Foto: Alexander Ottesen

Så var det i gang igjen. Fotballen begynner denne helga å trille i flere av de større fotballnasjonene sør, øst og ikke minst vest for lille Norge. Ikke Premier League, det må dere vente enda ei uke på. Og ja, jeg mener dere, ikke jeg. For i år er ”min” liga i England Championship. Dessverre. Men heldigvis har holder de det gående i Norge også, og du skulle bare visst hvor mye jeg gleder og gruer meg til søndag…

Men fortiden er glemt. Skal heller se litt fremover. Ikke langt, men framover skal jeg uansett se. For meg personlig går jeg en nervepirrende helg i møte. Newcastle serieåpner i Championship lørdag, og jeg ser vel omtrent like lyst på årets sesong som en person som står midt i en milelang togtunell. Det eneste lyset man kan se derfra er toget som kommer dundrende mot, og etter vert over en. Men hva så? Ligastart for pokker. Dagen man ser fram til helt fra siste serierunde. Kanskje spesielt denne gangen, i og med at veien tilbake til Premier League liksom skulle begynne denne dagen. Hva skal jeg si? Jeg ser vel ikke helt hvordan Newcastle skal klare å komme seg tilbake dit med det første. Om spillet og ikke minst innsatsen er som forrige sesong tror jeg vel ærlig talt Newcastle finner sin vante posisjon på tabellen. Rundt midten, helst litt under. For de av dere som kjenner en Newcastlesupporter, så vet dere kanskje hvor optimistiske vi pleier å være når seriestart nærmer seg? Vel, i år så har jeg personlig ikke den samme optimismen. Hvorfor lurer du kanskje på? Jo, det skal jeg si deg med glede. Det har nesten ikke skjedd noe positivt siden forrige sesong var over. Owen er borte, og for meg er det greit. Han virket ikke spesielt interresert i å spille for de sorte og hvite uansett. Martins er solgt, og noe annet kunne man ikke forvente. For meg er det største tapet denne sommeren at Bassong er solgt. Spilleren som ble hentet som et talent og stallfyll for en halv million pund ble solgt med god fortjeneste til Tottenham etter en god fjorårssesong. Oi, der har jeg faktisk ramset opp alt som har skjedd denne sommeren. Klubben har ikke blitt solgt som de fleste håpet. Sesongkortsalget er nesten ikke eksisterende. Alan Shearer er tilbake som ekspertkommentator i BBC. Og klubben har ikke en permanent manager ved seriestart en gang. For meg sier det siste punktet ALT. Driften av klubben er rett og slett hodeløs og ikke minst USERIØS. Hvordan denne klubben skal kunne rykke opp i år er for meg et under. Nei, seriestarten i Championship er egentlig ikke noe jeg gleder meg til allikevel. Selv om det er tungt å innrømme det, så må jeg si meg enig i Steven Taylor.

Men nok om engelsk fotball og over til klubben som står mitt hjerte nærmest. Rosenborg. I helgen er det kvartfinale i cupen. Jeg hadde nesten glemt hvor morsomt det kan være. Og jeg sitter nå her og forbanner meg over at jeg skiftet jobb på et forferdelig tidspunkt og i den forbindelse timet lønnsutbetalingene på verst tenkelige måte. Som du kanskje skjønner får jeg ikke reist til Molde på søndag. Så da må jeg ta til takke med tv’n og forferdelige kommentatorer. Fotball er best på tribunen, så enkelt er det. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Faktisk får jeg ikke gjort noe som helst med utfallet av kampen heller. Er bare det at jeg blir 10 ganger mer nervøs når jeg ser en fotballkamp på tv, sammenlignet med når jeg kan stå/hoppe og synge av full hals på tribunen. Når jeg er på tribunen er jeg på en måte en del av kampen. Det føles faktisk som om jeg er direkte avgjørende for utfallet av kampen. Høres sikkert dumt ut for enkelte, men det er deres tap at dere ikke har funnet gleden ved å overvære en fotballkamp som fanatisk supporter.
Når det gjelder utfallet av denne kampen er jeg veldig usikker. Jeg står ikke i den samme tunellen som Newcastlesupporteren i meg gjør. Jeg står heller på en planovergang. Toget kommer dundrende mot meg, men jeg har muligheten til å unngå det. For ja, Molde er i god form og har imponert i det siste. De har bøttet inn mål og spilt fin fotball. All honnør for det. Men denne gangen møter de ikke et Startforsvar som har åpnet låvedøra på vidt gap og sier stig på. Denne gangen møter de et forsvar som slipper til veldig lite. Og det lille som skulle passere forsvaret plukker som regel norges for tiden beste keeper opp. Dessuten har jo laget en veldig fin tendens til å IKKE tape kamper på norsk jord. Faktisk har de en tendens til å vinne de aller fleste kampene de spiller på norsk jord. Attityden og vinnerviljen er enorm. Molde spiller nok bedre på sitt aller beste. Men hva hjelper det når bunnivået er så alt for lavt? Per dags dato er Rosenborg norges beste lag, og Molde norges nest beste. Det kommer også til å være sånn etter helgens cupkamp. For det er serien som avgjør hvem som er det beste fotballaget i Norge i 2009. Men hva så? Det har ingen verdens ting å si på søndag. For på søndag er det kun en ting som gjelder. Vinn eller forsvinn. I år skal vi til Ullevaal.

Denne helga kan bli fantastisk, og den kan bli så dårlig at jeg ikke vil stå opp på mandag. Livet er herlig for den som er glad i fotball!!!!

Hans

Men, hva er disse Tippeligaspillerne verdt? Jo, det skal jeg si deg. De er verdt det klubbene krever for å selge dem. Slik er det alltid. Det er det som er fordelen ved å eie en god fotballspiller. Eie høres kanskje litt stygt ut, men det er det enkleste uttrykket. Regner ikke med at noen av dere tror at det er snakk om slaveri her uansett. Men tilbake til markedsverdien. Da Rennes la inn bud på Tettey var det flere som ropte på at Rosenborg måtte selge. Ikke bare for Tettey sin skyld, men for norsk fotball sin skyld. For landslaget, og for senere salg. Det kan nesten se ut til at alle, bortsett fra de som faktisk har noe de skal si i denne sammenhengen, klubbene, ønsker at spillerne skal selges som om det var loppemarked. Noe jeg ser på som latterlig. Det kan ikke selges bare for å selges. Jeg har full forståelse for at klubbene ivaretar egne interesser først. Fotball er tross alt konkurranse. Selvfølgelig kan det hende at norske klubber priser spillerne sine for høyt i forhold til nivået. Personlig har jeg ikke nok kunnskaper til det internasjonale transfermarkedet til at jeg kan si noe om det. Men jeg kan se, og si meg enig i at tempoet og nivået på spillerne i Tippeligaen er lavere enn de største ligaene i Europa. Vi kan ikke forvente at Tippeligaens beste spiller, neste sesong er årets spiller i Premier League, eller i Æresdivisjonen i Nederland for den sags skyld.
Tilbake til klubbenes prising av spillerne sine. Som jeg tidligere skrev i forbindelse med Rennes sitt avslåtte bud på Tettey. Klubbene krever det spilleren er verdt for dem. Hvis spilleren ikke er verdt det samme for en aktuell kjøper er det synd for kjøperen og eventuelt spilleren. Men når Rennes ikke vil legge 40 millioner på bordet for Tettey, så sier det meg at interessen ikke er enorm. Den er stor, men ikke enorm. Uten sammenligning forøvrig, så var Real Madrid villig til å betale så mye som Manchester United mente Cristiano Ronaldo var verdt for dem.

