Zidane var i sin tid verdens dyreste fotballspiller, og er nå rådgiver for Real Madrid.

Real Madrid har brukt 1,4 milliarder på to spillere. Kakà og Ronaldo spiller neste sesong i helhvitt. Og hovedstadsklubben skal bruke ytterligere 1 milliard. Mange har stilt seg spørsmålet hvordan dette vil slå ut, og mange mener det blir for mange stjerner. At det er for mange spillere som skal ha oppmerksomhet. At det blir umulig å tilfredsstille alle spillerne, og at trener får en håpløs jobb.

Husker du tilbake til tiden Zidane, Figo, Raùl og Roberto Carlos spilte i Real? Ronaldo var fortsatt en god spiller. Da de vant Champions League i 2002 f.eks. Den gang hadde klubben samme president som i dag. Florentino Perez regjerte, og sørget for både sportslig og økonomisk suksess. Den gangen stod han for rekordstore signeringer som ingen trodde var mulig. Den gang trodde ikke folk det ville fungere. Det hele endte som nevnt med Champions League finale, et fantastisk mål av Zidane, 2-1 seier over Leverkusen og gull og grønne skoger. Situasjonen den gang minner litt om nå. Så de har bevist før at det er mulig. I den forbindelse vil jeg sitere Erik Niva fra hans bok ”Den nya världs fotbollen.” Forøvrig en fantastisk bok om du ikke har lest den. Denne historien viser at stemningen i Real Madrid nødvendigvis ikke er så ulik som i et norsk 3.divisjonslag. Selvfølgelig er det forskjeller, men de er kanskje ikke så store som vi tror?

”Roberto Carlos är först ut till bussen. Han kommer inte in. Chauffören sitter där, men hur mycket den brasilianske världsmästaren än bankar på dörren, så öppnas den inte.
Det går en minut, det går tre. Carlos börjar spela samba med händerna mot bussdörren, men antingen är det något elektronisk fel eller så blir han helt enkelt inte insläppt.
Fler spelare kommer till bussen, fortfarande i fotbollskläder efter Real Madrids fjärde träning på försäsongslägret. Zidane, Solari, Salgado. Ingen kommer in, alla undrar varför.
Till slut går dörren upp. Roberto Carlos stegar ombord och försöker få svar av den kinesiska chauffören. Det tar sin tid, och Zidane väntar på steget nedanför.
Då tar Santiago Solari chansen. Han sträker sig lite framåt och börjar trumma fransmannen på flinten. Zidane försöker ignorera sin lagkamrat och tittar rakt fram, men nu är det för sent. Bakom honom tar Luis Figo chansen och hänger på.
Det är en helt absurd syn. Zinedine Zidane är nog världens mest respekterade fotbollsspelare – untouchable – och här står två andra stjärnor och hånar honom för at han är tunnhårig.
Efter en tjugo sekunder börjar de faktisk få fram ett riktigt bra sväng ur Zidanes huvud. Klopp-e-klopp-klopp-klopp. Kanske är det ändå som folk säger, latinarna har det i blodet.
Zidane? Han bara skrattar.
Efter någon minut nöjer sig Roberto Carlos med förklaringen. Zidane kan fly in i bussen.
Figo Börjar gå på och ser sig om. Hur stor är risken att han klarar sig från angrepp, med sin sliskiga charterfrisyr?
Har man en gång lärt sig hur stämningen i ett fotbollslag fungerar känner man igen den över hela världen, på alla nivåer. Det ges och det tas.

Ett halvdussin spelare står i kö och börjar rycka portugisen i manen. Och nu kommer Beckham. Världens mest berömda spelare har vid den här tiden bara tränat två dagar med sitt nya lag. Han pratar ingen spanska, och har inte riktigt hunnit bli en i gänget. Men han har två blonda hästsvansar.
Engelsmannen går upp på busstrappan, utan att vända sig om. Helguera sträcker ut handen. Men ingen av Real Madrids spelare drar David Beckham i håret. Inte ännu.
Fler och fler droppar in och när lagkaptenen Raùl släntrar ut är han nästan sist.
Men bara nästan. Det pekas på klockor och rycks på axlar. En kille saknas. Som vanligt. Säkert fem minutter efter att den näst sista spelaren blivit klar dyker till slut en välbekant siluett upp bakifrån hörnet vid omklädningsrummet. Ronaldo rycker på axlarna och går in med sitt vanliga mañana-flin på läpparna.”

Erik Niva fulgte Real Madrid på hele deres Asia-turnè dette året. Og det var i den forbindelse denne historien kom fram. For meg beviser det bare at det er mulig å lykkes med mange stjernespillere. Selvfølgelig har treneren mye å si, men hvis han gjør de riktige grepene blir Real et lag å regne med. Hvis de i tillegg henter de riktige forsterkningene, for den gjenværende milliarden blir Real et lag å regne med. Om de i tilegg kvitter seg med overflødige spillere kan de ogå få tilbake noe i kroner og øre før draktsalget tar av. Det blir vanskelig å stoppe talentfabrikken Barcelona. Men dette er og blir Real sin metode å lykkes på. I Real skal det handles store navn dyrt. Barcelona derimot, utvikler i mye større grad stjernene selv. Jeg sier ikke at det garantert blir noen suksess for Real, men de har bevist at det er mulig før. Og jeg har vanskelig for å avskrive den klubben som har vunnet Europacupen flest ganger (9) og de har rasket med seg 31 spanske seriemesterskap i løpet av årene også.

Hans

Foto: Ryu Voelkel

Gerrard er en av få spillere i dag med et hjerte for klubben sin

Bare du har nok. Det er sånn fotballen har blitt. At alt og alle kan kjøpes for penger. Til og med deler av sjelen kan kjøpes for penger i dagens fotball. Hvordan er det mulig tenker kanskje du da? Jo, det skal jeg si deg. Å selge stadionnavnet sitt, er for meg det samme som å selge sjelen. Eller som i Østerrike, der SV Austria Salzburg ble kjøpt opp av Red Bull, og klubben fikk navnet Red Bull Salzburg. Klubben fikk ny logo, der Red Bull oksen var en del av logoen, og draktene fikk Red Bull sine farger (Les mer om klubben her). Så ja, i fotball kan alt kjøpes for penger.

Det er vondt å innrømme det. Men i dag er det pengene som styrer alt i fotballen. Den stolte klubben Valencia er i økonomisk krise, og vurderer nå å selge navnet på sin ærverdige stadion, Mestalla. Valencia er den siste klubben i en lang rekke som har gjort det samme. Personlig syntes jeg det er en trist utvikling, men det er nå en gang sånn det har blitt. Ronaldo sin overgang til Real Madrid er et mer vanlig eksempel på at alt kan kjøpes for penger innen fotballen. Eller, vanlig er det vel kanskje ikke, overgangssummen skal tross alt ligge på omlag 830 millioner kroner. Men det jeg vil fram til er at spillerne farter rundt mellom klubber, og i det store og hele viser totalt mangel på klubbfølelse. Heldigvis finner vi fortsatt noen eksempler på spillere som bryr seg om klubben sin. Men hvem hadde vel for eksempel trodd at Sol Campbell skulle forlate Tottenham til fordel for ærkerivalen Arsenal? Kan nevne mange eksempler, men holder meg til et.

Jeg har ingen store problemer med at spillere vandrer mellom klubber som nomader, det har blitt for vanlig til at jeg kan ha et problem med det. Det hadde nemlig tappet alt for mye energi om jeg skulle brukt all min tid på å bry meg om det. Definisjon på nomade: ”Nomader eller nomadisme er en betegnelse som beskriver folkegrupper som flytter fra sted til sted, uten å ha et fast bosted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hvert som de skifter beiteplass, og nomader som flytter fra sted til sted for å selge varer.” Fotballspillere kan vel sies å falle inn under den andre kategorien. De flytter fra sted til sted for å selge varer. Og en fotballspillers vare er hans egne prestasjoner på banen. Forøvrig så selger mange spillere den varen dyrt. I mange situasjoner i overkant dyrt mener jeg. Men så lenge markedet (klubbene) er villige til å betale det, så er ikke det et problem for spillerne. De går tross alt bare til den klubben som betaler mest.

Men noe jeg derimot har et problem med, er salg av sjelen sin, (stadionavn, klubbnavn, draktfarger osv). Det er en uting. Hvor vil du helst dra på fotballkamp? Til en stadion som heter Komplett.no Arena eller Storstadion? Jeg skjønner at alle sikkert ikke er enig med meg her. Men den dagen St. James’ Park blir omdøpt til Northern Rock Stadium vil for meg være en like trist dag, som den dagen klubben rykket ned. Det ser ikke akkurat ut til at dette vil skje med det første, men hvem vet? Selvfølgelig må enkelte klubber gjøre noe for å finansiere sitt nye stadion, men å selge navnet må være absolutt siste utveg. For meg er det viktig at fotballen kan ta vare på og beholde de tradisjonene som finnes. Og da er for eksempel stadionnavnet en del av det. At enkelte, eller kanskje også ganske mange ser på dette som bagateller har jeg forståelse for. Men for meg er dette en prinsippsak.

Når det gjelder det å selge draktfarger, og ikke minst klubbnavn og logo? Det burde nesten være unødvendig å kommentere. Men du skal få min mening. LATTERLIG. Jeg skjønner ikke at store selskaper tar sjansen på det. Et så dypt innhogg i en klubbs sjel tror jeg er livsfarlig for klubbens framtid. Supporterne er klubbens viktigste støttespillere og kunder. Og hvis det er noen du ikke kødder med, så er det supporterne dine. Mister du supporterne dine er du på god veg mot avgrunnen. En markedsundersøkelse som ble gjort her til lands viste det at mange reiser på fotballkamp for å oppleve stemningen. Men hvis denne stemningen ikke eksisterer, hvorfor skulle de da ta turen til stadion? Mange nordmenn reiser hvert eneste år til England for å se sitt favorittlag live. Hovedgrunnen er jo det at du vil oppleve stemningen som er på for eksempel Anfield, Old Trafford og St. James’ Park. Skulle du bare sett selve kampen kunne du jo likegodt holdt deg i sofaen hjemme. Men du vil oppleve den beryktede stemningen. Så, hva hvis du da som eier kommer på kant med supporterne, og de ikke møter opp? Ta for eksempel Wimbledon. Der køddet Røkke og Gjelsten med supporterne. Hva skjedde? Jo, supporterne sluttet å komme på kamp, og vips hadde laget fått navnet Milton Keynes Dons og stod uten supporterne. Supporterne? De startet opp igjen AFC Wimbledon og spiller i dag tre nivåer under Milton Keynes. Tidligere i vår fikk også AFC Wimbledon rettighetene til alle pokaler og trofèer som Wimbledon FC vant.

Foto: Pizza Pepe

Så du kødder ikke med sjela til en fotballklubb. Gjør du det legger du deg ut med supporterne. Legger du deg ut med supporterne er veien til nederlag kort. Kanskje ikke alt virkelig kan kjøpes for penger alikevel? Nei, supporterne får du aldri kjøpt. Derfor får du aldri kjøpt det viktigste av alt i en fotballklubb. Spillere kommer og går. Trenere kommer og går. Klubben rykker ned, og så opp igjen. Men hvem er der hele tiden? Jo, det er supporterne.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Endelig, var det første jeg tenkte da jeg kunne lese på Dagbladet sine sider at det fra høsten kommer to ekstra dommere i fotballen. UEFA skal teste ut bruk av måldommere i Europa League til høsten. Det vil altså si at det blir to til som skal være med å bestemme hva som er rett og galt. De skal holde seg langs dødlinja, og skal fungere som måldommere, og et par ekstra øyne på det som skjer i feltet.

