spillersalg. Men i den beregningen er ikke det generelle underskuddet med, og derfor bør nok nordlendingene selge for enda mer. Tore Reginiussen og Morten Molskred er vel kanskje de heteste salgsobjektene Tromsø har. Men hvor mye det er mulig å få igjen for de to er jeg usikker på. Strengt tatt er det vel bare Reginiussen som har vært i søkelyset til utenlandske klubber. Og for å få solgt de to for en best mulig pris bør det søkes ut over norges grenser. Her hjemme er jo klubbene stort sett mer opptatt av å spare enn å prestere.

Videre kan vi ta en titt på Lyn. Oslo-klubben er vel den som har slitt tyngst i hele år. Etter at Brynestad trakk seg ut har det vært veldig tungt å være ansvarlig for fotballsatsingen til Ski og Fotballklubben fra Oslo Vest. Det må vel også kunne sies å være den klubben som er nærmest en konkurs. For selv om det er tungt mange andre steder, så er det ingen som er så truet av konkurs og 6.-7. divisjonsspill neste år som Lyn. Lønnsreduksjon på 10% ser ut til å være første skritt. Videre jobber klubben med å få betalingsutsettelse på all gjeld frem til september, slik at de kan få solgt noen spillere før de betaler kredittorene. Per dags dato er fremtiden veldig usikker, og Erik Langerud pressenterer fire scenarioer for VG:

- Vi klarer ikke å komme i mål økonomisk og går konkurs.
- Vi klarer å komme i mål, men får ikke lisens og må starte i 2.divisjon.
- Vi klarer å komme i mål, men rykker samtidig ned.
- Vi klarer å komme i mål og beholder også plassen.

Kort sagt MÅ Lyn selge spillere i sommer, og helst for mellom 10 og 14 millioner kroner. Det er nok ikke helt umulig, men det blir en stor utfordring. Et lag som ligger dessidert sist er sjelden i søkelyset til europeiske klubber, og da kan veien til 14 millioner bli tung. Langerud sier også i en kommentar at den viktigste jobben for Lyn skjer utenfor banen. Så jeg må si det ser mørkt ut for alle som holder med Lyn, med tanke på Tippeligaspill neste år. De trues også med å bli kastet ut fra Ullevaal alt nå i sommer. Skal ikke konkludere med noe, men tabellposisjonen bekrefter vel bare min påstand.

Foto: Alexander Ottesen

Lars Bohinen og Stabæk har store utfordringer med å redde klubben

Så er det Stabæk sin tur. Bæringene fra Nadderudhallen, beklager, Telenor Arena, sliter også tungt. Lønnskutt har vært heftig diskutert, og Daniel Nannskog har gitt ganske klart uttrykk for hva han mener om saken. Stabæk må annslagsvis skaffe til veie mellom 30 og 40 millioner kroner for at Ingebrigt Steen Jensen skal holde skipet flytende. Derfor ser også spillersalg ut til å være nærliggende. Jeg sa at Lyn var den klubben som sliter aller tyngst, og det står jeg ved selv om Stabæk må skaffe enda mer penger. Personlig tror jeg for det første Stabæk har bedre spillermateriale å selge enn Lyn. Og dessuten har jeg en følelse av at fjorårets mestere har et høyere lønnsbudsjett enn Lyn. Om de skulle klare å få med spillerne på et lønnskutt kan de nok spare enda mer enn Oslo-klubben på det området. Bærums-klubben har til nå solgt hallen sin for å dekke inn noe av det som mangler, men de bør nok selge et par spillere for å redde seg. Jeg må pressisere at jeg ikke er sikker på at Stabæk stiller sterkere enn Lyn. Men jeg tror som sagt de har et sterkere grunnlag for å klare seg. Det må til slutt nevnes at Stabæk har svekket sine muligheter til å tjene penger på sikt kraftig. Gjennom salget av Telenor Arena har de solgt en potensiell inntektskilde, og det kan nok vise seg å bli nok en dårlig kortsiktig løsning. Men er man desperat, så gjør man desperate avgjørelser.

Jeg har nå tatt for meg fire klubber, men det er mange fler som sliter. Det er bare det at de ikke sliter like tungt. Forøvrig sliter ikke Rosenborg tungt heller. Men det har vært så mye fokus på spillerne deres den siste tiden. Og salget av en av de nevnte kan være nok til at de går i pluss til slutt.

Det blir en spennende sommer og høst. Og kanskje får vi oppleve den første konkursen før vi aner? Norske klubber har uten tvil en stor utfordring foran seg, men la oss bare håpe de kan komme styrket ut fra det. Med løsninger som fører til sunnere økonomistyring i klubbene. Slik at neste sesong kan handle om det som skjer på den grønne matta, i stedet for det som skjer i kontorene rundt. Forhåpentligvis vil de med blå, hvite, gule og oransje drakter igjen komme i fokus. I stedet for de med grått hår og mørke dresser. Per i dag er norsk fotball i en skyggedal. Men på den andre siden av dalen venter forhåpentligvis en litt mer solfylt hverdag igjen.

Hans

Zidane var i sin tid verdens dyreste fotballspiller, og er nå rådgiver for Real Madrid.

Real Madrid har brukt 1,4 milliarder på to spillere. Kakà og Ronaldo spiller neste sesong i helhvitt. Og hovedstadsklubben skal bruke ytterligere 1 milliard. Mange har stilt seg spørsmålet hvordan dette vil slå ut, og mange mener det blir for mange stjerner. At det er for mange spillere som skal ha oppmerksomhet. At det blir umulig å tilfredsstille alle spillerne, og at trener får en håpløs jobb.

Husker du tilbake til tiden Zidane, Figo, Raùl og Roberto Carlos spilte i Real? Ronaldo var fortsatt en god spiller. Da de vant Champions League i 2002 f.eks. Den gang hadde klubben samme president som i dag. Florentino Perez regjerte, og sørget for både sportslig og økonomisk suksess. Den gangen stod han for rekordstore signeringer som ingen trodde var mulig. Den gang trodde ikke folk det ville fungere. Det hele endte som nevnt med Champions League finale, et fantastisk mål av Zidane, 2-1 seier over Leverkusen og gull og grønne skoger. Situasjonen den gang minner litt om nå. Så de har bevist før at det er mulig. I den forbindelse vil jeg sitere Erik Niva fra hans bok ”Den nya världs fotbollen.” Forøvrig en fantastisk bok om du ikke har lest den. Denne historien viser at stemningen i Real Madrid nødvendigvis ikke er så ulik som i et norsk 3.divisjonslag. Selvfølgelig er det forskjeller, men de er kanskje ikke så store som vi tror?

”Roberto Carlos är först ut till bussen. Han kommer inte in. Chauffören sitter där, men hur mycket den brasilianske världsmästaren än bankar på dörren, så öppnas den inte.
Det går en minut, det går tre. Carlos börjar spela samba med händerna mot bussdörren, men antingen är det något elektronisk fel eller så blir han helt enkelt inte insläppt.
Fler spelare kommer till bussen, fortfarande i fotbollskläder efter Real Madrids fjärde träning på försäsongslägret. Zidane, Solari, Salgado. Ingen kommer in, alla undrar varför.
Till slut går dörren upp. Roberto Carlos stegar ombord och försöker få svar av den kinesiska chauffören. Det tar sin tid, och Zidane väntar på steget nedanför.
Då tar Santiago Solari chansen. Han sträker sig lite framåt och börjar trumma fransmannen på flinten. Zidane försöker ignorera sin lagkamrat och tittar rakt fram, men nu är det för sent. Bakom honom tar Luis Figo chansen och hänger på.
Det är en helt absurd syn. Zinedine Zidane är nog världens mest respekterade fotbollsspelare – untouchable – och här står två andra stjärnor och hånar honom för at han är tunnhårig.
Efter en tjugo sekunder börjar de faktisk få fram ett riktigt bra sväng ur Zidanes huvud. Klopp-e-klopp-klopp-klopp. Kanske är det ändå som folk säger, latinarna har det i blodet.
Zidane? Han bara skrattar.
Efter någon minut nöjer sig Roberto Carlos med förklaringen. Zidane kan fly in i bussen.
Figo Börjar gå på och ser sig om. Hur stor är risken att han klarar sig från angrepp, med sin sliskiga charterfrisyr?
Har man en gång lärt sig hur stämningen i ett fotbollslag fungerar känner man igen den över hela världen, på alla nivåer. Det ges och det tas.

Ett halvdussin spelare står i kö och börjar rycka portugisen i manen. Och nu kommer Beckham. Världens mest berömda spelare har vid den här tiden bara tränat två dagar med sitt nya lag. Han pratar ingen spanska, och har inte riktigt hunnit bli en i gänget. Men han har två blonda hästsvansar.
Engelsmannen går upp på busstrappan, utan att vända sig om. Helguera sträcker ut handen. Men ingen av Real Madrids spelare drar David Beckham i håret. Inte ännu.
Fler och fler droppar in och när lagkaptenen Raùl släntrar ut är han nästan sist.
Men bara nästan. Det pekas på klockor och rycks på axlar. En kille saknas. Som vanligt. Säkert fem minutter efter att den näst sista spelaren blivit klar dyker till slut en välbekant siluett upp bakifrån hörnet vid omklädningsrummet. Ronaldo rycker på axlarna och går in med sitt vanliga mañana-flin på läpparna.”

