Foto: Alexander Ottesen

Så var det i gang igjen. Fotballen begynner denne helga å trille i flere av de større fotballnasjonene sør, øst og ikke minst vest for lille Norge. Ikke Premier League, det må dere vente enda ei uke på. Og ja, jeg mener dere, ikke jeg. For i år er ”min” liga i England Championship. Dessverre. Men heldigvis har holder de det gående i Norge også, og du skulle bare visst hvor mye jeg gleder og gruer meg til søndag…

Men fortiden er glemt. Skal heller se litt fremover. Ikke langt, men framover skal jeg uansett se. For meg personlig går jeg en nervepirrende helg i møte. Newcastle serieåpner i Championship lørdag, og jeg ser vel omtrent like lyst på årets sesong som en person som står midt i en milelang togtunell. Det eneste lyset man kan se derfra er toget som kommer dundrende mot, og etter vert over en. Men hva så? Ligastart for pokker. Dagen man ser fram til helt fra siste serierunde. Kanskje spesielt denne gangen, i og med at veien tilbake til Premier League liksom skulle begynne denne dagen. Hva skal jeg si? Jeg ser vel ikke helt hvordan Newcastle skal klare å komme seg tilbake dit med det første. Om spillet og ikke minst innsatsen er som forrige sesong tror jeg vel ærlig talt Newcastle finner sin vante posisjon på tabellen. Rundt midten, helst litt under. For de av dere som kjenner en Newcastlesupporter, så vet dere kanskje hvor optimistiske vi pleier å være når seriestart nærmer seg? Vel, i år så har jeg personlig ikke den samme optimismen. Hvorfor lurer du kanskje på? Jo, det skal jeg si deg med glede. Det har nesten ikke skjedd noe positivt siden forrige sesong var over. Owen er borte, og for meg er det greit. Han virket ikke spesielt interresert i å spille for de sorte og hvite uansett. Martins er solgt, og noe annet kunne man ikke forvente. For meg er det største tapet denne sommeren at Bassong er solgt. Spilleren som ble hentet som et talent og stallfyll for en halv million pund ble solgt med god fortjeneste til Tottenham etter en god fjorårssesong. Oi, der har jeg faktisk ramset opp alt som har skjedd denne sommeren. Klubben har ikke blitt solgt som de fleste håpet. Sesongkortsalget er nesten ikke eksisterende. Alan Shearer er tilbake som ekspertkommentator i BBC. Og klubben har ikke en permanent manager ved seriestart en gang. For meg sier det siste punktet ALT. Driften av klubben er rett og slett hodeløs og ikke minst USERIØS. Hvordan denne klubben skal kunne rykke opp i år er for meg et under. Nei, seriestarten i Championship er egentlig ikke noe jeg gleder meg til allikevel. Selv om det er tungt å innrømme det, så må jeg si meg enig i Steven Taylor.

Men nok om engelsk fotball og over til klubben som står mitt hjerte nærmest. Rosenborg. I helgen er det kvartfinale i cupen. Jeg hadde nesten glemt hvor morsomt det kan være. Og jeg sitter nå her og forbanner meg over at jeg skiftet jobb på et forferdelig tidspunkt og i den forbindelse timet lønnsutbetalingene på verst tenkelige måte. Som du kanskje skjønner får jeg ikke reist til Molde på søndag. Så da må jeg ta til takke med tv’n og forferdelige kommentatorer. Fotball er best på tribunen, så enkelt er det. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Faktisk får jeg ikke gjort noe som helst med utfallet av kampen heller. Er bare det at jeg blir 10 ganger mer nervøs når jeg ser en fotballkamp på tv, sammenlignet med når jeg kan stå/hoppe og synge av full hals på tribunen. Når jeg er på tribunen er jeg på en måte en del av kampen. Det føles faktisk som om jeg er direkte avgjørende for utfallet av kampen. Høres sikkert dumt ut for enkelte, men det er deres tap at dere ikke har funnet gleden ved å overvære en fotballkamp som fanatisk supporter.
Når det gjelder utfallet av denne kampen er jeg veldig usikker. Jeg står ikke i den samme tunellen som Newcastlesupporteren i meg gjør. Jeg står heller på en planovergang. Toget kommer dundrende mot meg, men jeg har muligheten til å unngå det. For ja, Molde er i god form og har imponert i det siste. De har bøttet inn mål og spilt fin fotball. All honnør for det. Men denne gangen møter de ikke et Startforsvar som har åpnet låvedøra på vidt gap og sier stig på. Denne gangen møter de et forsvar som slipper til veldig lite. Og det lille som skulle passere forsvaret plukker som regel norges for tiden beste keeper opp. Dessuten har jo laget en veldig fin tendens til å IKKE tape kamper på norsk jord. Faktisk har de en tendens til å vinne de aller fleste kampene de spiller på norsk jord. Attityden og vinnerviljen er enorm. Molde spiller nok bedre på sitt aller beste. Men hva hjelper det når bunnivået er så alt for lavt? Per dags dato er Rosenborg norges beste lag, og Molde norges nest beste. Det kommer også til å være sånn etter helgens cupkamp. For det er serien som avgjør hvem som er det beste fotballaget i Norge i 2009. Men hva så? Det har ingen verdens ting å si på søndag. For på søndag er det kun en ting som gjelder. Vinn eller forsvinn. I år skal vi til Ullevaal.

Denne helga kan bli fantastisk, og den kan bli så dårlig at jeg ikke vil stå opp på mandag. Livet er herlig for den som er glad i fotball!!!!

Hans

Skivebommen unngikk de ved å ikke velge Bodø. Ja, jeg skjønner at det er surt å aldri få store idrettsarrangementer, men hver så snill og husk på at det er to forskjellige organer som sa nei til Tromsø-OL og EM i Bodø. Jeg går ut i fra at NFF tar avgjørelsene de mener gir størst sjanse til å få et EM. Og derfor er det helt korrekt og utelate Bodø. Selvfølgelig kan vi gå glipp av noe norges-reklame til millioner av tv-seere Europa rundt. Men helt ærlig, hva er det du setter deg foran tv’n for  å se på i juni og juli 2016? Mest sannsynlig fotball. Fotballsupportere er nok ikke de det er lettes å selge fisketurer og havsafari til etter et eventuelt EM. Midnattssolen er heller ikke det viktigste hos de fotballfrelste. Nei, det er fotball de vil se.
Videre er det viktig å tenke på de som tar turen til Norge om vi skulle få EM. Ja, en hotellbåt hadde helt sikkert fungert veldig bra. Og på et eller annet vis hadde nok de fleste fått en plass og bo. Men oppe i det hele må man huske på infrastrukturen. Å bygge veier og jernbaneskinner for og frakte mennesker til og fra stadion er kostbart. Og jeg tror at om Bodø skulle tilfredsstilt kravene på det området hadde transportnettet blitt til de grader overdimmensjonert med tanke på etterbruk. Ja, det er bittert, men om vi skal tenke på alles beste er det bra at Bodø ikke får stå som søkerby til EM i 2016.

Så over til avgjørelsen om at Lillestrøm får være med, mens Bergen ikke får det. I gårsdagens innlegg ga jeg klart uttrykk for min mening. Men for nye lesere kan jeg gjenta den. Bergen burde være en av søkerbyene, det burde ikke Lillestrøm. Grunnen til at Bergen ikke får søke skal visstnok ligge på stadionplanene. NFF var redde for at bergenserne ikke skulle klare å ferdigstille stadion til 2014, noe som er et klart krav fra UEFA. Og det er synd de ikke klarte å stille de nødvendige garantiene. For om det er noen som virkelig kan klare å fylle en stadion til 30.000 også etter EM, så er det Brann. Rosenborg vil nok også være kapable til det. Men nå er det som kjent Bergen jeg konsentrerer meg om. Byen er norges nest største, og sånn sett ligger alt til rette for et stort arrangement. Da er det bare så utrolig synd at den fotballgale byen ikke klarer å leve opp til ryktet sitt. I følge bergenserne er det ingen som er så lidenskaplig opptatt av laget sitt i hele Norge som dem selv. Og den diskusjonen skal jeg ikke ta her nå. Men hvis hele Bergen er så lidenskaplige, hvordan klarer de ikke da og finne en tomt? Jeg er overbevist om at de hadde fått til det om de hadde vært så lidenskaplige de skal ha det til. Selvfølgelig kan man skylde på de folkevalgte, men det er jo tross alt innbyggerne som har valgt disse. Nå skal det jo sies at fotball EM 2016 nok ikke var den heteste fanesaken før forrige kommunevalg. Og det skal også sies at de folkevalgte ikke alltid gjør det de er valgt til. Men uansett, skulle tro det var mulig å stille de nødvendige garantier. Tok visst diskusjonen allikevel.

Alt i alt er det som sagt ikke det verste som kunne skjedd. Men det er synd at Lillestrøm, som nesten kan regnes som en drabantby for Oslo er med. For alle andre enn oss nordmenn vil det se ut som om Oslo har to stadioner, ikke en. Når jeg søker på kjørerute fra Groruddalen, der den nye storstuen skal ligge, til Lillestrøm på gulesider.no tar det 14 minutter å kjøre mellom de to stedene. Når folk fra utlandet søker på f.eks google-map, så kan man risikere å få to fotballstadioner på samme bildet. Da kan forvirringen hos enkelte bli stor. Nå skal jeg ta høyde for at jeg ikke vet de nøyaktige plasseringene av stadionene. Men jeg føler det gir et ganske godt bilde uansett. om det er 14 minutters kjøring, eller en halvtime er ikke veldig vesentlig. Det vil fortsatt være veldig nærme hverandre.

Printscreen fra gulesider.no

Til slutt vil jeg bare nevne begrunnelsen for at Lillestrøm er valgt. Den er ganske åpenbar. De satset som eneste by på en stadion for 40.000 tilskuere. Hadde Bergen eller Trondheim gjort det ville de mest sansynlig fått det. Selvfølgelig måtte bergenserene fortsatt ha stilt garantier for stadionen sin. Men om de hadde søkt for å bli byen med en stadion til 40.000 tror jeg NFF kunne lagt litt godvilje til, og bergenserne kunne vært med på moroa. Men slik ble det altså ikke, og Norge søker uansett på et godt grunnlag. Jeg er bare glad for at forbundet ikke satset på at gode tv-bilder og store naturopplevelser ville sikre oss et fotball-EM. Det er tross alt fotballen som er i sentrum.

Du kan forøvrig lese NFF’s pressemelding, med begrunnelser her!

”Svarten” – pressisering. Hvis du ikke skjønte hva svarten er så er det den innerste delen av en skyteskive. Du må inn der om du skal få noe særlig poeng når du ligger på standplas og skyter. Bildet under illustrerer.

Hans

Foto: Anders Vindegg Det er opp til UEFA og Platini og bestemme om Norge får EM sammen med Sverige i 2016

Ja, i dag skal det altså bestemmes hvilke norske byer som skal få lov til å arrangere fotball-EM i 2016 om Norge og Sverige får det. Og det skal visstnok være ”mye bra” i søknadene i følge Roger Solheim. Så det blir spennende å se. Jeg tror vel egentlig det er ganske opplagt hvem som får tildelt et eventuelt EM. Men jeg skal ikke si noe sikkert. Det har kommet mye rart fra fotballforbundet sin side før, så ingen ting vil overaske.

