”Tettey er dårlig behandlet” sier Hauge. Han mener Rosenborg driver med ufint spill. Hvis det er noen i hele fotballverden som IKKE har noen som helst rett til å si hva som er ufint og ikke, så er det vel netopp Rune Hauge. www.fotballblogg.no skrev for en stund siden en fin sak om denne forferdelige mannen, og den kan du lese her. Det anbefales på det sterkeste. Men nok om denne agenten, og tilbake til det jeg ville skrive om, Rosenborg og Tettey.

Selvfølgelig er det litt surt for Tettey at han ikke får reise ut i Europa og prøve seg i større ligaer. Se om han duger på et enda høyere nivå. Jeg kan klare å skjønne at det er litt bittert. Men det har seg sånn at Alexander Tettey er under kontrakt med Rosenborg Ballklub. Klubben som har oppfostret han som fotballspiller siden ungdomsårene. Klubben som har gitt han muligheten til å vise seg frem både nasjonalt og internasjonalt, selvfølgelig fordi gutten er god nok. Klubben som turte å satse på han. På bakgrunn av alt dette håper jeg Tettey klarer å legge skuffelsen bak seg og fortsette å spille som han har gjort i hele vår. Jeg håper også han skjønner Rosenborg sin situasjon. For om Rosenborg skal hente en fullgod erstatter for Alexander Tettey, så må det legges mye penger på bordet. Og da må de først få igjen mye penger for han. Rosenborg har dessuten sagt, at for dem så er Alexander Tettey verdt 40 millioner kroner. Klubben har også sagt at Marek Sapara står før Tettey i køen for å bli solgt. Disse to utsagnene må både Tettey, Hauge og utenlandske klubber akseptere. Fordi det er Rosenborg som sitter på eierrettigheten på Tettey. På den måten er det Rosenborg som bestemmer hva som skal til for at de skal selge han.

Slik er fotballverden. Som jeg tidligere har sagt er det pengene som styrer alt. Og da er det godt og se at klubbene også vet og utnytte det til egen fordel. Ikke bare la seg utnytte. Mange vil sikkert si at Rosenborg tar en sjanse, fordi motivasjonen til Tettey fort vil bli dårlig. Men hvis han lar det skje ødelegger han bare for seg selv. Spiller han dårlig blir han benket i Rosenborg, og blir han benket der blir han vertfall ikke solgt ut i den store verden. Så det beste Tettey kan gjøre er å fortsette storspillet, og spille sin egen markedsverdi til over 40 millioner kroner. Klarer han det vil enda større klubber enn Rennes komme på banen, og vips blir han solgt. Ikke fordi prisen er høy, men fordi han er god nok.

Så for å være helt ærlig. Jeg syntes ikke synd på Tettey. Han spiller fortsatt for et godt fotballag, og han vil få spille på høyt nivå også i år. Europacupen er i gang, og der vil Rosenborg nå langt. Fortsetter han sitt gode spill vil budene komme. Og til slutt har ikke Rosenborg noe valg. Men jeg syntes ikke Rosenborg skal bli sett på som en stor stygg ulv bare fordi de ikke selger til første og beste. Personlig syntes jeg de skal ha skryt for å vise at de vil noe her i fotballverden. Endelig en norsk klubb som tørr å vise at de ikke vil la seg kaste rundt, og bli utnyttet fordi de kommer fra en liten fotballnasjon. Klubben har som mål å komme tilbake til Champions League, og da trenger de spillere av Tetteys kaliber. Derfor sier det seg selv at de ikke kan selge Tettey for en lavere sum enn det de kan hente en fullgod erstatter for. Så Rune Hauge, hold kjeft om skittent spill og dårlig behandling. Det må være lov også for klubber å gjøre det som gagner dem mest. Man kan ikke alltid gjøre alle spillerne kjempefornøyde. Om Rosenborg skulle solgt alle som ville ut i de større ligaene, som det er vist interesse for. Da hadde de solgt over halve laget sitt. Det sier seg selv at det ikke er interessant for klubben.

EDIT: Jeg blir visst nødt til å følge opp ytterligere. Tore Pedersen står å roper høyt at Rosenborg MÅ selge Tettey. Dette fordi han mener det vil gjenreise norsk fotball. Han tror tydeligvis at dette vil bane vei for andre. Han sier også at om norske spillere presterer bra på utebane kan dette gi et positivt inntrykk av den norske serien. Så langt kan jeg være enig. Men har mannen, som forøvrig også representerer Tettey, og garantert har personlig interesse av at gutten blir solg, tenkt på Europacupen? Europacupen er meg bekjent også utebane. Det aller beste for norsk fotball hadde vel vært om et norsk lag igjen kunne kommet seg til Champions League. Og per dags dato er det kun Rosenborg som er i stand til det. Om de også skal være i stand til det om et år, da de sansynligvis igjen får muligheten, avhenger av at de har gode nok spillere. Hvis Rosenborg nå selger Tettey, så er dette med på å svekke laget, og samtidig svekke mulighetene for å lykkes i Europa. Jeg personlig tror det er like viktig for norsk fotball at vi har lag som presterer internasjonalt. Ikke bare enkeltspillere. Og om vi igjen skal få lag som presterer internasjonalt, da må vi tørre og holde på våre beste spillere slik at lagene kan komme seg ut.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De siste dagene har det hersket en liten debatt blant spillere og trener i Tippeligaen. Jeg tenker ikke på hendelsen med Kjetil Rekdal og Eirik Bakke. Nei, jeg vil inn på Daniel Nannskogs uttalese. ”Det er bra for norsk fotball om Rosenborg vinner serien hvert år.” Mange, meg inkludert, tenkte nok at mannen må være gal som kan mene noe sånn. Men er han virkelig det?

