Jeg og mange andre har flere ganger fokusert på talentutvikling i Norge. Grunnen til at jeg har gjort det er enkelt og greit at det har kommet litt for få unge norske spillere som i løpet av få sesonger  blir profiler i Tippeligaen. Selvfølgelig er det noen, men jeg syntes det er for få, og jeg mener forbundet gjør for lite for å oppfordre og utfordre Tippeligaklubbene på dette området. Men i dag var jeg så heldig at jeg fikk en vekker. Mitt syn på norsk fotballs framtid ble plutselig litt lysere. Hva som fikk opp øynene mine? En småguttkamp på Lena Kunstgressbane mellom Skreia og Gran.

Hvor vil han nå, tenker du sikkert, og det skjønner jeg godt. På en måte er det er vel ikke akkurat det mest åpenbare stedet at lyset plutselig tennes. Men på en annen måte, så er det faktisk det mest åpenbare stedet. Stedet jeg selv har spilt fotball i yngre år er et godt sammenligningsgrunnlag. Og at det laget jeg selv spilte smågutt for spilte, med den samme treneren som jeg selv hadde på samme nivå gjør for meg grunnlaget bare enda bedre. I dette innlegget skal jeg ikke ta for meg toppfotballen, men grunnsteinen til toppfotballen – breddefotball. Uten bredden hadde vi ikke fått toppspillerne. Det er i de små klubbene som aktiviserer hundretusner av barn hver uke grunnlaget legges. Og i disse klubbene ser det ut til å ha gått fremover, vertfall i min klubb.

Nå frykter kanskje du at jeg baserer denne saken på bakgrunn av bare en kamp, og da kan jeg berolige deg. Jeg har sett en del kamper i aldersbestemte klasser de siste årene. Ja, faktisk har jeg til og med dømt kamper for 10-12 åringer for bare et par år siden, og jeg tenkte over de samme tingene den gangen som under dagens småguttkamp. Denne ene kampen jeg så i dag bare minnet meg på ting jeg har lagt merke til tidligere.

Dagens yngre fotballspillere er jevnt over MYE bedre fotballspillere enn bare noen år tilbake i tid. Først og fremst teknisk. Jeg husker da jeg selv spilte fotball som 14-åring, og hvilket nivå spillerne på mitt lag jevnt over lå på teknisk. På smågutt den gangen var det en del ting som gikk igjen på de fleste lag. Det var ALLTID minst en stor og sterk midtstopper, og denne midtstopperen var veldig ofte kaptein på laget. Hovedansvaret til denne midtstopperen var å kline til i duellene, og feie den lille raske spissen ut av banen. Når midtstopperen fikk tak i ballen var det å kvitte seg med den så fort som mulig. Og for ikke å dra ut dette mer enn nødvendig, så skal jeg nevne en ting til som var en fast gjenganger. En rask spiss som løp fra alle, og stort sett klarte å få ballen i mål.

Under dagens kamp så jeg noe annet. Jeg så spillere som ikke lot seg stresse av å ha ballen i beina. Spillere som hadde en tanke bak pasningen sin. Spillere som turte å holde på ballen, og som turte å slå de vanskelige pasningene. De gangene disse pasningene ikke nådde fram var det ikke kjeft å få, men heller oppmuntrende ord for å prøve igjen senere. Videre vil jeg trekke fram spillernes evne til å løfte blikket, og spille ballen videre så fort som mulig. Antall sekunder som ballen er i beina til hver spiller er adskillig kortere enn for bare noen år siden. Generelt er teknikken bedre, og en siste ting jeg vil nevne er skuddene. Da jeg var 15 år var det veldig mye enten eller. Man klinte til og håpet det beste. I dag så jeg spillere som visste hva de gjorde, og som visste hvordan de skulle gjøre det.

Tydeligvis har det skjedd ting, og godt er det. Og heldigvis har ting skjedd i de små klubbene, hos de yngste spillerne. For det jeg så i dag er ikke gjort på et år. Det er ferdigheter det tar tid å trene opp, og jo tidligere basisferdighetene er gode, jo tidligere kan man utvikle dette videre og til slutt ende opp med gode fotballspillere. Personlig syntes jeg det ser ut til at trenerne for yngre fotballspillere i dag sitter på bedre kunnskap om teknisk trening. I ung alder er tross alt det viktigste, bortsett fra å ha det moro,  teknisk trening. Å lære basisferdighetene riktig og trene mye på det er uvurderlig. I stede for å bruke hele treningen til å spille på stor bane med to lag så må det trenes teknisk. Det taktiske kommer av seg selv i kampene, og man får nok taktisk trening ettersom man blir eldre.

Ikke missforstå meg, det er fortsatt en stor jobb å gjøre i norsk fotball. Men jeg syntes ikke vi skal bruke alt for mye energi på å sammenligne oss med andre nasjoner. Det vi må bruke energi på i norsk fotball er å konsentrere oss om våre egne barn, og gjøre det vi kan for at forholdende skal ligge så godt til rette som mulig for dem. Selvfølgelig må barna være interessert selv, og ha lyst til å trene på egenhånd. Men når basisferdighetene er tilstede i ung alder er det mer motiverende å drive på egenhånd på løkka. Da kan de bruke tiden på løkka til å videreutvikle ferdighetene dine. I stede for å lære seg å slå en innsidepasning i en alder av 14, kan de trene på å føre ballen, finter og ikke minst skudd. For det som er morsomst å gjøre på løkka er tross alt å finte de andre barna ut av banen, og ikke minst skyte best.

Her er jeg forøvrig veldig spent på deres meninger, da jeg ikke ser alt som er av yngres kamper i landet!

Hans