Når det er sagt, så er det egentlig bare tre av de fem som for meg virker aktuelle. En av de tre byene må bygge stadion med kapasitet på 40.000, og de to andre må minimum ha 30.000. Som kjent skal det bygges ny storstue i Oslo med kapasitet til 50.ooo. Tilbake til de fem søkerbyene. Nå er det heldigvis ikke jeg som skal ta avgjørelsen og bestemme hvilke tre av de fem søkerbyene som skal få status som EM-by. Men når det er sagt har jeg ganske klare meninger om hvem det burde bli. Personlig mener jeg Trondheim, Bergen og Stavanger er de dessidert beste alternativene. Hvorfor skal jeg komme tilbake til når jeg nå skal ta for meg en og en søkerby.

Bodø
Vet jeg kommer til å få mye pes for dette, men Bodø har jo rett og slett ikke kapasitet til et sånn arangement. Å utvide Aspmyra til 30.000 vil være noe av det mest hodeløse som har skjedd på stadionfronten i fotball-Norge noen sinne. I år har Bodø/Glimt hatt ca. 4200 tilskuere i snitt på sine hjemmekamper. Mens snittet i fjor var på 5500 i en sesong der laget ble nr 4 i serien. Det vil altså si at det er 24.500 plasser for mye i forhold til snittet. Den kampen som trakk flest tilskuere i fjor hadde 7400 besøkende. At de i det hele tatt tenker på å bygge en stadion som tar 30.000 er for meg uforståelig. Men etter det jeg har skjønt er planen at deler av stadion skal bygges midlertidig til selve EM-sluttspillet. Noe som for meg gjør det hele enda mer håpløst. Hva er vitsen med å bygge en midlertidig stadion? Jeg tror ikke akkurat det er en tanke UEFA liker. Det er tross alt de som skal bestemme om vi får dette mesterskapet. Skal vi ha noen som helst sjans til å konkurrere med de andre nasjonene nytter det ikke å komme med midlertidige løsninger av sånne dimmensjoner. Så stadionbiten alene er for meg nok til at Bodø IKKE skal få EM.
Men nå har det seg sånn at det ikke bare er stadionkapasitet som teller ved en EM-søknad. Hotellrom og infrastruktur er selvfølgelig også viktig. Nå vet ikke jeg hvor mange hotellrom det er i Bodø i dag, men jeg nekter å tro det er nok. Så da må det jo også bygges hoteller. Skal dette gjøres på samme måte? Finne en midlertidig løsning som skal demonteres når mesterskapet er over? Nei, det blir rett og slett for dumt.

Lillestrøm
Jeg begynner med stadionfasiliteter her også. Kan lese på VG sine sider at mye tyder på at Lillestrøm får tildelt en av plassene. Dette på grunn av at de skal bygge et stadion som tar 40.000 tilskuere. Men igjen, hva i all verden skal Lillestrøm med en så stor stadion? I årets sesong har klubben et snitt på 8300 tilskuere. I fjor lå det på 8700. På det meste i fjor hadde de ca. 11.500 mennesker innenfor stadionportene. En stadion som tar over 30.000 mer enn de har i snitt på hjemmekampene sine? Nei, det blir for dumt. I utgangspunktet er det ikke noe vits i å bygge en stadion som tar 40.ooo for noen norske klubber. Men i og med at noen må gjøre det, så for all del, ikke la det bli Lillestrøm. Om det skjer kan vi risikere og ha fire stadioner som tar over 20.000 i Oslo-området innen EM, (Ullevaal 25.000, den nye landskamparenaen 50.000, ”Nye Åråsen” 40.000 og Vålerengas nye stadion ca. 20.000). For meg ser det ut til at det er minst to for mye. I og med at det må bygges en stadion med kapasitet på 50.000 til et evt EM, så er det naturlig at den ligger i Oslo. Da trengs det ikke en med kapasitet på 40.000 bare minutter unna. Oslo-folket går jo ikke på fotballkamp uansett.
Når det kommer til hoteller og infrastruktur kan jo også dette faktisk bli et problem. For to stadioner betyr to gruppespill. To gruppespill betyr dobbelt så mye spillere, supportere, presse osv. Da kan man fort risikere at kapasiteten i Oslo og omegn er sprengt. Om det skulle skje at f.eks England og Tyskland havner i hver av de to gruppene. Da har Oslo et problem. Dette er land som trekker enorme mengder med supportere, og jeg tror ikke Oslo vil kunne takle to så store nasjoner, i tillegg til de seks andre.

Trondheim
Rosenborg er en klubb med en stor tilhengerskare, og tanken på et stadion som tar 30.000 er ikke så veldig fjern. Tanken på et stadion som tar 40.000 er fjernere, men ikke like håpløs som Lillestrøm. Det vil være 20.000 ledige plasser om vi legger de siste årenes tilskuersnitt til grunn. Men det virker mye mer naturlig med 40.000 i Trondheim kontra Lillestrøm. Mest naturlig vil 30.000 være, men det har seg sånn at Norge må stille med en stadion som tar 40.000. Og da er det jo mest naturlig at det er den klubben med det høyeste tilskuersnittet som har den arenaen.
Når det gjelder hotellkapasitet og infrastruktur så vil jeg vel tro at Trondheim er i nærheten, hvis de ikke alt er der. For meg er Trondheim kanskje det aller mest opplagte alternativet til å få tildelt et EM sammen med Bergen og Oslo.

Bergen
Også bergenserne er flinke til å møte opp på kamp. Det er norges nest største by, og et naturlig sted og arrangere EM. Brann trekker som sagt bra med folk, og er sammen med Rosenborg per dags dato den eneste klubben som vil kunne ha behov for et stadion som tar 30.000. Bergen er også det klareste alternativet til Trondheim når det kommer til en stadion på 40.000. Det vil bli noe i overkant stort, men langt mer naturlig enn både Lillestrøm og Stavanger.
Infrastrukturen og hotellkapasiteten i Bergen burde vel også være i stand til og takle et fotball-EM. Og også her vil vil slippe midlertidige løsninger. Bergen er som sagt norges nest største by, og da burde det være ganske opplagt at det er en by som har kapasitet til å takle et EM.

Stavanger
Den siste søkerbyen er Stavanger. Det er norges tredje største by om man regner Sandnes som en del av Stavanger, noe mange gjør. Viking er også en klubb som trekker mye folk, og klubbledelsen har tanker om en stadionutvidelse uavhengig av et eventuelt EM. 30.000 er nok noe urealistisk også for Viking, men fortsatt langt mer realistisk enn for Bodø/Glimt og Lillestrøm. Også her har det vært snakk om midlertidlige løsninger, noe jeg mener er drepen for et fotball-EM i Norge. Men det er kanskje nødvendig. Det som må sies i den sammenheng, er at det er mer aktuelt for UEFA å gå med på at èn tribunedel med 5-10.000 plasser er midlertidig. Sammenlignet med over halve stadion og 20.000 plasser.
Også Stavanger har erfaring med relativt store arrangementer. Ikke at sandvolleyball-VM er i nærheten av fotball-EM, men det er da noe. Dessuten er nok hotellkapasiteten i vestlandsbyen vesentlig større enn i Bodø. Kanskje er den stor nok per i dag til at det er realistisk med tanke på EM.

Til slutt vil jeg bare si at om Norge skal få et EM så må noen bygge for stort. Slik er det bare. Og jeg tror det mest realistiske vil være at noen har en midlertidig løsning for deler av stadion. Men at 50-75% av en stadion skal rives etter 5-6 fotballkamper er bare håpløst. At 10-15% taes ned igjen etter mesterskapet er ingen god løsning det heller. Men det er nødvendig om vi ikke skal oppleve halvfulle tribuner i Tippeligakampene. Med tanke på disse midlertidige løsningene skulle man kanskje ikke tro at Norge hadde noen sjans i det hele tatt. Og det er det ikke sikkert vi har heller. Det eneste som taler for et mesterksap i Norge og Sverige er det at UEFA-president Platini er en forkjemper for de små. Både i klubbturneringene og på landslagsnivå jobber han for at de små kan lykkes. For at fotballen skal overleve er den avhengig av at det ikke kun er de største nasjonene som arrangerer mesterskap og hevder seg. Konkuransen er knallhard, men det ser ikke helsvart ut heller. Det eneste som er sikkert er at det hadde vært fantastisk morsomt med et mesterskap på norsk jord.

EDIT:
Ja, nå ligger fasiten på bordet. Og det ble Trondheim, Stavanger og Lillestrøm, sammen med Oslo. Personlig mener jeg det er en skandale at Lillestrøm får status i stedet for Bergen, og hvorfor kan du lese over.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Hvor ofte hører jeg ikke folk si at Tippeligaen er kjedelig? Nivået er så lavt. Det går så tregt. Sammenlignet med Premier League er det latterlig dårlig og så videre. I timesvis, ja dagevis har jeg hørt det maset. Og jeg har prøvd gang på gang og forklare personen jeg snakker med, som forøvrig forguder engelsk fotball, at det faktisk går an å like norsk fotball.

Problemet blir bare det at denne ”engelskmannen” ikke klarer å åpne øynene sine. Jeg har ingen problemer med å si meg enig at nivået på norsk fotball ikke er veldig bra. Men du kommer ikke til å få meg til å si at norsk fotball er kjedelig. Etter en søndag med 25 mål på 5 Tippeligakamper, og flere omdiskuterte situasjoner forsterkes bare min påstand. Norsk fotball er ikke kjedelig. Og sannelig følger ikke Brann og Fredrikstad opp mandag, og sørger for overtidsdrama. Hva får dere til å mene at norsk fotball er kjedelig? Italiensk fotball derimot, det er kjedelig. Nivået er bedre, men fotballen er kjedelig. Høres det helt feil ut i dine ører? Javel, la meg forklare. Som jeg sa ble det i dag scoret 25 mål på 5 Tippeligakamper. Hva går du på fotballkamp for å oppleve? Personlig går jeg for å oppleve mål og stemning. Hvis det er noe det er mye av i norsk fotball for tiden er det mål. Jeg har tidligere kritisert lag for å legge seg bakpå mot Rosenborg, og vise liten vilje til og angripe. Men i kampene der Rosenborg ikke er innblandet er ikke denne skepsisen for å angripe like stor. Og i kampene til Rosenborg tar de ansvar og angriper. Der er det bare en ting som gjelder, og det er og få ballen i nettet. Noe de også har klart 33 ganger på 16 kamper.
Så tilbake til Italia. Finnes det noe land i verden der forsvar er viktigere enn i Italia? Jeg kommer vertfall ikke på noen. ”Å forsvare seg er det viktigste i fotball. Det er spillets sjel” sa Fabio Cannavaro en gang. I et oppfølgingsspørsmål ble han spurt hva som er det morsomste. Han svarte med tre ord; markere, markere og markere. Det er kanskje ingen stor overaskelse at en forsvarsspiller sier dette. Ikke stor, men heller ingen selvfølge. Det er vel ingen andre land i verden som har produsert så mange forsvarsspillere av ypperste klasse som Italia? Hvorfor? Fordi Italienerne er så utrolig glade i å forsvare seg. De har jo også produsert angripsspillere av absolutt høyeste klasse, men de har jo ikke angrepet. Italienerne har stort sett forsvart seg godt, og scoret et mål og vunnet. Eller, riktig så ille er det ikke, men det er ikke langt i fra heller. Både landslaget og klubblagene spiller sånn. Jeg sier ikke at det ikke er lurt, jeg sier ikke at det ikke fungerer. Det eneste jeg sier er at det er kjedelig. Jeg vil heller se mål enn fantastisk forsvarspill. Aller helst begge deler, men det er ikke mulig å oppnå.