Umiddelbart er jo selvfølgelig tanken at han er det. For rent underholdningsmessig er det antakeligvis drepen for norsk fotball. Tilbake til 90-tallet. Tiden da Rosenborg var overlegne og vant hvert eneste år. Da den eneste spenningen knyttet seg til hvem som skulle rykke ned, og hvor mange poeng Rosenborg skulle vinne serien med. Det var jo nesten bare kjedelig å følge med på Tippeligaen, fordi du visste hvordan det endte til slutt. Som Rosenborgsupporter gikk jeg nesten bare å ventet på høsten, slik at Champions League kunne komme i gang. Hvordan det var å holde med de andre lagene vet jeg ikke. Men sånn jeg har forstått de som holdt med de andre var det kjedelig og frustrerende. For de som ikke holdt med noen, men bare interesserte seg for fotball var det bare kjedelig. Hvis man ser litt på tilskuertallene fra den tiden, så var jo disse også lavere enn i dag. Folk reiser jo på fotballkamp for å få underholdning, og for mange er spenning da viktig. Når denne spenningen nesten ikke eksisterte så ble det jo ikke så interessant å reise på kamp heller. På slutten av storhetsperioden så man jo at forspranget ble mindre og mindre, og i 2004 skilte et fattig mål Rosenborg og Vålerenga på toppen av tabellen. Dette året begynte jo virkelig interessen for norsk fotball å øke igjen. Tilfeldig? Neppe. Året etter hadde TV2 og Canal Digital sikret seg tv-rettighetene til Tippeligaen for 1 milliard kroner. Norsk fotball var plutselig mulig å selge dyrt igjen, fordi interessen var så stor. Flere klubber så muligheter til å øke satsingen når friske penger kom susende inn i klubbkassene, og ambisjonene var høye.

Så over til det sportslige. Under Rosenborgs storhetstid på 90-tallet var ikke nivået på Tippeligaen generelt så høyt. Men nivået på seriens beste lag var desto høyere. Det ble mange store prestasjoner i Champions League, og Rosenborg satte Norge på fotballkartet. De slo flere virkelig store klubber, og de vant til og med gruppen sin et år. Flere spillere ble solgt ut i Europa for store summer, og mange av dem hadde vært innom Rosenborg. Men hva med klubbene bak Rosenborg? Joda, det var klubber der som lyktes også. Ikke i like stor grad. Men Molde var jo i gruppespillet, sammen med Rosenborg, i 1999. Flere norske lag stod for gode prestasjoner i UEFA-cupen, og landslaget presterte meget godt. Kort sagt kan 90-tallet oppsummeres med norsk fotballs moderne gullalder. Mye av grunnen til at flere norske lag lyktes i Europa, tror jeg var at det var mer stabilt da enn nå. Det var 3-4 lag som stort sett hvert år kjempet om plassene bak Rosenborg. Sånn sett var det et ”tetsjikte” på 4-5 lag hvert år som kjempet om de høyeste plasseringene. På den måten fikk også disse lagene jevnt med erfaring fra Europa-cupen, og kunne til slutt prestere akseptabelt der.
Til sammenligning har det etter Rosenborgs fall vært variasjon og ustabilitet. De som har vunnet det ene året har skuffet året etter. Hvilke klubber som har ligget på topp 3 har variert fra år til år. Og resultatene internasjonalt? De har nesten ikke vært eksisterende. Eneste er vel Rosenborg sin til nå siste sesong i Champions League, da de til slutt endte som nummer tre i ”dødens pulje.”

Så fire år etter at Rosenborg var borte fra tronen sitter vi her. Økonomien i Tippeligaen ser ut til å være totalt skakkjørt. Rosenborg er tilbake på toppen. Ustabiliteten ser fortsatt ut til å herje. Men Stabæk ser ut til å være litt på gang igjen. Kanskje kan de bli det første laget til å følge opp et seriemesterskap med en god sesong? Vålerenga og Brann ser også ut til å våkne litt mer til live. Noe jeg tror er viktig. De store byene, med de høye publikumstallene og store ressursene må prestere bra, om norsk fotball skal vokse. Og det som jeg ser på som det mest positive av alt til nå i år. Det er at avstanden mellom topp og bunn er stor. Fra tredjeplass til første plass under nedrykksstreken er det 12 poeng som skiller. Hvis jeg legger godviljen til kan jeg klare å finne en gruppe med bunnlag, en gruppe med lag midt på tabellen, og en gruppe med topplag. Slik burde det også være. Det aller viktigste er nok at det er de samme lagene som danner gruppen med topplag hvert år. Slik at disse lagene kan spille i Europa år etter år, og opparbeide seg erfaring der. Og ikke minst, tjene penger der. Nå har norsk fotball prøvd å leve av seg selv i 3-4 år, og det fungerer ikke. Sånn jeg ser det er det nødt til å være forskjeller i norsk fotball. Pengebruken kan ikke være lik alle steder. Noen har bare større ressurser enn andre, og slik må det være. Det er forskjeller i dag også. Men forskjellene er ikke store nok. Selvfølgelig vil det bli kjedeligere for de klubbene som år etter år havner midt på tabellen. Men for Tippeligaen som helhet tror jeg det er gull verdt med en gruppe av de samme lagene som hvert år danner topp 5-6. Da vil det sportslige nivået øke. Og spenningen og underholdningen for publikum vil bli ivaretatt. Det er en vinn-vinn situasjon. Kanskje vil vi igjen se norske lag som presterer godt i Europa? Og kanskje kan vi drømme om et landslag som presterer igjen?

Så tilbake til Nannskog sin uttalelse. Han har delvis rett. Med Rosenborg som seriemester hvert år vil de få muligheten til å kvalifisere seg til Champions League hvert år. De vil nok også greie å kvalifisere seg mange av gangene. Men han tar også feil. For det er ikke sunt for interessen at Rosenborg igjen blir like overlegne som de var. Det beste som kunne skjedd norsk fotball er at ting stabiliserer seg, og at de samme klubbene år etter år spiller i Europa. Hvis disse klubbene også ettervert klarer å prestere bra i Europa vil Norge få muligheten til å kvalifisere to lag for Champions League. Når spillerne da opparbeider seg erfaring fra et høyt nivå, vil de til slutt prestere på et høyere nivå. Og det hele ender opp med at flere lag, og flere spillere får spille på høyt nivå. Noe som igjen gagner landslaget. At norske lag og spillere presterer på et godt internasjonalt nivå, vil også gjør det enklere å selge spillere ut for høye summer. Om det er mulig å oppnå vet jeg ikke. Men jeg håper vertfall det. Drømmen for alle som er glade i norsk fotball må da være at minst et norsk lag hvert eneste år spiller Champions League. Og at minst 2-3 lag hvert år spiller Europe League, hvor minst et går videre fra gruppespillet.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

Som mange av dere sikkert har fått med dere er jeg Rosenborg-supporter. Og i den forbindelse er det en nytelse å følge Tippeligaen om dagen. Eller, det er egentlig ikke det. Etter dagens kamp mot Aalesund er det 10 poeng ned til nærmeste utfordrer. Luken kan bli redusert til 7 poeng i morgen. Men uansett. Det er langt ned. Roenborg har til nå ikke tapt en tellende fotballkamp i sesongen 2009. De ser bare sterkere og sterkere ut, og jeg, som mange andre, ser ingen klare utfordrere.