Det sies at norsk fotball har en lav status ute i Europa, og at spillere fra norske klubber derfor ikke er like mye verdt nå som før. Og det er helt sikkert sant. Landslaget har ikke akkurat imponert de siste årene. Prestasjonene til norske lag i Europa-cupene har stort sett vært fraværende. Og spillere som har gått fra Tippeligaen til antatt større ligaer de siste årene har heller ikke imponert. Men når vi er inne på det siste. Vet klubbene som kjøper disse spillerne hva de egentlig kjøper? Selvfølgelig kan du aldri vite 100% sikkert at det er riktig å kjøpe en spiller, det er mye som kan skje. Det som derimot er mulig er å gjøre så god re-search som over hodet mulig. Et godt eksempel i denne sammenheng er Rosenborg sitt kjøp av Marek Sapara. I lang tid gjorde Rosenborg mange bomkjøp, og brukte store penger på spillere som ikke slo til. Når de kjøpte Sapara brukte de mye penger, men de visste 95% sikkert hva de gjorde. De hadde brukt lang tid på å kartlegge spilleren, og hvilket nivå han lå på. Og takket være godt forarbeid gjorde de sitt beste kjøp på lang tid. Sapara var en umiddelbar suksess, og fikk mye av æren for seriegullet i 2006. Han har ikke vært like god hele veien, men har ligget høyt på de fleste spillerbørser alle sesongene han har vært her. Dette kjøpet var veldig gjennomtenkt, og de hadde gjort hjemmeleksen sin. Rosenborg var veldig interessert i å kjøpe Sapara, men på grunn av manglende kunnskap om den slovakiske ligaen tok de tiden til hjelp. Takket være det gjorde de et godt kjøp.

Dersom aktuelle kjøpere virkelig er interessert i å kjøpe en spiller burde de gjøre en god og veldig grundig re-search. Da vet de i mye større grad hvilket nivå spilleren ligger på, og hva de kjøper. Det kunne spart mange spillere for en tilværelse på benken, og mange klubber for bortkastede millioner. Med god og grundig re-search tenker jeg ikke bare på spilleren man skal kjøpe. Men faktisk bruke litt tid på å kartlegge ligaen spilleren kommer fra. Da ser man i større grad hvilket tempo og nivå spilleren har inne. Om interessen er stor nok bruker klubbene litt ekstra tid, og finner ut om det virkelig er en spiller de ønsker. Er det det så legger de villig de nødvendige millionene på bordet. Du ser ikke hvor god en spiller er om du har observert han fra tribunen to ganger, og 10 ganger på film. Derfor er min påstand at det er til spillernes eget beste at de ikke blir solgt til første og verste(?). Det er bedre og vente et halvt år og gå til en klubb som vet hva de ønsker.

Til slutt. Det har vært nevnt at spillere fra Norge ikke er interessante fordi de har rykte på seg for å være dårlige. Men hvis det er noe som er sikkert, spesielt det siste året. Så er det at spillere som har gått fra Norge har måttet ta virkelig store steg for å spille seg inn i sin nye klubb. Stort sett for store skritt. Forventnignene har vært store, og skuffelsene enda større. For meg tyder det bare på at spillere fra Tippeligaen er overvurdert, ikke at de har rykte på seg for å være dårlige.

Hans

Skivebommen unngikk de ved å ikke velge Bodø. Ja, jeg skjønner at det er surt å aldri få store idrettsarrangementer, men hver så snill og husk på at det er to forskjellige organer som sa nei til Tromsø-OL og EM i Bodø. Jeg går ut i fra at NFF tar avgjørelsene de mener gir størst sjanse til å få et EM. Og derfor er det helt korrekt og utelate Bodø. Selvfølgelig kan vi gå glipp av noe norges-reklame til millioner av tv-seere Europa rundt. Men helt ærlig, hva er det du setter deg foran tv’n for  å se på i juni og juli 2016? Mest sannsynlig fotball. Fotballsupportere er nok ikke de det er lettes å selge fisketurer og havsafari til etter et eventuelt EM. Midnattssolen er heller ikke det viktigste hos de fotballfrelste. Nei, det er fotball de vil se.
Videre er det viktig å tenke på de som tar turen til Norge om vi skulle få EM. Ja, en hotellbåt hadde helt sikkert fungert veldig bra. Og på et eller annet vis hadde nok de fleste fått en plass og bo. Men oppe i det hele må man huske på infrastrukturen. Å bygge veier og jernbaneskinner for og frakte mennesker til og fra stadion er kostbart. Og jeg tror at om Bodø skulle tilfredsstilt kravene på det området hadde transportnettet blitt til de grader overdimmensjonert med tanke på etterbruk. Ja, det er bittert, men om vi skal tenke på alles beste er det bra at Bodø ikke får stå som søkerby til EM i 2016.

Så over til avgjørelsen om at Lillestrøm får være med, mens Bergen ikke får det. I gårsdagens innlegg ga jeg klart uttrykk for min mening. Men for nye lesere kan jeg gjenta den. Bergen burde være en av søkerbyene, det burde ikke Lillestrøm. Grunnen til at Bergen ikke får søke skal visstnok ligge på stadionplanene. NFF var redde for at bergenserne ikke skulle klare å ferdigstille stadion til 2014, noe som er et klart krav fra UEFA. Og det er synd de ikke klarte å stille de nødvendige garantiene. For om det er noen som virkelig kan klare å fylle en stadion til 30.000 også etter EM, så er det Brann. Rosenborg vil nok også være kapable til det. Men nå er det som kjent Bergen jeg konsentrerer meg om. Byen er norges nest største, og sånn sett ligger alt til rette for et stort arrangement. Da er det bare så utrolig synd at den fotballgale byen ikke klarer å leve opp til ryktet sitt. I følge bergenserne er det ingen som er så lidenskaplig opptatt av laget sitt i hele Norge som dem selv. Og den diskusjonen skal jeg ikke ta her nå. Men hvis hele Bergen er så lidenskaplige, hvordan klarer de ikke da og finne en tomt? Jeg er overbevist om at de hadde fått til det om de hadde vært så lidenskaplige de skal ha det til. Selvfølgelig kan man skylde på de folkevalgte, men det er jo tross alt innbyggerne som har valgt disse. Nå skal det jo sies at fotball EM 2016 nok ikke var den heteste fanesaken før forrige kommunevalg. Og det skal også sies at de folkevalgte ikke alltid gjør det de er valgt til. Men uansett, skulle tro det var mulig å stille de nødvendige garantier. Tok visst diskusjonen allikevel.

Alt i alt er det som sagt ikke det verste som kunne skjedd. Men det er synd at Lillestrøm, som nesten kan regnes som en drabantby for Oslo er med. For alle andre enn oss nordmenn vil det se ut som om Oslo har to stadioner, ikke en. Når jeg søker på kjørerute fra Groruddalen, der den nye storstuen skal ligge, til Lillestrøm på gulesider.no tar det 14 minutter å kjøre mellom de to stedene. Når folk fra utlandet søker på f.eks google-map, så kan man risikere å få to fotballstadioner på samme bildet. Da kan forvirringen hos enkelte bli stor. Nå skal jeg ta høyde for at jeg ikke vet de nøyaktige plasseringene av stadionene. Men jeg føler det gir et ganske godt bilde uansett. om det er 14 minutters kjøring, eller en halvtime er ikke veldig vesentlig. Det vil fortsatt være veldig nærme hverandre.

Printscreen fra gulesider.no

Til slutt vil jeg bare nevne begrunnelsen for at Lillestrøm er valgt. Den er ganske åpenbar. De satset som eneste by på en stadion for 40.000 tilskuere. Hadde Bergen eller Trondheim gjort det ville de mest sansynlig fått det. Selvfølgelig måtte bergenserene fortsatt ha stilt garantier for stadionen sin. Men om de hadde søkt for å bli byen med en stadion til 40.000 tror jeg NFF kunne lagt litt godvilje til, og bergenserne kunne vært med på moroa. Men slik ble det altså ikke, og Norge søker uansett på et godt grunnlag. Jeg er bare glad for at forbundet ikke satset på at gode tv-bilder og store naturopplevelser ville sikre oss et fotball-EM. Det er tross alt fotballen som er i sentrum.