Har jeg fortsatt ikke overbevist deg om at Tippeligaen ikke er kjedelig? Neivel. Jeg vil tippe at mange av dere som leser dette her selv spiller fotball. Og sansynligvis på et nivå eller tre under Tippeligaen. Hvis Tippeligaen er så kjedelig, hva er ”din divisjon” da? Om jeg bruker de samme kriteriene som mange andre bruker for å bedømme om fotball er kjedelig eller ikke, altså nivået. Da er sansynligvis din divisjon et eneste stort gjesp. Men det syntes kanskje ikke du? Nei, tenkte meg det. Selvfølgelig har det en del å si at du selv spiller, men la oss gjøre et forsøk. Neste gang du ser på Tippeligaen, prøv å bruk tilnærmet de samme øynene som du bruker når du selv spiller. Vet det er vanskelig, men prøv. Om det ikke fungerer, gi Tippeligaen en sjanse. For hvis det er noe som er sikkert, så er det at den ikke er kjedelig. Du får mål, mange av dem vakre, omdiskuterte situasjoner, følelser og alt som hører fotballen til. Du får nøyaktig det samme som i England, Spania, Italia og Champions League, bare på et lavere nivå. Ja, du får noen tabber, men det gjør du da i de store ligaene også. ”Smil til verden, og verden smiler til deg” er et utrykk jeg er glad i. Jeg gjør herved følgende endringer. ”Smil til Tippeligaen, og Tippeligaen vil smile til deg.” Det er helt sant.

Helt til slutt. Hvor får du den beste fotballopplevelsen? På stadion eller i sofaen? Personlig stemmer jeg soleklart for det første alternativet. Fotball er best på stadion, og aller best på supportertribunen. Fotball er følelser, og er det noe du finner på en supportertribune er det nettopp det. Følelsen man får når ‘’sitt lag” scorer fire minutter på overtid, og avgjør kampen er ubeskrivelig. Du har kanskje prøvd det i England, men ikke i Norge fordi du ikke har et norsk lag? Da vil jeg bare si, synd for deg. For den følelsen er like ubeskrivelig deilig på en norsk tribune. Personlig syntes jeg den er bedre.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Da er trekningen for de første kvalifiseringsrundene til Champions League og Europe League unnagjort. Som vanlig dukker det opp mange ukjente lag, fra andre små nasjoner under disse trekningene. Stabæk skal til Albania, Rosenborg til Færøyene og Tromsø må ta turen enten til Hviterussland eller Makedonia. Det er nå vi får se hvor god/dårlig norsk klubbfotball egentlig er. Et landslag gir ikke et bilde av hvor klubbfotballen står i landet man kommer fra. England er jo et kroneksempel på det. De har verdens beste liga, med flere topp 5 lag i Europa og kanskje verden. Landslaget derimot, har de siste årene bare skuffet.

Endelig tenker jeg. Tid for Europacupen igjen. Som Rosenborgsupporter har jo Europacupen vært meget hyggelig å følge med på i mange år. Jeg kan nevne mange store kamper, både på Lerkendal og ute i Europa. Det blir nok ikke mange av de i år. For Rosenborg skal spille Europe League, hvis de bare kommer seg gjennom kvalifiseringen først. I Champions League er det Stabæks som skal forsvare norsk ære. Og jeg frykter det går med dem som med både Vålerenga og Brann. Ingen norske lag i det gjeveste europeiske selskap i år heller. Men i Europe League derimot, der bør vi nordmenn ha forhåpninger. Såpass offensiv må det være lov å være. Vi kan ikke grave oss ned og bare snakke negativt om norsk fotball. Jeg mener både klubber, supportere og media hadde gjort lurt i å være litt mer optimistiske i tankegangen. Nivået i Europe League burde være overkommelig for minst et norsk lag, kanskje fler. Med det mener jeg at et til to lag burde ha som mål å gå videre fra gruppespillet. Selvfølgelig er det ikke sikkert de når målet, men de må jo prøve. Om veien ut i Europa skal bli enklere for norske lag må det satses. De som har fulgt med på fotball lenge husker vel hvordan Rosenborg ble rundspilt og tapte stort, spesielt på bortebane de første sesongene. Men så husker vi da også hvordan det gikk til slutt. Trønderne hadde et mål om å spille Champions League hvert år. Det var jo der sportslig og økonomisk framgang kunne dyrkes. Veien dit var lang og til tider ydmykende. Men når de først lykkes, så lykkes de så til de grader at de fleste glemte hvordan de første årene var. De brukte noen år på å tilegne seg kunskaper og tilpasse seg. Så dundret de ut i Europa, og herjet til tider som vikingene gjorde ca 1000 år før dem. Rosenborg gjorde det ”umulige mulig.” På samme tid som Drillos herjet i landskampene, herjet Rosenborg i Champions League. Om det norske landslaget presterte bra, hva gjorde Rosenborg da? Både for Drillos og Rosenborg var veien og læreprossesen lang. Men det som gjorde det mulig var at de satset. De ville noe, og de ville det nok til at de lykkes.

Det jeg vil fram til er at norske lag må tørre. De må virkelig gå inn for det. Per dags dato er det bare et lag i Norge som gjør det. Og det er Rosenborg. Rosenborg har en uttalt målsetting om at de skal spille i Europa hvert eneste år. Koste hva det koste vil. I fjor kostet det en hel haug med kvalifiseringskamper sommeren i gjennom. Det vil koste det samme i år. Men i stedet for å syte på tøft kampprogram ser de heller muligheter. De vil gi de unge spillerne erfaring med å spille europacupkamper. Slik at de, når de får muligheten igjen, kanskje kan klare å kvalifisere seg til Champions League igjen. Andre norske lag som tidligere har spilt kvalifisering til UEFA-cupen har derimot bare sett på dette som et ork. Stort sett har de kjempet om seriegull, og derfor har de prioritert serien. I år kjemper Rosenborg om seriegull, de har mål om å vinne cupen, og de skal ut i Europa. Det koster dyrt. Men såpass må man ofre om man vil være best i Norge, og prestere akseptabelt i Europa. Hvis norsk klubbfotball skal få noen fremgang må spillerne og spillerstallene tåle såpass. Nå skal jeg ikke sammenligne for mye med de store ligaene. Men det som gjør de beste lagene best, både i serien og europacupene er evnen til å tåle påkjenningene. Denne evnen må trenes opp gjennom flere år. Og nettopp derfor savner jeg flere norske lag som tørr å satse. For hvis du år etter år spiller i Europa, vil du til slutt ha opparbeidet deg evnen til å tåle påkjenningen. Og ikke minst erfaring til å ta enda et steg. Til slutt vil kanskje fler enn Rosenborg og gjesteopptredene Molde ta steget inn i Champions League. Så, hvor er satsingen? Per dags dato ser jeg bare antydninger til det på Lerkendal. Og akkurat derfor tror jeg vi nordmenn må vente enda et år før vi kan håpe å ha et norsk lag i Champions League igjen. For per dags dato kan jeg ikke skjønne at Stabæk, eller noen andre heller forøvrig skal klare å komme seg dit. Desverre har de kastet bort den økonomiske gullalderen i Norge på å satse livet på serien, og gitt blaffen i Europa. Nå får de igjen for det gjennom manglende erfaring når det gjelder som mest.

Man kan også trekke paraleller til landslaget. Drillos var et lag av veldig mange spillere som spilte i bedre ligaer enn den norske. Disse spillerne viste seg frem internasjonalt, og ble så plukket opp. Den samme muligheten finnes i europacupene for klubblag. Presterer du godt der, er muligheten for å bli kjøpt opp av en større klubb også mye bedre. Landslaget vårt trenger spillere med erfaring fra internasjonale kamper. Jo mer, jo bedre. Og om de da kan få muligheten til å spille europacup år etter år, så vil det også gagne landslaget.

Jeg klarer ærlig talt ikke å se en eneste negativ side ved å spille Europacup. I disse krisetider økonomisk er det en gyllen mulighet til å vise frem spillere for andre klubber. Kommer du deg langt nok ligger det en økonomisk gevinst som kan redde mange klubber økonomisk for hele sesongen. For til og med i Europe League er det gode penger å hente på å kvalifisere seg til gruppespillet. Den eneste måten å løfte norsk fotball på er på få lag ut i Europa. Og for at det skal skje så må klubbene tørre å satse. Jeg skjønner selvfølgelig at dagens økonomi i Tippeligaklubbene ikke akkurat maner til sportslig satsing. Og for å være helt ærlig er jeg ikke særlig optimistisk heller. For når den økonomiske gullalderen ble kastet bort sånn som den ble, så kan man begynne å lure på om det finnes håp for en lysere fremtid.

Hans

Hentet fra Newcastle sin offisielle hjemmeside

Mens kammerater snakker om hvilke spillere deres favorittlag har hentet, og ikke minst skal hente i sommer. Sitter jeg på sidelinjen å tenker på hva som skjer i Newcastle. Og sånn jeg ser det, så ser det ikke spesielt lyst ut. Jeg visste at et nedrykk ville føre til vanskeligheter, og komme som et slag i trynet. Men det ble ikke bare med et slag. Det ble ingen knock-out. Det ser ut til å bli 12 knallharde runder i ringen, og jeg kan ikke annet enn å håpe at det hele ender godt.

Når klubbens eier legger ut salgsannonse på klubbens hjemmeside, lignende de du finner på finn.no, for å få solgt klubben, da er det desperasjon ute å går. Og ikke minst. Det er så lite profesjonelt at jeg bare skjønner mer og mer hvorfor det ble nedrykk. For noen uker siden uttalte eier Mike Ashley at hans beste avgjørelse som eier for klubben var å ansette Alan Shearer som manager. De siste dagene har forhandlingene mellom Shearer, som ønsker å overta som manager på permanent basis, og Ashley strandet. Grunnen er at Ashley ikke ønsker å innfri Shearer sitt krav om midler til å handle spillere. Det kan jo trygt sies at Mike Ashley har stort sett hele Newcastles befolkning i mot seg, og han har derfor trukket seg tilbake. Eneste lyd som har kommet fra Ashley den siste tiden er den nevnte salgsannonsen. I år handler ikke ‘’silly-season” i Newcastle om hvilke spillere som blir kjøpt og solgt. Nei, i år handler det om klubbens framtid. Men på mange måter kan det sammenlignes med det som er kjent som ‘’silly-season.” Ryktene rundt potensielle kjøpere er der. Motstridene meldinger florerer det av. Annonyme kilder finner man i massevis. Og ikke minst. Forvirringen er total.