Men jeg skal ikke bruke dette innlegget til å snakke om hvor gode Rosenborg er. Eller til å komme med påstander om at de vinner både serie og cup. Selv om det ser veldig lovende ut. Så skal ikke jeg risikere å møte meg selv i en svingdør, som går i lysets hastighet uttpå høsten en gang. Foresten. Jeg møter heller den svingdøra. I stedet for å være like kjedelig som spillere og trenere som uttaler seg om fotball. Ja, det er viktig å ta en kamp av gangen. Ja, det er viktig å huske at det er en lang sesong. Ja, det er viktig å ikke ta av. For spillerne og trenerne. Men for oss supportere derimot, så er det lov å ta av. Derfor kommer jeg med følgende påstand. Rosenborg har sikret seriegullet, både i teori og praksis i midten av oktober. Noen uker senere sikres cup-gullet på Ullevaal. Og etter det gjenstår det fortsatt noen Europa-cup kamper. Det er ingen som er i nærheten av Rosenborg i år. Faktisk er det nesten litt kjedelig at dominansen er så total. Men den økonomiske baksmellen har nok truffet de fleste andre hardere enn de svarte og hvite fra Lerkendal. Det til tross for et budsjetert underskudd på titals millioner. Lenge leve egenkapital og oppsparte midler gjennom fantastiske år i Europa.

Men nå sporet jeg visst av alikevell. Som overskriften sier, så lønner det seg ikke alltid å være best. For de beste vises mye på tv, og det i beste sendetid. Rosenborg har til nå spilt 6 av 14 serierunder søndag klokken 20.00. 4 av disse 6 har vært hjemmekamper. De to siste hjemmekampene har vært henholdsvis en lørdagskamp klokken 20.00 og en kamp søndag klokken 18.00. En eneste hjemmekamp på det ”faste” kamptidspunktet. Søndag klokken 18.00 er fotballtid i Norge. Det har det vært i mange år. Og det er dette tidspunktet det er lettest å fylle stadion på. For barnefamilier, som det jo satses hardt på å trekke til stadion, er søndag klokken 18.00 et passe tidspunkt. Kampstart to timer senere derimot, det er for sent. Meg bekjent er det ganske normalt at barn legger seg før klokken 23.00, spesielt når de skal i på skolen dagen etter. Når kampen da er ferdig like før klokken 22, kan det fort bli i seineste laget før barnefamiliene er hjemme. Derfor er det mer passende å se kampen på tv, for så å hoppe rett i seng. Det igjen medfører et lavere tilskuertall på Lerkendal, og tapte inntekter. Selv om det gis en kompensasjon for tapte billettinntekter for ”hovedkampen,” så dekker ikke denne hele beløpet klubben taper. Så Rosenborg taper både stemning og kroner på å være norges beste fotballag.

Det som er bakgrunnen for at jeg tar opp dette problemet, er som jeg nevnte at tilskuersnittet til Rosenborg ser ut til å være i fritt fall. Forhåpentligvis har de i det minste husket fallskjermen, slik at det ikke daler like brutalt utover sommeren og høsten. Nå skal ikke jeg legge all skyld for det dalende tilskuertallet på tv-kamper. Ultradefensive motstandere og lite spenning i toppen må nok også ta litt av skylden. For det har vært mange kjedelige kamper på Lerkendal i år. Og det er ikke bare Rosenborg sin skyld. Rosenborg stanger, og stanger, og stanger. Uten å klare og bryte igjennom. Spill mot et mål i 85 av 90 minutter er ikke god underholdning, når det ikke blir mål ut av det. Heldigvis ser det ut til at det løsner mer og mer for hver runde. Og det å komme til Lerkendal for å forsvare seg til et poeng vil snart være umulig. Men det holder ikke alene at Rosenborg spiller feiende flott fotball, scorer mange mål og vinner kamper. Det må være andre lag som gjør det samme. Slik at det blir litt spenning. Uten spenningen er mye av underholdningsverdien tapt. Vi husker vel alle da Rosenborg var totalt overlegne på 90-tallet, og Tippeligaen bare var kjedelig? Alle visste før seriestart hvem som kom til å vinne. I år visste ikke alle det før seriestart. Men det ser ut til at alle vet det i dag. Jeg sier ikke at Rosenborg skal slippe seg ned og tape noen kamper for å skape spenning. Jeg sier heller ikke at Rosenborg kommer til å gå gjennom hele sesongen ubeseiret. Men når de leder med 10 poeng, eventuelt 7, etter 14 av 30 serierunder. Da kan fort mye av spenningen være tapt. Det vil da si at det blir mange ubetydelige seriekamper utover høsten. Og hvis det er noe som er uinteressant for mange, så er det ubetydelige seriekamper.

Folk strømmer ikke lenger til Lerkendal

For meg ser det ut til at Rosenborg taper penger på å være så overlegne som de er i dag. Budsjettsprekken blir nok enda større enn planlagt, da trønderne har budsjettert med 20.000 i snitt på Lerkendal. Men det snittet har røket for lenge siden. Mye av dette kan heldigvis reddes på spillersalg. Men selger de for mange spillere, selger de grunnlaget sitt for å lykkes i Europa der pengene ligger. Faktisk kan Rosenborg redde budsjettet gjennom å kvalifisere seg til gruppespillet i Europa League, og kanskje et spillersalg i tillegg. Men det er det ikke sikkert de kan gjøre hvert år. Det er ikke uten grunn at Rosenborg aldri budsjetterer med spill i Europacupene. Inntektene derfra er kun en bonus. Og denne bonusen kan i år bli livsviktig for å gå i null. Det koster å bli best. Men for Rosenborg har det i år nesten straffet seg i tillegg. De har rett og slett gjort det for lite spennende til at folk gidder å gå på kamp. Og når folk ikke går på kamp, men heller ser den hjemme. Da mister Rosenborg muligheten til å tjene penger på disse persoenene.