Du kan forøvrig lese NFF’s pressemelding, med begrunnelser her!

”Svarten” – pressisering. Hvis du ikke skjønte hva svarten er så er det den innerste delen av en skyteskive. Du må inn der om du skal få noe særlig poeng når du ligger på standplas og skyter. Bildet under illustrerer.

Hans

Foto: Anders Vindegg Det er opp til UEFA og Platini og bestemme om Norge får EM sammen med Sverige i 2016

Ja, i dag skal det altså bestemmes hvilke norske byer som skal få lov til å arrangere fotball-EM i 2016 om Norge og Sverige får det. Og det skal visstnok være ”mye bra” i søknadene i følge Roger Solheim. Så det blir spennende å se. Jeg tror vel egentlig det er ganske opplagt hvem som får tildelt et eventuelt EM. Men jeg skal ikke si noe sikkert. Det har kommet mye rart fra fotballforbundet sin side før, så ingen ting vil overaske.

Når det er sagt, så er det egentlig bare tre av de fem som for meg virker aktuelle. En av de tre byene må bygge stadion med kapasitet på 40.000, og de to andre må minimum ha 30.000. Som kjent skal det bygges ny storstue i Oslo med kapasitet til 50.ooo. Tilbake til de fem søkerbyene. Nå er det heldigvis ikke jeg som skal ta avgjørelsen og bestemme hvilke tre av de fem søkerbyene som skal få status som EM-by. Men når det er sagt har jeg ganske klare meninger om hvem det burde bli. Personlig mener jeg Trondheim, Bergen og Stavanger er de dessidert beste alternativene. Hvorfor skal jeg komme tilbake til når jeg nå skal ta for meg en og en søkerby.

Bodø
Vet jeg kommer til å få mye pes for dette, men Bodø har jo rett og slett ikke kapasitet til et sånn arangement. Å utvide Aspmyra til 30.000 vil være noe av det mest hodeløse som har skjedd på stadionfronten i fotball-Norge noen sinne. I år har Bodø/Glimt hatt ca. 4200 tilskuere i snitt på sine hjemmekamper. Mens snittet i fjor var på 5500 i en sesong der laget ble nr 4 i serien. Det vil altså si at det er 24.500 plasser for mye i forhold til snittet. Den kampen som trakk flest tilskuere i fjor hadde 7400 besøkende. At de i det hele tatt tenker på å bygge en stadion som tar 30.000 er for meg uforståelig. Men etter det jeg har skjønt er planen at deler av stadion skal bygges midlertidig til selve EM-sluttspillet. Noe som for meg gjør det hele enda mer håpløst. Hva er vitsen med å bygge en midlertidig stadion? Jeg tror ikke akkurat det er en tanke UEFA liker. Det er tross alt de som skal bestemme om vi får dette mesterskapet. Skal vi ha noen som helst sjans til å konkurrere med de andre nasjonene nytter det ikke å komme med midlertidige løsninger av sånne dimmensjoner. Så stadionbiten alene er for meg nok til at Bodø IKKE skal få EM.
Men nå har det seg sånn at det ikke bare er stadionkapasitet som teller ved en EM-søknad. Hotellrom og infrastruktur er selvfølgelig også viktig. Nå vet ikke jeg hvor mange hotellrom det er i Bodø i dag, men jeg nekter å tro det er nok. Så da må det jo også bygges hoteller. Skal dette gjøres på samme måte? Finne en midlertidig løsning som skal demonteres når mesterskapet er over? Nei, det blir rett og slett for dumt.

Lillestrøm
Jeg begynner med stadionfasiliteter her også. Kan lese på VG sine sider at mye tyder på at Lillestrøm får tildelt en av plassene. Dette på grunn av at de skal bygge et stadion som tar 40.000 tilskuere. Men igjen, hva i all verden skal Lillestrøm med en så stor stadion? I årets sesong har klubben et snitt på 8300 tilskuere. I fjor lå det på 8700. På det meste i fjor hadde de ca. 11.500 mennesker innenfor stadionportene. En stadion som tar over 30.000 mer enn de har i snitt på hjemmekampene sine? Nei, det blir for dumt. I utgangspunktet er det ikke noe vits i å bygge en stadion som tar 40.ooo for noen norske klubber. Men i og med at noen må gjøre det, så for all del, ikke la det bli Lillestrøm. Om det skjer kan vi risikere og ha fire stadioner som tar over 20.000 i Oslo-området innen EM, (Ullevaal 25.000, den nye landskamparenaen 50.000, ”Nye Åråsen” 40.000 og Vålerengas nye stadion ca. 20.000). For meg ser det ut til at det er minst to for mye. I og med at det må bygges en stadion med kapasitet på 50.000 til et evt EM, så er det naturlig at den ligger i Oslo. Da trengs det ikke en med kapasitet på 40.000 bare minutter unna. Oslo-folket går jo ikke på fotballkamp uansett.
Når det kommer til hoteller og infrastruktur kan jo også dette faktisk bli et problem. For to stadioner betyr to gruppespill. To gruppespill betyr dobbelt så mye spillere, supportere, presse osv. Da kan man fort risikere at kapasiteten i Oslo og omegn er sprengt. Om det skulle skje at f.eks England og Tyskland havner i hver av de to gruppene. Da har Oslo et problem. Dette er land som trekker enorme mengder med supportere, og jeg tror ikke Oslo vil kunne takle to så store nasjoner, i tillegg til de seks andre.

Trondheim
Rosenborg er en klubb med en stor tilhengerskare, og tanken på et stadion som tar 30.000 er ikke så veldig fjern. Tanken på et stadion som tar 40.000 er fjernere, men ikke like håpløs som Lillestrøm. Det vil være 20.000 ledige plasser om vi legger de siste årenes tilskuersnitt til grunn. Men det virker mye mer naturlig med 40.000 i Trondheim kontra Lillestrøm. Mest naturlig vil 30.000 være, men det har seg sånn at Norge må stille med en stadion som tar 40.000. Og da er det jo mest naturlig at det er den klubben med det høyeste tilskuersnittet som har den arenaen.
Når det gjelder hotellkapasitet og infrastruktur så vil jeg vel tro at Trondheim er i nærheten, hvis de ikke alt er der. For meg er Trondheim kanskje det aller mest opplagte alternativet til å få tildelt et EM sammen med Bergen og Oslo.

Bergen
Også bergenserne er flinke til å møte opp på kamp. Det er norges nest største by, og et naturlig sted og arrangere EM. Brann trekker som sagt bra med folk, og er sammen med Rosenborg per dags dato den eneste klubben som vil kunne ha behov for et stadion som tar 30.000. Bergen er også det klareste alternativet til Trondheim når det kommer til en stadion på 40.000. Det vil bli noe i overkant stort, men langt mer naturlig enn både Lillestrøm og Stavanger.
Infrastrukturen og hotellkapasiteten i Bergen burde vel også være i stand til og takle et fotball-EM. Og også her vil vil slippe midlertidige løsninger. Bergen er som sagt norges nest største by, og da burde det være ganske opplagt at det er en by som har kapasitet til å takle et EM.