Systemet er alt testet i noen U-19 kamper , og nå skal det altså testet på enda høyere nivå. Det er de nest beste i Europa som skal få æren av å bli testkaniner, og UEFA og FIFA håper det kan gjøre jobben til dommerene litt lettere. De to ved dødlinja skal kommunisere med resten av dommerne ved hjelp av propp i øret og mikrofon. Så selv om UEFA med Michael Platini i spissen nå håper å legge debatten om videodømming død, så tas teknologiske hjelpemidler i bruk. Jeg har tidligere skrevet om videodømming, og hva jeg mener om det her på bloggen min. Men jeg kan i en setning si hva jeg mener om det. Jeg er i mot videodømming.

Men tilbake til de fire ekstra øynene. Personlig mener jeg det er på høy tid at de internasjonale forbundene gjør noe for å hjelpe dommerne. For sånn tilstandene har vært de siste årene, har ikke vært til å leve med for dommerne. Forhåpentligvis vil hverdagen deres bli litt lettere, nå som de får hjelp til å se fra ytterligere en vinkel. Dommerne får et enda bedre grunnlag for å ta sine avgjørelser. UEFA sier at de gjennom testingen i U-19 kampene merket at det hele hadde en preventiv effekt. Spillerne var mer forsiktige med trøyeholdingen, og det var mindre skuespill i 16-meteren. Det er en utvikling jeg kan like. For hvis det er noe jeg ikke kan fordra i dagens fotball, er det alt skuespillet. Å se på spillere som faller som om de blir skutt når noen bare beinflirter med dem er det verste jeg ser. Og hvor mange ganger har du ikke stått på tribunen, eller sittet i sofaen og skreket på straffe på grunn av trøyeholding? Dommeren har ikke sett situasjonen, og dermed får ikke laget ditt straffe. Forhåpentligvis vil de to ekstra dommerne være med på å gjøre fotballen enda mer rettferdig. Som navnet måldommer tilsier, så skal de også kunne avgjøre om en ball er i mål eller ikke. Senest i helgens FA-Cup Finale hadde Chelsea en ball i mål som dommeren ikke klarte å få med seg. Nå fikk ikke den hendelsen noe med utfallet av kampen å gjøre, heldigvis. Men det har jo vært flere eksempler på det samme. Der dommeravgjørelser har fått veldig stor innvirkning på resultatet.

Jeg nevnte at jeg syntes det er på høy tid at dommerne får en litt lettere jobb med å avgjøre hva som er rett og galt på en fotballbane. Grunnen til det er at fokuset på dommeravgjørelsene har vært enormt de siste årene. Det er jo umulig å glemme Tom Henning Øvrebøs kamp på Stamford Bridge for eksempel. Mange vil nok si at han alene sendte Barcelona til finalen. Jeg skal ikke ta opp igjen den diskusjonen, men det er jo et godt eksempel. Det jeg syntes er så positivt med denne utviklingen, er at rettferdigheten i enda større grad kan seire på en fotballbane. Forhåpentligvis vil dette føre med seg at dommerne kan gjøre en enda bedre jobb enn i dag. For jobben de gjør er stort sett meget bra. Selv om det er lett å la seg rive med, og bli frustrert og forbannet når avgjørelsene går deg og ditt lag i mot, så gjør de i det store og hele en god jobb. I mitt innlegg om videodømming ytret jeg min mening om at dommeravgjørelser er en del av sjarmen med fotball. Uten dommerfeil hadde vi ikke hatt noe å diskutere. Og den delen vil jo fortsatt bli ivaretatt. For feil vil bli gjort, men det store og hele så utjevner det seg over en hel sesong. Dessuten kan vi jo håpe at det blir gjort enda færre feil som får direkte innvirkning på kampens resultat. En annen ting som blir ivarettat gjennom denne løsningen er jo også det at dommerne fortsatt må ta avgjørelsene der og da. Vi slipper å få enda flere pauser og avbrekk fordi dommerne må stoppe kampen for å ta en titt på tv-bildene. Dommerne må fortsatt vurdere situasjonen, og tolke regelverket. Derfor vil garantert få situasjoner å diskutere også i framtiden. Men vi slipper kanskje å dikutere dommeren hver eneste mandag. Og dommerne selv slipper kanskje å bli drapstruet og hatet.

Penger har jo som jeg før har nevnt fått veldig mye å si i fotball. Og dårlige dommeravgjørelser påvirker ikke bare resultatet. I mange tilfeller kan det også påvirke økonomien til en klubb. Om ikke direkte, så vertfall inndirekte. Det kan nok ofte føles sånn for klubbene om ikke annet. Heldigvis skjedde det ikke i år, men det kunne jo ha skjedd f.eks i en avgjørende play-off finale. Det antas jo at et opprykk fører med seg rundt 600 millioner kroner. Hvis det da skulle skje at en dommer er så uheldig å ikke ser en ball som er i mål, og det får direkte innvirkning på kampens utfall. Da er det jo ikke rart det føles som om dommeren hatt fratatt klubben ikke bare et opprykk, men også muligheten til å tjene 600 millioner. I dagens fotball får ikke dommeravgjørelser enorme konsekvenser bare for resultatene. Nei, i dag kan en feil avgjørelse få enorme konsekvenser for en klubbs økonomi. Jeg sier ikke at det skjer ofte, eller at det har skjedd. Men Øvrebøs uheldige dag på jobben på Stamford Bridge aspirerer i det minste til diskusjon på det området.

”Flere kokker, mer søl” vil sikkert noen si. Jeg tror ikke det. Så lenge måldommerne ikke har ei fløyte i hånda, men bare en mulighet til å kommunisere med hoveddommeren verbalt, så vil det ikke bli så mye søl. De bare forteller kjapt sin oppfattelse av situsjonen, og hoveddommeren tar det med i sin bedømmelse. I en overgangsfase vil vi nok kunne oppleve at fløytesignalet kommer litt sent. Men det er vel bedre enn at det aldri kommer? Personlig venter jeg heller to sekunder ekstra, og får den straffen laget mitt fortjener. I stedet for å vente i 70 minutter på en forklaring på hvorfor dommeren ikke blåste. Jeg tror de to ekstra dommerne vil skape mer glede enn frustrasjon. Nå kan endelig lag få kreditert de scoringene de fortjener, og dømt de straffene de fortjener. Det er jo ikke bare for å stoppe maset rundt videodømming UEFA nå tester dette på et høyere nivå. Tydeligvis så har det fungert ganske bra de gangene det har blitt testet. Og om det ikke skulle fungere i det hele tatt, så er det jo ikke verre enn at de går tilbake til dagens system og heller ser etter andre løsninger. Det viktigste er tross alt at de viser interesse for å gjøre noe med dagens situasjon. For den situasjonen er urettferdig. Både for spillere, dommere og tilskuere.

Det blir vertfall spennende å følge utviklingen, og se hvor lang tid det tar før de nasjonale forbundene tar opp dette til vurdering. Personlig har jeg stor tro på systemet, og håper det vil fungere. Men hva tror du? Er dette veien å gå, eller er videodømming et bedre alternativ?

Tror foresten Svein Erik Edvarsen kunne trengt all den hjelpen han kunne fått på Aspmyra! Hvertfall mener Erik Hamrèn det!

Hans

Foto: Maciej Zygmunt

Jeg kommer i dette innlegget til å gå litt inn på ultras. Selv om ultras og casluals ikke er det samme så føler jeg at de hører hjemme i denne serien. I en del sammenhenger har ultras blitt satt i samme bås som casuals. Derfor tenkte jeg at jeg skulle introdusere deg for hva ultras er, slik at du slipper å blande de to kulturene på samme måte som media og klubber gjør. I løpet av innlegget vil jeg også se litt på hvordan denne kulturen er taklet av klubbene, og jeg kommer også litt inn på noen sammenhenger med casualskulturen.
Ultraskulturen er også et fenomen som har kommet til Norge de senere år, men har dog vært her lenger enn casuals. Uten at jeg har noen klare fakta foran meg er den første ultrasgrupperingen i Norge jeg finner ”Brigade Playboys.” Denne gruppen ble dannet i 1997, og skiftet to år senere navn til Ultras Nidaros. Gruppen støtter Rosenborg, og er i dag en av de største ultrasgrupperingene i landet. Man finner ultrasgrupperinger rundt veldig mange Tippeligalag av varierende størrelse og synlighet. Denne typen tribunekultur stammer fra Italia, og ble første gang synlig på 60-tallet. Helt fra starten skilte ultraskulturen seg ut fra den vanlige tilskuer. De fant sine plasser på de billigste seksjonene på tribunen, og de ytret ikke bare støtte ved synging, men også visuelt med bruk av flagg og bannere. Ultras er også kjent for sin bruk av pyroteknikk, og da spesielt bengalske lys (bluss) og røykbomber. Det vi i dag kjenner som TIFO var også noe som kom fra ultraskulturen. Som du sikker nå har skjønt er ultras en veldig aktiv kultur. På norske tribuner i dag ser man at supporterkulturen ikke bare er typisk engelskinspirert med høylytte korte sanger. Men det er også preget av mye mer bruk av flagg og andre visuelle effekter sammen med sang. Kort sagt kan man si at ultras er mer aktive supportere enn den gjennomsnittlige. Ikke bare på banen, men også utenfor. Derfor er det lett å skjønne at de skiller seg litt ut, og dermed får mer oppmerksomhet. Og den oppmerksomheten disse gruppene har fått er ikke bare positiv. På flere Tippeligaarenaer er ultraseffekter forbudt, og på Lillestrøm er Ultras Felt C(UFC) utestengt fra Åråsen. Der har det gått så langt at lederen i klubben har truet med å legge ned Kanari-fansen, om de ikke tar et internt oppgjør.

Ultraskulturen er altså som du skjønner mye diskutert. Det er jo umulig å ikke få med seg diskusjonene som kommer så fort det fyres av et bluss på en norsk stadion. Nå har det faktisk godt så langt at NFF kan trekke poeng fra klubber dersom noen av supporterne skulle fyre av et bluss. Enkelte steder har det som nevnt endt med forbud og utestengelser. Og er det en utvikling vi ønsker oss? Selvfølgelig må det komme reaksjoner dersom noen bryter reglene, men utfallet av reaksjonene har til nå ikke vært like heldige. Tilbake til den nevnte hendelsen på Åråsen. Der mener klubben at deres ultrasgruppering vannærer klubben med deres oppførsel. På den andre siden er UFC, som mener de støtter klubben. Nok en gang finner jeg Nina Reim sin artikkel i Dagbladet interessant. Hun sier at det å sammenligne ultras og casuals på den måten er uklokt og viser mangel på forståelse på supporterkultur. Der har hun et godt poeng. Ultras er ikke kjent for å lage bråk. De er derimot kjent for sin måte å støtte klubben på, og den måten er ikke alltid lovlig (pyroteknikk). Men i det store og hele er ultraskulturen en viktig grunn til at supporterklubbene i Norge er som de er i dag. Den visuelle støtten er et nytt element som verdsettes fra mange hold. Som jeg tidligere har nevnt stammer TIFO fra ultraskulturen. Og jeg har flere ganger sett klubber bruke bilder av TIFOer i sin markedsføring av klubben. Derfor tror jeg det å utestenge ultras og nekte bruk av ultraseffekter er mer skadelig, enn at noen fyrer et bluss en gang i blant. Tilbake til Åråsen. Kanarifansen var av de første i Norge til å innføre ultraselementer i sin støtte til laget. Og det er også den supporterklubben som kanskje har tatt i bruk disse elementene i størst grad. Klubben på sin side ser på ultras som et uønsket og skadelig element på norske tribuner. De ser ut til å tro at ultras kun handler om bråk og slossing, på samme måte som casuals. Dette vitner bare om uvitenhet. Det er nok ikke bare Lillestrøm som sliter med uvitenhet, for også i Fredrikstad er ultraseffekter forbudt på stadion.