Hans

Foto: Anders Vindegg

Situasjonen i Vålerenga og Lyn er ganske forskjellig. Både sportslig og økonomisk.

Ja, da er sommeren her, selv om været kanskje ikke sier oss det samme. Kalenderen sier sommer, og i fotballverden betyr det overgangsvindu. Sånn jeg har forstått situasjonen i norske klubber skal sommerens overgangsvindu redde veldig mange klubber økonomisk. I klubbkassene som er så bunnskrapte, at lakken flasser av er alle kroner velkommne.

For hver dag som går så kommer den ene økonomiske krisen etter den andre til syne i media. Sist ut nå er vel Tromsø. Der skal det, som veldig mange ande steder, kuttes. Kuttes i telefonregninger, lønninger, kaffekopper, kulepenner og luft i ballene. Det kan se ut til at snart hver eneste stein i hele fotball-Norge skal snus, vri og vendes på. Flasker skal pantes og kaker skal selges. Spillere skal jobbe dugnad og lokalt næringsliv skal lokkes til å bruke enda mer penger på fotballen. Rett og slett alt som er mulig og komme på av tiltak. For å tjene og spare penger settes i verk. Men det klubbene satser på som sin hovedinntekskilde er spillersalg.

Men er spillersalg nok for å redde de norske klubbene? For noen er det helt sikkert det, men ikke for alle. Om Rosenborg ønsker kan de gå med kjempeoverskudd denne sesongen. Tettey, Skjelbreid, Sapara, Lustig og Annan er alle hete salgsobjekter. Blir alle disse solgt tror jeg fort klubben passerer hundre millioner i spillersalg. Forhåpentligvis har de vett nok til å selge bare en, maks to. Ønsker trønderne å vinne serien, hevde seg i UEFA-cupen og spille Champions League neste år må de beholde flest mulig. Er det noe norsk fotball trenger nå, så er det en opptur. Den oppturen kan Rosenborg stå for, men som sagt må flest mulig spillere beholdes da. Trønderne har budsjettert med et ganske stort underskudd i år, men om de kvalifiserer seg til UEFA-cupen. Og i tillegg selger en spiller, så er nok klubben fort i overskudd når regnskapet gjøres opp til slutt. Så for Rosenborg sin del tror jeg det hele kan gå ganske så greit.

Men over til en klubb som virkelig sliter. Tromsø. Der har spillerne nå fått i oppdrag å på dugnad jobbe i supporterbutikken for å spare penger. Videre vurderer Tromsø ganske nøye om de skal gå inn for å kutte lønningene for å spare ytterligere. Klubben har også budsjettert med å selge spillere for 15,1 millioner kroner, og har til nå solgt for 3,6. Det vil si at det må selges spillere for ytterligere 11,6 millioner kroner, bare for å dekke opp budsjettposten for spillersalg. Men i den beregningen er ikke det generelle underskuddet med, og derfor bør nok nordlendingene selge for enda mer. Tore Reginiussen og Morten Molskred er vel kanskje de heteste salgsobjektene Tromsø har. Men hvor mye det er mulig å få igjen for de to er jeg usikker på. Strengt tatt er det vel bare Reginiussen som har vært i søkelyset til utenlandske klubber. Og for å få solgt de to for en best mulig pris bør det søkes ut over norges grenser. Her hjemme er jo klubbene stort sett mer opptatt av å spare enn å prestere.

Videre kan vi ta en titt på Lyn. Oslo-klubben er vel den som har slitt tyngst i hele år. Etter at Brynestad trakk seg ut har det vært veldig tungt å være ansvarlig for fotballsatsingen til Ski og Fotballklubben fra Oslo Vest. Det må vel også kunne sies å være den klubben som er nærmest en konkurs. For selv om det er tungt mange andre steder, så er det ingen som er så truet av konkurs og 6.-7. divisjonsspill neste år som Lyn. Lønnsreduksjon på 10% ser ut til å være første skritt. Videre jobber klubben med å få betalingsutsettelse på all gjeld frem til september, slik at de kan få solgt noen spillere før de betaler kredittorene. Per dags dato er fremtiden veldig usikker, og Erik Langerud pressenterer fire scenarioer for VG:

- Vi klarer ikke å komme i mål økonomisk og går konkurs.
- Vi klarer å komme i mål, men får ikke lisens og må starte i 2.divisjon.
- Vi klarer å komme i mål, men rykker samtidig ned.
- Vi klarer å komme i mål og beholder også plassen.

Kort sagt MÅ Lyn selge spillere i sommer, og helst for mellom 10 og 14 millioner kroner. Det er nok ikke helt umulig, men det blir en stor utfordring. Et lag som ligger dessidert sist er sjelden i søkelyset til europeiske klubber, og da kan veien til 14 millioner bli tung. Langerud sier også i en kommentar at den viktigste jobben for Lyn skjer utenfor banen. Så jeg må si det ser mørkt ut for alle som holder med Lyn, med tanke på Tippeligaspill neste år. De trues også med å bli kastet ut fra Ullevaal alt nå i sommer. Skal ikke konkludere med noe, men tabellposisjonen bekrefter vel bare min påstand.

Foto: Alexander Ottesen

Lars Bohinen og Stabæk har store utfordringer med å redde klubben

Så er det Stabæk sin tur. Bæringene fra Nadderudhallen, beklager, Telenor Arena, sliter også tungt. Lønnskutt har vært heftig diskutert, og Daniel Nannskog har gitt ganske klart uttrykk for hva han mener om saken. Stabæk må annslagsvis skaffe til veie mellom 30 og 40 millioner kroner for at Ingebrigt Steen Jensen skal holde skipet flytende. Derfor ser også spillersalg ut til å være nærliggende. Jeg sa at Lyn var den klubben som sliter aller tyngst, og det står jeg ved selv om Stabæk må skaffe enda mer penger. Personlig tror jeg for det første Stabæk har bedre spillermateriale å selge enn Lyn. Og dessuten har jeg en følelse av at fjorårets mestere har et høyere lønnsbudsjett enn Lyn. Om de skulle klare å få med spillerne på et lønnskutt kan de nok spare enda mer enn Oslo-klubben på det området. Bærums-klubben har til nå solgt hallen sin for å dekke inn noe av det som mangler, men de bør nok selge et par spillere for å redde seg. Jeg må pressisere at jeg ikke er sikker på at Stabæk stiller sterkere enn Lyn. Men jeg tror som sagt de har et sterkere grunnlag for å klare seg. Det må til slutt nevnes at Stabæk har svekket sine muligheter til å tjene penger på sikt kraftig. Gjennom salget av Telenor Arena har de solgt en potensiell inntektskilde, og det kan nok vise seg å bli nok en dårlig kortsiktig løsning. Men er man desperat, så gjør man desperate avgjørelser.