Erik Niva fulgte Real Madrid på hele deres Asia-turnè dette året. Og det var i den forbindelse denne historien kom fram. For meg beviser det bare at det er mulig å lykkes med mange stjernespillere. Selvfølgelig har treneren mye å si, men hvis han gjør de riktige grepene blir Real et lag å regne med. Hvis de i tillegg henter de riktige forsterkningene, for den gjenværende milliarden blir Real et lag å regne med. Om de i tilegg kvitter seg med overflødige spillere kan de ogå få tilbake noe i kroner og øre før draktsalget tar av. Det blir vanskelig å stoppe talentfabrikken Barcelona. Men dette er og blir Real sin metode å lykkes på. I Real skal det handles store navn dyrt. Barcelona derimot, utvikler i mye større grad stjernene selv. Jeg sier ikke at det garantert blir noen suksess for Real, men de har bevist at det er mulig før. Og jeg har vanskelig for å avskrive den klubben som har vunnet Europacupen flest ganger (9) og de har rasket med seg 31 spanske seriemesterskap i løpet av årene også.

Hans

Foto: Ryu Voelkel

Gerrard er en av få spillere i dag med et hjerte for klubben sin

Bare du har nok. Det er sånn fotballen har blitt. At alt og alle kan kjøpes for penger. Til og med deler av sjelen kan kjøpes for penger i dagens fotball. Hvordan er det mulig tenker kanskje du da? Jo, det skal jeg si deg. Å selge stadionnavnet sitt, er for meg det samme som å selge sjelen. Eller som i Østerrike, der SV Austria Salzburg ble kjøpt opp av Red Bull, og klubben fikk navnet Red Bull Salzburg. Klubben fikk ny logo, der Red Bull oksen var en del av logoen, og draktene fikk Red Bull sine farger (Les mer om klubben her). Så ja, i fotball kan alt kjøpes for penger.

Det er vondt å innrømme det. Men i dag er det pengene som styrer alt i fotballen. Den stolte klubben Valencia er i økonomisk krise, og vurderer nå å selge navnet på sin ærverdige stadion, Mestalla. Valencia er den siste klubben i en lang rekke som har gjort det samme. Personlig syntes jeg det er en trist utvikling, men det er nå en gang sånn det har blitt. Ronaldo sin overgang til Real Madrid er et mer vanlig eksempel på at alt kan kjøpes for penger innen fotballen. Eller, vanlig er det vel kanskje ikke, overgangssummen skal tross alt ligge på omlag 830 millioner kroner. Men det jeg vil fram til er at spillerne farter rundt mellom klubber, og i det store og hele viser totalt mangel på klubbfølelse. Heldigvis finner vi fortsatt noen eksempler på spillere som bryr seg om klubben sin. Men hvem hadde vel for eksempel trodd at Sol Campbell skulle forlate Tottenham til fordel for ærkerivalen Arsenal? Kan nevne mange eksempler, men holder meg til et.

Jeg har ingen store problemer med at spillere vandrer mellom klubber som nomader, det har blitt for vanlig til at jeg kan ha et problem med det. Det hadde nemlig tappet alt for mye energi om jeg skulle brukt all min tid på å bry meg om det. Definisjon på nomade: ”Nomader eller nomadisme er en betegnelse som beskriver folkegrupper som flytter fra sted til sted, uten å ha et fast bosted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hvert som de skifter beiteplass, og nomader som flytter fra sted til sted for å selge varer.” Fotballspillere kan vel sies å falle inn under den andre kategorien. De flytter fra sted til sted for å selge varer. Og en fotballspillers vare er hans egne prestasjoner på banen. Forøvrig så selger mange spillere den varen dyrt. I mange situasjoner i overkant dyrt mener jeg. Men så lenge markedet (klubbene) er villige til å betale det, så er ikke det et problem for spillerne. De går tross alt bare til den klubben som betaler mest.

Men noe jeg derimot har et problem med, er salg av sjelen sin, (stadionavn, klubbnavn, draktfarger osv). Det er en uting. Hvor vil du helst dra på fotballkamp? Til en stadion som heter Komplett.no Arena eller Storstadion? Jeg skjønner at alle sikkert ikke er enig med meg her. Men den dagen St. James’ Park blir omdøpt til Northern Rock Stadium vil for meg være en like trist dag, som den dagen klubben rykket ned. Det ser ikke akkurat ut til at dette vil skje med det første, men hvem vet? Selvfølgelig må enkelte klubber gjøre noe for å finansiere sitt nye stadion, men å selge navnet må være absolutt siste utveg. For meg er det viktig at fotballen kan ta vare på og beholde de tradisjonene som finnes. Og da er for eksempel stadionnavnet en del av det. At enkelte, eller kanskje også ganske mange ser på dette som bagateller har jeg forståelse for. Men for meg er dette en prinsippsak.

Når det gjelder det å selge draktfarger, og ikke minst klubbnavn og logo? Det burde nesten være unødvendig å kommentere. Men du skal få min mening. LATTERLIG. Jeg skjønner ikke at store selskaper tar sjansen på det. Et så dypt innhogg i en klubbs sjel tror jeg er livsfarlig for klubbens framtid. Supporterne er klubbens viktigste støttespillere og kunder. Og hvis det er noen du ikke kødder med, så er det supporterne dine. Mister du supporterne dine er du på god veg mot avgrunnen. En markedsundersøkelse som ble gjort her til lands viste det at mange reiser på fotballkamp for å oppleve stemningen. Men hvis denne stemningen ikke eksisterer, hvorfor skulle de da ta turen til stadion? Mange nordmenn reiser hvert eneste år til England for å se sitt favorittlag live. Hovedgrunnen er jo det at du vil oppleve stemningen som er på for eksempel Anfield, Old Trafford og St. James’ Park. Skulle du bare sett selve kampen kunne du jo likegodt holdt deg i sofaen hjemme. Men du vil oppleve den beryktede stemningen. Så, hva hvis du da som eier kommer på kant med supporterne, og de ikke møter opp? Ta for eksempel Wimbledon. Der køddet Røkke og Gjelsten med supporterne. Hva skjedde? Jo, supporterne sluttet å komme på kamp, og vips hadde laget fått navnet Milton Keynes Dons og stod uten supporterne. Supporterne? De startet opp igjen AFC Wimbledon og spiller i dag tre nivåer under Milton Keynes. Tidligere i vår fikk også AFC Wimbledon rettighetene til alle pokaler og trofèer som Wimbledon FC vant.

Foto: Pizza Pepe

Så du kødder ikke med sjela til en fotballklubb. Gjør du det legger du deg ut med supporterne. Legger du deg ut med supporterne er veien til nederlag kort. Kanskje ikke alt virkelig kan kjøpes for penger alikevel? Nei, supporterne får du aldri kjøpt. Derfor får du aldri kjøpt det viktigste av alt i en fotballklubb. Spillere kommer og går. Trenere kommer og går. Klubben rykker ned, og så opp igjen. Men hvem er der hele tiden? Jo, det er supporterne.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De norske klubbene sine økonomiske problemer kommer bare mer og mer til syne for hver eneste dag. Stabæk og Daniel Nannskog har preget avisene mest de siste par dagene. Men også Ham-Kam viser tydelige tegn på at ting går i feil retning. Ellers vet vi jo at mange klubber sliter tungt, og Moss er vel kanskje klubben som sliter mest. Konkursen ser ut til å være faretruende nær.

Men Daniel Nannskog ja. Mannen kan miste en halv million av årslønna si hvis Stabæk gjennomfører planene om å kutte lønningene med 15%. Dagbladet anslår at han tjener mellom tre og fire millioner i året. Nå skal ikke jeg ta debatten rundt de høye lønningene nok en gang. For det har jeg gjort før. Men det jeg reagerer på i dette tilfelle, er at det er vel ikke Nannskog som får det tyngst med et eventuelt lønnskutt. Når du tjener mellom tre og fire millioner i året er det ingen stor fare for at du ikke har nok til å betale hus og mat. Det burde i vertfall ikke være det, i så fall har du bare deg selv å takke. Nei, de som dette svir mest for er de som har en mer gjennomsnittlig årslønn. Nå vet ikke jeg hvor lite den dårligst betalte spilleren til Stabæk har. Men si det er 350 000 kroner. Da vil disse 15% begynne å svi adskillig mer. En nedgang på i overkant av 50 000, for en som tjener 350 000 er ganske mye mer dramatisk enn Nannskog sin nedgang. I kroner og øre er jo Nannskog sin nedgang mye større, men han har fortsatt veldig godt betalt. 300 000 er vel forsåvidt mer i nærheten av den gjennomsnittlige inntekten i Norge. Faktisk litt under. De 50 000 kronene denne spilleren taper kan påvirke hans situasjon ganske dramatisk. Med tanke på at han for eksempel har et huslån å betale på. De tapte inntektene kan fort gjøre at spilleren trenger mye lenger tid på å nedbetale lånet sitt, og sånn sett så blir livssituasjonen hans verre. Jeg sier ikke at den blir dårlig, for han tjener fortsatt til livets opphold på å gjøre det han liker mest av alt. Men situasjonen blir definitvt litt vanskeligere. For Nannskog sin del, så er det snakk om at han ikke kan kjøpe seg en bil ekstra, eller noen kvadratmeter større hus.