Og det er nettop denne forvirringen som er så frustrerende. Sesongoppkjøringen nærmer seg med stormskritt. Det er ikke mer enn tre uker til den kommende sesongen begynner for spillerne. Før den tid bør helst personen som skal lede spillerne ha hatt tid til å planlegge en del. Jo lenger tid det går før en manager er på plass, jo dårligere tid får han til å forberede seg. Hvis det er noe Newcastle virkelig ikke trenger nå, er det nok en dårlig planlagt sesong. Om det skal være noe som helst håp om å rykke direkte opp igjen har ikke klubben tid til å rote sånn som nå. Sansynligvis gir Ashley blaffen i hva alle andre mener, så lenge han får solgt klubben, og drar med seg så mange millioner £ som mulig ut av det hele. De heteste ryktene om nye eiere handler om personer og grupper fra midtøsten. Og det er stort sett personer som har tjent seg rike på olje. Foruten disse er det den forrige eieren, med økonomisk støtte fra midtøsten som er nevnt. Men det har ikke skjedd noe konkret. Det har forsåvidt ikke skjedd noe konkret i Newcastle så lenge jeg kan huske. En gjennomtenkt avgjørelse har vel ikke blitt tatt siden tiden til Sir Bobby Robson.

Hvis den kortsiktige tankegangen får fortsette utover sommeren ser jeg det som totalt umulig å rykke rett opp igjen. Med Ashley ved roret vil sansynligvis ikke Shearer bli manager. Med nye eiere vil sansynligvis Shearer bli manager. Men hvor lenge kan man vente med å få ansatt en manager? Helst ikke lenger enn til i morgen, men i verste fall ei uke, kanskje to. Går det mer enn to uker begynner den nye manageren å få dårlig tid. Han skal helst ha oversikt over hvilke spillere han ønsker å ha med seg videre, og hvilke spillere det kan være aktuelt å prøve å hente. Dessuten trenger spillerne å vite hva de har å gå til. De trenger å vite hvor lista ligger fra første dag. Og da kan det ikke herske usikkerhet rundt hvem som skal lede laget til midt i juli. Seriestart er tross alt 8. august. Det er to måneder til. Per dags dato har ikke klubben kommet med en eneste motstander til treningskamper i sommer. Per dags dato er det veldig usikkert hvilke spillere som spiller i Newcastle neste sesong. Per dags dato ser alt bare håpløst og kaotisk ut.

Kort oppsumert kan man si at alt som skjer rundt Newcastle om dagen virker uproffesjonelt og halvhjertet. Alt er bare rot og surr. Det ser ikke akkurat ut til at det skal bli noe direkte opprykk. For meg er sjansen for å rase gjennom Championsship og ned i League One per i dag like stor. Hvis et nedrykk fra Premier League var en katastrofe, hva ville enda et nedrykk da bli?

Men det som faktisk er det mest skremmende med hele situasjonen, er at en mann kan ha så mye makt i en fotballklubb. Jeg har alltid vært skeptisk til at enkeltpersoner eier fotballklubber. Og tilfellet Mike Ashley/Newcastle United er et skrekkeksempel. Det eneste som interesserer Ashley er å kvitte seg med klubben. Han ofrer ikke klubbens framtid en tanke. I og med at Ashley er foretningsmann er ikke det så overaskende. Men det er som sagt skremmende. Denne ene mannen kan på egenhånd kjøre klubben til avgrunnen, og litt lenger. Man skulle faktisk tro at det var i Ashley sin interesse å bli husket for å ha tatt minst en god avgjørelse i sin tid på St. James’ Park. Til nå er tallet på gode avgjørelser null. Selv om det var fornuftig å ansette Keegan i fjor vinter, så regner jeg det ikke som noen god avgjørelse da Keegan forsvant like fort som han kom.

NewUtd.no har en overskrift som stiller spørsmålet, ”en klubb i krise?” For meg er det ikke noe spørsmål en gang. Sånn jeg ser det så er klubben per i dag i en kjempekrise. Nedrykket i seg selv var en krise. Og når det etter nedrykket vises så lite vilje til å gjøre noe med situasjonen, og absolutt ingen ting skjer. Da er det krise. Hvis Newcastle skal være tilbake i det gjeveste selskapet i England om et år, da må det skje noe. Og det må skje noe veldig snart. Om så ikke skjer, da tror jeg som sagt at League One er nærmere enn Premier League.

Hans

Jeg kom på et utrykk jeg syntes er fantastisk. Et uttrykk som stammer 100% fra virkeligheten. For en tabell er kun basert på fakta. Det er aldri synsing eller meninger som kommer fram i en tabell. Bare kjedelige og brutale  fakta. Som sagt. En tabell lyver aldri. ”I en relasjonsdatabase, refererer en tabell til et sett med verdier, organisert i rader og kolonner. Hver av kolonnene har et, innen tabellen, unikt navn.” (Wikipedia).

Så hvorfor skrive om en tabell tenker du kanskje? Jo det skal jeg fortelle deg. I og med at du er inne på denne siden regner jeg med at du har en viss interesse for fotball. Og er det noe vi som følger fotball bruker mye tid på er det tabellen. Fra første serierunde er den i fokus. Selv om trenere og spillere prøver å snakke bort at de ser på tabellen, så er jeg overbevist om at de gjør det. Det ligger i fotballsupporternes natur å se på tabellen. For tabellen viser hvor godt ditt lag er. Tabellen beviser og motbeviser. Tabellen snakkes det høyt om enkelte steder, og desto lavere om andre steder. Tabellen er elsket og hatet. Tabellen viser topp og bunn. Tabellen er forskjellen på himmel og helvette. Tabellen forklarer og bortforklarer.

I en relasjonsdatabase, refererer en tabell til et sett med verdier, skrives det på Wikipedia. Og det er helt sant. En tabell er et sett med verdier. Men bak tallene i tabellen skjuler det seg så mye mer. Eller gjør det egentlig det? Tabellen viser jo bare nøyaktig det som har skjedd til nå i sesongen. Den viser hvilke verdier ditt lag har produsert siden første serierunde. Hverken mer eller mindre. Den viser hvor mange poeng ditt lag har tatt med seg. Hvor mange mål ditt lag har scoret og sluppet inn. Den viser ikke hvordan poengene og målene har kommet. Tabellen viser bare det som virkelig teller i fotball. Antall mål og poeng.  ”Tabellposisjonen lyver,” er et uttrykk som ofte blir brukt i forbindelse med fotball. Men en tabell lyver ALDRI, og det gjør heller ikke tabellposisjonen. Det er bare en ellendig bortforklaring på dårlige resultater. Satt litt på spissen har det ingen verdens ting å si hvordan poengene blir hentet. Bare de blir hentet. For når alt kommer til alt, så er det tabellposisjonen som til slutt teller i fotball. Det er posisjonen på tabellen som avgjør om det er grunn til å feire eller gråte når sesongen er over.

Hans

Foto: Pizza Pepe

Avisenes nettutgaver renner over av stoff om kveldens Champions League finale. Forståelig nok. For i kveld avgjøres det hvem som er Europas beste fotballag sesongen 2008/09. England mot Spania. Manchester mot Barcelona. Ferguson mot Guardiola. Ronaldo mot Messi. Mancs mot Katelanere, osv. Jeg kan fortsette i det uendelige.

Etter en lang fotballsesong skal det altså avgjøres hvem som vinner en av de jeveste titlene en fotballspiller kan vinne. Jeg skal ikke si all verden, men litt skal jeg si. I kveld vil helter bli født, mens andre mister sin heltestatus. Noen blir gjenfødte helter, mens andre bare fortsetter å være det. I kveld vil mange bli skuffet, og mange vil bli desto gladere. For noen blir det en opptur, mens andre får en nedtur. Drømmer vil gå i oppfyllelse, mens andre drømmer knuses. Kvelden vil bringe hat og kjærlighet. Alt dette bare på grunn av en fotballkamp. Eller, er det bare en fotballkamp? Ja, det er det. Men fotball betyr mye for mange. Derfor er ikke kveldens hendelser ubetydelige. Som Paven så fint sa det, ”av alle uviktige ting i verden, er fotball desidert viktigst.” For fotball er viktig. Det er den idretten i verden med størst oppsluttning, både på utøver- og tilhengersiden. Og akkurat derfor vil verden på mange måter stå stille kl. 20.45 norsk tid i kveld. Fordi interessen er så stor.

Jeg kan ikke love deg en kjempebra fotballkamp spillemessig. Og jeg kan heller ikke love deg en jevn kamp. Men jeg kan love deg følelser. Både på godt og vondt. For fotball er følelser.

Hans

Foto: Tracy O

Newcastle og Middlesborough ble degradert i går, og West Bromwich var klare for nedrykk for en liten stund siden.  I dag ble avgjort hvem som tar turen opp i Premier League og erstatter disse tre. Etter play-off finalen på Wembley ble det avgjort at Burnley tar turen opp sammen med Wolverhampton og Birmingham.

Mens jeg tidligere har fokusert på de negative sidene ved et nedrykk, skal jeg her fokusere på noen av de positive sidene for de som rykker opp. Det antas at et opprykk til Premier League er verdt 600 millioner kroner. Og 600 millioner kroner er mye penger. Forskjellene er som du sikkert forstår enorme. Størsteparten av disse pengene står tv-avtalene for. Mens resterende er økte publikumstall, økt salg av supporterutstyr osv. Det er altså ikke bare ære og berømmelse det handler om. Faktisk, så er ære og berømmelse bare en bitteliten del av det. Den viktigste delen må kunne sies å være økonomisk gevinst. For det er sånn fotballen har blitt, pengene bestemmer og avgjør det meste. Det er den økonomiske baksmellen Leeds fikk ved sitt nedrykk som har ført dem dit de er i dag. Nå skal det sies at klubben var skakkjørt fra før, men det var nedrykket som fikk begeret til å renne over. Jeg kan også nevne Charlton, Southampton og Norwich som alle har slitt økonomisk etter nedrykk fra Premier League. Og i år har alle tre rykket ned fra Championship. Og mens Leeds og flere andre blir slukt av økonomiske grunner, vokser Chelsea inn blant de ”fire store” med stor hjelp fra russiske rubler. Ikke missforstå meg. Fotball er fortsatt det samme spillet, det er den samme gleden og sorgen, og det er fortsatt det samme engasjementet. Men rammebetingelsene har endret seg. Og det ganske så drastisk. Jeg sier ikke at det ikke var penger i fotballen før, men sumene har økt veldig mye de siste 10-15 årene.