Jeg har nå tatt for meg fire klubber, men det er mange fler som sliter. Det er bare det at de ikke sliter like tungt. Forøvrig sliter ikke Rosenborg tungt heller. Men det har vært så mye fokus på spillerne deres den siste tiden. Og salget av en av de nevnte kan være nok til at de går i pluss til slutt.

Det blir en spennende sommer og høst. Og kanskje får vi oppleve den første konkursen før vi aner? Norske klubber har uten tvil en stor utfordring foran seg, men la oss bare håpe de kan komme styrket ut fra det. Med løsninger som fører til sunnere økonomistyring i klubbene. Slik at neste sesong kan handle om det som skjer på den grønne matta, i stedet for det som skjer i kontorene rundt. Forhåpentligvis vil de med blå, hvite, gule og oransje drakter igjen komme i fokus. I stedet for de med grått hår og mørke dresser. Per i dag er norsk fotball i en skyggedal. Men på den andre siden av dalen venter forhåpentligvis en litt mer solfylt hverdag igjen.

Hans

Zidane var i sin tid verdens dyreste fotballspiller, og er nå rådgiver for Real Madrid.

Real Madrid har brukt 1,4 milliarder på to spillere. Kakà og Ronaldo spiller neste sesong i helhvitt. Og hovedstadsklubben skal bruke ytterligere 1 milliard. Mange har stilt seg spørsmålet hvordan dette vil slå ut, og mange mener det blir for mange stjerner. At det er for mange spillere som skal ha oppmerksomhet. At det blir umulig å tilfredsstille alle spillerne, og at trener får en håpløs jobb.

Husker du tilbake til tiden Zidane, Figo, Raùl og Roberto Carlos spilte i Real? Ronaldo var fortsatt en god spiller. Da de vant Champions League i 2002 f.eks. Den gang hadde klubben samme president som i dag. Florentino Perez regjerte, og sørget for både sportslig og økonomisk suksess. Den gangen stod han for rekordstore signeringer som ingen trodde var mulig. Den gang trodde ikke folk det ville fungere. Det hele endte som nevnt med Champions League finale, et fantastisk mål av Zidane, 2-1 seier over Leverkusen og gull og grønne skoger. Situasjonen den gang minner litt om nå. Så de har bevist før at det er mulig. I den forbindelse vil jeg sitere Erik Niva fra hans bok ”Den nya världs fotbollen.” Forøvrig en fantastisk bok om du ikke har lest den. Denne historien viser at stemningen i Real Madrid nødvendigvis ikke er så ulik som i et norsk 3.divisjonslag. Selvfølgelig er det forskjeller, men de er kanskje ikke så store som vi tror?

”Roberto Carlos är först ut till bussen. Han kommer inte in. Chauffören sitter där, men hur mycket den brasilianske världsmästaren än bankar på dörren, så öppnas den inte.
Det går en minut, det går tre. Carlos börjar spela samba med händerna mot bussdörren, men antingen är det något elektronisk fel eller så blir han helt enkelt inte insläppt.
Fler spelare kommer till bussen, fortfarande i fotbollskläder efter Real Madrids fjärde träning på försäsongslägret. Zidane, Solari, Salgado. Ingen kommer in, alla undrar varför.
Till slut går dörren upp. Roberto Carlos stegar ombord och försöker få svar av den kinesiska chauffören. Det tar sin tid, och Zidane väntar på steget nedanför.
Då tar Santiago Solari chansen. Han sträker sig lite framåt och börjar trumma fransmannen på flinten. Zidane försöker ignorera sin lagkamrat och tittar rakt fram, men nu är det för sent. Bakom honom tar Luis Figo chansen och hänger på.
Det är en helt absurd syn. Zinedine Zidane är nog världens mest respekterade fotbollsspelare – untouchable – och här står två andra stjärnor och hånar honom för at han är tunnhårig.
Efter en tjugo sekunder börjar de faktisk få fram ett riktigt bra sväng ur Zidanes huvud. Klopp-e-klopp-klopp-klopp. Kanske är det ändå som folk säger, latinarna har det i blodet.
Zidane? Han bara skrattar.
Efter någon minut nöjer sig Roberto Carlos med förklaringen. Zidane kan fly in i bussen.
Figo Börjar gå på och ser sig om. Hur stor är risken att han klarar sig från angrepp, med sin sliskiga charterfrisyr?
Har man en gång lärt sig hur stämningen i ett fotbollslag fungerar känner man igen den över hela världen, på alla nivåer. Det ges och det tas.

Ett halvdussin spelare står i kö och börjar rycka portugisen i manen. Och nu kommer Beckham. Världens mest berömda spelare har vid den här tiden bara tränat två dagar med sitt nya lag. Han pratar ingen spanska, och har inte riktigt hunnit bli en i gänget. Men han har två blonda hästsvansar.
Engelsmannen går upp på busstrappan, utan att vända sig om. Helguera sträcker ut handen. Men ingen av Real Madrids spelare drar David Beckham i håret. Inte ännu.
Fler och fler droppar in och när lagkaptenen Raùl släntrar ut är han nästan sist.
Men bara nästan. Det pekas på klockor och rycks på axlar. En kille saknas. Som vanligt. Säkert fem minutter efter att den näst sista spelaren blivit klar dyker till slut en välbekant siluett upp bakifrån hörnet vid omklädningsrummet. Ronaldo rycker på axlarna och går in med sitt vanliga mañana-flin på läpparna.”