Og det er her klubbene må ta i et tak og gå en runde med seg selv. For de dårligst betalte spillerne er en viktig del for klubben de også. Så hva med å gjøre forskjellene litt mindre? Jeg sier ikke at forskjellene ikke skal være der. For i alle bransjer er det forskjell på hvor mye du får betalt ut i fra hvor god du er i jobben din. Men det er vel få steder forskjellene er større enn i fotball. Det er også et poeng, at det er de høye lønningene, som for eksempel Nannskog sin, som er med på å drepe økonomien i fotballklubbene. Hadde de best betalte spillerne hatt en noe mer edruelig inntekt hadde klubbene spart store penger hvert eneste år. Penger som kunne ført til at situasjonen i dag hadde vært en helt annen. Da hadde kanskje klubbene sluppet å kutte lønninger, men heller hatt litt laver lønnsutgifter i utgangspunktet. Det hadde jo vært bedre for begge parter. For da hadde spillerne sluppet å gå ned i lønn. De hadde bare beholdt den samme. Men det er jo veldig lett å være etterpåklok. Jeg håper bare klubbene lærer. Og i forbindelse med disse lønnskuttene velger jeg å ikke ha så mye sympati med Nannskog, eller noen av de andre overbetalte spillerne. Det er deres lønninger som har ført til dagens situasjon. Og når lønningene nå kuttes er det ikke de som rammes hardest. De dette lønnskuttet går verst ut over er de dårligst betalte spillerne. Nannskog tjener fortsatt veldig godt, og har fortsatt mulighet til å kjøpe seg hus uten å ta opp lån. Han kan fortsatt kjøpe nesten hva slags bil han vil. Og kona hans har fortsatt mulighet til å gå på shopping i Bogstadveien uten at det rasserer familiens økonomi.

Dette er ikke ment som noe kritikk til Daniel Nannskog. Det er mer ment som en kommentar til styrelsen av norsk fotball. Og at Stabæk-styret, som mange andre, har slurvet og gjort en dårlig jobb er det liten tvil om.
Nå skal det jo også sies at spillerne må gå med på dette for at det skal bli gjennomført.

Hans

Men det er vel sånn det har blitt. De største fotballspillerne fotfølges 24 timer i døgnet. Og alt de gjør blir trykket opp i aviser og ukeblader. Jeg har egentlig ikke noe kjempeproblem med at VG ønsker å bruke et par av sidene sine til å rapportere om at Ronaldo møtte Hilton. Men derimot har jeg et problem med at de bruker sportssidene sine på det. Hvis de ikke har noe bedre fotballstoff å komme med, da kan de heller skrive om kvalifiseringen til KM i orientering. Eller hva med å sette et spørsmålstegn ved Ronaldos enorme overgangssum, og ikke minst latterlig høye lønning? Hva med å skrive om de enorme lånene fotballklubbene i verden har? Hva med å skrive om noe som har med fotball å gjøre i det minste? Eller sist, men ikke minst. Hva med å bare drite i å skrive noe som helst? Når nivået på det som kommer i det sportsmagasinet er så lavt, da er det ikke rart at salgstallene er ellendige. Hvis nivået på resten av avisen er like lavt, da skjønner jeg godt at salgstallene snart ikke er eksisterende lenger. Man finner akkurat det samme på internettsidene til avisene, som i papirutgaven. Et lite forslag fra min side er å bruke papirutgaven til litt skikkelig god journalistikk. Med gode artikler, som tar for seg en sak i detalj. Ikke bare det våset som er i de rosa sidene i dag. Men nok kritikk til VG. Kritikken gjelder forøvrig mange andre også, men dagens eksempel er VG.

Platini reagerer på overgangssummene

Kan flere steder lese at UEFA-president, Michel Platini reagerer på overgangssummene i forbindelse med Kakà- og Ronaldohandelen. For å være helt ærlig har jeg litt sansen for franskmannen. Han er konservativ, og har klare meninger. Egentlig er jeg ganske lik han i min oppfatning av mange spørsmål innen fotballen. Blant annet så er han en sterk motstander av videodømming. Men denne gangen er det utspillet hans i forbindelse med Ronaldo-overgangen som er hyggelig lesning. Han ønsker rett og slett å komme opp med et nytt sett regler som skal sørge for et jevnere styrkeforhold mellom klubbene. Og ikke minst ønsker han å sette en stopper for pengegaloppen i fotballen. Det han vil er å få økonomien i fotballen til et mer fornuftig nivå. I en idrett med så mye penger burde det være veldig overkommelig å bygge opp et solid økonomisk fundament for alle klubber i de største ligaene. Det gjelder bare å se på tallene på inntektssiden opp i mot tallene på utgiftssiden. Hvis de på utgiftssiden er høyere enn de på inntektssiden må noe gjøres. Og det som må gjøres er ikke å ta opp et lån. Nei, det som da må gjøres er å enten øke tallene på inntektssiden. Eller mest sansynlig. Redusere tallene på utgiftssiden. Den enkleste måten for det siste er å ha et snev av fornuft når man sender av gårde et bud på en spiller. Og ikke minst bruke kalkulatoren og hodet når man sitter i lønnsforhandlinger med spillere. At klubber som Manchester United, Real Madrid, Liverpool osv sitter med de lånene de gjør er for meg uforståelig. Disse klubbene genererer så mye inntekter at de bure ha et gigantisk overskudd. Men når det kommer til økonomi stiller fotballen i særklasse. Hvis det er et sted følelser og butikk går hånd i hånd, så er det fotballen. For å være helt ærlig tror jeg godt utdannede personer som blir ansatt i økonomiavdelingen til fotballklubber, får angst og indre uro den første dagen i ny jobb, når de ser hvordan ting foregår. Det er jo rett og slett helt sinnsykt at de får holde på som de gjør.

Foto: Anders Vindegg

- Disse overdrevne overgangene skjer hver eneste dag. De representerer en alvorlig trussel for grunntanken om fair play og økonomisk styrkeforhold mellom klubbene i turneringene våre, sier Platini.

Og ja, jeg kan være enig. Litt satt på spissen er det ganske mye sannhet i det han sier. Hvor ofte de siste årene har en liten klubb vært i Europacupfinalen? Eller, hvor mange små klubber har de siste årene i det hele tatt gått videre fra gruppespillet? Veldig få. Nesten ingen i det hele tatt. Når de største klubbene, som sitter med de økonomiske musklene de gjør, byr de summene de gjør i dag, da blir det nesten urettferdig. For en middels stor klubb kan det komme et tilbud på bordet som rett og slett er alt for godt til at de kan takke nei. Og spilleren selv, som har vokst opp i klubben, og har et bankende hjerte for klubben sin. Han kan få tilbud om en lønn som er så stor at han bare ikke kan si nei. Ikke alt kan kjøpes for penger, er et flittig brukt uttrykk. Men i fotballen i dag kan det aller meste kjøpes for nettop penger. Bare du har nok. Et godt eksempel, men i en mye mindre skala er norsk fotball. På 90-tallet var Rosenborg overlegne alle andre når det gjaldt penger. Og en periode fikk Rosenborg de spillerne de ville ha. De la så mye penger på bordet at andre bare måtte takke ja. Disse pengene hadde de på ærlig vis tjent gjennom spill i Champions League. Men at mange oppfattet det som urettferdig, og ikke minst kjedelig, det er fullt forståelig. Og sist men ikke minst. Hvor mange talentfulle norske spillere ble ødelagt av en overgang til Rosenborg? Alt for mange. Om de store klubbene fortsetter som i dag, med å kjøpe opp alle de virkelig gode spillerne. Og ender opp med å plassere alt for mange av dem på benken. Da snyter de ikke bare spilleren selv for muligheten til å spille fotball på toppnivå. De snyter også publikum for muligheten til å oppleve enda flere gode fotballspillere. Kampene mellom de nest beste blir litt kjedeligere av det, og det er tross alt flere kamper mellom de nest beste, enn mellom de beste.