Foto: Pizza Pepe

Så hva er det som gjør at avstanden mellom klubb og supportere er så stor? Jeg tror det er mangel på komunikasjon og kunnskap. Om klubbene hadde satt seg mer inn i hva denne formen for tribunekultur var, så ville de kanskje i større grad forstå. Det å nekte supportere å ytre støtte på den måten de vil, tror jeg bare er skadelig for klubben selv. Mange av personene i disse miljøene er fanatiske supportere, og når klubben nekter dem å støtte klubben i sitt hjerte sånn de ønsker er det tungt for dem. Klubbene ville nok vært tjent med å kommunisere med supportermiljøene, og ikke bare ta avgjørelser på dårlig bakgrunn. Et dårlig forhold mellom klubb og supportere er ikke gunstig for noen av partene. Sett fra klubben sin side så er et dårlig forhold med sin mest trofaste kundegruppe, som supporterne er, skadelig økonomisk. For supporterne kan man sammenligne et dårlig forhold til klubben med et dårlig forhold til kjæresten sin. På Lerkendal var det for bare få år siden et dårlig forhold mellom klubb og supportere. Flere ganger ble bannere og to-stangsflagg beslaglagt av vakter og politi. Den gangen kunne kommunikasjonen ses på som dårlig. I dag er derimot forholdet bedre enn noen gang. Rosenborg har sett viktigheten av å ha stor støtte fra supportere, og de har sett viktigheten av å tillate forskjellige supportermiljøer. I stede for å overkjøre supporterne hører de nå på hva de har å si, og tar avgjørelsene etter samtaler. Aldri har supporterne vært så fornøyde, og jeg tror heller aldri mennene i dress på ”Brakka” har vært mer fornøyde.

Men hva har dette med casuals å gjøre tenker kanskje du nå. Og det skal jeg fortelle deg. Både casualskulturen og ultraskulturen er relativt ferske i norsk sammenheng. Det er ikke overaskende at noen av dem har kommet til oss. Og det vil heller ikke overaske meg om begge kulturene får enda bedre fotfeste og blir her i lang, lang tid. Du lurer vel kanskje fortsatt litt på sammenhengen her. Den skal du få nå. Begge disse kulturene har blitt dømt og satt i bås helt fra begynnelsen. Uten bakgrunnsinformasjon, og til tider dårlig research har media og andre hengt dem ut og fordømt dem, men ultras har på langt nær fått så mye oppmerksomhet som casuals. Jeg sier ikke at casualskulturen er positiv for norsk fotball. Ultraskulturen derimot ser jeg veldig få negative sider ved. Men tilbake til casuals. Denne kulturen er ikke veldig stor i Norge, men økningen har vært formidabel de senere årene. Og det samme har mediedekningen. Det jeg savner i media, som tross alt bruker så mye tid på disse miljøene er mer bakgrunnsinfromasjon. I stede for å bare fordømme og se ned på, så kunne jeg tenke meg at det blir sett litt mer på hva det faktisk er, og hvorfor personene som er med i miljøene er der. For både casuals- og ultraskulturen er en motreaksjon mot komersialiseringen i norsk fotball. De ønsker å ta avstand fra den gjennomsnittlige supporter. På den måten vekker de oppsikt. Begge kulturene er for nordmenn eksotiske og spennende. Derfor kaster media seg på, og skriver masse om det, fordi det selger. Men debattene rundt disse kulturene har vært opphetede, og til tider unyansert.

Så, hva kan klubber, forbund og politi gjøre for å takle disse alternative supporterkulturene? Mitt svar er kommunikasjon. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Å kommunisere, og prøve å forstå hverandre er viktig. I stedet for å sette seg på bakbeina og bare slå ned på kulturene og prøve å knuse dem, så må man finne løsninger. Spesielt når det gjelder ultraskulturen bør ikke det være problematisk på noen måter. Dette er grupperinger som ikke er ute etter bråk. De er kun ute etter å støtte klubben. Og stort sett er det eneste ulovlige de gjør å tenne et bluss. I stede for å dra alle i det miljøet under en kam, så bør det heller gjøres noen avtaler. Jeg klarer ikke helt å se at det skal være så store kommunikasjonsproblemer mellom to parter som ønsker det samme, sportslig fremgang. Dersom klubber fortsetter å utestenge hele grupperinger så skaper det bare enda større avstand, og da tror jeg fort ultras kan oppsøke casualsmiljøer i stedet.                                                                                                                                               Casualskulturen derimot kan jeg skjønne at det er litt vanskeliger med. Men er det virkelig veien å gå å bare fordømme, uten å i det hele tatt prøve å forstå? For meg ser det ikke sånn ut. Miljøene blir jo bare større og større. Medieoppmerksomheten ser ut til å bare øke rekrutteringen, og hyppigheten av møter er også økende. Med gjensidig forståelse vil man kanskje oppnå at om ikke annet så flyttes disse sammenstøtene i større grad bort fra utenforstående. Det å ta kontakt med supporterklubbene for å finne ut hvordan man skal ta hånd om denne utfordiringen er viktig. Supporterne har antageligvis et bedre bilde av saken, og kan da være til hjelp for begge parter. Å bryte ned et miljø i vekst er ikke enkelt. Og da er det bedre om slosskampene finner sted så media og andre ikke får vite om det. Jeg har tidligere sagt at all publisiteten bare øker rekruteringen, og det står jeg for. Klubbene vil slippe mye dårlige publisitet om de klarer å få miljøene bort fra medias søkelys. Hvis politi, klubber og media fortsetter som i dag vil bare problemet øke. Det de ønsker er helt sikkert å knuse miljøet, men hva om de misslykkes? Da kan fort problemet bli enda større enn det er i dag. Så som en avsluttning på denne serien vil jeg komme med en påstand. Det er umulig å knuse miljøet, og derfor må det heller jobbes for å begrense det. For sånn tingenes tilstand er i dag gagner ingen andre enn casualsene selv. Det er casualsmiljøet som drar fordelen av økt rekruttering gjennom gratis publisitet.

Dette var altså det siste innlegget mitt i denne serien, og jeg håper du har funnet det interessant. Om du kunne tatt deg tid til å gi meg noen tilbakemeldinger hadde jeg satt veldig pris på det.

Hans

Kilder: Nina Reims artikkelserie i Dagbladet, Wikipedia

Første innlegg – Historie

Andre innlegg – Hva er casuals

Tredje innlegg - Casuals i Norge

Foto: Hans Svellet

Nå har jeg altså kommet til det tredje innlegget i denn serien på fire. Og jeg håper du vender tilbake fordi de to foregående har vært interessante. I dette innlegget skal jeg konsentrer meg litt mer om norske forhold. Mediedekningen rundt casual-miljøet i Norge har vært enorm, og debattene har vært heftige.

I mitt første innlegg i denne serien gikk jeg litt inn på historie, og tok der med litt om Norge for seg selv. Men jeg skal kort repetere litt. Casuals-kulturen nådde vårt land sent på 1990-tallet, men det er først på 2000-tallet man kan snakke om noe miljø. Det var ikke sånn at det aldri hadde vært bråk i forbindelse med fotballkamper i Norge. For det var det også før casuals nådde landet vårt. Vålerenga og Brann gjorde opp også utenfor banen flere ganger. Forskjellen var at dette var slagsmål som minner mer om hooligansoppgjør. Ofte var de innblanede skinheads, og de kledde seg i klubbfargene. Men disse slagsmålene var ikke bare fotballsupportere i mellom. Når Brann eller Vålerenga var på bortekamp kunne de ende opp med å sloss med lokale guttegjenger. Utover 90-tallet ble det ryddet opp ganske mye i supportermiljøene, og Vålerenga spesielt gjorde mye for å bli kvitt pøbelstempelet. Og de klarte det til slutt. Men det skulle ikke vare lenge. Det første tilfelle av casualsammenstøt i Norge som jeg finner beskrevet er i 2003. Denne gangen er det også Vålerenga og Brann som støter sammen. Nå er det ikke masseslagsmål, men casualsoppgjør. Etter dette har media fått opp øynene for miljøet, og de siste par-tre årene har man hørt om ganske mange flere hendelser. Nesten hver eneste gang er Brann eller Vålerenga innblandet. Og det er ikke så rart. For det er disse to klubbene som har de største miljøene.

I dagens casualsmiljø i Norge regner man med at det er rundt 70-100 rundt Vålerenga, representert ved ISKO Boys. Rundt Brann har TGB (TjuaGuttene Bergen) 50-80 personer. Bortsett fra disse klubbene er det små miljøer. Start har 20-30 personer i sitt firma, Christianssand Herreekvipasje. Ellers finner man kjente miljøer rundt Viking, Ham-Kam (Briskebys Beste Borgere), Lillestrøm (Sportsklubbens Fineste) og Fredrikstad (Fredrikstad Casuals).  Dette er klubbene som har miljøer av en viss størrelse. Bortsett fra disse regner man med at de fleste Tippeligaklubbene har noen få casuals, men ingen miljøer som det snakkes noe særlig om.

I Norge har mediedekningen av casualsmiljøet vært enorm. Så fort det ”danses” litt blir det store medieoppslag. Og spesielt i år har disse møtene fått enorm oppmerksomhet. Da Vålerenga og Brann møttes i Oslo i april var det to sammenstøt mellom casuals i Oslo. Og i dagene etter kampen brukte avisene mye plass på saken. Også i forbindelse med 16. maikampen i Oslo var det sammenstøt, denne gangen på Torshov. Som jeg tidligere har sagt er ofte møtene avtalt på forhånd. Og ofte møtes de på litt mer øde steder enn inne i byen. Jeg har sett gjennom en god del avisartikler, og der beskrives stort sett møter i bebygde områder. Sansynligvis er dette fordi det er da omverdenen får innblikk i det som skjer. Jeg vil tro det har vært flere møter mellom casuals i Norge, men media har ikke fanget opp alle hendelsene.

Og når jeg er inne på media. Media har brukt enromt mye tid og plass på casuals i Norge. Debattene har vært heftige og mange. Med tanke på all mediedekningen miljøet får, skulle man tro det var et veldig stort problem. Dekningen fra media kan i ettertid kanskje syntes noe overdimmensjonert. Men jeg har selv erfart at dette temaet interesserer folk, og da bruker selvfølgelig media mye tid på det. Et poeng jeg vil trekke fram om denne debatten er hvordan media vinkler saken. Senest nå i mai gikk Bergens Tidene ut og sa at de ikke ville sladde bilder av de som er med i dette miljøet. I den forbindelse var sjefsredaktøren til BT intervjuet på TV2. Dette er bare et av mange eksempler. Men på grunn av at det er såpass ferskt velger jeg å bruke det. I intervjuet har sjefsredaktør Trine Eilertsen konstant en holdning som viser at hun ser ned på casuals. ”Og i vertfall i Bergens Tidene mener vi at normale, friske supportere skal slippe å knyttes til sånne miljøer. Og utsette seg og barna sine for eventuell fare ved å gå på fotballkamp.” Bare i disse to setningene finner jeg et par punkter som får meg til å tro at det hersker uvitenhet i media angående kulturen. Eiliertsen setter her alle casuals i en bås, og ser på dem som personer som er syke. Noe som er feil. Personene i det norske casualsmiljøet er som jeg også tidligere har sagt veldig mange forskjellige mennesker. Men de har en felles interesse, casualskulturen. Det kan likegodt være en trebarnsfar, med god jobb, stasjonsvogn og et helt vanlig liv som sloss. Selv om han har en ganske spesiell fritidsinteresse, så er han ikke syk av den grunn. Hun sier også at de ”normale, friske supporterne” skal slippe å utsette seg og barna sine for fare ved å gå på fotballkamp. Og det er enda en skivebom. Selv om det de senere årene har vært flere hendelser i bebygde områder kommer ikke casuals til å brake sammen hverken like utenfor, eller inne på stadion. Risikoen for å bli tatt i nærheten av stadion er veldig stor. Og de er heller ikke interessert i tribunevold. Så selv om casualsmiljøet i Norge vokser, så er det ikke sånn at det er farlig å gå på fotballkamp. Hvis du er på feil sted, til feil tid kan du bli vitne til ”dansing.” Men dette stedet vil aldri være inne på, eller like utenfor stadion.