Men tilbake til Burnley. Midt oppe i det hele finner vi en for mange ukjent nordmann. Christian Kalvenes. Bergenseren som debuterte for Brann i 1995, men måtte vente 10 år og 1 dag til neste opptreden for Brann. I mellomtiden spilte han for Åsane og Sogndal. Etter lite spilletid for Brann i 2005 og 2006 ble han solgt til Dundee United i august samme året. Etter to gode år der gikk han gratis til Burnley før 2008-sesongen, og i dag er han altså klar for Premier League. Bortsett fra noen avisoppslag nå og da har oppmerksomheten vært liten. Kalvenes har gått den tunge veien, og til slutt fått betalt for strevet. Neste år er det altså enda en nordmann som spiller i verdens beste liga. For mens det er veldig mye negativ oppmerksomhet rundt nivået på norsk fotball, er det mange nordmenn som presterer meget godt i de store ligaene. Hangeland er av mange regnet som en av de beste midtstopperne i Premier League inneværende sesong. Carew er av spissene i England med høyest uttellingsprosent. Og både Riise og Gamst Pedersen har hatt relativt gode sesonger for sine lag. Så selv om alt ikke ser like positivt ut her hjemme, er det flere nordmenn som presterer bra på høyt nivå. Jeg kunne nevnt fler, men velger å holde meg til de mest profilerte.

Men tilbake til de nyopprykkede klubbene. Flere år på rad nå har klubber som kommer fra Championship klart å ta steget opp i Premier League. Og til tider også hevde seg der. Inneværende sesong holdt 2 av 3 nyopprykkede seg i den øverste divisjonen. For meg er det ikke så overaskende. De kommer fra en sesong med mange seiere, og høy selvtilitt. Økonomisk har disse klubbene blitt styrket enormt bare på en sommer. Og med noen gode signeringer i overgangsvinduet ligger mye til rette for en god førstesesong i det jeveste selskap nasjonalt. De har også den fordelen at de kan slå nedenfra, og spille uten veldig mye press på seg. Når de da i tilegg klarer å få en god start på sesongen er mye gjort.

Hans

”Alan Shearer has rescued Newcastle so many time’s before. Has the chanse to do so again for the very last time. And he SCORES! Same old Shearer, ALLWAYS scoring.” Sa kommentatoren av Shearers testimonialkamp da Shearer kom inn og scorte på straffe. Men lite visste han da om at Shearer bare to år senere fikk ansvar for å holde Newcastle i Premier League. Noe han altså ikke klarte.

Neste år heter motstanderne Cardiff, Blackpool, Doncaster og Ipswich. Det er ikke overaskende. Det er ikke ufortjent. Det er bare realiteten. Når man ender tredje sist i Premier League, da spiller man i Championship året etter. Akkurat som at man spiller Champions League året etter om man blir nr 2. Så enkelt er det. Men hvordan har Newcastle endt opp med å rykke ned? Det hele startet da Sir Bobby Robson fikk sparken i 2004. Etter det har alt raknet. Fra å spille kvartfinale i Champions League og spille noen Cupfinaler til å rykke ned er tydeligvis veien kort. Og den veien har klubben lagt selv. Etter Bobby Robson har det vært fler managere enn det har vært sesonger. De utenomsportslige hendelsene har florert. Kontuinitet har vært totalt fraværende i ledelsens tankegang. Og det som har skjedd på kontorene på St. James’ er en historie for seg selv. Spillere som man trygt kan se på som avdankede har kommet inn. De gode lagspillerne har forsvunnet. Laget til Sir Bobby Robson var et velfungerende lag, med spillere uten stjernenykker. Den eneste stjerna i Newcastle var Shearer som rakk å score over 200 mål for klubben før han la opp.

Foto: Hans Svellet

Og når vi er inne på Shearer. Ansettelsen av Shearer som manager beviste for meg bare hvor desperat ledelsen i klubben var. Mannen hadde aldri før vært manager. Det i seg selv trenger ikke å være en kjempekrise. Men det er vel fler alternativer på at tidligere fotballspillere som tar over managerstolen sliter i begynnelsen enn det motsatte. De oppnådde forsåvidt det de håpet. Et løft. Men det løftet kom bare utenfor banen. Og da hjelper det så lite. Dette er ikke kritikk til Shearer. For det eneste han ville var å prøve å hjelpe klubben i sitt hjerte til å holde plassen. Men denne gangen klarte han det ikke. Til det var situasjonen og spillermaterialet for dårlig. Så de som tror at Shearer svekker sin Gudestatus i industribyen, de tar feil. Til det har Shearer alt for mye å gå på. Han har reddet Newcastle utrolig mange ganger. Men desverre lyktes det han ikke å redde klubben da den trengte det som aller mest.

Så hva må gjøres nå? Hvordan skal Newcastle reise seg og komme tilbake dit veldig mange mener de hører hjemme? For det første må det tas en skikkelig oppvask i styrerom og garderobe. En ting er sikkert. Hvis Newcastle stiller med det samme laget neste år, da blir det ikke opprykk. Spillerne som ikke ønsker å være i Newcastle for noe annet enn kroner og øre må bort. De som ikke ser ut til å være interessert i å spille fotball må bort. Og de som rett og slett er for dårlige må bort. Kort oppsummert er det veldig mange spillere som må bort. Hvem som erstatter dem overlater jeg til den kommende manageren og avgjøre. For meg er det viktigste at det er spillere som vil noe. Så til kontorene. For det første må det ansettes en skikkelig manager. Ingen vonde ord om Shearer, men han er ikke den managaren Newcastle trenger nå. Videre må denne manageren få muligheten til å skape sitt lag, få hente de spillerne han vil og mener passer best. Han må få muligheten til å jobbe i 3-4-5 år med å bygge et lag. Ikke 3-4 måneder som de siste har fått.

Det blir spennende å følge Newcastle utover sommeren og inn i den neste sesongen. For det er da det blir avgjort. Om Newcastle blir nok en storklubb som klapper totalt sammen ved et nedrykk på samme måte som Leeds og Southampton. Eller om de reiser seg og kommer styrket ut fra det. For Newcastle er en storklubb. Selv om den siste titelen kom i 1955 og det siste seriemesterskapet kom i 1927, så er det en storklubb. Interessen rundt laget er enorm. Og St. James’ Park trekker det tredje største publikumet i England.

Se også mine to andre saker om Newcastle her og her.

Hans

Foto: Hans Svellet

Da er helgen for den 38. og siste runden av Premier League kommet. I toppen er det ikke all verden av spenning igjen. Men som vanlig skal bunnstriden avgjøres i siste serierunde. Og personlig går jeg inn i denne helgen med en forferdelig følelse. De av dere som har fulgt meg en stund er vel klar over at jeg har funnet mitt engelske favorittlag langt nord i landet. Nærmere bestemt Newcastle. Det blir 90 lange minutter på søndag. Det kan også bli de siste 90 minuttene i Premier League for Newcastle på veldig lang tid.

Også i forbindelse skjebnekampen mot Boro skrev jeg et innlegg. Den gangen var lettelsen over å endelig være over streken stor. Jeg tenkte at Fulham uten all verden å spille for burde gi mulighet for minst 1 poeng. Det endte med tap. Jeg tenkte også at i verste fall så trenger ikke The Magpies å ta flere poeng. Det endte med at Hull raska med seg 1 poeng forrige helg og passerte Newcastle. Om det ikke har vært viktig før, så er det definitivt det denne gangen. Det er nå eller aldri. Himmel eller helvette. Den beste ligaen i verden eller fotballens bakgård. Fortsatt status som Premier League lag, eller status som tidligere Premier League lag. I dette innlegget er det umulig å være objektiv. Til det står for mye på spill.

Forrige gang jeg omtalte Newcastle kom jeg inn på hvilke betydninger et nedrykk ville ha. Jeg kom inn på frykten for å bli enda et eksempel på et lag som skulle ned et år for å komme sterkere tilbake. Et lag som bare trengte et år til å røske ting litt opp ved rota. Et lag som skulle ta Championship med storm og komme tilbake sterkere enn noen gang. Men eksemplene på klubber som har sagt dette og misslyktes er alt for mange til at jeg skal slenge meg på den tankegangen. Husker du Nottingham Forest, Coventry eller Southampton? Leeds, Leicester eller Ipswich? Disse klubbene er alle eksempler på slike klubber. De fleste av dem sliter i dag i Championship, og enkelte har vært så langt nede som i League Two. Og det tror ikke jeg er tilfeldig. For forskjellene på Premier League spill og Championship er enorm. Ikke bare økonomisk, men også sportslig. I Championship lever fortsatt den engelske spillestilen vi kjenner fra tidligere. Der finnes fortsatt de harde duellene, og det tøffe fysiske spillet. Premier League har ikke overaskende blitt påvirket av alle de utenlandske spillerne og managerene. Jeg sier ikke at det er en negativ utvikling for Premier League, snarere tvert i mot. Men den øverste divisjonen i England er ikke som den en gang var. Det er derimot den nest øverste. Nå skal ikke jeg si at jeg har fulgt alt for nøye med på denne divisjonen i år, men jeg har fått høre det av personer som følger den. Og det er her jeg tror det sportslige problemet til klubbene som rykker ned ligger. Overgangen blir for stor. Det er faktisk ikke utenkelig at spillerne trenger en sesong på å vende seg til spillestilen. Netopp dette ene året kan bli veldig sjebnesvangert. Sponsorer og tilskuerne kan nok tåle et år i Championship. Men noe mer tålmodighet enn dette ene året tviler jeg på at finnes. Derfor blir presset for umiddelbar suksess enormt. Jeg tror rett og slett presset kan bli for stort. Og med noen dårlige resultater i begynnelsen av sesongen kan det fort rakne. Med en dårlig førstesesong vil nesten automatisk en dårlig andresesong følge. Og når man må gå løs på det tredje året i Championship blir veien lang. Sponsorer betaler mye mindre, det kommer mindre tilskuere, og salget av supporterutstyr faller. Inntektspotensialet blir veldig mye mindre. For klubber som allerede sliter økonomisk kan dette være den bermøte dråpen. Nå skal ikke jeg påstå at Newcastle pr. dags dato sliter økonomisk, men det går vel ikke akkurat på skinner der heller.

Så nå er det bare å kryss fingre, tær og det som krysses kan. På søndag avgjøres det om neste års motstandere heter Manchester United, Liverpool og Fulham. Eller om det er lag som Preston, Swansea og Cardiff som venter på den andre banehalvdelen. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er nå det gjelder. Himmel eller helvette. ‘‘To be, or not to be? That’s the question” som Shakespeare så fint sa det. Det eneste jeg med sikkerhet vet er at Newcastle vil få som fortjent. Nå er det ikke opp til bare Newcastle alene denne helgen. Klubben er avhengig av hjelp fra Manchester United. Og ingen skal komme i etterkant å skylde på at Man Utd evt stiller med B-laget mot Hull. For sesongen under sett under ett har vært ellendig. Et nedrykk er det sterkeste beviset på at man er for dårlig. En tabell lyver aldri. En tabell er bare kalde, brutale fakta.