Stavanger
Den siste søkerbyen er Stavanger. Det er norges tredje største by om man regner Sandnes som en del av Stavanger, noe mange gjør. Viking er også en klubb som trekker mye folk, og klubbledelsen har tanker om en stadionutvidelse uavhengig av et eventuelt EM. 30.000 er nok noe urealistisk også for Viking, men fortsatt langt mer realistisk enn for Bodø/Glimt og Lillestrøm. Også her har det vært snakk om midlertidlige løsninger, noe jeg mener er drepen for et fotball-EM i Norge. Men det er kanskje nødvendig. Det som må sies i den sammenheng, er at det er mer aktuelt for UEFA å gå med på at èn tribunedel med 5-10.000 plasser er midlertidig. Sammenlignet med over halve stadion og 20.000 plasser.
Også Stavanger har erfaring med relativt store arrangementer. Ikke at sandvolleyball-VM er i nærheten av fotball-EM, men det er da noe. Dessuten er nok hotellkapasiteten i vestlandsbyen vesentlig større enn i Bodø. Kanskje er den stor nok per i dag til at det er realistisk med tanke på EM.

Til slutt vil jeg bare si at om Norge skal få et EM så må noen bygge for stort. Slik er det bare. Og jeg tror det mest realistiske vil være at noen har en midlertidig løsning for deler av stadion. Men at 50-75% av en stadion skal rives etter 5-6 fotballkamper er bare håpløst. At 10-15% taes ned igjen etter mesterskapet er ingen god løsning det heller. Men det er nødvendig om vi ikke skal oppleve halvfulle tribuner i Tippeligakampene. Med tanke på disse midlertidige løsningene skulle man kanskje ikke tro at Norge hadde noen sjans i det hele tatt. Og det er det ikke sikkert vi har heller. Det eneste som taler for et mesterksap i Norge og Sverige er det at UEFA-president Platini er en forkjemper for de små. Både i klubbturneringene og på landslagsnivå jobber han for at de små kan lykkes. For at fotballen skal overleve er den avhengig av at det ikke kun er de største nasjonene som arrangerer mesterskap og hevder seg. Konkuransen er knallhard, men det ser ikke helsvart ut heller. Det eneste som er sikkert er at det hadde vært fantastisk morsomt med et mesterskap på norsk jord.

EDIT:
Ja, nå ligger fasiten på bordet. Og det ble Trondheim, Stavanger og Lillestrøm, sammen med Oslo. Personlig mener jeg det er en skandale at Lillestrøm får status i stedet for Bergen, og hvorfor kan du lese over.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Hvor ofte hører jeg ikke folk si at Tippeligaen er kjedelig? Nivået er så lavt. Det går så tregt. Sammenlignet med Premier League er det latterlig dårlig og så videre. I timesvis, ja dagevis har jeg hørt det maset. Og jeg har prøvd gang på gang og forklare personen jeg snakker med, som forøvrig forguder engelsk fotball, at det faktisk går an å like norsk fotball.

Problemet blir bare det at denne ”engelskmannen” ikke klarer å åpne øynene sine. Jeg har ingen problemer med å si meg enig at nivået på norsk fotball ikke er veldig bra. Men du kommer ikke til å få meg til å si at norsk fotball er kjedelig. Etter en søndag med 25 mål på 5 Tippeligakamper, og flere omdiskuterte situasjoner forsterkes bare min påstand. Norsk fotball er ikke kjedelig. Og sannelig følger ikke Brann og Fredrikstad opp mandag, og sørger for overtidsdrama. Hva får dere til å mene at norsk fotball er kjedelig? Italiensk fotball derimot, det er kjedelig. Nivået er bedre, men fotballen er kjedelig. Høres det helt feil ut i dine ører? Javel, la meg forklare. Som jeg sa ble det i dag scoret 25 mål på 5 Tippeligakamper. Hva går du på fotballkamp for å oppleve? Personlig går jeg for å oppleve mål og stemning. Hvis det er noe det er mye av i norsk fotball for tiden er det mål. Jeg har tidligere kritisert lag for å legge seg bakpå mot Rosenborg, og vise liten vilje til og angripe. Men i kampene der Rosenborg ikke er innblandet er ikke denne skepsisen for å angripe like stor. Og i kampene til Rosenborg tar de ansvar og angriper. Der er det bare en ting som gjelder, og det er og få ballen i nettet. Noe de også har klart 33 ganger på 16 kamper.
Så tilbake til Italia. Finnes det noe land i verden der forsvar er viktigere enn i Italia? Jeg kommer vertfall ikke på noen. ”Å forsvare seg er det viktigste i fotball. Det er spillets sjel” sa Fabio Cannavaro en gang. I et oppfølgingsspørsmål ble han spurt hva som er det morsomste. Han svarte med tre ord; markere, markere og markere. Det er kanskje ingen stor overaskelse at en forsvarsspiller sier dette. Ikke stor, men heller ingen selvfølge. Det er vel ingen andre land i verden som har produsert så mange forsvarsspillere av ypperste klasse som Italia? Hvorfor? Fordi Italienerne er så utrolig glade i å forsvare seg. De har jo også produsert angripsspillere av absolutt høyeste klasse, men de har jo ikke angrepet. Italienerne har stort sett forsvart seg godt, og scoret et mål og vunnet. Eller, riktig så ille er det ikke, men det er ikke langt i fra heller. Både landslaget og klubblagene spiller sånn. Jeg sier ikke at det ikke er lurt, jeg sier ikke at det ikke fungerer. Det eneste jeg sier er at det er kjedelig. Jeg vil heller se mål enn fantastisk forsvarspill. Aller helst begge deler, men det er ikke mulig å oppnå.

Har jeg fortsatt ikke overbevist deg om at Tippeligaen ikke er kjedelig? Neivel. Jeg vil tippe at mange av dere som leser dette her selv spiller fotball. Og sansynligvis på et nivå eller tre under Tippeligaen. Hvis Tippeligaen er så kjedelig, hva er ”din divisjon” da? Om jeg bruker de samme kriteriene som mange andre bruker for å bedømme om fotball er kjedelig eller ikke, altså nivået. Da er sansynligvis din divisjon et eneste stort gjesp. Men det syntes kanskje ikke du? Nei, tenkte meg det. Selvfølgelig har det en del å si at du selv spiller, men la oss gjøre et forsøk. Neste gang du ser på Tippeligaen, prøv å bruk tilnærmet de samme øynene som du bruker når du selv spiller. Vet det er vanskelig, men prøv. Om det ikke fungerer, gi Tippeligaen en sjanse. For hvis det er noe som er sikkert, så er det at den ikke er kjedelig. Du får mål, mange av dem vakre, omdiskuterte situasjoner, følelser og alt som hører fotballen til. Du får nøyaktig det samme som i England, Spania, Italia og Champions League, bare på et lavere nivå. Ja, du får noen tabber, men det gjør du da i de store ligaene også. ”Smil til verden, og verden smiler til deg” er et utrykk jeg er glad i. Jeg gjør herved følgende endringer. ”Smil til Tippeligaen, og Tippeligaen vil smile til deg.” Det er helt sant.

Helt til slutt. Hvor får du den beste fotballopplevelsen? På stadion eller i sofaen? Personlig stemmer jeg soleklart for det første alternativet. Fotball er best på stadion, og aller best på supportertribunen. Fotball er følelser, og er det noe du finner på en supportertribune er det nettopp det. Følelsen man får når ‘’sitt lag” scorer fire minutter på overtid, og avgjør kampen er ubeskrivelig. Du har kanskje prøvd det i England, men ikke i Norge fordi du ikke har et norsk lag? Da vil jeg bare si, synd for deg. For den følelsen er like ubeskrivelig deilig på en norsk tribune. Personlig syntes jeg den er bedre.

Hans

”Tettey er dårlig behandlet” sier Hauge. Han mener Rosenborg driver med ufint spill. Hvis det er noen i hele fotballverden som IKKE har noen som helst rett til å si hva som er ufint og ikke, så er det vel netopp Rune Hauge. www.fotballblogg.no skrev for en stund siden en fin sak om denne forferdelige mannen, og den kan du lese her. Det anbefales på det sterkeste. Men nok om denne agenten, og tilbake til det jeg ville skrive om, Rosenborg og Tettey.