Jeg har i et tidligere innlegg vært inne på hva som er så tiltrekkende med casualsmiljøet, og skal se litt nærmere på det her også. De senere årene har komersialiseringen av fotballen vært stor. Og det gjelder også supporterkulturen. En del supportere mener det har blitt for komersielt, og ønsker å ta avstand fra dette. I den forbindelse oppsøker de da alternative supporterkulutrer, og casuals er et alternativ. Men det er ikke sånn at komersialiseringen alene har ført til at casualskulturen har vokst fram i Norge. Norske supportere har i lang tid sett opp mot supporterkulturer i andre europeiske land, og da spesielt Storbritania. I Storbritania har casuals eksistert i flere tiår, og det er derfor ikke overaskende at denne kulturen til slutt nådde Norge. Du kan forøvrig lese mer om hva som trekker folk til miljøet i innlegg nr 2 i denne serien.

Medias dekning har som nevnt vært stor. Mange tror det har vært med på å øke rekrutteringen til miljøene. Og det høres jo ganske naturlig ut for meg. Når en sak får veldig mye plass i media, så skaper det interesse. Personer som ellers ikke ville hørt om eller visst hva dette er, fatter plutselig interesse og oppsøker miljøene. På den måten har nok norsk media nærmest fungert som en rekrutteringskanal til miljøet.                                                                                  Men det er ikke bare media som har brukt store ressurser på casuals i Norge. Også politiet har brukt store ressurser på å få has med miljøet. De overvåker miljøet konstant, og bruker masse tid og penger på å finne ut når og hvor man kan forvente sammenstøt. Enkelte har ment at politiet har brukt i overkant mye ressurser, med tanke på hvor lite miljøet er. Det er også ytret meninger om at politiet bør skille mellom konfrontasjoner som går ut over utenforstående. Og konfrontasjoner som bare er mellom likesinnede. I dag kan det se ut til at begge deler slåes like hardt ned på. Jeg sier ikke at det er feil å slå ned på voldelige sammenstøt. Men at politiet bør vurdere ressursbruken sin. Det er tross alt ikke et like stort ordensmessig problem om 40 mann møtes for å sloss på en øde fotballbane. Sammenlignet med å møtes på en t-banestasjon, eller på Karl Johan.

Dette var det nest siste innlegget i denne serien, og jeg håper du finner det interessant. Men selv om jeg føler jeg har gitt et ganske godt bilde av kulturen er jeg veldig åpen for tilbakemeldinger.

Hans

Kilder: Wikipedia, Dagbladet og diverse andre artikler

Første innlegg – Historie

Andre innlegg – Hva er casuals

Fjerde  innlegg - Ultras, Casuals, Politi og klubber

Foto: Hans Svellet

Jeg håper du fant det første innlegget i denne serien på 4 interessant, og at du derfor vender tilbake til del 2. Hvis du ikke har lest del 1, finner du den her. I mitt forrige innlegg tok jeg for meg litt historisk bakgrunn. I dette skal jeg gå litt mer inn på hva casuals faktisk er. Mange har sikkert lest en del om det, og noen vet helt sikkert mer enn meg. Men jeg prøver her å sammenfatte det, slik at flest mulig kan få en forståelse.

Veldig kort kan man oppsumere det med at det er menn, som kler seg i dyremerkeklær, og møtes for å sloss. Men det visste du helt sikkert fra før, for det er stort sett den forklaringen media har gitt. Så jeg tenkte jeg skulle prøve å gå litt dypere inn på det. Casualsmiljøet består av menn, fortrinnsvis yngre, men du finner også personer i 30-40 årsalderen. Det første jeg tenkte jeg skulle se litt på var hvorfor folk oppsøker disse miljøene. De siste årene har klubbene pumpet ut supporterartikkler i stor stil. I dag så har en veldig stor del av stadion drakt og skjerf+++ på seg når de er på kamp. Tidligere var det bare de mest hardbarkede supporterne som brukte supporterutstyr, mens det nå er nesten alle. På grunn av at supporterutstyret og supporterkulturen ble gjort veldig komersiell føler mange at dette er noe de vil ta avstand fra. De oppsøker alternative supporterkulturer. I England er det da stort sett casualsmiljøene som er alternative. Mens i Europa forøvrig er det både casuals- og ultrasgrupper. Hva ultras er skal jeg komme nærmere inn på i et senere innlegg. Men jeg kan kort nevne det med det samme. Ultras er i utgangspunktet ikke voldelige grupperinger. Tilbake til casuals. Som jeg nevnte føler mange et behov for å ta avstand fra den kommersielle fotballen, og da er dette miljøet et alternativ. I sin artikkelserie hos Dagbladet gir Nina Reim et godt inntrykk av det norske miljøet. Og hun trekker også fram at vi lever i et veldig sikkert samfunn, med få naturlige farer. Nesten alle disse farene er elliminert, og hun trekker fram casualskulturen som en motreasksjon på dette.

I den samme artikkelen, og også mange andre steder blir det trekt frem at de som er med på dette søker et kick. De er ute etter det adrenalinkicket det å sloss gir. Det kan sammenlignes litt med ekstremsport. I stede for basehopping, elvepadling og lignende aktiviteter velger disse menneskene å sloss. Og disse slosskampene er ofte avtalt. Casuals opptrer i grupper som i miljøet kalles ”firmaer.” Disse firmaene har et navn og er knyttet til et fotballag. Mange tror nok at de som er knyttet til casualsmiljøet ikke er interessert i fotball. Men det er feil. Stort sett er casuals like interessert i fotball som alle andre supportere, men i tilegg til å gå på kamp så har de sin egen kamp før eller etter den på banen. Selvfølgelig finner man noen i dette miljøet som ikke er veldig fotballinteressert, men stort sett bryr casuals seg også om det som skjer på banen.

Når vi er inne på det som skiller casuals ut fra andre som bare går på kamp uten supporterutstyr. Nemlig slossing. Disse slosskampene, er som jeg tidligere har nevnt, ofte avtalt. De finner ofte sted på øde og folketomme steder, og det er veldig sjelden at en tredjepart blir blandet inn. Men det finnes selvfølgelig unntak. Noen ganger bare støter grupperingene tilfeldig på hverandre, og da kan de likegodt brake sammen på en t-banestasjon eller i ei gate midt inne i byen. Det har også skjedd flere ganger at et firma har stormet et annet firma sin pub. Når det skjer så ender det som regel med at puben er rassert, og sånn sett har casuals påført utenforstående skade. Men det er ikke bare materiell skade som er påført utenforstående. I kampens hete kan personer som egentlig ikke har noe med det å gjøre bli blandet inn. Det siste eksempelet på dette i Norge var når Vålerenga møtte Fredrikstad til kamp 16.mai. Da kom ingen utenforstående til skade, men det var veldig nært.

Hvorfor er han så opptatt av disse utenforstående, tenker kanskje du nå. Jo, det er fordi casuals har noen regler de prøver å følge;

• Ikke sloss med ”juletrær,” eller andre utenforstående (juletrær= supportere med drakt, skjerf osv)
• Ikke sparke noen som ligger nede.
• Ikke kaste gjenstander mot hverandre (glass, steiner osv), da dette er feigt.
• Ikke snakke høyt om miljøet de selv er en del av.

Det er altså reglene de prøver å følge. Men i kampens hete skjer det at reglene brytes. Den nevnte hendelsen på Torshov i Oslo er jo et eksempel. På ISKO Boys sine sider kan man også lese om hendelser der det har vært kasting av gjenstander osv. Hvis man søker litt på google og youtube kan man også finne bilder og filmer der man ser at personer blir sparket mens de ligger nede. Så reglene er der, men i kampens hete er det selvfølgelig ikke like enkelt å følge dem.

Mange tror casuals, eller fotballpøbler om du vil, stort sett er ‘’sosiale utskudd.” Men det kan tilbakevises med det samme. I disse grupperingene finner man alle typer menn. Alt fra ‘’sosiale utskudd” til høyt utdannede personer med gode jobber, stasjonsvogn og familie. Det er nok mange som har intrykk av at casuals er litt feil skrudd sammen, og at noe feiler dem. Og jeg forstår godt at mange har det inntrykket. For hos den gjennomsnittlige borger er ikke det å avtale og møtes for å sloss ”normalt.” Personene i disse miljøene kan være veldig oppegående på alle måter, og som sagt kommer de fra alle samfunnslag. Men det som skiller dem ut fra resten er det at de møtes for å sloss. De oppnår et adrenalinkick ved det. I stedet for å hoppe i fallskjerm for å få et kick, så sloss de.

Til slutt i denne artikkelen vil jeg gå litt inn på premissene denne kulturen lever under. De som er med i firmaene, de vet hva det går ut på. Det er ikke sånn at de ikke er klar for å ”danse” litt, (danse=sloss). Når de går til det avtalte møtestedet er de klar over risikoen, og de er 100% med på det. De gjør det av egen fri vilje. Og det virker det som om de fleste har fått med seg gjennom media. Jeg sammenlignet det tidligere litt med ekstremsport, og jeg syntes det er en god sammenligning. Men det kan også til dels sammenlignes med kampsport. Den største forskjellen er at kampsport har dommere. Og det er denne forskjellen jeg tror er veldig vesentlig. Tidligere nevnte jeg at mange i dette miljøet ville ta avstand fra kommersialiseringen innen fotballen. Og denne kommersialiseringen har ført til veldig mye stramme regler og strenge vakter. Dermed tror ikke jeg at kampsport er noe som er løsningen for casuals. De ønsker ikke at noen skal stå å dømme det de holder på med. For dem er det også viktig at organiseringen ikke er så stram. Litt av poenget er jo at dette ikke skal organiseres og planlegges ned til minste detalj. Det nærmeste de kommer organisering og planlegging er avtalingen av møtested og tid. Som siste punkt vil jeg trekke fram det å ha følelsen av å stå sammen med noen. Du vet at du har alltid har folk som støtter deg og hjelper deg. Det å gjøre noe felles, og stå side ved side i tykt og tynt er en god følelse. Og jeg tror en casual får denne følelsen ved å være med i et firma.

Jeg håper du fant dette inlegget interessant, og kanskje litt lærerikt. Men jeg er åpen for tilbakemeldinger, og håper du tar deg tid til å kommentere. Dette er altså det andre innlegget i en serie på fire, og jeg håper du kommer tilbake og leser neste innlegg også.

Hans

Kilder: Dagbladet , Wikipedia, ISKO Boys

Første innlegg – Historie

Tredje innlegg – Casuals i Norge

Fjerde innlegg – Ultras, Causlals, Politi, Klubber

Foto: Hans Svellet

Jeg har sett at dette temaet vekker stort engasjement, og jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på mine andre innlegg om casuals. Først vil jeg bare presisere at jeg ikke er noen ekspert, men nå har jeg brukt god tid på å lese meg opp, og tenkte jeg skulle prøve å forklare litt mer. For all del, hvis du skulle finne noen feil så ta kontakt og jeg vil rette det opp ved første anledning. Men tilbake til casuals. Denne såkalte subkulturen som har hatt medias søkelys mot seg de siste årene. Hva er det egentlig? Det har jeg tenkt å prøve å svare på her. Jeg kommer til å presentere en serie på totalt 4 innlegg.

Først skal jeg ta en titt på historien bak kulturen. Og jeg starter med å se kjapt tilbake til 50-tallet. På denne tiden kom ungdomsopprøret i England, og i den forbindelse oppstod det en subkultur som gikk under navnet ”Teddy Boys.” Dette var stort sett unge gutter som fulgte en egen kleskode, og som vokste seg stor. Denne kulturen var inspirert av ”Scuttlers” som var et fenomen sent i det 19-århundre. ”Scuttlers” var ungdomsgjenger, oftest bestående av gutter i alderen 14-19 år som møttes og sloss. Disse gjengene fant man stort sett i slumen i Manchester, og gjengene tok navn etter gaten de kom fra. Disse gjengene hadde en karakteristisk klesstil, og de møttes ofte å sloss. Kulturen døde ut mot slutten av 1800-tallet da gatefotballen gjorde sitt inntog, sammen med kinoen og andre tiltak for å gi de unge bedre fritidsinteresser. Men tilbake til ”Teddy boys.”  I utgangspunktet har ikke denne kulturen noe med fotball å gjøre, men den kan sammenlignes litt med dagens casuals. Grunnen til at sammenligningen kan trekkes er at det under denne subkulturen oppstod mindre rivaliserende grupper. Disse gruppene, som kledde seg etter en spesiell kode, endte ofte opp i slosskamper. Det var flere store gateslag mellom grupperinger, og det var ofte blodig.