HOWAY THE LADS

Hans

Helgens 16. mairunde ble den folkefesten det alltid har vært. Men for meg var det viktigste av alt noe som skjedde på Brann Stadion. Det blir kanskje feil å kalle det et comeback, men jeg finner ikke noe bedre ord for å beskrive det. Tom Henning Øvrebøs første kamp etter den mye omdiskuterte semifinalen på Stamford Bridge var viktig. Spesielt for han selv, men også for alle oss som er glad i norsk fotball. For Norge trenger gode dommere, og for meg er Øvrebø den beste norske dommeren.

Uansett om det er idrett eller andre ting i livet det gjelder, så er det viktig å komme i gang igjen med det vanlige etter en utladning. Og når en spiller har gjort en tabbe i en kamp blir det alltid snakk om hvor viktig det er å komme i gang igjen og glemme det som skjedde. Det samme gjelder Øvrebø. Å få muligheten til å bevise for seg selv at han fortsatt kan å dømme en fotballkamp. Nå er det selvfølgelig ikke det samme nivået på Tippeligaen som Champions League. Men det er Tippeligaen som er hverdagen for Øvrebø. Internasjonale oppdrag er mer en bonus og annerkjennelse på at han gjør en god jobb. For det gjør Øvrebø. I det store og det hele er det lite man kan si negativt om den norske dommeren. Kampen på Stamford Bridge kommer han til å bli husket for hele livet. For en dommer kan ikke gjøre opp for en dårlig kamp i den neste. En dommer må kun dømme bra i flere år for å få et navn som omtales i en positiv sammenheng. I dag er det vel egentlig bare en dommer som huskes fordi han var god. Collina. Han dømte sikkert en dårlig kamp en gang han også, men han huskes i så fall ikke for den ene dårlige kampen. Han huskes fordi han var god. Nå skal jeg ikke sammenligne Øvrebø med Collina. Men Øvrebø er en god dommer. Det er bare så synd han skulle få ødelagt sitt gode navn og rykte internasjonalt på grunn av en kamp.

Nå tror vel egentlig ikke jeg at Øvrebø har mistet sin stjerne hos de som følger norsk fotball. Det er vel først og fremst de som har forvillet seg til å bry seg mer om engelsk fotball som bare fikk vann på mølla si. For hvis det er noe de som ser ut til å hate norsk fotball og alt som har noe med den å gjøre ikke trengte, så var det enda en mulighet til å slenge dritt om det som skjer her hjemme. Skylappene er så store at det ikke er mulig å få kontakt med enkelte. Jeg har ingen problemer med at noen setter mer pris på det som skjer i England enn her hjemme. Det er deres tap. Men problemet mitt kommer når disse personene gjør alt de kan for å begrave norsk fotball. Hvis de er så fantastisk fotballinteressert som de gir uttrykk for, da må det vel gå an å akseptere at det spilles fotball i Norge også? Selv om nivået ikke kan sammenlignes, så må da vi som liker norsk fotball bedre enn engelsk få lov til det uten å bli latterliggjort. For norsk fotball kan være morsomt det også. Selv om spillet og tempoet ikke er det samme, så er det fortsatt fotball. Det er på litt andre premisser, og med litt andre forutsetninger. Men det er fortsatt det samme spillet med de samme følelsene og den samme gleden.

Så til dere som ser ut til å hate norsk fotball, og alt den har å tilby, hvorfor? Hvorfor skal dere absolutt slenge dritt om deres landsmenn når de ikke når opp internasjonalt? Jeg tenker ikke bare på Øvrebø, som for meg fortsatt er en bra internasjonal dommer. Han ødelegger ikke det internasjonale ryktet sitt på en kamp. Han dømte 8 så godt som feilfrie kamper i Champions League før han feilet på Stamford Bridge. Så hvorfor denne trangen til å komme med sure oppgulp om alt som kommer fra fotball-Norge? Hos en del av dere har heller aldri Rosenborg blitt akseptert. Det at de var i kvartfinalen i Champions League dysses ned med at nivået internasjonalt ikke var det samme den gangen. Kampene de senere årene der de tok poeng borte mot Chelsea. Og vant både hjemme og borte mot Valencia for til slutt å sikre seg tredjeplassen i dødens gruppe i Champions League det året. Det dysses ned med at både Chelsea og Valencia var inne i en dårlig periode. Er det for dere umulig å akseptere og annerkjenne at vi spiller fotball også i Norge? Jeg vet at mange av dere selv spiller i lavere divisjoner. Så hvorfor pisse i eget reir?

Hans

Drillo har startet noe han så fint kaller en fotball-tankesmie. Med seg har han en rekke norske fotballpersonligheter, og poenget er å diskutere fotball. Spennende tenker jeg. For det er mange kloke norske fotballhoder i Drillo sin smie. Og Drillo er en god smed, så dette kan bli interessant å følge. Både tidligere og nå sier Drillo at det bør være mulig å spille 70-75% av alle pasninger i lengderettningen. Det er ikke lett å få til, og til sammenligning spilte Norge 64% av pasningene sine i lengderetningen i kampen mot Brasil i VM i 1998. Nå skal ikke jeg bruke så mye tid på statistikk, men i noen tilfeller er statistikk greit. 75% av pasningene i lengderetningen ja. Det vil vel være 70% framgang fra tiden under Hareide det da. Om det er noe det norske folk vil se, så er det vel framgang fra tiden under Hareide. For min del kan det norske landslaget slå 80% av pasningene sine over midtbanespillerne. Så lenge det gir resultater. Når det kommer til landslaget er det eneste som teller resultater. Det hadde vært utrolig morsomt å komme seg til mesterksap igjen, og hvis man da må slå langt for å klare det. Da gjør man det. Min oppfatning av det norske folk er at det er resultater som er underholdning ved landslaget. Selvfølgelig er det viktig å lage mål. Men om målene kommer på bakgrunn av langpasninger eller spill på små flater er mindre viktig. Jeg sier ikke at det er uviktig, men det er bare ikke like viktig som resultatene.

I fotball er det viktigste av alt antall mål. Måten disse målene kommer på er jo ren bonus. På 90-tallet kan vi vel trygt si at det hersket en Drillo-feber uten like i landet vårt. Og ikke er det rart at en hel nasjon var smittet av denne feberen. To strake VM, og et EM i 2000 burde for den lille fotballnasjonen være grunn god nok til å ta av. Det som førte Norge til alle disse mesterksapene var ikke feiende flott fotball, men dødelig effektiv. I perioder spilte ”Drillos’‘ bra fotball. Men det var definitivt perioder som ikke var like seværdige. Flo-pasningen førte ikke bare til et par mål. Den førte vel Norge strake veien inn i fotballhimmelen. Så, hvorfor ikke gjøre det igjen? Spille på det vi er gode på. Jeg vil heller se et norsk lag som spiller ”dårlig fotball,” men kommer seg til mesterskap. I stedet for et norsk lag som prøver å spille flott fotball, men ikke kommer seg noen steder. Resultatene er det viktigste, alt annet er bonus.

Nå har jeg skrevet en del om det offensive, og nå skal jeg gå over til det som var en av de viktigste grunnene til landslagets suksess. Defensiv organisering. Jeg vet de to ordene høres utrolig kjedelige ut, men de er utrolig viktige. Drillo er fanatisk opphengt i soneforsvar, og mener bastant at det er det beste. Nå skal ikke jeg henge meg opp i hva som er best av soneforsvar eller markeringsforsvar. Til det har jeg ikke studert de to typene grundig nok. Men jeg registrerer jo at det var soneforsvar Drillos brukte på 90-tallet, og det fungerte jo bra. Drillo mener at hvis man rendyrker og fokuserer på å perfeksjonere soneforsvaret, så er det desidert beste. Nå har det blitt mye roting rundt grøten, men det jeg vil fram til er at Norge må finne tilbake til den defensive tryggheten. Man må bygge opp en solid mur i det bakerste leddet. En mur som slipper inn lite mål, og en mur som kan starte motangrep så fort ballen er vunnet. Om den første pasningen da blir slått over midtbanespillerne, og rett på hodet til en spiss. Eller om de går gjennom midtbaneleddet er for meg klinkende likegyldig. Den skal bare framover. Det offensive spillet må være tuftet på det defensive. Med defensiv trygghet vil ikke nødvendigheten av å lage 3-4 mål hver kamp være like stor.

Helt til slutt vil jeg bare kort kommentere at Drillo anklager norske lag for å slå for mye langt og er for lite dristige. For det første har han helt rett. Denne sesongen har jeg sett alle Rosenborgkampene, de fleste på stadion, og har derfor ikke fått med meg all verden ellers. Men det jeg har sett av Tippeligakamper, og det jeg har lest meg til sier meg at det er mye langpasninger. På Lerkendal spiller motstanderne godt defensivt organisert, og slår langt på en stor og sterk spiss. I Tippeligaen i år har bare tre lag 2 poeng eller mer i snitt på hjemmekampene sine. Det tyder på at hjemmelagene ikke går like hardt i angrep. Men ikke minst tyder det på at bortelagene gjør det vanskelig å angripe dem. De organiserer seg godt, er ute etter å sikre et poeng. Kort sagt er de lite dristige. Tilbake til Drillo sin kommentar. De lange ballene, og mangelen på dristighet har en sammenheng. Det er trygt å slå den lange ballen. Kvitte seg med den. Få den opp  i lufta slik at det tar litt tid før den er i spill på bakken igjen. For meg tyder det på dårlig selvtilit. Et lag der spillerne har troen på seg selv vil tørre å prøve det vanskelige. Mens et lag som ikke har troen på seg selv tørr ikke å prøve på det samme. I årets utgave av Tippeligaen er det veldig mange lag som er utrolig ustabile, og som spiller mye uavgjort. Til nå er det vel bare Rosenborg og Molde som har vært relativt stabile resultatmessig, men veldig ustabile spillemessig. Eller, Lillestrøm har jo også vært stabile resultatmessig, men de har vært stabilt dårlig. Nok om det. Det jeg vil frem til er at de norske lagene mangler troen på seg selv. Og når man ikke har troa på det man gjør, da tørr man ikke prøve.

Hans

Foto: Hans Svellet

Oppdatert mandag 11. mai kl 2300!

”I dag er den første dagen i resten av ditt liv,” har noen sagt til meg. Og det er jo helt sant. Hver dag er den første i resten av ditt liv. Men denne dagen var den første i Newcastle sin vei til et videre liv i Premier League. Nå gjenstår det to kamper, og pr dags dato er Toon Army over nedrykkstreken. Seieren mot Middlesbrough var utrolig viktig. Sansynligheten for at Newcastle slipper fotballens bakgård neste år er nå veldig mye større.

For det er vel det vi kan kalle Championship, fotballens bakgård. Om nedrykket skulle bli en realitet, så er det fullt fortjent. For Newcastle har vært utrolig dårlige i år, og jeg har de siste sesongene sett nedrykksspøkelse komme nærmere og nærmere. I år ble det altså realitet. Før sesongen så jeg faktisk ikke så veldig mørkt på det. Keegan hadde virkelig fått skikk på sakene på slutten av fjorårssesongen, og så ut til å ha brukt sommeren godt. Vi åpnet sesongen med å stjele et poeng på Old Trafford og alt var egentlig bare fint. Så begynte de interne konfliktene, og det hele endte med at Keegan tok sin hatt og gikk. Den dagen er en av de største nedturene som Newcastlesupporter etter at Sir Bobby Robson fikk sparken. Den dagen skjønte jeg at dette blir en tung sesong. All den positive oppmerksomheten rundt klubben tok plutselig slutt, og man så det på spillerne fra første runde etter at Keegan var borte at de manglet gnisten. Og den gnisten har aldri blitt tent igjen. Selv om vi har klart å raske med oss noen poeng på veien, så har det vært veldig få lyspunkter.