Erik Niva fulgte Real Madrid på hele deres Asia-turnè dette året. Og det var i den forbindelse denne historien kom fram. For meg beviser det bare at det er mulig å lykkes med mange stjernespillere. Selvfølgelig har treneren mye å si, men hvis han gjør de riktige grepene blir Real et lag å regne med. Hvis de i tillegg henter de riktige forsterkningene, for den gjenværende milliarden blir Real et lag å regne med. Om de i tilegg kvitter seg med overflødige spillere kan de ogå få tilbake noe i kroner og øre før draktsalget tar av. Det blir vanskelig å stoppe talentfabrikken Barcelona. Men dette er og blir Real sin metode å lykkes på. I Real skal det handles store navn dyrt. Barcelona derimot, utvikler i mye større grad stjernene selv. Jeg sier ikke at det garantert blir noen suksess for Real, men de har bevist at det er mulig før. Og jeg har vanskelig for å avskrive den klubben som har vunnet Europacupen flest ganger (9) og de har rasket med seg 31 spanske seriemesterskap i løpet av årene også.

Hans

Foto: Ryu Voelkel

Gerrard er en av få spillere i dag med et hjerte for klubben sin

Bare du har nok. Det er sånn fotballen har blitt. At alt og alle kan kjøpes for penger. Til og med deler av sjelen kan kjøpes for penger i dagens fotball. Hvordan er det mulig tenker kanskje du da? Jo, det skal jeg si deg. Å selge stadionnavnet sitt, er for meg det samme som å selge sjelen. Eller som i Østerrike, der SV Austria Salzburg ble kjøpt opp av Red Bull, og klubben fikk navnet Red Bull Salzburg. Klubben fikk ny logo, der Red Bull oksen var en del av logoen, og draktene fikk Red Bull sine farger (Les mer om klubben her). Så ja, i fotball kan alt kjøpes for penger.

Det er vondt å innrømme det. Men i dag er det pengene som styrer alt i fotballen. Den stolte klubben Valencia er i økonomisk krise, og vurderer nå å selge navnet på sin ærverdige stadion, Mestalla. Valencia er den siste klubben i en lang rekke som har gjort det samme. Personlig syntes jeg det er en trist utvikling, men det er nå en gang sånn det har blitt. Ronaldo sin overgang til Real Madrid er et mer vanlig eksempel på at alt kan kjøpes for penger innen fotballen. Eller, vanlig er det vel kanskje ikke, overgangssummen skal tross alt ligge på omlag 830 millioner kroner. Men det jeg vil fram til er at spillerne farter rundt mellom klubber, og i det store og hele viser totalt mangel på klubbfølelse. Heldigvis finner vi fortsatt noen eksempler på spillere som bryr seg om klubben sin. Men hvem hadde vel for eksempel trodd at Sol Campbell skulle forlate Tottenham til fordel for ærkerivalen Arsenal? Kan nevne mange eksempler, men holder meg til et.

Jeg har ingen store problemer med at spillere vandrer mellom klubber som nomader, det har blitt for vanlig til at jeg kan ha et problem med det. Det hadde nemlig tappet alt for mye energi om jeg skulle brukt all min tid på å bry meg om det. Definisjon på nomade: ”Nomader eller nomadisme er en betegnelse som beskriver folkegrupper som flytter fra sted til sted, uten å ha et fast bosted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hvert som de skifter beiteplass, og nomader som flytter fra sted til sted for å selge varer.” Fotballspillere kan vel sies å falle inn under den andre kategorien. De flytter fra sted til sted for å selge varer. Og en fotballspillers vare er hans egne prestasjoner på banen. Forøvrig så selger mange spillere den varen dyrt. I mange situasjoner i overkant dyrt mener jeg. Men så lenge markedet (klubbene) er villige til å betale det, så er ikke det et problem for spillerne. De går tross alt bare til den klubben som betaler mest.

Men noe jeg derimot har et problem med, er salg av sjelen sin, (stadionavn, klubbnavn, draktfarger osv). Det er en uting. Hvor vil du helst dra på fotballkamp? Til en stadion som heter Komplett.no Arena eller Storstadion? Jeg skjønner at alle sikkert ikke er enig med meg her. Men den dagen St. James’ Park blir omdøpt til Northern Rock Stadium vil for meg være en like trist dag, som den dagen klubben rykket ned. Det ser ikke akkurat ut til at dette vil skje med det første, men hvem vet? Selvfølgelig må enkelte klubber gjøre noe for å finansiere sitt nye stadion, men å selge navnet må være absolutt siste utveg. For meg er det viktig at fotballen kan ta vare på og beholde de tradisjonene som finnes. Og da er for eksempel stadionnavnet en del av det. At enkelte, eller kanskje også ganske mange ser på dette som bagateller har jeg forståelse for. Men for meg er dette en prinsippsak.

Når det gjelder det å selge draktfarger, og ikke minst klubbnavn og logo? Det burde nesten være unødvendig å kommentere. Men du skal få min mening. LATTERLIG. Jeg skjønner ikke at store selskaper tar sjansen på det. Et så dypt innhogg i en klubbs sjel tror jeg er livsfarlig for klubbens framtid. Supporterne er klubbens viktigste støttespillere og kunder. Og hvis det er noen du ikke kødder med, så er det supporterne dine. Mister du supporterne dine er du på god veg mot avgrunnen. En markedsundersøkelse som ble gjort her til lands viste det at mange reiser på fotballkamp for å oppleve stemningen. Men hvis denne stemningen ikke eksisterer, hvorfor skulle de da ta turen til stadion? Mange nordmenn reiser hvert eneste år til England for å se sitt favorittlag live. Hovedgrunnen er jo det at du vil oppleve stemningen som er på for eksempel Anfield, Old Trafford og St. James’ Park. Skulle du bare sett selve kampen kunne du jo likegodt holdt deg i sofaen hjemme. Men du vil oppleve den beryktede stemningen. Så, hva hvis du da som eier kommer på kant med supporterne, og de ikke møter opp? Ta for eksempel Wimbledon. Der køddet Røkke og Gjelsten med supporterne. Hva skjedde? Jo, supporterne sluttet å komme på kamp, og vips hadde laget fått navnet Milton Keynes Dons og stod uten supporterne. Supporterne? De startet opp igjen AFC Wimbledon og spiller i dag tre nivåer under Milton Keynes. Tidligere i vår fikk også AFC Wimbledon rettighetene til alle pokaler og trofèer som Wimbledon FC vant.