Selvfølgelig er det litt surt for Tettey at han ikke får reise ut i Europa og prøve seg i større ligaer. Se om han duger på et enda høyere nivå. Jeg kan klare å skjønne at det er litt bittert. Men det har seg sånn at Alexander Tettey er under kontrakt med Rosenborg Ballklub. Klubben som har oppfostret han som fotballspiller siden ungdomsårene. Klubben som har gitt han muligheten til å vise seg frem både nasjonalt og internasjonalt, selvfølgelig fordi gutten er god nok. Klubben som turte å satse på han. På bakgrunn av alt dette håper jeg Tettey klarer å legge skuffelsen bak seg og fortsette å spille som han har gjort i hele vår. Jeg håper også han skjønner Rosenborg sin situasjon. For om Rosenborg skal hente en fullgod erstatter for Alexander Tettey, så må det legges mye penger på bordet. Og da må de først få igjen mye penger for han. Rosenborg har dessuten sagt, at for dem så er Alexander Tettey verdt 40 millioner kroner. Klubben har også sagt at Marek Sapara står før Tettey i køen for å bli solgt. Disse to utsagnene må både Tettey, Hauge og utenlandske klubber akseptere. Fordi det er Rosenborg som sitter på eierrettigheten på Tettey. På den måten er det Rosenborg som bestemmer hva som skal til for at de skal selge han.

Slik er fotballverden. Som jeg tidligere har sagt er det pengene som styrer alt. Og da er det godt og se at klubbene også vet og utnytte det til egen fordel. Ikke bare la seg utnytte. Mange vil sikkert si at Rosenborg tar en sjanse, fordi motivasjonen til Tettey fort vil bli dårlig. Men hvis han lar det skje ødelegger han bare for seg selv. Spiller han dårlig blir han benket i Rosenborg, og blir han benket der blir han vertfall ikke solgt ut i den store verden. Så det beste Tettey kan gjøre er å fortsette storspillet, og spille sin egen markedsverdi til over 40 millioner kroner. Klarer han det vil enda større klubber enn Rennes komme på banen, og vips blir han solgt. Ikke fordi prisen er høy, men fordi han er god nok.

Så for å være helt ærlig. Jeg syntes ikke synd på Tettey. Han spiller fortsatt for et godt fotballag, og han vil få spille på høyt nivå også i år. Europacupen er i gang, og der vil Rosenborg nå langt. Fortsetter han sitt gode spill vil budene komme. Og til slutt har ikke Rosenborg noe valg. Men jeg syntes ikke Rosenborg skal bli sett på som en stor stygg ulv bare fordi de ikke selger til første og beste. Personlig syntes jeg de skal ha skryt for å vise at de vil noe her i fotballverden. Endelig en norsk klubb som tørr å vise at de ikke vil la seg kaste rundt, og bli utnyttet fordi de kommer fra en liten fotballnasjon. Klubben har som mål å komme tilbake til Champions League, og da trenger de spillere av Tetteys kaliber. Derfor sier det seg selv at de ikke kan selge Tettey for en lavere sum enn det de kan hente en fullgod erstatter for. Så Rune Hauge, hold kjeft om skittent spill og dårlig behandling. Det må være lov også for klubber å gjøre det som gagner dem mest. Man kan ikke alltid gjøre alle spillerne kjempefornøyde. Om Rosenborg skulle solgt alle som ville ut i de større ligaene, som det er vist interesse for. Da hadde de solgt over halve laget sitt. Det sier seg selv at det ikke er interessant for klubben.

EDIT: Jeg blir visst nødt til å følge opp ytterligere. Tore Pedersen står å roper høyt at Rosenborg MÅ selge Tettey. Dette fordi han mener det vil gjenreise norsk fotball. Han tror tydeligvis at dette vil bane vei for andre. Han sier også at om norske spillere presterer bra på utebane kan dette gi et positivt inntrykk av den norske serien. Så langt kan jeg være enig. Men har mannen, som forøvrig også representerer Tettey, og garantert har personlig interesse av at gutten blir solg, tenkt på Europacupen? Europacupen er meg bekjent også utebane. Det aller beste for norsk fotball hadde vel vært om et norsk lag igjen kunne kommet seg til Champions League. Og per dags dato er det kun Rosenborg som er i stand til det. Om de også skal være i stand til det om et år, da de sansynligvis igjen får muligheten, avhenger av at de har gode nok spillere. Hvis Rosenborg nå selger Tettey, så er dette med på å svekke laget, og samtidig svekke mulighetene for å lykkes i Europa. Jeg personlig tror det er like viktig for norsk fotball at vi har lag som presterer internasjonalt. Ikke bare enkeltspillere. Og om vi igjen skal få lag som presterer internasjonalt, da må vi tørre og holde på våre beste spillere slik at lagene kan komme seg ut.

Hans

I denne sammenhengen skal det sies at jeg holder med Newcastle United, og for meg er Owen verdt null og nada. Han har bare kostet klubben er formue, og stort sett gått skadet. Siden 2005 har han spilt 71 kamper, og scoret 26 mål for klubben. Antall mål er faktisk ikke så aller verst, det er verre med antall kamper. Vil tippe at omtrent halvparten av disse 71 kampene er som innbytter også. Men nok statistikk for nå. Da Owen som 17-18 åring slo gjennom for Liverpool var det farten og akselerasjonen som gjorde han til den måltyven han var for de helrøde. Ikke bare løp han fortere enn de fleste, men han timet også løpene perfekt. I sin første hele sesong for Liverpool ble han toppscorer, sammen med to andre forøvrig, men uansett. Den største grunnen til dette var hans enorme fart. For det er det Michael Owen har vist som fotballspiller. Fart. Selvfølgelig har han også gode avslutteregenskaper, men det hjelper ikke hvis han ikke kommer seg i posisjon. Måten Owen kom i posisjon på var ved hjelp av farten sin.

Når Owen vendte hjem til England og Newcastle var jeg som ”Magpie-supporter” ganske fornøyd. Jeg tenkte at et år i Real Madrid, preget av skader ikke kan ha ødelagt han totalt. Han var jo bare midt i 20-årene da han kom til Newcastle, og derfor så jeg ganske lyst på Owens fremtid på St. James’ Park. Men fremtiden ble som kjent ikke lys. Hverken for Owen, eller klubben ellers. Når jeg nå skal se tilbake på Owens tid i Newcastle er det to ting som preger mitt syn. Det er skader og skuffelse. For han har ikke vært skadefri en hel sesong sammenhengende. Kanpt nok en halv. Og med skadet tenker jeg ikke på korte avbrekk. Nei, da mener jeg langtidsskadet. Stort sett er det det han har vært. Når en spiller går skadet over lengre perioder, i Owens tilfelle 3-4 år, så blir man fysisk svakere. Man mister rett og slett litt av fysikken sin. For Owen sin del har det resultert i at hans hovedvåpen er redusert til løskrutt. Mannen har ikke fart lenger. Han løper nok fra Mark Viduka på treningsfeltet, men det skulle til og med jeg gjort. Bortsett fra det er jeg usikker på om han løper fra noen andre.

Så hva er Michael Owen i dag? Personlig mener jeg han er en avdanket stjerne, i en alder av 29 år. Og om Manchester United skal få noe ut av han har de en stor jobb å gjøre med fysikken hans. Heldigvis for Owen sin del vil han helt sikkert få den best tenkelige oppfølging i Manchester. Men er det mulig å finne tilbake til gammel storhet? Personlig tviler jeg. Jeg skal være forsiktig med å avskrive Owen totalt. Han kan jo om ikke annet bli litt samme type som Henke Larsson var for samme klubb en periode. Men er det virkelig det han ønsker? Å være reserveløsning i enkelte kamper i en alder av 29 år? Tydeligvis. Som sagt, jeg skal ikke avskrive han helt. For er det noen som vet å overaske, og lykkes med det, så er det Alex Ferguson. Dette kan være en kjempesignering for alt jeg vet. Og om ikke annet så vil det vertfall ikke koste klubben all verden.