For noen uker siden satte jeg med ned, også tenkte jeg. Kunne ikke klubben hatt godt av en tur ned i Championship? Fått ryddet opp litt i rekkene. Både i spillerstallen og på kontorene. Starte fra bånn og jobbe seg tilbake. For de siste sesongen i Premier League har jo bare vært rot og surr. Hvert år skapes det like stor optimisme ved at det kommer inn noen nye spillere som visstnok skal heve laget. Og hver sommer tenker jeg, denne sesongen, denne sesongen skal vi løfte oss. Men det skjer jo aldri. Det er ingen vinnerkultur i Newcastle. Titler har ikke klubben vunnet på over 50 år, og nå er det også rundt 10 år siden vi i det hele tatt var i noen form for finale sist. Etter Sir Bobby har det eneste lyspunktet i Newcastle vært Alan Shearer. Og en fotballklubb kan jo ikke leve på en mann. For det er det Newcastle har gjort de siste årene. Levd på Shearer. Derfor tenkte jeg at en tur ned, få ryddet opp litt og komme styrket tilbake ville være godt. Komme tilbake fra Championship med selvtilitt og vinnermentalitet. Ta Premier League med storm, slik som flere andre nyopprykkede lag har gjort de siste årene. Det var det jeg tenkte, helt til jeg begynte å se litt på hva som har skjedd med andre tradisjonsrike storklubber som har rykket ned.

Leeds skulle bare en liten tur nedom Championship og direkte tilbake når de rykket ned. Det samme skulle Southampton. Nottingham Forest og Coventry er også lag som har tenkt og sagt det samme. Men hvor er de nå? Leeds har nok de fleste fått med seg. De ligger i League One og skal spille play-off om opprykk. Nottingham Forest rykket i fjor opp fra League One, og sliter i bunn av Championship. Southampton rykker i år ned fra Championship. Og Coventry sliter også i Championship. Dette er bare noen av enda fler eksempler på klubber som bare skulle ned et år, for så å komme styrket tilbake. Det ene året har ettervert blitt til mange år, og det ser ikke ut til at de makter å komme tilbake heller. Mye av grunnen til at disse klubbene sliter med å komme seg tilbake må nok sies å være økonomi. Forskjellene på Premier League og Championship er enorme. Som jeg kan lese i VG så skal det ligge på rundt en halv milliard kroner, og det er en enorm forskjell. Selv om Newcastle er et lag med stor interesse blant byens innbyggere, så sier det seg selv, at med en dårlig førstesesong i Championship, vil veien for å vinne tilbake supporternes optimisme være lang. Det har jo også vist seg hos fler av de nevnte klubbene. Stor interesse har nødvendigvis ikke så mye å si, det er fortsatt de på banen som må gjøre jobben.

I kveld ble et stort skritt mot fornyet Premier League-spill neste år tatt. For i mine øyne er Newcastle et lag som hører til i Premier League, det gjenstår bare at de beviser det, også resten av sesongen. Jeg sier ikke at det er avgjort, men det er et ganske mye bedre utgangspunkt å ligge over streken enn under streken.

Hans

Som sagt er det veldig varierende resultater etter at rike personer kjøper opp klubber, men det som generelt sett er en gjenganger er kortsiktig tankegang og egoisme. Et skrekkeksempel er Queens Park Rangers. I løpet av den inneværende sesongen har klubben skiftet trener flere ganger, og spillerne varer omtrent like lenge. På toppen av det hele leverer eieren en liste til manageren over hvem som skal spille neste kamp. For meg er det totalt uforståelig at spillerne, og ikke minst manageren kan leve med det. Jeg kan nevne mange klubber som har gått fra dårlig til verre etter at nye eiere har tatt over, og jeg kan nevne flere klubber som har hatt positiv utvikling av at enkeltpersoner har tatt over. Desverre dekker det første alternativet flere enn det andre. Egoismen blandt eierne kan fort ødelegge veldig mye. For meg ser det ut som om maktsyken har tatt totalt over for enkelte, og at fotballklubben de eier bare er et leketøy. Og hvis det er noe en fotballklubb ikke er, så er det et personlig leketøy. En fotballklubb er allemannseie, på godt og vondt. Selv om de som kommer på kamp uke etter uke ikke på papiret eier klubben, er det de som har bygget alt en fotballklubb er. Fotball er for veldig mange mye, mye mer enn det som skjer på banen. Det er historie, sjel og tradisjon. Og disse tre tingene er noe det ser ut til å bli mindre og mindre av i fotball. Snart er det bare penger.

Men tilbake til den kortsiktige tankegangen. Bruk og kast tankegangen som er i ferd med å ødelegge klima på jorda vår er på full vei inn i fotballen. Managerene kommer og går like ofte som jeg skifter sokker, og spillere kommer og går like ofte som jeg skifter underbukser. Langsiktig tankegang er totalt fraværende mange steder, og resultatene blir deretter. Hvis jeg holder meg til England er det ganske tydelig hva som fungerer og ikke. De fire store klubbene har hatt en ganske stabil og langsiktig tankegang og resultatene har vært deretter. Like bak de fire store finner vi Aston Villa og Everton, og de har latt managerne få tid til å jobbe og bygge sitt eget lag. Jeg tror ikke det tar mange år før disse på alvor utfordrer de aller største. Så kan man gå til motsatt ende av tabellen og finne minst et skrekkeksempel. Newcastle har etter at Sir Bobby Robson ble sparket for 6-7 år siden hatt minst 10 managere, og et større gjennomtrekk av spillere enn en 100 år gammel låve. Hvert år forventes det mye mer enn det som er realistisk, og skuffelsene har vært veldig mange. Denne sesongen er bare en bekreftelse på ellendig ledelse gjennom mange år. Jeg er Newcastlesupporter, og på en måte har klubben bare godt av et nedrykk. Da kan man få ryddet opp i både spillerstall og ikke minst på kontorene på St. James’ Park. Begynne fra bånn og arbeide seg sakte men sikkert oppover igjen. Men jeg redd for at det ikke skjer. Jeg er redd desperasjonen tar totalt overhånd, og hvis resultatene ikke skulle komme fra første spark på ballen neste sesong vil veien ut stadionportene på St. James’ være kort for manageren. Newcastle er bare et av mange eksempler, og det kommer bare til å bli fler.

Jeg skulle gjerne kommet med noen løsninger på problemet, men jeg har ingen gode forslag jeg tror ville fungert. Så lenge noen klubber klarer å omsette penger til suksess vil de andre fortsette å prøve. For uansett hva man ønsker og prøver å tro, vet man innerst inne at i dagens fotball er penger alt.  Tradisjon, historie og sjel kommer langt bak i køen på prioriteringslista til eierne. Og hva supporterne mener? Det bryr de seg ikke om i det hele tatt, til det vet de for lite om fotball.

Men jeg vil gjerne vite din mening!!

Hans

Jeg er en over gjennomsnittet fotballinteressert person, og jeg er over gjennomsnittet interessert i norsk fotball. Derfor må jeg bare kontakte dere for å få svar på noen ting. I enkelte saker mener jeg avgjørelser dere tar er helt på jordet, og det som fikk det til å boble over var oppsettet av 1. runde i cupen. På fritiden driver jeg en fotballblogg, og pleier som regel å få utløp for det jeg mener der, men denne gangen måtte jeg bare kontakte dere for noen svar.

Rosenborg til Gjøvik og Vålerenga til Verdal? Ønsker dere å drepe cupen? Hvor i all verden er logikken i dette oppsettet? 1. Runde i cupen skal være en folkefest. Selvfølgelig vil det bli mye folk både på Gjøvik og i Verdal, men det kunne blitt så utrolig mange fler. Om Vålerenga hadde fått Gjøvik kunne det fort endt med et par tusen medlemmer fra Klanen, i stede for at det kommer 2-500 fra Kjernen. En Verdalstur for Kjernen kunne fort ført med seg 1000-1500 i stede for at det kommer 2-500 fra Klanen. Vill gjetting vil si at Gjøvik FF og Verdal ”taper” ca 100.000 kr hver seg i billettinntekter. For en liten klubb i 3.div er 100.000 kr mye penger. Og for ikke å snakke om minnene dette blir for både spillere og publikum. Jeg var selv på Skreia Stadion for to år siden da Vålerenga var på besøk der, og husker hvilken folkefest det var for det lille tettstedet Skreia. Det var over 3000 tilskuere der, og jeg vil tippe at minst halvparten var fra Klanen. Folk snakker enda om denne hendelsen, to år etterpå, og ingen kommer til å glemme det med det første. Derfor syntes jeg det er veldig rart og ulogisk å sette opp Vålerenga mot et lag fra Trøndelag, og Rosenborg mot et lag fra Østlandet. Når Klanen ikke hadde 1000 mann på Lerkendal mot Rosenborg i 1. serierunde, hva får dere til å tro at de da skal sende 1500 mann til Verdal?

Hvis dere skal klare å beholde cupen som en folkefest må dere begynne å bruke hodet snart. Tippeligaklubbenes supportere reiser ikke med over 1000 personer 40 mil for å se 1.runde i cupen. Om Klanen hadde fått Gjøvik hadde det vært en togtur på et par timer, eller en biltur på i underkant av to timer. Omtrent den samme reiseavstanden hadde vært gjeldene for Kjernen. Signalene dere sender med dette oppsettet sier meg at dere gir totalt faen i cupen, og ikke ivaretar supporternes interesser. Jeg vet at mange supportere syntes det er morsomt å reise ut til bygdene og lage folkefest der i de første rundene av cupen, men da er ikke en reiseavstand på 40-50 mil interessant. Og for all del, ikke glem hvem deres viktigste og mest trofaste kundegruppe er! Supporterne!

Jeg kommer også til å legge ut en kopi av denne mailen på min blogg, som har adresse: http://www.fotballblogg.net. Der finner dere også en del andre tanker som har med deres avgjørelser å gjøre om dere skulle være interessert.

Håper i det minste på svar, og jeg håper jeg får mer forståelse for oppsettet i de svarene.

Hilsen fra de stående og syngende, til de sittende og sovende!

Hans Svellet

Foto: Hans Svellet

Er hjemme igjen fra en fantastisk fotballkamp. Som Rosenborgsupporter er det lite som er bedre enn å snu 1-0 til 1-2 borte på jernbanestasjonen på Romerike. Men skal ikke utbrodere så alt for mye om selve kampen, den har dere sikkert sett uansett.