Og når vi er inne på kjedelig. Blir ikke fotballen litt kjedeligere hvis det kun er de samme klubbene som kjemper om topp 8 plasseringene i Champions League hvert år? For meg er litt av sjarmen med fotball at en liten klubb kan hamle opp med de store. I internasjonal fotball i dag skjer ikke dette lenger. I Premier League er de fire store i en klasse for seg selv hvert eneste år. Barcelona og Real Madrid er de eneste som kjemper om gull og sølv hvert år i Spania. Og sånn er det stort sett i alle de store ligaene. De samme storklubbene preger også cupene. Selvfølgelig er det sunt at det er noen faste klubber som kjemper om topplasseringene hvert år. Men jeg tror det også er viktig at det kan komme et overaskelseslag som kan sette skikkelig preg på for eksempel Premier League og Champions League. En reell utfordrer til medaljene i England og semifinaleplass i Champions League for eksempel. Jeg skal være forsiktig med å sammenligne for mye med det som skjedde i Norge på 90-tallet. Men en ting som er sikkert er at interessen etter at Rosenborg mistet tronen har tatt av. Nivået til det beste laget i Norge er nok ikke det samme. Men interessen er enorm. Det jeg vil fram til, er at om interessen for fotball fortsette å øke, eller i det minste holde seg. Så tror jeg at overaskelseslag må lykkes i større grad enn i dag. Forskjellene blir bare større og større, og fortsetter det som i dag vil den en gang bli for stor. Den er nok ikke det enda. Men om utviklingen skulle fortsette som i dag vil forskjellen om 10 år være skremmende stor. Kanskje for stor til at det blir interessant for folk flest?

Hans

Foto: Ryu Voelkel

”Silly-season” er i full gang. Kakà er klar for Real Madrid, og nå har Manchester United også godtatt et bud på Cristiano Ronaldo. Etter all sansynlighet er Ronaldo klar for Real i månedskifte juni/juli. Så, skal avisene fylle sidene sine med nå?

I fjor sommer var det daglig rykter rundt Ronaldo og Real Madrid. Generelt om sommeren er det masse rykter rundt Real Madrid, fordi de har til vane å signere noen virkelig store navn hver eneste sommer. Men nå har de altså sikret seg to av verdens beste fotballspillere allerede før sommeren har satt inn for fullt. Det var i går fotballferien for stort sett alle andre enn Norge og Sverige kom. Og på feriedag nummer en har altså Real sikret seg Kakà, og fått akseptert et bud på Ronaldo. Den klubben som er kjent for å handle dyrest og mest har alt nå gjort unna to gigantkjøp. For gigantkjøp er det. Overgangssummene er latterlig høye, og lønningene det samme. Det som blir spennende å se er om de får så stort sportslig utbytte at det er verdt det. Og ja, det utbytte bør være stort. I fotballverden er det mange klubber som bruker mye penger. Men når det kommer til å handle enkeltspillere er Real i en klasse for seg selv. Så skal det nevnes at de også har et lån som er i en klasse for seg selv. Nå har altså Real handlet spillere for 1,4 milliarder, og har planer om å bruke ytterligere en milliard på spillerkjøp i sommer. Nå ser det også ut til at David Villa er på vei for rundt 400 millioner. Jeg slenger meg på Barcelonas direktør som stiller spørsmålet, hvor kommer pengene fra? Og det kan man lure på. Det er faktisk begrenset hvor mange drakter det er mulig å selge.

Mens aktiviteten i overgangsvinduet ser ut til å bli heller laber her hjemme, ser det ut til at det blir mer hektisk enn noen gang ute i Europa. Finanskrisen ser ikke akkurat ut til å ha rammet fotballen så veldig hardt. Fotballen er bare rammet av en innfeksjon. Og den innfeksjonen ser ut til å bli verre og verre for hvert år. Mans skulle tro at den enorme pengebruken en dag ville ta slutt. Men det ser ikke sånn ut. For hvert år brukes det bare mer og mer penger. Lånene til de store klubbene blir høyere og høyere. Og forskjellen på de store og små blir større og større. I dagens fotball handler rett og slett alt om penger. Har du ikke det, da er du ferdig. Men tilbake til lånene de store klubbene har. Hvordan er det mulig å få lånt så mye penger? Det skal sies at bankene har blitt strengere etter at finanskrisen inntraff. Men de summene mange klubber har i lån er så store at jeg ikke skjønner hvordan bankene kan gå med på det. Som regel krever en bank en form for sikkerhet Og hvis sikkerheten er spillere, da begynner jeg å lure. En fotballspillers verdi kan bare i løpet av to år falle dramatisk. Ellers har vel mange klubber stadion og treningsannlegg som sikkerhet for lånene sine. Kort sagt har de solgt sjela si. Den dagen de ikke klarer å betjene lånene, og bankene fortsetter å kreve, da ryker stadion. Og mister du stadion, da mister du i grunnen inntektsgrunnlaget ditt, og ikke minst sjela di som fotballklubb.

Men tilbake til overskriften min. Hva skal egentlig avisene skrive om nå? Selvfølgelig har de et par Real-overskrifter til å ta av. Men i det store og det hele er de virkelig store sakene alt over. Det kommer helt sikkert til å komme flere store overganger. Og de får sikkert fylt opp avisa si, om ikke annet, så med reklame. Problemet dems er bare det at hovedstadslaget fra Spania nå har tatt fra dem store deler av årets planlagte rykter. Nå er det ikke noe rykte at Ronaldo skal til Real lenger, det er realiteten. Og realtiteten er ikke like spennende som rykter kan det virke som. Det selger vertfall ikke like mange aviser utover sommeren. For etter en stund vil det ikke være noen nyhet lenger, og for avisene er det et problem. Da må de komme opp med noen nye rykter, men jeg har vondt for å tro at det kan bli det samme sirkuset i sommer som det var rundt Ronaldo i fjor.

Foresten. Det siste er ikke sant. For er det noe avisene kan er det å lage drama og sensasjoner. Så jeg venter i spenning på neste sirkus. Kommer gjør det helt sikkert, men det kommer nok ikke på en grusplass nær deg. Til det er sirkusartistene for store.

Hans

Hentet fra Newcastle sin offisielle hjemmeside

Mens kammerater snakker om hvilke spillere deres favorittlag har hentet, og ikke minst skal hente i sommer. Sitter jeg på sidelinjen å tenker på hva som skjer i Newcastle. Og sånn jeg ser det, så ser det ikke spesielt lyst ut. Jeg visste at et nedrykk ville føre til vanskeligheter, og komme som et slag i trynet. Men det ble ikke bare med et slag. Det ble ingen knock-out. Det ser ut til å bli 12 knallharde runder i ringen, og jeg kan ikke annet enn å håpe at det hele ender godt.

Når klubbens eier legger ut salgsannonse på klubbens hjemmeside, lignende de du finner på finn.no, for å få solgt klubben, da er det desperasjon ute å går. Og ikke minst. Det er så lite profesjonelt at jeg bare skjønner mer og mer hvorfor det ble nedrykk. For noen uker siden uttalte eier Mike Ashley at hans beste avgjørelse som eier for klubben var å ansette Alan Shearer som manager. De siste dagene har forhandlingene mellom Shearer, som ønsker å overta som manager på permanent basis, og Ashley strandet. Grunnen er at Ashley ikke ønsker å innfri Shearer sitt krav om midler til å handle spillere. Det kan jo trygt sies at Mike Ashley har stort sett hele Newcastles befolkning i mot seg, og han har derfor trukket seg tilbake. Eneste lyd som har kommet fra Ashley den siste tiden er den nevnte salgsannonsen. I år handler ikke ‘’silly-season” i Newcastle om hvilke spillere som blir kjøpt og solgt. Nei, i år handler det om klubbens framtid. Men på mange måter kan det sammenlignes med det som er kjent som ‘’silly-season.” Ryktene rundt potensielle kjøpere er der. Motstridene meldinger florerer det av. Annonyme kilder finner man i massevis. Og ikke minst. Forvirringen er total.

Og det er nettop denne forvirringen som er så frustrerende. Sesongoppkjøringen nærmer seg med stormskritt. Det er ikke mer enn tre uker til den kommende sesongen begynner for spillerne. Før den tid bør helst personen som skal lede spillerne ha hatt tid til å planlegge en del. Jo lenger tid det går før en manager er på plass, jo dårligere tid får han til å forberede seg. Hvis det er noe Newcastle virkelig ikke trenger nå, er det nok en dårlig planlagt sesong. Om det skal være noe som helst håp om å rykke direkte opp igjen har ikke klubben tid til å rote sånn som nå. Sansynligvis gir Ashley blaffen i hva alle andre mener, så lenge han får solgt klubben, og drar med seg så mange millioner £ som mulig ut av det hele. De heteste ryktene om nye eiere handler om personer og grupper fra midtøsten. Og det er stort sett personer som har tjent seg rike på olje. Foruten disse er det den forrige eieren, med økonomisk støtte fra midtøsten som er nevnt. Men det har ikke skjedd noe konkret. Det har forsåvidt ikke skjedd noe konkret i Newcastle så lenge jeg kan huske. En gjennomtenkt avgjørelse har vel ikke blitt tatt siden tiden til Sir Bobby Robson.