Så kanskje det virkelig er verdt å satse på en ”avdanket” stjerne alikevel? Hvem vet? Han har jo tross alt scoret 200 mål på 411 kamper for klubb- og landslag.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Ja, jeg holder med Rosenborg. Og ja, Sapara har vært god i år. Men hva skal Rosenborg med en spiller som stort sett hver gang han uttaler seg i media ønsker seg bort fra Trondheim. I dag tok han også på seg oppgaven og si at Alexander Tettey er skuffet, uten at Tettey selv har sagt noe om det. Selvfølgelig kan ha gitt uttrykk for det i garderoben, men uansett. Som jeg har sagt før styres alt i fotball av penger. Og heldigvis har Rosenborg ganske greit med penger. Eller, de har vertfall verdier som enkelt kan gjøres om til penger.

I og med at Rosenborg sitter som eier av disse verdiene, så er det Rosenborg som bestemmer hvor mye de er verdt for dem. Denne gang har de sagt at Alexander Tettey for dem er verdt 40 millioner kroner. De sa også i vinter at Marek Sapara for dem er verdt mer enn 30 millioner kroner. Mange kan mene at trønderne krever for høye summer for spillerne sine. Men sånn jeg ser det krever Rosenborg bare det de mener spilleren er verdt for dem selv. Rosenborg ønsker å være et lag som presterer bra i Europa, og da må klubben ta konsekvensen av det med å ha spillere som kan klare det. Og klubben må være tøff nok til og tørre og si nei til et bud de mener er for lave. Det er sånn fotballverden fungerer. Hva alle andre mener kan ikke Hamrèn, Hoftun og Skutle bry seg om. Jobben dems er å få Rosenborg til å bli et bedre fotballag, ikke gjøre utenlandske klubber, forståsegpåere og andre til lags hele tiden. Hadde de gjort alle til lags, hadde de ikke gjort jobben sin. For da hadde ikke Rosenborg blitt et bedre fotballag.

Men tilbake til Sapara. Han har gitt uttrykk for at han har høyere tanker for sin egen fotballkarriere enn norsk Tippeliga. Og det er greit. Mannen skal ha all ære for å ha opptrådt proffesjonelt i hele vårsesongen, og spilt bra. Selv om jeg personlig ikke syntes oppførselen hans i vinter var spesielt proffesjonell, så kan jeg klare å glemme det. I det store og det hele har Sapara gjort en god jobb for Rosenborg. Til tider har det vært varierende, men han har vist takter som tyder på at han kan prøve seg i en større liga. Som overskriften sier, så håper jeg personlig at Sapara er spilleren som forsvinner fra Lerkenal i sommer. Hvis en MÅ bort. Aller helst vil jeg jo at alle blir. Men jeg også ser at det berømte budsjettet skal ende så positivt som mulig, eller vertfall så lite negativt som mulig. Om det som skal til er et spillersalg, så skal jeg akseptere det. Så lenge det ikke selges fler enn en spiller. For om Rosenborg ønsker å komme tilbake til det gjeveste selskapet i Europa. Da må flest mulig av de som spiller i Rosenborg i dag, også gjøre det neste år. Trønderne trenger å få tilbake kontuiniteten for å hevde seg igjen. Og da nytter det ikke og selge over halvparten av de faste midtbanespillerne. For i tillegg til Sapara og Tettey er Skjelbreid også et hett salgsobjekt.

Selvfølgelig skjønner jeg at spillerne vil ut i den store verden og se hva de duger til. Men jeg håper bare de vil utforske verden sammen med Rosenborg en stund til, og vise hva Rosenborg duger til. Så mitt ønske, er at Sapara blir solgt. Rosenborg beholder sine lokale yndlinger, og er rustet for Champions League neste år.

Hans

Burde Andresen og Vålerenga gått ut anderledes mor Rosenborg?

Men når skal de andre lagene lære at det ikke går å forsvare seg til seier mot Rosenborg? For det har til nå ikke fungert for noen. Ikke en gang i andre forsøk klarte Vålerenga det. Og et spørsmål til. Hva i all verden er det som får Vålerenga til å være så defensive på sin egen hjemmebane? Når de for en gangs skyld får hele Klanen på kamp. Jeg sier ikke at de skal kaste alt i angrep. Men det må da være lov å håpe på litt mer enn noen kontringer nå og da. For det var stort sett det Vålerenga hadde å by på. I det store og hele kjørte Rosenborg kampen, og det var fullt fortjent med overtidsmålet. Rettferdigheten seiret. Rosenborg ville vinne, mens Vålerenga ikke ville tape. Det var veldig enkelt å se. Eller, var det kanskje bare det at bohemene ikke maktet? For Rosenborg stod for nok en maktdemonstrasjon. Trønderne ser bare sterkere og sterkere ut. Og hvis ingen stopper dem snart ser jeg ikke bort i fra at de går ubeseiret gjennom sesongen. Så sterke er Rosenborg i dag. De er rett og slett ustoppelige, og så lenge Hamrèn klarer å holde spillerne på jorda blir de nær sagt umulige og slå. Det har de jo bevist de 16 første serierundene.

Men tilbake til måten andre lag møter Rosenborg på. Hva får en trener til å tro at de skal greie å forsvare seg til minst et poeng mot et lag som for det første knapt nok slipper inn mål, og for det andre bøtter inn mål i den andre enden? Jeg har lyst til å bruke et sitat av gode gamle Nils Arne Eggen, fra hans tid som Rosenborgtrener. ”Det er ikke lurt å gå ut defensivt mot oss på Lerkendal, vet du. Det er som å sende Salman Rushdie på sykkeltur i Teheran.” Eneste forandringen jeg kunne gjort, var å fjerne Lerkendal fra sitatet. For det ser jo håpløst ut å forsvare seg mot Rosenborg uansett, hjemme eller borte. Til slutt bryter de jo bare gjennom forsvarsmuren. Per i dag er det kanskje det Rosenborg er aller best på. Å bryte gjennom en forsvarsmur. Det er i grunnen ikke så rart de er så gode til det heller, for de har fått trening på det i 16 serierunder nå. Eller, jeg skal gi Molde litt honnør for å periodevis prøve noe annet i 16. mai kampen. Men bortsett fra det har Rosenborg spilt 15 kamper der de har trent på å spille seg gjennom etablert forsvar. Da er det ikke rart de er gode på det heller.

Uten at jeg har noe som helst grunnlag for å sette meg inn i en Tippeliga-treners situasjon. Så tror jeg vel det at jeg ville vurdert å prøve noe annet enn å forsvare meg mot Rosenborg. Jeg hadde syntes det hadde vært verdt et forsøk. Gå ut med høyt press, og stresse dem tidlig. Overaske dem rett og slett. Kanskje til og med fått 1-0. Og etter 1-0 ville jeg ikke lagt om med det samme, men heller prøvd og fortsette i samme spor. For hadde Vålerenga turt å satse litt mer, kunne de fort fått 2-0, og da hadde det blitt mye vanskeligere for Hamrèns menn. Da hadde de vært i en veldig uvant situasjon. Og det er kanskje det som må til for og stoppe Rosenborg i år? Rett og slett overaske dem, og sette de i en uvant situasjon. For sånn det er nå, blir de satt i en veldig kjent situasjon kamp etter kamp. Noe jeg ikke akkurat tror er Rosenborg i mot. For de mestrer den situasjonen bare bedre og bedre. Og selvtilitten i den situasjonen blir bare høyere og høyere. Spillerne til Rosenborg vet i dag at de til slutt vil klare å bryte ned motstanderen. Det ser vertfall sånn ut. Nå mener ikke jeg at det skal spilles med høyt press og at alt skal kastes i angrep i 90 minutter. Men at det hadde vært noe å prøve vertfall de første 10 minuttene er jeg overbevist om.