De første konturene av det som i dag er casuals ser vi først på 1960-tallet. På denne tiden oppstod det noe som kaltes ”mod subculure.” Dette var også noe som oppstod blant ungdomen, men forskjellen fra ‘’scuttlers” og ”Teddy boys” er den at mod kulturen fulgte fotballen. Gjengene som oppstod fulgte sitt lokale fotballag, og kunne kjennes igjen ved sin særegne klesstil. Utover 70-tallet oppstod det vi i dag ser på som casuals. Når engelske lag, og da spesielt Liverpool var på bortekamp i Europa ble det ofte bråk. I forbindelse med dette bråket oppstod det gatekamper, og butikker ble plyndret av engelskmennene. Det de tok med seg hjem var dyre merkeklær. På 70-tallet var det hooligans som var det store problemet i forbindelse med fotballen. Hooligans er en type fotballpøbler som kun er ute etter å lage mest mulig bråk, og de går løs på supportere av motstanderlaget. Disse pøblene kjente politiet igjen ved at det ofte var skin-heads, og brukte Dr. Martenssko. Så for å unngå politiets oppmerksomhet begynte i stedet pøblene å kle seg i dyre merkeklær. Da slapp de enklere inn på stadion og puber, og de var ikke i politiets søkelys i det hele tatt. På denne tiden var fortsatt kulturen preget av gateslagsmål der hvem som helst kunne bli blandet inn.

Kulturen nådde sin topp på slutten av 80-tallet, og i den siste delen av tiåret roet omfanget av volden seg veldig. Dette skjedde mest på grunn av at det dukket opp andre ting å gjøre, og derfor ble det ikke så viktig å sloss. Men utover 90-tallet skjedde det endringer. Miljøet opplevde en voldsom gjenopplivelse. Stilen hadde forandret seg noe, men det var fortsatt de samme hovedtrekkene. En del fotballsupportere lot seg inspirere av stilen, og kledde seg i en slags uniform. Denne uniformen var dyre merkeklær. Mot slutten av 90-tallet ble de mest kjente merkene brukt mindre og mindre. Dette fordi politiet nå kjente igjen merkene, og enklere kunne luke ut casuals. I stedet gikk de over til nye merker som ikke var like kjent for polititet. Utover 2000-tallet har interessen for kulturen eksplodert. Og klesstilen har blitt veldig populær. Derfor er det nå ikke like enkelt å skille de som er voldelige, og de som bare er facinert av klesstilen.

Norske casuals sin histore

Norske casuals sin historie er kort, men innholdsrik. I Norge oppstod kulturen utover 2000-tallet. Men det hadde vært voldelige sammenstøt mellom supportere tidligere på 90-tallet. Disse sammenstøtene var oftest i forbindelse med Brann og Vålerenga sine kamper, og de sloss ikke bare med hverandre. De sloss også med lokale guttegjenger på stedene de var på bortekamp. På denne tiden var fotballpøblene i Norge mer sammenlignbare med hooligans. Men tilbake til casuals. Utover 2000-tallet utviklet det seg casualsmiljøer rundt flere norske klubber. De mest kjente er ISKO Boys (Vålerenga) og TjuaGuttene Bergen (Brann). Men også Ham-Kam, Lillestrøm, Start, Viking og Fredrikstad har kjente firmaer rundt sine klubber. Miljøene rundt klubbene er ikke veldig store, men det antas at Vålerenga har mellom 80 og 100 casuals rundt klubben. Mens Brann har et noe lavere antall. De andre klubbene har stort sett opp i mot 20 personer i sine miljøer.

Det har vært flere møter grupperingene mellom, men de mest kjente er møtene mellom Vålerenga og Brann. Både i 2007 og i år har det vært møter disse i mellom som har vakt stor medieoppmerksomhet. I år har forøvrig mediedekningen økt veldig, og miljøene har vært heftig diskutert.

Dette var det første av i alt 4 innlegg, og jeg er veldig spent på dine reaksjoner.

Hans

Kilder: Wikipedia (norsk), Wikipedia (engelsk), Dagbladet

Andre innlegg -Hva er casuals

Tredje innlegg – Casuals i Norge

Fjerde innlegg – Ultras, casuals, politi, klubber

Foto: Alexander Ottesen

Nok en gang går jeg inn å oppdaterer denne posten. Den ser rett og slett ut til å være tidløs. Endelig tar en norsk klubb til vettet og lar dommerens avgjørelse bli stående. Som Frank Grønlund så korrekt sier det, ”det er en uting å stille spørsmål ved dommerens skjønn etter å ha sett situasjonen fra en rekke kameravinkler.” Og som en skjebnens ironi, så går Øverbø av gårde og har en heller dårlig dag på jobb, noe som bare er trist.

Dommefeil er en del av fotballen, og det vil det alltid være. Det er jo litt av sjarmen med fotball det. Hvor ofte kommer du ikke på jobb på mandag og møter din faste diskusjonspartner og snakker om dommeren? Men hva hjelper vel det? Om du bruker hele dagen på å diskutere den feilen dommeren gjorde, blir avgjørelsen forandret da? Nei, akkurat. Men diskusjonen har du uansett.

Dommerens jobb er ikke alltid like lett, og det blir jo bevist på måten tv-kanalene hele tiden gransker dommeravgjørelser. De kan sitte i studio i pausa og diskutere det i 5 minutter uten å komme fram til noe svar, mens dommeren har tiendels sekunder på seg til å finne ut hva han skal gjøre. Prøv å se en fotballkamp og gjør deg opp en mening før reprisen kommer, da har du fortsatt god tid sammenlignet med dommeren. Derfor er det litt rart at disse ”ekspertene” ikke fokuserer mer på det at dommeren har en vanskelig jobb. De skal hele tiden konkludere med om det var rett eller galt å blåse, i stede for å se på hvor vanskelig det var for dommeren å se situasjonen. Jeg sier ikke at de skal forsvare dommerne, men de skal sette folk litt inn i dommerens situasjon. Når de samme ekspertene trenger 10 repriser, og fortsatt ikke kan bestemme seg, da er det sier det litt om hvor vanskelig det er for dommeren ute på banen.

Kritikken dommerne får er enorm, sammenlignet med prestasjonene. Det er veldig mange fotballkamper som blir godt dømt, og generelt gjør dommerne lite feil. Men det er bare det at feilene de gjør blir så skjebnesvangre, og derfor er fallhøyden så utrolig stor. Personlig har jeg stor respekt for at de faktisk gidder å holde på, for sjansen for å bli uthengt og hatet er 95% større enn sjansen for å bli elsket. Derfor håper jeg at media kan endre litt fokus hva gjelder dommere, de er tross alt en av de viktigste brikkene i spillet fotball.

Vil forøvrig også henvise til to saker som jeg har skrevet tidligere som også går på dommerne. Videodømming og armbruk

Hans

Utvidelsen til 16-lagsserien har fått noe av skylden til de lave tilskuertallene i årets serie. Dette fordi man ser til Sverige, der det samme skjedde da de utvidet fra 14 til 16 lag. Men dette er for meg ikke god nok grunn så tidlig i sesongen. For meg er det eneste fornuftige argumentet med at en utvidelse fører til lavere tall, at det blir flere uinteressante kamper utover høsten da det vil være et midtsjikte av klubber uten noe å spille for. Så tidlig i sesong bør ikke dette ha all verden å si. Nei, det er nok andre ting som må ta på seg like mye av skylden, og da er det første som melder seg i hodet mitt medieavtalen. Finanskrisen har helt sikkert gjort sitt med folks økonomi, arbeidsledigheten har økt, og folk har mindre penger å rutte med. Det at folk har mindre penger å bruke på ”underholdning” slår selvfølgelig negativt ut for de som selger underholdning for den høyeste prisen. Meg bekjent er det billigste sesongkortet på Lerkendal på 1300 kr (tar forbehold om at dette ikke er helt nøyaktig, men er ikke langt unna), og det er adskillig dyrere enn hva TV2, VG osv kan tilby. For 500 kr får du tilgang til alle kamper i Tippeligaen hele sesongen. Hvis det da er tre stykker i familien som har hatt sesongkort på Lerkendal kan de spare 3400 kr i året på å ikke gå på Lerkendal, men i stede se kampene fra stua. Og de 3400 kr er billettene alene, da har jeg ikke tatt med transport til og fra stadion. For en familie som må spare inn på alle områder kan dette være en lønnsom løsning. Jeg vet ikke hvor mange dette gjelder, men noen er det helt sikkert.

Videre kan man se på at den positive vinden fotballen i Norge har vært inne i de siste 5-10 årene nå har roet seg litt. Tidligere sesonger har media brukt masse tid før sesongen starter på å snakke varmt om fotballen. De har sett fram til nye profiler i Tippeligaen, de har sett fram til en jevn serie med mange medaljekandidater og generelt sett på veldig mange positive sider. Før årets sesongåpning gikk veldig mye tid og spalteplass med til å se på alt det negative. Media fokuserte på at det var få nye profiler, at økonomien til klubbene merket finanskrisa på alle måter og at sesongkortsalget har gått tregt. I stede for å som jeg sier ”hause opp” Tippeligaen, har de snakket negativt om den. Det kan gjøre at folk ikke ser fram til å gå på kamp på samme måte som før. For medias påvirkningskraft er definitivt stor. Når media snakker negativt om norsk fotball, så tenker folk negativt om den.

Jeg vil også se litt på kamptidspunktene. Personlig tror jeg ikke dette er noe som har veldig mye å si for så veldig mange, men det er en faktor. Pr dags dato spilles det Tippeligakamper lørdag ettermiddag, til to tidspunkter søndag, og en kamp hver mandag. Hvertfall er det utgangspunktet. Her er det ikke tatt høyde for at kamper er flyttet til midtuka av diverse grunner. For eksempel spilles Lyn-Rosenborg  kl 21.15 en onsdag kveld i en midtukerunde i Tippeligaen. Det er ikke akkurat et tidspunkt som passer barnefamiliene veldig godt. Og barnefamilier har blitt mer og mer vanlig på norske tribuner de siste årene. Norske fotballtilskuere er vant til å gå på kamp kl. 18.00 på søndag, og etter noen år med en fast ”hovedkamp” kl 20.00 på søndag har også dette blitt et akseptert tidspunkt. Men kampene på mandager og lørdag ettermiddag har ikke falt helt i smak hos det norske folk. Jeg skjønner at NFF må akseptere at det spilles kamper til flere tidspunkter når de velger å selge fotballen til så mange forskjellige aktører, men det får de også svi for. Kamper flyttes bare noen uker i forkant, og kampene flyttes da så godt som alltid til et mindre gunstig tidspunkt for tilskuerne på stadion.

Vi så jo også en oppsving i tilskuertallene da de nye stadionene i Norge reiste seg. Det ble mer behagelig for folk å gå på kamp, og det er definitvt avgjørende for mange at de kan SITTE under tak å se på fotball. Er ikke alltid det er like fristende å gå på kamp i 4 grader og regnvær hvis du i tillegg må stå. Nå har sittetribunene sin levetid på norske arenaer blitt noen år, og dette er noe folk nå bare forventer. Det er ikke like spennende å gå på stadion lenger, for den er ikke ny, den begynner å bli noen år gammel, og er ikke like fin og urørt som tidligere. Stadionutbyggingene var et kjempeløft for fotballen, og de fleste klubber som bygde nytt merket året etter at det kom fler på kamp. Nå har ikke klubbene lenger en ny stadion å friste med, og det er ikke like behagelig for folk å sitte på en plaststol lenger. En plaststol var tross alt en stor forbedring fra å stå.