Legger merke til at media fokuserer på noe supporterbråk inne i sentrum av Lillestrøm. Personlig var jeg ikke der og fikk med meg hva som skjedde, men det jeg har fått gjenfortalt er at det ble litt bråk på et par utesteder. Forøvrig interessant å lese at politiet kun har innbrakt trøndere, når det sånn jeg har forstått det, var Lillestrømsupportere som startet det. Men som sagt så var jeg ikke der, og skal derfor ikke uttale meg noe mer om det.

Det jeg derimot vil si litt om er måten man som supporter blir behandlet på Åråsen. Jeg kom ikke på kamp med masse supportereffekter, men derimot ei Henry Lloyd jakke og hvite sko. Forøvrig snauklipt for anledningen, og dro også med meg et topinsflagg. Ber jo kanskje litt om å bli ekstra nøye sjekka da, men det finnes da vel grenser? I løpet av kroppsvisitasjonen som tok veldig lang tid, rakk han som sjekka meg både å klå meg i skrittet og mer eller mindre grave meg i rompa. Og da begynner jeg å lure. Er virkelig blussing og annen pyroteknisk aktivitet et så stort problem? Neste gang blir man vel tatt med inn på et rom og kledd naken. Jeg har aldri hatt noen problemer med en kjapp kroppsvisitasjon, men når han som visiterer meg tar balletak på meg, da har det gått for langt.

Fler som har dårlige opplevelser med vaktmannskaper?

Bortsett fra visitasjonen ser det forøvrig ut til at gutta i de signalgulevestene har tatt litt lærdom av fjoråret. Når noen knallskudd ble avfyrt før kamp så forholdt de seg rolig, i stede for å ringe ”SWAT-styrken” sin og masjere inn på tribunen. De lot til å med riving av reklameskilt og ellers ganske utagerende oppførsel passere. I fjor gjorde jo politiet der oppe den ekstremt gode vurderingen å masjere inn på tribunen og hente ut et par personer de mente hadde blusset. Hele greia endte med slagsmål mellom politi og supportere.

Så de har forbedret seg fra i fjor, men har fortsatt en vei å gå. Kunne godt tenke meg å ha balla mi i fred neste gang jeg skal på fotballkamp.

Hans

I prinsipp er jeg i mot at avgjørelser blant de høye herrer i dress og slips skal avgjøre opp/nedrykk og generelt tabellsituasjonen. Men når det kommer til økonmiske skakkjørte klubber tror jeg det er eneste måte å få de til å skjønne alvoret. Det kan også være greit for klubbene, da de nesten helt sikkert får minst et par sesonger i de litt lavere divisjonene. Det som er positivt med å spille der er at de kan bruke tid på å bygge opp klubben og laget fra bånn igjen. De kan satse mer på egenproduserte spillere, og dermed spare store penger på overgangssummer. Men overgangssummene er ikke det som er den største utgiften til en klubb, det er lønningene. Det er disse som må holdes nede, og det bør være mulig i litt lavere divisjoner. Selvfølgelig er ikke inntektspotensiale det samme i League One som i Championship, men jeg tror ikke det er så stor forskjell. Se f.eks på Leeds, de har beholdt supporterne sine på tross av nedrykket, og det er supporterne som er de mest trofaste kundene.

Desverre blir sikkert ikke dette den siste klubben som lider denne skjebnen, men jeg tror det er den eneste måten å ordne opp i rotet på når det har kommet så langt som det har i disse klubbene. Men på lang sikt er FIFA, UEFA, FA osv nødt til å gjøre noe for å hindre pengegaloppen i fotballen, for bobla kommer til å sprekke til slutt!

Hans

Jeg kan nå lese på Dagbladet sine sider at Manchester United nå skrur opp billettprisene ytterligere. De øker prisen med 1£ pr. kamp for sesongkortene, og de fortsetter sitt cup-program som gjør at sesongkortinnehaverne plikter til å betale for cup-kampene, selv om de ikke er der. Fra neste sesong vil det billigste sesongkortet koste 300 kr pr kamp. Spør du meg er det eneste de ber om enda flere utlendinger som ikke skaper stemning, og enda flere turopperatører som skaffer seg billetter som de selger videre og tjener masse penger på. Det er kanskje positivt for klubbkassa, men det er ikke spesielt positivt for stemningen og atmosfæren. Jo fler av de lokale som blir presset ut, jo mer dreper de sjela til Manchester United.

Den økonomiske situasjonen i Manchester United er etter at Glazer kjøpte klubben heller stusselig. Når man vurderer å selge Old Trafford, da skal det være dårlig stilt spør du meg. Å selge stadion er det samme som å selge sjela si. Hvor vil du helst gå på kamp? Old Trafford eller AIG-Stadium? For mange er kanskje ikke dette så viktig, men for meg sier dette noe om sjel og tradisjoner. Og er det noe engelske klubber trenger i dag er det netopp det. Med eiere fra alle verdenshjørner, ferre engelske spillere enn utenlandske, og fler og fler turister på tribunene burde klubbene gjøre alt som står i deres makt til å beholde det de kan av sjel. Vi vil nok ikke få samme situasjon som i Østerrike, der Salzburg endte med å selge klubbnavnet og draktfargene. Men engelsk fotball er på vei dit. Og det er så synd, for engelsk fotball har vært kjent for sin atmosfære og sine tradisjoner. Pr dags dato er den engelske ligaen den beste i verden, og det ville vært trist om dette skulle forsvinne.

Kanskje har de bare godt av å få en liten baksmell, for den økonomiske galoppen i fotballen har gått langt over styr, men jeg vil ikke se spillet som så mange elsker bli ødelagt pga hodeløs ledelse og latterlige økonomiske besluttninger. Det går ut over utrolig mange om en klubb skulle gå konkurs. Og mange av disse har bare en glede i livet, fotballaget sitt.

Hans

For det første så lurer jeg på hvor alle disse ryktene media skriver om kommer fra? Antageligvis er det noen kilder her og der som lekker ut litt informasjon, og sikkert tjener noen kroner på det. Men det spørsmålet som jeg lurer mest på er hva som får media til å skrive om alt dette? Hver eneste sommer er det haugevis av rykter som bare er oppspinn som florerer i media i forbindelse med overgangsvinduet i fotballen. Tydeligvis må disse ryktene selge godt. Personlig har jeg helt sluttet å høre på disse ryktene, og sitter heller å venter til en overgang er sikker. Når spilleren skriver under kontrakten begynner jeg å bry meg om det. Og jeg skjønner ikke at fler ikke har begynt med det samme for å være helt ærlig. Alle som følger litt med på fotballen vet jo at ‘’silly-season” bare er jug og oppspinn. Jeg har ingen statistikk foran meg som sier noe om hvor mange prosent av overgangene det går rykter om som blir realitet, men det er vel forsåvidt ikke så viktig heller. Poenget er jo at det nesten aldri er sant. Så hva får da folk til å høre på dette, og til å snakke om den store spilleren som er på vei til klubben de holder med? Hvis noen har et svar på dette så hadde jeg vært glad for det!

Foto: Hans Svellet

Ellers kan jeg jo nevne at det er Tippeligarunde igjen i dag, og mitt barndoms idol spiller sin 600 kamp for Rosenborg. Roar Strand, en levende legende når enda en milepel. Ikke bare har han flest mesterskap i landet (14 seriegull og 5 cupgull, 19 totalt), han har også flest kamper i den øverste divisjonen (407 før dagens kamp). Det må også nevnes at Strand har spilt 126 Europacup kamper for trønderne. Flere ganger har tilbudene utenfra vært der, men Strand har alltid holdt seg til Rosenborg, hvis du ser bort fra et år som læregutt i Molde tidlig på 90-tallet. Strand er og blir for meg den største.

Ønsker alle lykke til med dagens kamper, både i Norge og England. Personlig TRENGER jeg 3 poeng borte på White Harte Lane hvis håpet om Premier League skal leve for Newcastle neste år. Og 3 poeng på Lerkendal er også viktig for meg, da jeg håper og tror på seriegull på Rosenborg i år.

Hans

Bunnstriden. Det er ingen plasseringer på tabellen som får frem flere følelser enn en plassering under streken. Personlig er jeg Newcastlesupporter, og det er godt over 50 år siden forrige titel på St.James’ Park. 50 år, da er du inne på noe som kan kalles motgang. De har vært nærme både ligagull og et par FA-cup triumfer, men det har aldri holdt hele veien. Alikevel, Newcastle har pr. dags dato det tredje høyeste tilskuersnittet i Premier League. Så godt som 50 000 mennesker kommer hver fjortende dag inn stadionportene på St. James’ for å støtte klubben de elsker så høyt. Det er ikke veldig mange andre klubber som har et høyere antall supportere med seg på bortekampene, og det er kanskje en annen klubb som har supportere som synger høyere. Newcastle blir utrolig nok regnet som en stor fotballklubb. Og det etter over 50 år uten titler. Hvordan har det seg? Jo, det må ha noe med det antallet som følger klubben å gjøre. Jeg mener det hadde vært en katastrofe om Newcastle skulle rykke ned. Og jeg tørr ikke tenke på hva slags følelser det hadde satt i sving der oppe i nord. Nå har Alan Shearer tatt over managerstolen for å prøve å redde klubben. I utgangspunktet var ikke dette noe han ønsket å gjøre før på et senere tidspunkt, men han følte han måtte hjelpe klubben, og tok det derfor på seg. Mannen er en Gud der oppe, og for de som tror han skulle tape status om Newcastle skulle rykke ned, så må dere tro om igjen. Han vil for alltid være elsket, og husket for sine fantastiske mål og rekorder.

Men over til bunnstriden som helhet. Det er vel i dag ca halvparten av lagene i Premier League som kan rykke ned. Altså er det utrolig jevnt. Vinner du en kamp kan du klatre 4-5 plasser med litt flaks, men det hjelper ikke mye når du helga etter taper og er under streken igjen. Bunnstriden er en berg og dalbane i følelser, og den dagen det blir klart om du holder deg oppe, eller rykker ned, blir enten den beste, eller den verste i ditt liv. Den følelsen man får etter å ha slitt hele sesongen, og ligget under streken i store deler av den, for så å sikre seg plassen i siste serierunde er helt enorm. Det er ingen ting som er bedre. Man har sett mange ville feiringer etter at et ligagull er sikret, men det å feire å ha sikret kontrakten er mye villere. Følelsene er så mye sterkere. Hele sesongen har du forberedt deg på å rykke ned, men så holder du deg oppe alikevel, det finnes ikke noe bedre. Til sammenlikning har man når man er i toppen hele året forberedt seg på gullfeiringen, og det blir liksom bare en slags bekreftelse på noe du vet fra før. For noen klubber er det å beholde plassen høyst uventet og dermed blir den spontane gleden så mye større. Og det er den gleden som får frem de sterkeste følelsene.

Derfor er og blir bunnstriden mye mer følelsesladet enn striden om seriegullet. Dere som holder med Manchester United, Liverpool eller noen av de andre topplagene aner ikke hva dette handler om, og dere kan derfor bare gi faen i å kommentere dette. Ja, det er stort å vinne ligaen, men jeg skal love dere, at den dagen det kjempes om å beholde plassen, det er den dagen følelsene virkelig kommer frem.

Hans