Men nå vet ikke jeg om det hadde vært noen suksessoppskrift å gå ut på noen annen måte enn det nesten alle har gjort til nå heller. Fordi det har vi ingen fasit på. Det eneste jeg vil fram til er at jeg tror det hadde vært verdt et forsøk. Nå er det bevist at det alle har prøvd på, som i bunn og grunn er det samme, ikke fungerer. Da er det på tide å prøve noe annet. Hva har Rosenborgs motstandere å tape på det? I verste fall en styggere målforskjell. I beste fall vil de klare å frarøve Rosenborg tre poeng. Eller, vi har jo faktisk en fasit, om ikke annet en skisse til en fasit. Jeg nevnte 16. mai-kampen. Der gikk Molde på banen for å prøve å score mål, og prøve og vinne kampen. Det er vel kanskje ingen som har vært nærmere å greie det enn Molde var i den kampen?

Nei, nå får det være nok ”tips” til andre lags trenere. Personlig er jeg bare glad det er som det er. Jeg holder jo med Rosenborg. Og du verden så deilig det er om dagen, noe Hamrèn også syntes. Det er som Esten O. Sæter skriver, rett og slett vakkert.

Troillan på topp.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De siste dagene har det hersket en liten debatt blant spillere og trener i Tippeligaen. Jeg tenker ikke på hendelsen med Kjetil Rekdal og Eirik Bakke. Nei, jeg vil inn på Daniel Nannskogs uttalese. ”Det er bra for norsk fotball om Rosenborg vinner serien hvert år.” Mange, meg inkludert, tenkte nok at mannen må være gal som kan mene noe sånn. Men er han virkelig det?

Umiddelbart er jo selvfølgelig tanken at han er det. For rent underholdningsmessig er det antakeligvis drepen for norsk fotball. Tilbake til 90-tallet. Tiden da Rosenborg var overlegne og vant hvert eneste år. Da den eneste spenningen knyttet seg til hvem som skulle rykke ned, og hvor mange poeng Rosenborg skulle vinne serien med. Det var jo nesten bare kjedelig å følge med på Tippeligaen, fordi du visste hvordan det endte til slutt. Som Rosenborgsupporter gikk jeg nesten bare å ventet på høsten, slik at Champions League kunne komme i gang. Hvordan det var å holde med de andre lagene vet jeg ikke. Men sånn jeg har forstått de som holdt med de andre var det kjedelig og frustrerende. For de som ikke holdt med noen, men bare interesserte seg for fotball var det bare kjedelig. Hvis man ser litt på tilskuertallene fra den tiden, så var jo disse også lavere enn i dag. Folk reiser jo på fotballkamp for å få underholdning, og for mange er spenning da viktig. Når denne spenningen nesten ikke eksisterte så ble det jo ikke så interessant å reise på kamp heller. På slutten av storhetsperioden så man jo at forspranget ble mindre og mindre, og i 2004 skilte et fattig mål Rosenborg og Vålerenga på toppen av tabellen. Dette året begynte jo virkelig interessen for norsk fotball å øke igjen. Tilfeldig? Neppe. Året etter hadde TV2 og Canal Digital sikret seg tv-rettighetene til Tippeligaen for 1 milliard kroner. Norsk fotball var plutselig mulig å selge dyrt igjen, fordi interessen var så stor. Flere klubber så muligheter til å øke satsingen når friske penger kom susende inn i klubbkassene, og ambisjonene var høye.

Så over til det sportslige. Under Rosenborgs storhetstid på 90-tallet var ikke nivået på Tippeligaen generelt så høyt. Men nivået på seriens beste lag var desto høyere. Det ble mange store prestasjoner i Champions League, og Rosenborg satte Norge på fotballkartet. De slo flere virkelig store klubber, og de vant til og med gruppen sin et år. Flere spillere ble solgt ut i Europa for store summer, og mange av dem hadde vært innom Rosenborg. Men hva med klubbene bak Rosenborg? Joda, det var klubber der som lyktes også. Ikke i like stor grad. Men Molde var jo i gruppespillet, sammen med Rosenborg, i 1999. Flere norske lag stod for gode prestasjoner i UEFA-cupen, og landslaget presterte meget godt. Kort sagt kan 90-tallet oppsummeres med norsk fotballs moderne gullalder. Mye av grunnen til at flere norske lag lyktes i Europa, tror jeg var at det var mer stabilt da enn nå. Det var 3-4 lag som stort sett hvert år kjempet om plassene bak Rosenborg. Sånn sett var det et ”tetsjikte” på 4-5 lag hvert år som kjempet om de høyeste plasseringene. På den måten fikk også disse lagene jevnt med erfaring fra Europa-cupen, og kunne til slutt prestere akseptabelt der.
Til sammenligning har det etter Rosenborgs fall vært variasjon og ustabilitet. De som har vunnet det ene året har skuffet året etter. Hvilke klubber som har ligget på topp 3 har variert fra år til år. Og resultatene internasjonalt? De har nesten ikke vært eksisterende. Eneste er vel Rosenborg sin til nå siste sesong i Champions League, da de til slutt endte som nummer tre i ”dødens pulje.”

Så fire år etter at Rosenborg var borte fra tronen sitter vi her. Økonomien i Tippeligaen ser ut til å være totalt skakkjørt. Rosenborg er tilbake på toppen. Ustabiliteten ser fortsatt ut til å herje. Men Stabæk ser ut til å være litt på gang igjen. Kanskje kan de bli det første laget til å følge opp et seriemesterskap med en god sesong? Vålerenga og Brann ser også ut til å våkne litt mer til live. Noe jeg tror er viktig. De store byene, med de høye publikumstallene og store ressursene må prestere bra, om norsk fotball skal vokse. Og det som jeg ser på som det mest positive av alt til nå i år. Det er at avstanden mellom topp og bunn er stor. Fra tredjeplass til første plass under nedrykksstreken er det 12 poeng som skiller. Hvis jeg legger godviljen til kan jeg klare å finne en gruppe med bunnlag, en gruppe med lag midt på tabellen, og en gruppe med topplag. Slik burde det også være. Det aller viktigste er nok at det er de samme lagene som danner gruppen med topplag hvert år. Slik at disse lagene kan spille i Europa år etter år, og opparbeide seg erfaring der. Og ikke minst, tjene penger der. Nå har norsk fotball prøvd å leve av seg selv i 3-4 år, og det fungerer ikke. Sånn jeg ser det er det nødt til å være forskjeller i norsk fotball. Pengebruken kan ikke være lik alle steder. Noen har bare større ressurser enn andre, og slik må det være. Det er forskjeller i dag også. Men forskjellene er ikke store nok. Selvfølgelig vil det bli kjedeligere for de klubbene som år etter år havner midt på tabellen. Men for Tippeligaen som helhet tror jeg det er gull verdt med en gruppe av de samme lagene som hvert år danner topp 5-6. Da vil det sportslige nivået øke. Og spenningen og underholdningen for publikum vil bli ivaretatt. Det er en vinn-vinn situasjon. Kanskje vil vi igjen se norske lag som presterer godt i Europa? Og kanskje kan vi drømme om et landslag som presterer igjen?