De siste årene har heller ingen norske lag hevdet seg nevneverdig internasjonale kamper. Landslaget har prestert dårlig og fått mye negativ omtale, forøvrig vel frotjent,  og det har blitt stilt mange spørsmål om kvalititeten på norsk fotball. Norsk fotball er langt i fra den beste i verden, men Rosenborg har spilt Champions League, og hatt noen prestasjoner der som har fått oss til å tro noe annet. Også andre norske lag har prestert greit i Europa, blant annet i UEFA-cupen. Men i fjor hadde vi ingen lag i Champions League, og ingen som hevdet seg nevneverdig i UEFA-cupen. Når i tilegg landslaget da går fra å delta i 3 av 4 mesterskap i perioden 1994-2000 til å ikke delta i noen av de neste 4 mesterskapene etter det er det langt mellom de gode prestasjonene internasjonalt.

Det er fortsatt tidlig i sesongen, men tendensen er ganske klar. For at snittet i år skal ende opp i nærheten av fjorårets (9.8000) må det i snitt komme ca 10.000 tilskuere på alle de gjenstående kampene. Historisk sett har tilskuertallene variert noe, og det er ikke sikkert det er grunn til panikk enda, men det er verdt å merke seg at det er en nedgang. Klubbene bør ta tak i dette hvis de ønsker at trenden skal snu, men de fleste av punktene jeg har sett på er ting klubbene ikke har hærsker over. Dessuten har jo utallige forsøk på trekke folk til kamp vært heller misslykket. Bengt Eriksen har mange gode poenger i sin blogg om samme tema.

Jeg har nå tatt for meg en del punkter som jeg tror tilsammen har hatt mye å si, men hvis du har andre meninger, eller bare rett og slett er enig med meg, så er komentarfeltet under til din disposisjon.

Hans

Som sagt er det veldig varierende resultater etter at rike personer kjøper opp klubber, men det som generelt sett er en gjenganger er kortsiktig tankegang og egoisme. Et skrekkeksempel er Queens Park Rangers. I løpet av den inneværende sesongen har klubben skiftet trener flere ganger, og spillerne varer omtrent like lenge. På toppen av det hele leverer eieren en liste til manageren over hvem som skal spille neste kamp. For meg er det totalt uforståelig at spillerne, og ikke minst manageren kan leve med det. Jeg kan nevne mange klubber som har gått fra dårlig til verre etter at nye eiere har tatt over, og jeg kan nevne flere klubber som har hatt positiv utvikling av at enkeltpersoner har tatt over. Desverre dekker det første alternativet flere enn det andre. Egoismen blandt eierne kan fort ødelegge veldig mye. For meg ser det ut som om maktsyken har tatt totalt over for enkelte, og at fotballklubben de eier bare er et leketøy. Og hvis det er noe en fotballklubb ikke er, så er det et personlig leketøy. En fotballklubb er allemannseie, på godt og vondt. Selv om de som kommer på kamp uke etter uke ikke på papiret eier klubben, er det de som har bygget alt en fotballklubb er. Fotball er for veldig mange mye, mye mer enn det som skjer på banen. Det er historie, sjel og tradisjon. Og disse tre tingene er noe det ser ut til å bli mindre og mindre av i fotball. Snart er det bare penger.

Men tilbake til den kortsiktige tankegangen. Bruk og kast tankegangen som er i ferd med å ødelegge klima på jorda vår er på full vei inn i fotballen. Managerene kommer og går like ofte som jeg skifter sokker, og spillere kommer og går like ofte som jeg skifter underbukser. Langsiktig tankegang er totalt fraværende mange steder, og resultatene blir deretter. Hvis jeg holder meg til England er det ganske tydelig hva som fungerer og ikke. De fire store klubbene har hatt en ganske stabil og langsiktig tankegang og resultatene har vært deretter. Like bak de fire store finner vi Aston Villa og Everton, og de har latt managerne få tid til å jobbe og bygge sitt eget lag. Jeg tror ikke det tar mange år før disse på alvor utfordrer de aller største. Så kan man gå til motsatt ende av tabellen og finne minst et skrekkeksempel. Newcastle har etter at Sir Bobby Robson ble sparket for 6-7 år siden hatt minst 10 managere, og et større gjennomtrekk av spillere enn en 100 år gammel låve. Hvert år forventes det mye mer enn det som er realistisk, og skuffelsene har vært veldig mange. Denne sesongen er bare en bekreftelse på ellendig ledelse gjennom mange år. Jeg er Newcastlesupporter, og på en måte har klubben bare godt av et nedrykk. Da kan man få ryddet opp i både spillerstall og ikke minst på kontorene på St. James’ Park. Begynne fra bånn og arbeide seg sakte men sikkert oppover igjen. Men jeg redd for at det ikke skjer. Jeg er redd desperasjonen tar totalt overhånd, og hvis resultatene ikke skulle komme fra første spark på ballen neste sesong vil veien ut stadionportene på St. James’ være kort for manageren. Newcastle er bare et av mange eksempler, og det kommer bare til å bli fler.

Jeg skulle gjerne kommet med noen løsninger på problemet, men jeg har ingen gode forslag jeg tror ville fungert. Så lenge noen klubber klarer å omsette penger til suksess vil de andre fortsette å prøve. For uansett hva man ønsker og prøver å tro, vet man innerst inne at i dagens fotball er penger alt.  Tradisjon, historie og sjel kommer langt bak i køen på prioriteringslista til eierne. Og hva supporterne mener? Det bryr de seg ikke om i det hele tatt, til det vet de for lite om fotball.

Men jeg vil gjerne vite din mening!!

Hans

Selvfølgelig er det fortsatt noen som opptrer som menn, men det blir ferre og ferre. For hvert år så dukker det opp fler og fler spillere som er veldig glade i å sutre, klage, filme og ellers falle veldig lett. Jeg har brukt sammenligningen før, og jeg bruker den igjen. Veldig mange fotballspillere ser ut som skuespillere fra gamle amerikanske western-filmer. Beina forsvinner bemerkelsesverdig fort under dem. Jeg skal ikke ta noen i forsvar, eller angripe enkeltspillere for den sags skyld, jeg bare konstaterer at fotball for meg ser mer og mer pinglete ut. Ikke at det nødvendigvis bare er negativt, for fotballen har utviklet seg positivt på mange måter de siste årene. Men det blir litt feil å si at fotball er for menn når både hans egne og andre lag sine spillere oppfører seg som noe helt annet uke etter uke.

Karriereødeleggende taklinger er vel ikke noe noen ønsker, og det er noe som nesten ikke skjer lenger. Men det har vært en del av fotball å skade seg stygt på grunn av hodeløse taklinger i alle år. Filming og andre tjuvtriks har forøvrig også vært det, men det har blitt mye mer vanlig de siste årene, i motsetning til stygge taklinger. Personlig vil jeg heller se en skikkelig grisetakling, enn spillere som kaster seg som om de blir skutt så fort noen beinflørter litt med dem.

Jeg ser med forventning fram til at Hiddinks menn går foran med et godt eksempel, og oppfører seg som menn mot Fulham til helga.

Hans

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/b9c6464e704c01b63c310bcee5a1b57d79d5458f

Nok en gang sitter jeg som supporter og river meg i det håret jeg har. Leste akkurat at kampen mellom Sandefjord og Rosenborg, som skulle vært spilt på Kristi Himmelfartsdag er flyttet fram to dager, så NRK kan sende kampen. Og dette er jo bare et av mange eksempler.

Jeg husker oppstyret som var da milliardavtalen TV2 la på bordet ble underskrevet. Da var alt i norsk fotball bare positivt, og man kunne lure på om oppturen ingen ende skulle ta. Men når vi nå sitter her, noen år i etterkant og vurderer det litt mer nøye, var det bare positivt? Og er virkelig norsk fotball verdt 1 milliard kroner? For å svare på det andre spørsmålet først, ja. Norsk fotball er verdt så mye som tv-selskapene er interessert i betale. Produktet norsk fotball er et bra produkt. Grunnen til at produktet er så bra er ikke bare det som skjer på banen, men også det som skjer utenfor. Prosentandelen av den norske befolkning som går på fotballkamp er mye større enn f.eks land som England. Og det sier mye. Interessen for norsk fotball er enorm. Selv om det har vært en liten nedgang i tilskuertallene i år, så er det fortsatt stor interesse. Så produktet norsk fotball er bra, selv om nivået på banen ikke er så høyt som man skulle ønske.

Så til spørsmålet om medieavtalen bare var positivt for norsk fotball. Og der er svaret ganske enkelt nei. Etter at pengene strømmet inn i fotballen for fullt har den kortsiktige tankegangen tatt av. Trenere blir sparket en etter en. Spillere kommer og går mellom klubbene, og det ser ut til at kontuinitet er et fremmedord. Bruk og kast mentaliteten ødelegger klubbene. Det har de bevist i år. Den ene klubben etter den andre har kuttet spillerlønningene og gjort andre tiltak for å berge seg økonomisk. Man trenger ikke være veldig god i matte for å skjønne at det å sparke et par trenere i året, som hver seg skal ha et par-tre millioner blir dyrt. Og når den nye spilleren på laget er 25 år og kjøpes inn for millioner, og ikke 18 år fra egen junioravdeling, så er kostnadene der høyere også. Inntoget av utlendinger har også tatt helt av de senere årene. Kombinasjonen med at norske spillere er overpriset så til de grader, og spesielt afrikanske spillere er utrolig billige i forhold gjør at valget blir enkelt for klubbene.Valget blir også enkelt for utlendingene som tilbys en god lønn i et trygt land.

Etter min mening burde medieavtalen ikke bare premiert de klubbene som er mest på tv, og som vinner flest kamper. Den burde premiert klubbene som får fram lokale, norske unggutter. Det burde vært en bonusutbetaling til klubbene på slutten av året som var basert på hvor mange kamper det lokale talentet fikk i løpet av sesongen. Tv-milliarden burde i større grad brukes for å oppfordre til satsing og utvikling av unge norske spillere. Om landslaget noen gang skal være i nærheten av det ”drillos” var på 90-tallet må det skje noe i norsk toppfotball. Det må mange flere norske spillere inn i klubbenes spillerstaller. Tippeligaen må bli en liga som preges av at det er norske spillere, og noen utlendinger som står for det lille ekstra. På lang sikt tror jeg også det er negativt for interessen hvis alle klubbene preges av at det er mange utlendinger på laget. Folk vil se han 18-åringen fra juniorlaget med norsk pass, og byens navn som fødested i det samme passet.

Den siste negative siden som jeg vil ta med i denne omgang er en skadelidende gruppering, supporterne. For det første er det ganske håpløst å planlegge borteturer når kamper blir flyttet rett som det er slik at de passer inn i sendeskjemaet. Og for det andre så er det ikke like enkelt å ta turen fra f.eks Trondheim til Oslo en onsdag. Fulle tribuner skaper mye bedre tv-bilder enn halvfulle, og da burde tv-kanalene tenke litt mer på det når de  flytter kampene. Jeg sier ikke at det ikke skal være midtukekamper, for jeg tror ikke tv-kanalene er interessert i å gi fra seg disse. Men det jeg vil fram til er at de må se litt på hvilke kamper det er naturlig å sende midt i uka. F.eks er det greiere for Lyn sine supportere å reise til Nadderudhallen, nei, Telenor Arena en onsdag kveld, enn det er for Brann sine og reise til Lillestrøm. Og mens vi er inne på kamptidspunkter. Avspark klokka 21.15 en onsdag kveld. Hva er det du gir meg? Den kampen vil ikke være ferdig før kl 23 på kvelden. Norges Fotballforbund fokuserer så mye på at fotball skal være for alle, og sikter da spesielt til barnefamiliene. Hvordan kan dere gå med på å ha avspark klokken 21.15 en onsdag kveld? Det er leggetid for de fleste barn lenge før kl 23 når de skal på skolen dagen etter.