Foto: Pizza Pepe

Så du kødder ikke med sjela til en fotballklubb. Gjør du det legger du deg ut med supporterne. Legger du deg ut med supporterne er veien til nederlag kort. Kanskje ikke alt virkelig kan kjøpes for penger alikevel? Nei, supporterne får du aldri kjøpt. Derfor får du aldri kjøpt det viktigste av alt i en fotballklubb. Spillere kommer og går. Trenere kommer og går. Klubben rykker ned, og så opp igjen. Men hvem er der hele tiden? Jo, det er supporterne.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De norske klubbene sine økonomiske problemer kommer bare mer og mer til syne for hver eneste dag. Stabæk og Daniel Nannskog har preget avisene mest de siste par dagene. Men også Ham-Kam viser tydelige tegn på at ting går i feil retning. Ellers vet vi jo at mange klubber sliter tungt, og Moss er vel kanskje klubben som sliter mest. Konkursen ser ut til å være faretruende nær.

Men Daniel Nannskog ja. Mannen kan miste en halv million av årslønna si hvis Stabæk gjennomfører planene om å kutte lønningene med 15%. Dagbladet anslår at han tjener mellom tre og fire millioner i året. Nå skal ikke jeg ta debatten rundt de høye lønningene nok en gang. For det har jeg gjort før. Men det jeg reagerer på i dette tilfelle, er at det er vel ikke Nannskog som får det tyngst med et eventuelt lønnskutt. Når du tjener mellom tre og fire millioner i året er det ingen stor fare for at du ikke har nok til å betale hus og mat. Det burde i vertfall ikke være det, i så fall har du bare deg selv å takke. Nei, de som dette svir mest for er de som har en mer gjennomsnittlig årslønn. Nå vet ikke jeg hvor lite den dårligst betalte spilleren til Stabæk har. Men si det er 350 000 kroner. Da vil disse 15% begynne å svi adskillig mer. En nedgang på i overkant av 50 000, for en som tjener 350 000 er ganske mye mer dramatisk enn Nannskog sin nedgang. I kroner og øre er jo Nannskog sin nedgang mye større, men han har fortsatt veldig godt betalt. 300 000 er vel forsåvidt mer i nærheten av den gjennomsnittlige inntekten i Norge. Faktisk litt under. De 50 000 kronene denne spilleren taper kan påvirke hans situasjon ganske dramatisk. Med tanke på at han for eksempel har et huslån å betale på. De tapte inntektene kan fort gjøre at spilleren trenger mye lenger tid på å nedbetale lånet sitt, og sånn sett så blir livssituasjonen hans verre. Jeg sier ikke at den blir dårlig, for han tjener fortsatt til livets opphold på å gjøre det han liker mest av alt. Men situasjonen blir definitvt litt vanskeligere. For Nannskog sin del, så er det snakk om at han ikke kan kjøpe seg en bil ekstra, eller noen kvadratmeter større hus.

Og det er her klubbene må ta i et tak og gå en runde med seg selv. For de dårligst betalte spillerne er en viktig del for klubben de også. Så hva med å gjøre forskjellene litt mindre? Jeg sier ikke at forskjellene ikke skal være der. For i alle bransjer er det forskjell på hvor mye du får betalt ut i fra hvor god du er i jobben din. Men det er vel få steder forskjellene er større enn i fotball. Det er også et poeng, at det er de høye lønningene, som for eksempel Nannskog sin, som er med på å drepe økonomien i fotballklubbene. Hadde de best betalte spillerne hatt en noe mer edruelig inntekt hadde klubbene spart store penger hvert eneste år. Penger som kunne ført til at situasjonen i dag hadde vært en helt annen. Da hadde kanskje klubbene sluppet å kutte lønninger, men heller hatt litt laver lønnsutgifter i utgangspunktet. Det hadde jo vært bedre for begge parter. For da hadde spillerne sluppet å gå ned i lønn. De hadde bare beholdt den samme. Men det er jo veldig lett å være etterpåklok. Jeg håper bare klubbene lærer. Og i forbindelse med disse lønnskuttene velger jeg å ikke ha så mye sympati med Nannskog, eller noen av de andre overbetalte spillerne. Det er deres lønninger som har ført til dagens situasjon. Og når lønningene nå kuttes er det ikke de som rammes hardest. De dette lønnskuttet går verst ut over er de dårligst betalte spillerne. Nannskog tjener fortsatt veldig godt, og har fortsatt mulighet til å kjøpe seg hus uten å ta opp lån. Han kan fortsatt kjøpe nesten hva slags bil han vil. Og kona hans har fortsatt mulighet til å gå på shopping i Bogstadveien uten at det rasserer familiens økonomi.

Dette er ikke ment som noe kritikk til Daniel Nannskog. Det er mer ment som en kommentar til styrelsen av norsk fotball. Og at Stabæk-styret, som mange andre, har slurvet og gjort en dårlig jobb er det liten tvil om.
Nå skal det jo også sies at spillerne må gå med på dette for at det skal bli gjennomført.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Over: Daniel Nannskogs Stabæk sliter tungt økonomisk og må skaffe 40 millioner kroner så fort som overhodet mulig.

Hva og hvor hadde norsk fotball vært uten rike onkler kan man spørre seg? Antageligvis enda dårligere sportslig, og i steinalderen på alle andre områder. Eller, ikke alle klubber kanskje. Men det er vel nesten bare Rosenborg av dagens Tippeligaklubber som har vært selvstendige økonomisk de siste 15-20 årene. Og selv de sliter i år. Så hva er det som gjør årets sesong så mye verre enn før?

Finanskrisen skal vel få en del av skylden. Men personlig tror jeg ikke det er finanskrisen alene som har nådd norsk klubbfotball. Jeg tror rett og slett at den berømte bobla har sprukket. En dag måtte jo nedturen komme. Nå har norsk fotball surfet på en medgangsbølge i 6-7 år, og at det ville komme en nedtur kunne vel de fleste tenke seg. Men at den nedturen skulle forsterkes ytterligere av at verdensøkonomien på et tidspunkt kunne se ut til å være på bristepunktet, var ikke like enkelt å forestille seg. Heldigvis har produktet norsk fotball klart å selge seg selv godt de siste årene. Og medieavtalen redder nok flere klubber enn vi liker å tro. Sammen med nye stadionannlegg som drar relativt stabile og forutsigbare tilskuertall er dette med på å holde hjulene i gang. For tilskuersvikten har ikke vært så dramatisk som mange skulle ha det til tidligere i sesongen. Det er helt sikkert derfor du leser lite om det i media for tiden også. Fordi den svikten ser ut til å være så liten at det ikke er dramatisk nok til at avisene lager overskrifter på det lenger.