Hvis den kortsiktige tankegangen får fortsette utover sommeren ser jeg det som totalt umulig å rykke rett opp igjen. Med Ashley ved roret vil sansynligvis ikke Shearer bli manager. Med nye eiere vil sansynligvis Shearer bli manager. Men hvor lenge kan man vente med å få ansatt en manager? Helst ikke lenger enn til i morgen, men i verste fall ei uke, kanskje to. Går det mer enn to uker begynner den nye manageren å få dårlig tid. Han skal helst ha oversikt over hvilke spillere han ønsker å ha med seg videre, og hvilke spillere det kan være aktuelt å prøve å hente. Dessuten trenger spillerne å vite hva de har å gå til. De trenger å vite hvor lista ligger fra første dag. Og da kan det ikke herske usikkerhet rundt hvem som skal lede laget til midt i juli. Seriestart er tross alt 8. august. Det er to måneder til. Per dags dato har ikke klubben kommet med en eneste motstander til treningskamper i sommer. Per dags dato er det veldig usikkert hvilke spillere som spiller i Newcastle neste sesong. Per dags dato ser alt bare håpløst og kaotisk ut.

Kort oppsumert kan man si at alt som skjer rundt Newcastle om dagen virker uproffesjonelt og halvhjertet. Alt er bare rot og surr. Det ser ikke akkurat ut til at det skal bli noe direkte opprykk. For meg er sjansen for å rase gjennom Championsship og ned i League One per i dag like stor. Hvis et nedrykk fra Premier League var en katastrofe, hva ville enda et nedrykk da bli?

Men det som faktisk er det mest skremmende med hele situasjonen, er at en mann kan ha så mye makt i en fotballklubb. Jeg har alltid vært skeptisk til at enkeltpersoner eier fotballklubber. Og tilfellet Mike Ashley/Newcastle United er et skrekkeksempel. Det eneste som interesserer Ashley er å kvitte seg med klubben. Han ofrer ikke klubbens framtid en tanke. I og med at Ashley er foretningsmann er ikke det så overaskende. Men det er som sagt skremmende. Denne ene mannen kan på egenhånd kjøre klubben til avgrunnen, og litt lenger. Man skulle faktisk tro at det var i Ashley sin interesse å bli husket for å ha tatt minst en god avgjørelse i sin tid på St. James’ Park. Til nå er tallet på gode avgjørelser null. Selv om det var fornuftig å ansette Keegan i fjor vinter, så regner jeg det ikke som noen god avgjørelse da Keegan forsvant like fort som han kom.

NewUtd.no har en overskrift som stiller spørsmålet, ”en klubb i krise?” For meg er det ikke noe spørsmål en gang. Sånn jeg ser det så er klubben per i dag i en kjempekrise. Nedrykket i seg selv var en krise. Og når det etter nedrykket vises så lite vilje til å gjøre noe med situasjonen, og absolutt ingen ting skjer. Da er det krise. Hvis Newcastle skal være tilbake i det gjeveste selskapet i England om et år, da må det skje noe. Og det må skje noe veldig snart. Om så ikke skjer, da tror jeg som sagt at League One er nærmere enn Premier League.

Hans

Foto: Hans Svellet

Da har det skjedd igjen. Det norske landslaget skuffer når det gjelder som mest. Gårsdagens kamp var ingen stor fotballkamp, det hadde jeg heller ikke forventet. Men jeg hadde forventet at det i det minste skulle vært en målsjanse eller to til. Og ikke minst et mål. Det er ikke noe vits å klage over at Carew ikke fikk straffe når drakta hans lignet mer på et seil fra et vikingskip enn en fotballdrakt. Jeg kan sitte her å forbanne de litt for lange knottene til den makedonske keeperen, når Carew dro av et par spillere. For så å avslutte bra, men ikke bra nok. Det hjelper heller ikke at Hangeland er forbannet på Pandev.

Faktum er at det ble 0-0 og et poeng. Et mål og to poeng for lite. En VM-drøm som bare ligner mer og mer et mareritt. Drillo er skuffet, spillerne er skuffet, statsministeren, Kongen og Dronningen er sikkert skuffet de også. For kampen i går ble skuffende. Det hadde vært mye positivitet rundt landslaget. Både i media, blandt folk flest og ikke minst i spillergruppa. Så 0-0 borte mot Makedonia ble et aldri så lite antiklimaks. Men det er nå en gang sånn tingenes tilstand er. Og det vil si at Drillo sine menn trenger tre poeng borte mot Nederland. Hvordan det skal skje? Nei, det har ikke jeg noe svar på. Nederland, som per dags dato er rangert som det nest beste laget i verden, har ikke tapt en hjemmekamp på 9 år. 20 av de 23 siste hjemmekampene har endt med seier. Og det siste tapet kom mot Portugal i 2000. Så det er ingen enkel oppgave Norge har foran seg. Det er vel også 9 år siden site norske seier mot noen av de største fotballnasjonene i en tellende kamp. EM-seieren over Spania i 2000 er den siste. Forøvrig kom den sieren på samme stadion som Norge møter Nederland på onsdag.

Det ser i dag veldig usansynlig ut at Norge skal nå et VM, selv om det fortsatt er teoretisk mulig. Med tre poeng på fire kamper, og fortsatt ingen seiere ser det ikke veldig lyst ut. Det er fire poeng opp til Skottland som holder andreplassen i gruppa. Og neste motstander er som nevnt Nederland. Å prøve å finne trøst i at de alt er klare for VM neste år tror jeg ikke det er mye vits i. For selv om spillerne på det Nederlandske landslaget nå i grunn har ferie, så har jeg vanskelig for å tro at de tar den på forskudd. Nå skal de hjem å feire VM-plassen med sine egne, og måten det skal feires på er å knuse Norge. De spiller helt uten press. De kan gå ut på banen å leke og ha det moro. Nyte hvert sekund av de siste 5400 i årets sesong, før de drar på sydenferie med kone og barn. Men hva om Nederland stiller med mange ferske og unge spillere? Jo, da tror jeg kampen blir enda vanskeligere igjen. Spillere som får muligheten til å vise seg frem for trener, publikum og storklubber. Spillere som er meget gode fotballspillere selv om de ikke spiller fast på landslaget. Spillere som går på banen med en innstilling om at de skal vise hele verden at de er verdt å satse på.

Så hva taler egentlig for norsk seier på De Kuip? Veldig lite. Nesten ingen ting. Men ballen er rund. Hver kamp lever sitt eget liv. David har slått Goliat før. Drillo har tryllet tidligere. Og en gang skal Nederland tape også. Men det blir liksom med det. Jeg finner ikke mange GODE grunner for å tro veldig på Norge. Men jeg finner den viktigste. Og det er tro. Mister man troen på en fotballbane mister man alt. Det har ikke noe å si om du er verdens beste fotballspiller hvis du ikke tror på det du gjør. Så det eneste de norske spillerne kan gjøre er å tro på at det umulige er mulig på onsdag. Jeg er enig i at det kan høres dumt ut å tro på det umulige. Men hva annet skal de norske spillerne tro på? Om det var nå eller aldri mot Makedonia, hva er det da mot Nederland? Å rane Nederland for sin egen fest på onsdag, er siste mulighet for å fortsatt ha en reell muliget til å få oppleve det alle fotballspillere drømmer om, VM. Så akkurat derfor syntes jeg ikke vi skal le av at de norske spillerne fortsatt har troen. For troen er det eneste de har igjen.

Hans

Nå viser det seg at jeg tok feil angående feiringen. Nederland feiret seieren med Champagne og bytur kan VG melde.

Foto: Hans Svellet

Da er det igjen tid for VM-kvalikkamper. Til nå har det ikke gått så veldig bra, og Norge ligger sist i sin pulje. Men det er fortsatt håp. ”It’s hope in a hanging snore” som Nils Arne Eggen sa det. Med fire poeng eller mer på de to kommende kampene er det fortsatt muligheter. Det blir ikke lett, men det skal heller ikke være lett å komme til VM i fotball.

Selv om håpet er lite, så er det der. Og kanskje har håpet blitt litt større enn det var før jul. Grunnen til det heter Egil ”Drillo” Olsen. Kan kort bare nevne noen kjappe fakta om mannen for dere som ikke vet så mye, og til dere som vet mye. Han førte Norge til VM-sluttspill i 1994 og 1998. Mannen har ikke tapt en kamp på Ullevaal siden 1991. De siste 27 hjemmekampene under Drillo ble det ingen tap. I løpet av de 18 VM-kvalifiseringskampene han har ledet Norge, har kun en endt med tap. Og det tapet kom mot Tyrkia i en kamp som ikke hadde noe å si, da Norge alt hadde sikret puljeseieren. Jeg kan sikkert ramse opp mye mer, men det skulle være unødvendig. Du vet garantert hvem Drillo er uansett.