Nå er det på tide at nikkedukkene i NFF skjerper seg og gir fotballen tilbake til supporterne og de andre som er på stadion. Det er de som er på stadion som skaper produktet forbundet selger så dyrt. Den veien fotballen har tatt etter den nye medieavtalen er en vei som på sikt kan føre til et veldig varmt sted for norsk fotball. Og i den døra er det ikke St. Peter som ønsker velkommen.

Hans

Hendelsen i april, mellom Vålerenga og Brann er forsåvidt greit at får litt oppmerksomhet, i og med at det skjer inne i byen, og utenforstående personer ser hva som skjer. Men dette miljøet er ikke veldig stort i Norge, og jeg finner ingen saker på Dagbladet eller VG sine sider om de tusentalls supporterne som hver eneste uke oppfører seg eksemplarisk. Ikke det at jeg forventer det heller, men media har de siste årene dekket casualsmiljøene i overkant mye. F.eks i fjor da det dukket opp en video som fikk utrolig mye oppmerksomhet, der to casualsgrupperinger barket sammen på en øde plass i utkanten av en av de større byene. Det slagsmålet er det sikkert ingen andre enn de som var tilstede i som hadde fått vite om ellers. Selvfølgelig er casualskulturen et problem, men jeg mener media gjør det til et større problem enn det faktisk er. Prosentandelen av norske fotballsupportere som bedriver denne aktiviteten er veldig lav. Men det er klart, disse sakene vekker stor interesse, og da får jo avisene solgt flere eksemplarer.

Politiet følger disse miljøene tett, og i samarbeid med klubbene gjør de sikkert det de kan for å forebygge og bryte ned disse miljøene. Flere titals supportere er utestengt på bakgrunn av dette, og sånn sett holder de bråket borte fra stadion. Ikke det at det ville blitt bråk på stadion uansett, for casuals er ikke ute etter å denge løs på vanlige supportere, de er ute etter det kicket de får av å sloss med noen andre som vil det samme. Dermed kommer det aldri til å bli noen virkelig store slagsmål, sånn som de vi har sett i Sverige. Men tilbake til politiets jobb. Jeg tror ikke den blir noe særlig enklere ved at media hele tiden skal blåse opp disse sakene. Faktisk tror jeg mediedekning bare sørger for at enda fler får øynene opp for kulturen, og kanskje ønsker å bli en del av den. Hvis disse gutta hadde fått holdt på i fred uten dekning fra media hadde ikke de som i utgangspunktet ikke var interessert i å bli med i disse gruppene fått vite om dem. Litt satt på spissen tror jeg nesten media fungerer som en rekruteringskanal. Ikke direkte, men indirekte. Når folk får øynene opp for dette begynner de å google og oppsøke informasjon om hva dette er, og da kan de fort komme over et par spillefilmer om casuals. Selv har jeg sett Green Street Hooligans og Football Factory, og jeg ble nesten litt facinert. Jeg ble ikke så gira på å bli casual selv, men jeg ble facinert. Men jeg har ingen problemer med å se at andre får lyst til å oppsøke kulturen. F.eks er dette hentet fra VG sin sak om hendelsen i Oslo i april 2009.

«Hallo. Lyst og bli med og danse jeg. Jeg kjenner ingen av dere, men holder tykt og tynt med Vålerenga. Åssen kommer jeg i kontakt med Isko Boys?»

Dette er skrevet på et debattforum samme dagen. Og det er flere lignende innlegg. Så hva om media ikke hadde blåst opp dette? Hadde da denne personen fått nyss i hva som skjedde og fattet interesse? Jeg tviler på det.

Det kan godt være at jeg tar feil, men jeg er veldig interessert i deres meninger!

Kort oppsumert mener jeg at mediedekningen ikke står i stil med problemet.

Hans

Jeg har også skrevet om casuals her!

Dere som har lest innlegget mitt om videodømming vet mitt syn på dommerne, men jeg kan kort gjenta det. De har en vanskelig jobb, og gjør som regel mindre feil enn utespillerne, men når jeg ser de feilene Terje Hauge gjør i dag så har jeg nesten ikke lyst til å forsvare dommerne lenger. Det skal sies at jeg ikke er 100% nøytral i denne sammenhengen, men jeg tror stort sett alle kan være enig i at Rosenborg ble snytt for minst et soleklart straffespark denne kvelden. All ære til Odd, de spilte en god kamp, og Rosenborg spilte en ganske skuffende kamp, men det er ikke det jeg skal skrive om nå. Det jeg skal skrive om er holding i feltet, og dommernes håndheving av regelverket. Når Hauge ikke blåser straffe på f.eks situasjonen der en Odd-forsvarer har magetak på Iversen, når skal det blåses straffe i forbindelse med holding da? Til sammenlikning kan det jo nevnes at Iversen hadde en lignende holding på en Odd-spiller etterpå, og da var Hauge oppe med fløyta med en gang og blåste frispark. For meg virker det som at det forsvarende laget har lov til nesten alt, mens det angripende ikke kan røre motspillerne omtrent. Det gjelder ikke bare denne kampen, det gjelder veldig mange kamper.

Foto: Alexander Ottesen

Og mens fribryterdommer Hauge ikke blåste straffe på Lerkendal, blåste baskettdommer Svein-Erik Edvardsen straffe for noe som for meg ser ut som ingen ting på Color Line Stadion i Aalesund. Nå er forøvrig Edvardsen et kapittel for seg selv hva gjelder dømming i norsk fotball, og det er jo ikke første gangen han har gjort en kjempeblemme, men det er en annen diskusjon. Det jeg vil fram til her er at regelverket håndheves så vidt forskjellig. Fra uke til uke varierer det fra at så godt som alt er lov, til at ingen ting er lov. Jeg skjønner godt at dommerne ikke kan få med seg alt, men når det gjelder denne armbruken i 16-meteren er det største problemet faktisk at dommerne ikke klarer å håndheve regelverket overhodet. For det første kan hver enkelt dommer variere fra kamp til kamp, eller i verste fall fra omgang til omgang. Og når hver dommer variere så mye, hvordan i all verden skal da dommerne klare å holde en lik linje på dette?

Den enkleste løsningen å få bukt med det på må jo være å ta alt, og da mener jeg absolutt alt. Det ville blitt noen parodier av noen fotballkamper i en periode, men spillerne ville etter noen kamper justert seg, og ting hadde blitt mer normale igjen. Men da kommer selvfølgelig problemet med Europacupene inn i bildet, både for dommere og klubber.

Pr dags dato er dette en av de største utfordringene dommerne har, og de er helt nødt til å gjøre noe med det, slik at det er til å leve med for alle. Alle skjønner at det er vanskelig for dommeren å få med seg alt, men poenget mitt er at alle dommerne skal dømme så likt som mulig, og håndheve regelverket så likt som mulig. Selvfølgelig er det vanskelig, men det er sikkert mulig å løse problemet. I det minste forbedre det, for sånn dømmingen framstår i dag er den nesten håpløs. Det er så store forskjeller at det bare blir komisk. På kort sikt må dommerne rett og slett komme nærmere hverandre, og finne en passende linje som alle dømmer etter. At det fortsatt vil være litt forskjell sier seg selv, de er jo mennesker de også, men forskjellene bør være mindre enn de er i dag. Det tror jeg er mulig å oppnå, og det tror jeg nok dommerne innerst inne ønsker også, det vil jo tross alt gjøre hverdagen deres enklere.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Hva er vitsen med videodømming? Hvorfor skal noen som har sett en situasjon ørten ganger gå inn å gjøre om på avgjørelser en dommer har tatt? Og hvis de skal kunne gjøre det, hvorfor er regelverket, og håndhevingen av det så dårlig? Spørsmålene er mange, og jeg kan nok ikke svare på dem, men jeg har noen synspunkter.

Hver eneste helg er det situasjoner som dommeren enten vurderer feil, eller ikke ser i det hele tatt, men mister ikke fotballen litt av sin sjarm hvis dommerfeil ikke er en del av det? I en kamp så gjøres det ufattelig mange feil. Den store stjerna på midtbanen slår en feilpasning, keeperen  feilberegner et innlegg og spissen bommer på en kjempesjanse. Men alt dette blir til slutt tilgitt. Dommerens feil derimot, som i de fleste tilfeller er ferre enn noen av spillerne på banen, de skal huskes og gjøres om. Jeg ser fordeler ved å ta i bruk teknologiske hjelpemidler, men hver eneste fotballkamp som spilles blir ikke filmet. Selvfølgelig kan man ikke forvente det heller, men skal toppfotballen ha sine egne regler? Fotball har fått rykte på seg for å være ‘’spillet for alle.” Og det ryktet er vel fortjent. Men da må ikke fotballen skyve det fra seg igjen. Dere som har fulgt med har lest mitt innlegg angående dårligere stemning og vet hvor jeg står der. Mange vil nok se på meg som litt gammeldags og konservativ i mitt syn på fotball, men jeg står for mitt syn. Jeg mener at videodømmingen tar bort litt av sjarmen med fotball. Begrunnelsene for det er at det er en del av spillet at dommeren gjør feil. Selvfølgelig får det følger, men en hel sesong igjennom vil det utjevne seg, og det får sjelden konsekvenser for utfallet på tabellen. ”Hva med cupen og Champions League da?” har mange spurt meg. Og det svaret jeg har da er at i Champions League så spilles det alltid to kamper når man kommer til sluttspillet. Der vinner det beste laget uansett i 99% av tilfellene. I cupen derimot kan en dommerfeil ha direkte innvirkning på resultatet, men er ikke det en del av sjarmen med cupen? At den lille klubben kan slå ut den store?

Tilbake til mitt spørsmål om toppfotballen skal ha sine egne regler? Selvfølgelig, i følge regelboka er reglene de samme. Men lagene i de lavere divisjonene får ikke håndhevet disse på samme måten. I nest siste serierunde i 3.div, avd 10 blir keeperen til laget som i det øyeblikket ligger over streken feilaktig vist ut. Det er en gedigen dommertabbe. De berger 1 poeng og er fortsatt over streken, men i neste runde venter laget på plassen under i den avgjørende kampen. Laget til den utviste keeperen er en liten klubb, og har reservekeeperen skadet. Reservekeeperen på a-laget er keeperen til juniorlaget, og han er den eneste i klubben som er over 15 år utenom a-lagets keeper. Det hele ender opp med at en utespiller må spille den siste og avgjørende kampen, og laget taper 5-0 etter 5 keepertabber og rykker ned. Med videodømming hadde denne keeperens røde kort blitt trekt tilbake, og han kunne spilt den siste kampen. Det er selvfølgelig to vidt forskjellige nivåer, men det er den samme idretten, den samme spillegleden, de samme resultatene og de samme tabellene.

Jeg er mot videodømming i utgangspunktet, men ser som sagt at det er kommet for å bli. Men da må regelverket utbedres. Se til ishockey for eksempel. Der brukes videodømming på det som har mest påvirkning på resultatet av alt, nemlig måldømming. Og det fungerer veldig bra. Hvis dommeren er i tvil blåser han bare av spillet, går til sekreteriatet og kontakter en måldommer som har tilgang på video. Noe liknende burde være veldig enkelt å få til i fotball også. Det vil selvfølgelig være umulig å få til på breddenivået, men i og med at toppfotballen har sine fordeler, så får de i det minste skaffe til veie et skikkelig regelverk. Måldømming burde være den enkleste ting i verden å få til spør du meg. Bortsett fra måldømming bør videodømming kun vurderes å brukes for å avgjøre rødt-kort situasjoner. En hendelse som dommeren ikke får med seg, skal slåes ned på i etterkant hvis det er stygt. Et helt feilaktig rødt kort, som dommeren selv innrømmer i etterkant at er feil skal kunne gjøres om. Så klare må reglene være. Reglene må komme før avgjørelsene, og ikke motsatt.