-Les mer om årets tilskuertall her

Jeg har ikke gode nok kunnskaper om økonomien i norsk fotball til å kunne peke nøyaktig på hva som har slått feil. Men jeg skal komme med noen vurderinger og tanker. Jeg tror rett og slett ledelsen av norske klubber har vært hodeløs de siste årene. Eller, det tror jeg ikke en gang. Det kan jeg nesten si med sikkerhet. For selv om de nye stadionannleggene har kostet sitt, så er jo veldig mange av disse reist med økonomisk hjelp fra rike onkler og store bedrifter. Det er jo ikke uten grunn at Tippeligaen spilles på Sør Arena, Telenor Arena og Komplett.no Arena,  i stedet for Kristiansand Stadion, Nadderud og Storstadion. Og den hodeløse styringen av norske klubber ser man eksempler på i de store overgangssummene, og ikke minst i de høye lønnsbudsjettene. Til nå har to klubber kuttet lønningene, og ytterligere fire vurderer det sterkt, deriblant Brann. TV 2 har i dag også gjort en ringerunde til alle klubbene i Tippeligaen. Der kommer det fram at ingen klubber utelukker lønnskutt i framtiden. Jeg nevtne også at overgangssummene hadde vært veldig høye. Norske spillere har etter min, og mange andres mening vært overpriset. Sett i forhold til kvaliteten du får for pengene, har prisnivået vært for høyt. Derfor har mange klubber sett til utlandet, og handlet rimeligere spillere, som er like gode der. Men ikke alle har sett ut. En del klubber har også kjøpt norske spillere. Og det har kostet dyrt. Men det har ikke klubbene merket, fordi det er de rike onklene som har betalt regningen. Selvfølgelig skal disse da ha noe tilbake, og det er summen man får ved et eventuelt videresalg. Derfor tjente Fredrikstad Fotballklubb heller lite på å selge Tarik Elyounoussi i fjor. Det var investorene som tjente gode penger på det salget. Og her ligger mye av problemet. For de som investerer i fotballklubber er jo personer med mye penger. Mye penger har de tjent fordi de er gode forettningsfolk. Gode forettningsfolk investerer ikke i noe uten en viss sjanse for å tjene penger på det de investerer i. Så de gangene klubbene har hatt et godt produkt å selge, da har ofte en god del av det de får igjen for produktet gått til investorer. Frem til i år har ikke det vært noe problem, fordi disse investorene har da bare investert pengene i klubben på nytt. Men nå kan det se ut til at interessen for å investere har dabbet av, og da sitter klubbene med skjegget i postkassa. Plutselig har de ingen til å betale regningene for seg. Og de pengene de kunne tjent ved å selge en egenprodusert spiller til en annen klubb. Men heller valgte å selge til en investor, for så å få bruke spilleren selv, er nå borte. I stedet for at pengene kommer tilbake til norsk fotball, forsvinner de nå heller ut av norsk fotball og tilbake i de lommene de kom fra. Derfor tror jeg norsk fotball vil slite noen sesonger, før de finner tilbake til en økonomistyring som gjør at klubben går rundt av seg selv. Og kutt i lønninger og overgangssummer er da et naturlig skritt.

Tror du noen av Tippeligaklubbene vil gå konkurs i løpet av året?

Heldigvis for norske klubber rakk de å renovere stadionfasilitetene før bobla sprakk. For det har jo vist seg å være viktig for publikum at de har en moderne stadion å gå på. Men har denne utviklingen vært utelukkende positiv? Mange av klubbene som har bygget nye stadioner, har prøvd å finne løsninger på hvordan de skal tjene inn igjen det stadion har kostet. Mange har satset på næringslokaler, som de ikke klarer å fylle. Stabæk satset på at de skulle få konserter, messer og TV-show. Men det fikk de ikke, eller de fikk vertfall mindre enn de hadde håpet på. Hva om klubbene heller hadde satset på det de faktisk driver med, nemlig fotball? I stedet for å øke kostnadene ytterligere ved å bygge næringslokaler osv, så heller satset på at billettinntektene på tid skulle tjene inn igjen en billigere stadion. For klubbene gikk jo rundt med de gamle stadionene, uten næringslokaler og mindre tilskuere. Så i stedet for å håpe at de skulle klare å tjene inn igjen stadion på et år eller to, kunne de satset på å tjene den inn igjen over ti år. Men også her har mangelen på langsiktig tankegang vist seg stor. Det er vel ikke uten grunn at du ikke finner tusenvis av kvadratmeter med næringslokaler på Old Trafford? Der finner du tribunen, kontorene til Manchester United, supportershop og et Manchester United museum. Alt det har med Manchester United og det de holder på med å gjøre.

Interessen rundt norsk fotball er stor. Og for meg er det et under at det ikke skulle være mulig å få det til å gå rundt. Men hvis jeg kort skal oppsumere litt. Jeg tror det viktigste tingene klubben skal tenke på i framtida er to ting. Langsiktighet og tro på eget produkt. De som sitter i ledelsen i klubben skal ikke bruke all tid på å tenke på alt mulig annet rart. Til nå har over 800.000 vært innenfor stadionportene på norske arenaer. Selvfølgelig er det mange av de samme som er på stadion hver fjortende dag. Men med en gjennomsnittspris på 200 kroner pr. billett skulle dette bli 160 millioner kroner bare til nå i sesongen. Jeg vet det er dyrt å bygge en fotballstadion. Men med et snitt i Tippeligaen på i overkant av 9000 tilskuere ved sesongslutt. Vil hver klubb i snitt ha dratt inn over 27 millioner bare i billettinntekter. Så kan du legge til sponsorinntekter, inntekter fra tv-avtalen og alt annet klubbene tjener penger på i tillegg.

Det er på tide at noen med et snev av fornuft og langsiktighet snart får makt i norsk fotball. For det er ikke finanskrisen som har rammet norsk fotball. Det er virkeligheten.

Hans