Men tilbake til de to forestående kvalikkampene. Makedonia borte i morgen. Kampen spilles forøvrig på en halvferdig stadion,  noe som jeg kun vil si gagner Norge. I stedet for at det blir en sinnsyk heksegryte, så blir det litt roligere forhold. Ikke det at det burde ha all verden å si, men litt påvirker det jo. Det er jo bare naturlig. Jeg vet ikke all verden om Makedonia, og jeg skal heller ikke bruke noe tid på dem, det har de store avisene alt gjort. Etter kampen på lørdag er Nederland neste stopp. Der står de oransje gruppelederne på motsatt banehalvdel. Og med litt flaks, så er de alt klare for VM-sluttspillet på lørdag. Noe som kan slå både positivt og negativt ut. Enten har spillerne tatt sommerferie i hodet sitt, og slipper seg ned og spiller dårlig. Eller så slipper de seg bare løs og spiller trill rundt Norge. Alternativt ingen av delene. Men det skal ikke jeg bekymre meg for. Hvordan de to lagene spiller, og hvem som spiller der, det er ikke min sak. Det er Drillo sin sak. Og jeg tror den saken er i gode hender. Man skal ikke legge all verden i statistikk og historie. Men det er ikke tilfeldig at Drillo bare har et tap på de 18 VM-kvalikkampene han har ledet Norge. Det er heller ikke tilfeldig at det endte med to sluttspill. Selv om det ikke er lenge siden han tok over landslaget, så vet han hva han går til. Han har vært med på det før. Mange ganger. Drillo lar seg ikke påvirke av mediemas og utenomsportslige ting. Hans fokus er på det som skal skje på banen, og forhåpentligvis vil det bære frukter.

Tror du på VM-sluttspill for det norske landslaget?

Media har brukt mye tid på å hause opp og bygge forventninger den siste uka. Men hva om vi skulle tape både mot Makedonia og Nederland? Jo, da er det så enkelt at vi må vente minst to år til før vi igjen kan spille i mesterskap. Da er det EM-kvalikken som er neste mulighet. Nok en mesterskapssommer uten Norge. Mange sier at det er like greit, at vi ikke har noe der å gjøre uansett. At det bare er flaut å se Noge i mesterskapene. Men de er jeg uenig med. Om landslaget i fotball skulle komme seg til et mesterksap er det for meg bare positivt. I stedet for å ”holde med” Spania, England, Argentina og Italia, så kan jeg holde med Norge. Mitt eget land. I stedet for å nynne på nasjonalsangene til de nevnte landene før kampene, kan jeg synge ”Ja vi elsker.” I stedet for å gå rundt med en hvit og lyseblå stripete drakt. Kan jeg gå rundt med en rød drakt, og verdens vakrese flagg på brystet. For samme hvordan man vrir og vender på det er det noe spesielt når det er ditt eget land det handler om. Personlig kommer ingen andre landslag i nærheten av det norske. Heltene heter ikke Rooney, Torres, Messi eller Totti. Heltene heter Carew, Riise, Hangeland og Winsnes. At de ikke er like gode får være så. Men det er disse spillerne som forsvarer norges ære, og derfor blir de heltene. De andre er store fotballspillere, men de spiller ikke med et norsk flagg på brystet.

Så nå er det på tide å brette opp ermene. Skopje skal falle, og hærføreren er en liten mann med briller, grått hår og joggedress. Hans hær består av 25 mann, og de 11 beste får gå i krigen. For det er det jeg forventer. At spillerne går i krigen. Om de taper skal jeg klare å takle, så lenge de har prøvd, og går ned med flagget til topps. Nå er jeg lei tiltaksløse bortskjemte landslagsspillere. Jeg vil ha noen som viser at de vil spille med flagget på brystet. Et eksempel til etterfølgelse er John Arne Riise. En av spillerne på dagens landslag som har oppnådd mest i fotball. Men fortsatt den spilleren som vil mest når han spiller landskamper.

Jeg forventer er rett og slett innsats og litt god gammeldags vinnervilje.

Hans

Du kan følge landslaget hos Dagbladet her, Aftenposten her, Nettavisen her, TV2 her og VG her.

Foto: Alexander Ottesen

Over: Daniel Nannskogs Stabæk sliter tungt økonomisk og må skaffe 40 millioner kroner så fort som overhodet mulig.

Hva og hvor hadde norsk fotball vært uten rike onkler kan man spørre seg? Antageligvis enda dårligere sportslig, og i steinalderen på alle andre områder. Eller, ikke alle klubber kanskje. Men det er vel nesten bare Rosenborg av dagens Tippeligaklubber som har vært selvstendige økonomisk de siste 15-20 årene. Og selv de sliter i år. Så hva er det som gjør årets sesong så mye verre enn før?

Finanskrisen skal vel få en del av skylden. Men personlig tror jeg ikke det er finanskrisen alene som har nådd norsk klubbfotball. Jeg tror rett og slett at den berømte bobla har sprukket. En dag måtte jo nedturen komme. Nå har norsk fotball surfet på en medgangsbølge i 6-7 år, og at det ville komme en nedtur kunne vel de fleste tenke seg. Men at den nedturen skulle forsterkes ytterligere av at verdensøkonomien på et tidspunkt kunne se ut til å være på bristepunktet, var ikke like enkelt å forestille seg. Heldigvis har produktet norsk fotball klart å selge seg selv godt de siste årene. Og medieavtalen redder nok flere klubber enn vi liker å tro. Sammen med nye stadionannlegg som drar relativt stabile og forutsigbare tilskuertall er dette med på å holde hjulene i gang. For tilskuersvikten har ikke vært så dramatisk som mange skulle ha det til tidligere i sesongen. Det er helt sikkert derfor du leser lite om det i media for tiden også. Fordi den svikten ser ut til å være så liten at det ikke er dramatisk nok til at avisene lager overskrifter på det lenger.

-Les mer om årets tilskuertall her

Jeg har ikke gode nok kunnskaper om økonomien i norsk fotball til å kunne peke nøyaktig på hva som har slått feil. Men jeg skal komme med noen vurderinger og tanker. Jeg tror rett og slett ledelsen av norske klubber har vært hodeløs de siste årene. Eller, det tror jeg ikke en gang. Det kan jeg nesten si med sikkerhet. For selv om de nye stadionannleggene har kostet sitt, så er jo veldig mange av disse reist med økonomisk hjelp fra rike onkler og store bedrifter. Det er jo ikke uten grunn at Tippeligaen spilles på Sør Arena, Telenor Arena og Komplett.no Arena,  i stedet for Kristiansand Stadion, Nadderud og Storstadion. Og den hodeløse styringen av norske klubber ser man eksempler på i de store overgangssummene, og ikke minst i de høye lønnsbudsjettene. Til nå har to klubber kuttet lønningene, og ytterligere fire vurderer det sterkt, deriblant Brann. TV 2 har i dag også gjort en ringerunde til alle klubbene i Tippeligaen. Der kommer det fram at ingen klubber utelukker lønnskutt i framtiden. Jeg nevtne også at overgangssummene hadde vært veldig høye. Norske spillere har etter min, og mange andres mening vært overpriset. Sett i forhold til kvaliteten du får for pengene, har prisnivået vært for høyt. Derfor har mange klubber sett til utlandet, og handlet rimeligere spillere, som er like gode der. Men ikke alle har sett ut. En del klubber har også kjøpt norske spillere. Og det har kostet dyrt. Men det har ikke klubbene merket, fordi det er de rike onklene som har betalt regningen. Selvfølgelig skal disse da ha noe tilbake, og det er summen man får ved et eventuelt videresalg. Derfor tjente Fredrikstad Fotballklubb heller lite på å selge Tarik Elyounoussi i fjor. Det var investorene som tjente gode penger på det salget. Og her ligger mye av problemet. For de som investerer i fotballklubber er jo personer med mye penger. Mye penger har de tjent fordi de er gode forettningsfolk. Gode forettningsfolk investerer ikke i noe uten en viss sjanse for å tjene penger på det de investerer i. Så de gangene klubbene har hatt et godt produkt å selge, da har ofte en god del av det de får igjen for produktet gått til investorer. Frem til i år har ikke det vært noe problem, fordi disse investorene har da bare investert pengene i klubben på nytt. Men nå kan det se ut til at interessen for å investere har dabbet av, og da sitter klubbene med skjegget i postkassa. Plutselig har de ingen til å betale regningene for seg. Og de pengene de kunne tjent ved å selge en egenprodusert spiller til en annen klubb. Men heller valgte å selge til en investor, for så å få bruke spilleren selv, er nå borte. I stedet for at pengene kommer tilbake til norsk fotball, forsvinner de nå heller ut av norsk fotball og tilbake i de lommene de kom fra. Derfor tror jeg norsk fotball vil slite noen sesonger, før de finner tilbake til en økonomistyring som gjør at klubben går rundt av seg selv. Og kutt i lønninger og overgangssummer er da et naturlig skritt.

Tror du noen av Tippeligaklubbene vil gå konkurs i løpet av året?