Jeg er i dag i mot videodømming, og kommer nok alltid til å være det. Men selvfølgelig har det kommet for å bli. Det er latterlig at en dommers avgjørelser skal kunne endres i etterkant. Dommeren har bare tidelers sekund til å bestemme seg for om han skal blåse eller ikke. Prøv å se en fotballkamp, og gjør deg opp en mening om situasjonene før reprisen kommer. Du har ikke god tid, men du har ufattelig god tid sammenlignet med dommeren. Feil er og blir en del av fotballen, og uten feil hadde ikke fotball blitt det det er. Hva skulle vi diskutert hvis dommeren ikke gjorde feil? Uten feil hadde det ikke blitt mål i fotball, da hadde laget som hadde avspark i første omgang trillet ball de første 45 minuttene, og laget med avspark i andre trillet ball de siste 45 minuttene. Det hadde ikke blitt mål uten feil. Og det er og blir for meg en del av sjarmen med fotball. Ei helg slår det negativt ut for ditt lag, den neste slår det positivt ut. Det beste laget vinner serien til slutt uansett, og de dårligste rykker ned.

Hans

Selvfølgelig er det veldig viktig med sikkerhet, men jeg vil tro det er mulig å opprettholde sikkerheten for de som er på kamp, selv på en ståtribune. Så klart skjønner jeg argumentene og jeg aksepterer dem. Bortsett fra det så er det ingen tvil om at det også har noen negative sider. For det første kan det ikke være noe tvil om at stemningen har blitt dårligere. Påbudet om sittetribuner alene har ikke ført til dette, men det er en av flere grunner. Den dagen sittetribunene kom appelerte fotball plutselig til en ny gruppe, nemlig den gruppen som ikke var interessert i å stå i 90 minutter for å se en fotballkamp. Jeg vet ikke hvor stor denne gruppen var, men det faktum at du kan sitte gjør det plutselig interessant for en gruppe som kanskje ikke var så lystne på å stå sammen med folk fra ”lavere” klasser enn seg selv. Det fører jo også til at når du kjøper deg et sesongkort har du en fast plass hver eneste uke, og ikke må være på stadion flere timer før kamp for å sikre deg den plassen du ønsker. Alt dette er ting som etter mitt syn appelerer til personer i middelklassen og klassene over der igjen. Personene i arbeiderklassen måtte plutselig skifte fra sin vante ståplass til en sitteplass. Det i seg selv tror jeg ikke skremte så mange, men en sittetribune som er like stor i areal tar langt i fra så mange personer som en ståtribune. Altså ble plassene ferre, og etterspørselen større. Økt etterspørsel fører til høyre priser, og sagte men sikkert ble arbeiderklassen byttet ut med middelklassen. Og det er her en av hovedgrunnene til dårligere stemning ligger. Personene i arbeiderklassen er som regel de mest fanatiske supporterne, grunnene til dette vet jeg ikke, men jeg velger å tro at det er fordi dette er en type underholdning som appelerer til de store massene. Fotballen har historisk sett vært en folkelig sport, og dermed har disse personene ”alltid” vært på kamp for å støtte det lokale laget. Historisk har det også vært såpass lave priser for billetter til en fotballkamp at det er noe alle har hatt råd til å gå på. Jeg snakket med faren til en venn av meg om en fotballtur jeg var på, og fortalte hvor mye jeg hadde betalt for billetten. Da fortalte han at han hadde vært i England på 70-tallet, og den gangen hadde han gitt 4£ for billetten, til sammenligning betalte jeg 70£. Selvfølgelig har prisene forandret seg siden den gang, men det har lønningene også. Og dagens billettpriser står ikke i stil med lønningene i forhold til den gang.

Selvfølgelig er ikke reglene om sittetribuner alene grunnen til dårligere stemning. Fotball har blitt en pengemaskin uten like, og i dag handler veldig mye om å tjene penger. For meg er det et under hvordan fotballklubbene kan tjene penger, med tanke på overgangssummene og spillerlønningene, men det er en annen sak. For 10-15 år siden var alt du ”trengte” for å gå på kamp et skjerf, mens i dag skal du ha drakt, skjerf, lue, votter osv. Hvert år skal du ha den nye drakta, med den nyinnkjøpte stjernespillerens navn på ryggen. Fotballklubbenes mest trofaste kunder er supporterne, og for fotballklubbene er det viktig å dra så mye som mulig penger ut av disse supporterne. Og det er her arbeiderklassen faller gjennom. De har for det første ikke råd til å kjøpe alt det fancy supporterutstyret, som forøvrig ikke er noe som er påbudt for å slippe inn på stadion. Men det som presser arbeiderne ut av stadion er de vanvittige billettprisene. Lønna strekker rett og slett ikke til for å betale for et sesonkort. Så i stede for å ha tatt vare på de trofaste supporterne har klubbene presset disse ut av stadion (kanskje noe ufrivillig), og etterlatt dem på puber rundt stadion, der stemningen forøvrig er mye bedre enn på stadion, og engasjementet mye sterkere. De som har erstattet arbeiderklassen er middelklassen og de høyere klassene, og i England har også turistene overtatt plassene. Det sier seg jo selv at en person som er på Anfield for første gang ikke kan sangene like godt som en som har vært der de 10 siste årene. En som er på Old Trafford for å oppleve stemningen og ikke skape er selvfølgelig en grunn til at stemningen blir dårligere. Det er tross alt ikke bare en av dem, det er flere titusner.Og slike eksempler er det mange av. De glødende og fanatiske supporterne er ofte de med dårligst råd, kanskje fordi fotballklubben er det eneste lyspunktet i en ellers dyster hverdag.

Jeg er spent på å se hvor mange år det tar før den økonomiske fotballbobla sprekker og klubbene kommer krypende tilbake til de virkelige supporterne. De som brenner for klubben. De som skaper den magiske stemningen engelske arenaer er kjent for. De som skaper den stemningen som har blitt mye dårligere, og som ikke blir noe bedre før fanatikerne en dag erstatter turisten.

Hans

Foto: Hans Svellet

Mitt innlegg må ses i sammenheng med denne kommentaren som Esten O. Sæter hadde etter Rosenborg-Brann, søndag 05.04.2009.

Link til Sæters kommentar:  http://www.dagbladet.no/2009/04/05/sport/tippeligaen/brann/rbk/5633500/
Hvor lenge siden er det maset fra media om at Rosenborg måtte få seg en ny trener som stod for noe annet enn Nils Arne Eggen hvis de skulle ta noen skritt framover? Nå har Hamrèn fått sjansen, og på de to første kampene har Rosenborg scoret 7 mål. De har ikke skapt så mange sjanser som tidligere, men hvis Rosenborg igjen skal komme seg ut i Europa er det mye viktigere at de klarer å tette igjen bakover enn at alt kastes i angrep. Denne vinteren har Hamrèn hatt stort fokus på å forbedre det defensive spillet, og det vil jeg påstå at han har lyktes ganske bra med. Hvis du går et år tilbake i tid så var forsvaret til Rosenborg det mest usikre i hele Tippeligaen, i år vil jeg si de fremstår som et av de tryggeste. I snitt har de sluppet inn et mål pr kamp, nå har ikke jeg tidligere års snitt for innsluppne mål her, men jeg er ganske sikker på at mot Tromsø, Vålerenga og Brann så er det snittet langt over 1 mål mot disse tre motstanderne.

Videre vil jeg se litt på uttellingen. I går skapte Rosenborg etter min mening 1 målsjanse, og det er Tettey sin kjempesjanse som han forøvrig ikke scoret på. Men en målsjanse og et mål er etter mine beregninger 100% uttelling. Mot Tromsø skapte Rosenborg kanskje 5-6 store målsjanser, og de scoret 4 mål. Mot Vålerenga var det heller ikke flust med målsjanser, men de klarte da å score 3 mål da også. Tidligere har det vært en enorm kritikk mot at Rosenborg er inneffektive, noe de også har vært. I år ser Rosenborg etter min mening dødelig effektive ut, og hva er vel bedre med tankte på evt spill i Europa. Der kommer de ikke til å få mange sjanser, og da er det desto viktigere å score på de sjansene de får.

Ikke det at man skal ha for mye fokus på tabellen etter 3 serierunder, men det er vel mange år siden Rosenborg har hatt såpass mange poeng etter tredje runde? Jeg satte meg ned da terminlisten kom, og tenkte at i beste fall har Rosenborg 3-4 poeng etter de tre første rundene, med tanke på tidligere års erfaringer fra hvordan Rosenborg har opptrådt de første rundene. Jeg vil si at jeg ikke har sett et bedre Rosenborglag på mange år så tidlig i sesongen. Og alle kan ha et arbeidsuhell. Hvis de hadde hatt full pott etter 5-6 serierunder tror jeg spenningen i Tippeligaen hadde vært drept tidlig i år. For Rosenborg kommer alltid utover sommeren og høsten, det er da de er best.

Jeg vil også nevne en ting som jeg har sett på som mangelvare i Rosenborg de siste årene. Og det er vilje og innstilling. Hvis det er en ting jeg vil trekke frem som kanskje det mest positive på en ellers dårlig Rosenborgdag er det nettopp dette. De går inn i duellene med innstilling om at de skal vinne den. De gir alt i duellene, og de vinner de aller fleste av duellene på banen. I de foregående årene har det vært mangel på å gå foran og vise hvem som bestemmer, og dette gjelder spesielt i egen 16-meter. De viktige duellene som tidligere år er tapt i egen 16-meter, blir i MYE større grad vunnet i år. Det er mange som virkelig vil, og ikke bare noen få. Rosenborg er i år et helt lag som har en vinnervilje og innstilling som er der den må være for å vinne fotballkamper. Og det er noe Hamrèn har fått frem, i motsetning til så godt som alle etter Eggen.

Til slutt vil jeg nevne noe angående spillestil. Under Nils Arne Eggen, som forøvrig alltid vil være den mannen en trener i Rosenborg vil bli sammenlignet med, så var det faste roller, faste spillere i de rollen, og faste og bestemte bevegelser. Og de lyktes jo så til de grader med det. Men i hvor mange år etter at han har sluttet har det ikke vært mas fra media om at Rosenborg måtte kutte båndene tilbake til Nils Arnes spillestil for å igjen erobre toppen. Etter å ha spilt på samme måte i over 10 år sier det seg selv at det blir enklere og enklere for motstanderen og bryte ned dette mønsteret, og når ikke en gang trenere som hadde idèen til det hele kan gå inn å rette på det så må det jo bare bli kluss. Endelig har Rosenborg funnet sin nye trener, som de skal satse fullt og helt på og gi sjansen. Og da mener jeg at media og alle andre forøvrig må akseptere det, og ikke minst ta utgangspunkt i det. Jeg er enig i at Rosenborg ikke har vært riktig så offensive som tidligere, men de har vært desto tryggere bakover. Hamrèn har nå fått tid til å forme Rosenborg på den måten han mener er den beste, og det må han vel strengt tatt få lov til å gjøre? Rosenborg visste utmerket godt at Hamrèn ikke stod for den samme spillestilen som Nils Arne, og det tror jeg er bare positivt for klubben. Selvfølgelig er det viktig med tradisjoner og kultur i en fotballklubb. Men den kulturen som er viktigst å beholde er vinnerkulturen, og da kan de hende at det må gå ut over noe annet. Jeg mener at Rosenborg fortsatt står for en angrepsvillig spillestil, men ikke i like stor grad som tidligere. Hvis Rosenborg skulle ende opp som seriemestere, noe jeg tror de gjør, vil ikke det være på bakgrunn av kynisme og defensiv organisering. Det vil være på bakgrunn av defensiv trygget, og en vilje til å angripe når sjansene byr seg. I gårsdagens kamp gikk ikke alt på skinner framover til en hver tid, men man så en vilje til å komme seg framover, og en innstilling om at de skal i angrep når de har ballen.

Hans