Heldigvis for norske klubber rakk de å renovere stadionfasilitetene før bobla sprakk. For det har jo vist seg å være viktig for publikum at de har en moderne stadion å gå på. Men har denne utviklingen vært utelukkende positiv? Mange av klubbene som har bygget nye stadioner, har prøvd å finne løsninger på hvordan de skal tjene inn igjen det stadion har kostet. Mange har satset på næringslokaler, som de ikke klarer å fylle. Stabæk satset på at de skulle få konserter, messer og TV-show. Men det fikk de ikke, eller de fikk vertfall mindre enn de hadde håpet på. Hva om klubbene heller hadde satset på det de faktisk driver med, nemlig fotball? I stedet for å øke kostnadene ytterligere ved å bygge næringslokaler osv, så heller satset på at billettinntektene på tid skulle tjene inn igjen en billigere stadion. For klubbene gikk jo rundt med de gamle stadionene, uten næringslokaler og mindre tilskuere. Så i stedet for å håpe at de skulle klare å tjene inn igjen stadion på et år eller to, kunne de satset på å tjene den inn igjen over ti år. Men også her har mangelen på langsiktig tankegang vist seg stor. Det er vel ikke uten grunn at du ikke finner tusenvis av kvadratmeter med næringslokaler på Old Trafford? Der finner du tribunen, kontorene til Manchester United, supportershop og et Manchester United museum. Alt det har med Manchester United og det de holder på med å gjøre.

Interessen rundt norsk fotball er stor. Og for meg er det et under at det ikke skulle være mulig å få det til å gå rundt. Men hvis jeg kort skal oppsumere litt. Jeg tror det viktigste tingene klubben skal tenke på i framtida er to ting. Langsiktighet og tro på eget produkt. De som sitter i ledelsen i klubben skal ikke bruke all tid på å tenke på alt mulig annet rart. Til nå har over 800.000 vært innenfor stadionportene på norske arenaer. Selvfølgelig er det mange av de samme som er på stadion hver fjortende dag. Men med en gjennomsnittspris på 200 kroner pr. billett skulle dette bli 160 millioner kroner bare til nå i sesongen. Jeg vet det er dyrt å bygge en fotballstadion. Men med et snitt i Tippeligaen på i overkant av 9000 tilskuere ved sesongslutt. Vil hver klubb i snitt ha dratt inn over 27 millioner bare i billettinntekter. Så kan du legge til sponsorinntekter, inntekter fra tv-avtalen og alt annet klubbene tjener penger på i tillegg.

Det er på tide at noen med et snev av fornuft og langsiktighet snart får makt i norsk fotball. For det er ikke finanskrisen som har rammet norsk fotball. Det er virkeligheten.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

Rosenborg vant 4-0, men Hamrèn var ikke fornøyd med Edvartsen

Nok en Tippeligarunde nærmer seg ferdigspilt, og nok en gang havner Svein Erik Edvartsen i fokus. Og nok en gang har han gjort en generaltabbe. Selv om Rosenborg vant 4-o er ikke Hamrèn noe snillere med dommeren.

Erik Hamrèn sier veldig klart i fra hva han mener om Svein Erik Edvartsen etter dagens kamp i Bodø. ”Flaut for hele dommerstanden” og ”har dommeren musikk i headsettet?” Uttaler Hamrèn. Og det er vanskelig å si seg uenig. Selv etter 4-0 seier. For heldigvis fikk ikke feilen hans i dag noe med utfallet av kampen å gjøre. Og her må faktisk linjemannen ta en del av skylden også. Men det er jo ikke akkurat første gang Edvartsen gjør en grov feil. Det er ikke tilfeldig at noe av det første kommentatoren sier etter at kampen er i gang, er at Edvartsen har hatt en tendens til å skape diskusjon. Når den unge mannen fra Hamar leder Tippeligakamper kan alt skje. Du vet aldri hva som er straffe eller ikke straffe. Før denne sesongen ble han fratatt sin status som FIFA-dommer, og det var vel fortjent.  Dommersituasjonen i Norge er vel ikke den beste når det kommer til bredde. Men når en dommer har gjort så mange feil burde kanskje noen andre få sjansen? Selvfølgelig trenger vi unge dommere som kan komme og ta plassen til de som pensjonerer seg. Og selvfølgelig skal vi ikke halshugge og slakte de unge og ferske med en gang. Men nå syntes jeg Edvartsen har fått nok sjanser for en stund. Nå er det på tide at han blir satt opp på noen kamper i divisjonene under Tippeligaen, slik at han får litt mer fred til å forbedre seg som dommer. Det er ikke det at jeg vil de divisjonene noe vondt med å sende Edvartsen ned en tur. Men det er jo et faktum at mediepresset ikke er like stort der, og da kan han kanskje få fred og ro til å jobbe med å bli en bedre dommer. Så kan en dommer som har prestert bra i Adeccoligaen, få muligheten til å vise seg fram i Tippeligaen. Kanskje han viser seg å være god nok, kanskje ikke. Men den eneste måten å finne ut det på er vel å prøve? Jeg vil vel tro det er mulig for dommere å rykke ned også. Det er jo slik det fungerer for lagene. Er de for dårlige rykker de ned, og er de best rykker de opp. Velger å tro det er sånn for dommere også. Og håper derfor at det kommer reaksjoner. For sånn det er i dag er det flaut både for norsk fotball, og ikke minst for Edvartsen selv. Når han uke etter uke gjør sånne feil viser han jo tydelig at han ikke holder nivået.

Er Svein Erik Edvartsen for dårlig for Tippeligaen?

Nå skal ikke jeg halshugge Edvartsen, men fotballen er til tider brutal. Personlig tror jeg han hadde hatt godt av å dømme kamper uten like stort fokus. Rett og slett få jobbe litt i fred, og heller komme sterkere tilbake. Jeg tror også Edvartsen kunne trengt at noen hadde satt seg ned sammen med han og diskutert tingenes tilstand. Det kan godt hende dommersjef Rune Pedersen alt har gjort det. Hvis ikke må han gjøre det så fort som mulig. Bruke landslagspausen godt. Se på hva andre dommere gjør. Prøve å finne en litt bedre linje å legge seg på, og se hvilken linje andre dommere holder. Den er dessverre ikke helt lik, for det er umulig å få til. Det er tross alt mennesker det er snakk om her. Men Edvartsen sin linje er den som skiller seg klarest ut fra de andre. Selv om andre dommere i Tippeligaen også har hatt opptil flere dårlige kamper, så er eks hockeydommeren i en klasse for seg selv. Han ser det som ingen andre ser, og han ser ikke det som alle andre ser. Det kan vertfall virke sånn til tider. Så nå som muligheten er her, med landslagspause og over ei uke fri fra Tippeligaen, så burde tiden benyttes godt. Evaluere egne prestasjoner så langt. Se på hva han må gjøre anderledes for å bli en bedre dommer. Og kanskje gi noen andre muligheten i stede for Edvartsen.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Endelig, var det første jeg tenkte da jeg kunne lese på Dagbladet sine sider at det fra høsten kommer to ekstra dommere i fotballen. UEFA skal teste ut bruk av måldommere i Europa League til høsten. Det vil altså si at det blir to til som skal være med å bestemme hva som er rett og galt. De skal holde seg langs dødlinja, og skal fungere som måldommere, og et par ekstra øyne på det som skjer i feltet.

Systemet er alt testet i noen U-19 kamper , og nå skal det altså testet på enda høyere nivå. Det er de nest beste i Europa som skal få æren av å bli testkaniner, og UEFA og FIFA håper det kan gjøre jobben til dommerene litt lettere. De to ved dødlinja skal kommunisere med resten av dommerne ved hjelp av propp i øret og mikrofon. Så selv om UEFA med Michael Platini i spissen nå håper å legge debatten om videodømming død, så tas teknologiske hjelpemidler i bruk. Jeg har tidligere skrevet om videodømming, og hva jeg mener om det her på bloggen min. Men jeg kan i en setning si hva jeg mener om det. Jeg er i mot videodømming.

Men tilbake til de fire ekstra øynene. Personlig mener jeg det er på høy tid at de internasjonale forbundene gjør noe for å hjelpe dommerne. For sånn tilstandene har vært de siste årene, har ikke vært til å leve med for dommerne. Forhåpentligvis vil hverdagen deres bli litt lettere, nå som de får hjelp til å se fra ytterligere en vinkel. Dommerne får et enda bedre grunnlag for å ta sine avgjørelser. UEFA sier at de gjennom testingen i U-19 kampene merket at det hele hadde en preventiv effekt. Spillerne var mer forsiktige med trøyeholdingen, og det var mindre skuespill i 16-meteren. Det er en utvikling jeg kan like. For hvis det er noe jeg ikke kan fordra i dagens fotball, er det alt skuespillet. Å se på spillere som faller som om de blir skutt når noen bare beinflirter med dem er det verste jeg ser. Og hvor mange ganger har du ikke stått på tribunen, eller sittet i sofaen og skreket på straffe på grunn av trøyeholding? Dommeren har ikke sett situasjonen, og dermed får ikke laget ditt straffe. Forhåpentligvis vil de to ekstra dommerne være med på å gjøre fotballen enda mer rettferdig. Som navnet måldommer tilsier, så skal de også kunne avgjøre om en ball er i mål eller ikke. Senest i helgens FA-Cup Finale hadde Chelsea en ball i mål som dommeren ikke klarte å få med seg. Nå fikk ikke den hendelsen noe med utfallet av kampen å gjøre, heldigvis. Men det har jo vært flere eksempler på det samme. Der dommeravgjørelser har fått veldig stor innvirkning på resultatet.

Jeg nevnte at jeg syntes det er på høy tid at dommerne får en litt lettere jobb med å avgjøre hva som er rett og galt på en fotballbane. Grunnen til det er at fokuset på dommeravgjørelsene har vært enormt de siste årene. Det er jo umulig å glemme Tom Henning Øvrebøs kamp på Stamford Bridge for eksempel. Mange vil nok si at han alene sendte Barcelona til finalen. Jeg skal ikke ta opp igjen den diskusjonen, men det er jo et godt eksempel. Det jeg syntes er så positivt med denne utviklingen, er at rettferdigheten i enda større grad kan seire på en fotballbane. Forhåpentligvis vil dette føre med seg at dommerne kan gjøre en enda bedre jobb enn i dag. For jobben de gjør er stort sett meget bra. Selv om det er lett å la seg rive med, og bli frustrert og forbannet når avgjørelsene går deg og ditt lag i mot, så gjør de i det store og hele en god jobb. I mitt innlegg om videodømming ytret jeg min mening om at dommeravgjørelser er en del av sjarmen med fotball. Uten dommerfeil hadde vi ikke hatt noe å diskutere. Og den delen vil jo fortsatt bli ivaretatt. For feil vil bli gjort, men det store og hele så utjevner det seg over en hel sesong. Dessuten kan vi jo håpe at det blir gjort enda færre feil som får direkte innvirkning på kampens resultat. En annen ting som blir ivarettat gjennom denne løsningen er jo også det at dommerne fortsatt må ta avgjørelsene der og da. Vi slipper å få enda flere pauser og avbrekk fordi dommerne må stoppe kampen for å ta en titt på tv-bildene. Dommerne må fortsatt vurdere situasjonen, og tolke regelverket. Derfor vil garantert få situasjoner å diskutere også i framtiden. Men vi slipper kanskje å dikutere dommeren hver eneste mandag. Og dommerne selv slipper kanskje å bli drapstruet og hatet.

Penger har jo som jeg før har nevnt fått veldig mye å si i fotball. Og dårlige dommeravgjørelser påvirker ikke bare resultatet. I mange tilfeller kan det også påvirke økonomien til en klubb. Om ikke direkte, så vertfall inndirekte. Det kan nok ofte føles sånn for klubbene om ikke annet. Heldigvis skjedde det ikke i år, men det kunne jo ha skjedd f.eks i en avgjørende play-off finale. Det antas jo at et opprykk fører med seg rundt 600 millioner kroner. Hvis det da skulle skje at en dommer er så uheldig å ikke ser en ball som er i mål, og det får direkte innvirkning på kampens utfall. Da er det jo ikke rart det føles som om dommeren hatt fratatt klubben ikke bare et opprykk, men også muligheten til å tjene 600 millioner. I dagens fotball får ikke dommeravgjørelser enorme konsekvenser bare for resultatene. Nei, i dag kan en feil avgjørelse få enorme konsekvenser for en klubbs økonomi. Jeg sier ikke at det skjer ofte, eller at det har skjedd. Men Øvrebøs uheldige dag på jobben på Stamford Bridge aspirerer i det minste til diskusjon på det området.

”Flere kokker, mer søl” vil sikkert noen si. Jeg tror ikke det. Så lenge måldommerne ikke har ei fløyte i hånda, men bare en mulighet til å kommunisere med hoveddommeren verbalt, så vil det ikke bli så mye søl. De bare forteller kjapt sin oppfattelse av situsjonen, og hoveddommeren tar det med i sin bedømmelse. I en overgangsfase vil vi nok kunne oppleve at fløytesignalet kommer litt sent. Men det er vel bedre enn at det aldri kommer? Personlig venter jeg heller to sekunder ekstra, og får den straffen laget mitt fortjener. I stedet for å vente i 70 minutter på en forklaring på hvorfor dommeren ikke blåste. Jeg tror de to ekstra dommerne vil skape mer glede enn frustrasjon. Nå kan endelig lag få kreditert de scoringene de fortjener, og dømt de straffene de fortjener. Det er jo ikke bare for å stoppe maset rundt videodømming UEFA nå tester dette på et høyere nivå. Tydeligvis så har det fungert ganske bra de gangene det har blitt testet. Og om det ikke skulle fungere i det hele tatt, så er det jo ikke verre enn at de går tilbake til dagens system og heller ser etter andre løsninger. Det viktigste er tross alt at de viser interesse for å gjøre noe med dagens situasjon. For den situasjonen er urettferdig. Både for spillere, dommere og tilskuere.

Det blir vertfall spennende å følge utviklingen, og se hvor lang tid det tar før de nasjonale forbundene tar opp dette til vurdering. Personlig har jeg stor tro på systemet, og håper det vil fungere. Men hva tror du? Er dette veien å gå, eller er videodømming et bedre alternativ?

Tror foresten Svein Erik Edvarsen kunne trengt all den hjelpen han kunne fått på Aspmyra! Hvertfall mener Erik Hamrèn det!

Hans

Foto: Tracy O

Jeg leser på VG sine sider at Brann må slanke trener-teamet, og derfor kvitter seg med spillerutvikleren sin. For en fantastisk kortsiktig løsning tenker jeg. Hvis du ønsker å spare penger burde ikke dette være riktig mann å kvitte seg med. På kort sikt kan det sikkert lønne seg. Men på lang sikt da? Det kan da umulig være en god løsning?

Finanskrisen har jo slått til i Tippeligaen for fullt. Det kan nesten se ut til at den rammer fotballen hardere enn samfunnet ellers til tider. I avisene kan jeg lese mindre og mindre om finanskrisen i nyhetssidene. Mens i sportssidene derimot, der flyter det over av krisestoff. Jeg leste et sted at Norge var det kapitaliserte landet i verden som hadde taklet krisen best, og fått merke det minst på kroppen. Men det gjelder tydeligvis ikke rundt om på norske Tippeligastadioner. Uke etter uke kommer det saker om at spillere må kutte lønninger, klubber må låne penger for å betale lønn osv. Det ser aldri ut til å ta slutt. Personlig er jeg ikke så sikker på om det er finanskrisen som har nådd fotballen. Jeg tror bare det er den berømte ”bobla” som har sprukket. I mange år har prisnivået på norske spillere vært kunstig høyt. Spillerlønningene har vært alt for høye, og det har vært en enorm interesse rundt Tippeligaen. En dag måtte jo oppgangstidene i norsk fotball snu. Og den dagen kom altså en eller annen gang i vinter. Jeg har ingen nøyaktig dato, men en gang i vinter var det. Ringvirkningene merkes enda, og kommer til å merkes til sesongslutt, og kanskje lenger. Men nøyaktig hvor lenge kan ikke jeg bedømme. Til det er mine økonomikunnskaper, og ferdigheter som spåmann for dårlige.

Men tilbake til saken om Brann. Klubben sier at det er andre personer i trener-teamet som har overtatt oppgavene spillerutvikleren hadde. Og det er en ting, men det var vel en grunn til at han ble ansatt? Det var vel en plan at han skulle utvikle spillere vil jeg tro. Nok en gang viser etter min mening norske klubber svakheter når det gjelder spillerutvikling. Spillerutvikling må da være det viktigste området å satse på når økonomien er dårlig? Få fram egenproduserte spillere som ikke krever latterlig høye årslønner. Spillere som ikke koster 10 millioner i overgangssum. Spillere som vil blø for drakta og setter klubben foran seg selv. Og ikke minst. Spillere som publikum liker. For det er jo et faktum at publikum verdsetter lokale og trofaste spillere mer enn en innkjøpt middelmådighet. Det er bedre at middelmådigheten er lokal og har framtida foran seg, enn at han er 34 år og kommer fra Latvia. Vålerenga har skjønt det, og satser på unge spillere. De tenker langsiktig. Selv om det fortsatt er spillere der som begynner å bli veldig rutinerte, så er det en god blanding mellom ungt og gammelt. På Lerkendal har de også gjennomført et generasjonsskifte. Men de har ikke like mange norske spillere. Det er mange unge spillere, men litt for få nordmenn etter min smak. Grunnen til at trønderne ikke har like mange nordmenn som under glansdagene er at prisnivået har vært for høyt. Prisen har ikke stått i stil med kvaliteten. Lillestrøm har også satset mye på ungt i år. Delvis fordi økonomien har tvingt dem til det, og delvis fordi Henning Berg sin filosofi går på å få fram unge spillere. Så det finnes håp, men da må ikke klubbene kaste spillerutviklerne sine på dør. Da må det satses på å utvikle de unge spillerne.

Vil til slutt ta med at Rosenborg sitt juniorlag denne helga spiller turnering i Nederland. Og Resultatene til nå må sies å være akseptable. Seier mot Real Madrid og Watford, og tap mot AZ Alkmaar gjør at de mandag spiller semifinale mot Ajax. Dette er en prestisjetung turnering, med høyt nivå og du kan lese mer om den her. Så som sagt, det finnes håp. Vi må bare tørre å tro og satse på det.

Hans