Så tilbake til Nannskog sin uttalelse. Han har delvis rett. Med Rosenborg som seriemester hvert år vil de få muligheten til å kvalifisere seg til Champions League hvert år. De vil nok også greie å kvalifisere seg mange av gangene. Men han tar også feil. For det er ikke sunt for interessen at Rosenborg igjen blir like overlegne som de var. Det beste som kunne skjedd norsk fotball er at ting stabiliserer seg, og at de samme klubbene år etter år spiller i Europa. Hvis disse klubbene også ettervert klarer å prestere bra i Europa vil Norge få muligheten til å kvalifisere to lag for Champions League. Når spillerne da opparbeider seg erfaring fra et høyt nivå, vil de til slutt prestere på et høyere nivå. Og det hele ender opp med at flere lag, og flere spillere får spille på høyt nivå. Noe som igjen gagner landslaget. At norske lag og spillere presterer på et godt internasjonalt nivå, vil også gjør det enklere å selge spillere ut for høye summer. Om det er mulig å oppnå vet jeg ikke. Men jeg håper vertfall det. Drømmen for alle som er glade i norsk fotball må da være at minst et norsk lag hvert eneste år spiller Champions League. Og at minst 2-3 lag hvert år spiller Europe League, hvor minst et går videre fra gruppespillet.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Da er trekningen for de første kvalifiseringsrundene til Champions League og Europe League unnagjort. Som vanlig dukker det opp mange ukjente lag, fra andre små nasjoner under disse trekningene. Stabæk skal til Albania, Rosenborg til Færøyene og Tromsø må ta turen enten til Hviterussland eller Makedonia. Det er nå vi får se hvor god/dårlig norsk klubbfotball egentlig er. Et landslag gir ikke et bilde av hvor klubbfotballen står i landet man kommer fra. England er jo et kroneksempel på det. De har verdens beste liga, med flere topp 5 lag i Europa og kanskje verden. Landslaget derimot, har de siste årene bare skuffet.

Endelig tenker jeg. Tid for Europacupen igjen. Som Rosenborgsupporter har jo Europacupen vært meget hyggelig å følge med på i mange år. Jeg kan nevne mange store kamper, både på Lerkendal og ute i Europa. Det blir nok ikke mange av de i år. For Rosenborg skal spille Europe League, hvis de bare kommer seg gjennom kvalifiseringen først. I Champions League er det Stabæks som skal forsvare norsk ære. Og jeg frykter det går med dem som med både Vålerenga og Brann. Ingen norske lag i det gjeveste europeiske selskap i år heller. Men i Europe League derimot, der bør vi nordmenn ha forhåpninger. Såpass offensiv må det være lov å være. Vi kan ikke grave oss ned og bare snakke negativt om norsk fotball. Jeg mener både klubber, supportere og media hadde gjort lurt i å være litt mer optimistiske i tankegangen. Nivået i Europe League burde være overkommelig for minst et norsk lag, kanskje fler. Med det mener jeg at et til to lag burde ha som mål å gå videre fra gruppespillet. Selvfølgelig er det ikke sikkert de når målet, men de må jo prøve. Om veien ut i Europa skal bli enklere for norske lag må det satses. De som har fulgt med på fotball lenge husker vel hvordan Rosenborg ble rundspilt og tapte stort, spesielt på bortebane de første sesongene. Men så husker vi da også hvordan det gikk til slutt. Trønderne hadde et mål om å spille Champions League hvert år. Det var jo der sportslig og økonomisk framgang kunne dyrkes. Veien dit var lang og til tider ydmykende. Men når de først lykkes, så lykkes de så til de grader at de fleste glemte hvordan de første årene var. De brukte noen år på å tilegne seg kunskaper og tilpasse seg. Så dundret de ut i Europa, og herjet til tider som vikingene gjorde ca 1000 år før dem. Rosenborg gjorde det ”umulige mulig.” På samme tid som Drillos herjet i landskampene, herjet Rosenborg i Champions League. Om det norske landslaget presterte bra, hva gjorde Rosenborg da? Både for Drillos og Rosenborg var veien og læreprossesen lang. Men det som gjorde det mulig var at de satset. De ville noe, og de ville det nok til at de lykkes.

Det jeg vil fram til er at norske lag må tørre. De må virkelig gå inn for det. Per dags dato er det bare et lag i Norge som gjør det. Og det er Rosenborg. Rosenborg har en uttalt målsetting om at de skal spille i Europa hvert eneste år. Koste hva det koste vil. I fjor kostet det en hel haug med kvalifiseringskamper sommeren i gjennom. Det vil koste det samme i år. Men i stedet for å syte på tøft kampprogram ser de heller muligheter. De vil gi de unge spillerne erfaring med å spille europacupkamper. Slik at de, når de får muligheten igjen, kanskje kan klare å kvalifisere seg til Champions League igjen. Andre norske lag som tidligere har spilt kvalifisering til UEFA-cupen har derimot bare sett på dette som et ork. Stort sett har de kjempet om seriegull, og derfor har de prioritert serien. I år kjemper Rosenborg om seriegull, de har mål om å vinne cupen, og de skal ut i Europa. Det koster dyrt. Men såpass må man ofre om man vil være best i Norge, og prestere akseptabelt i Europa. Hvis norsk klubbfotball skal få noen fremgang må spillerne og spillerstallene tåle såpass. Nå skal jeg ikke sammenligne for mye med de store ligaene. Men det som gjør de beste lagene best, både i serien og europacupene er evnen til å tåle påkjenningene. Denne evnen må trenes opp gjennom flere år. Og nettopp derfor savner jeg flere norske lag som tørr å satse. For hvis du år etter år spiller i Europa, vil du til slutt ha opparbeidet deg evnen til å tåle påkjenningen. Og ikke minst erfaring til å ta enda et steg. Til slutt vil kanskje fler enn Rosenborg og gjesteopptredene Molde ta steget inn i Champions League. Så, hvor er satsingen? Per dags dato ser jeg bare antydninger til det på Lerkendal. Og akkurat derfor tror jeg vi nordmenn må vente enda et år før vi kan håpe å ha et norsk lag i Champions League igjen. For per dags dato kan jeg ikke skjønne at Stabæk, eller noen andre heller forøvrig skal klare å komme seg dit. Desverre har de kastet bort den økonomiske gullalderen i Norge på å satse livet på serien, og gitt blaffen i Europa. Nå får de igjen for det gjennom manglende erfaring når det gjelder som mest.

Man kan også trekke paraleller til landslaget. Drillos var et lag av veldig mange spillere som spilte i bedre ligaer enn den norske. Disse spillerne viste seg frem internasjonalt, og ble så plukket opp. Den samme muligheten finnes i europacupene for klubblag. Presterer du godt der, er muligheten for å bli kjøpt opp av en større klubb også mye bedre. Landslaget vårt trenger spillere med erfaring fra internasjonale kamper. Jo mer, jo bedre. Og om de da kan få muligheten til å spille europacup år etter år, så vil det også gagne landslaget.

Jeg klarer ærlig talt ikke å se en eneste negativ side ved å spille Europacup. I disse krisetider økonomisk er det en gyllen mulighet til å vise frem spillere for andre klubber. Kommer du deg langt nok ligger det en økonomisk gevinst som kan redde mange klubber økonomisk for hele sesongen. For til og med i Europe League er det gode penger å hente på å kvalifisere seg til gruppespillet. Den eneste måten å løfte norsk fotball på er på få lag ut i Europa. Og for at det skal skje så må klubbene tørre å satse. Jeg skjønner selvfølgelig at dagens økonomi i Tippeligaklubbene ikke akkurat maner til sportslig satsing. Og for å være helt ærlig er jeg ikke særlig optimistisk heller. For når den økonomiske gullalderen ble kastet bort sånn som den ble, så kan man begynne å lure på om det finnes håp for en lysere fremtid.

Hans

Foto: Hans Svellet

Jeg har tidligere kommentert casuals-miljøet i Norge, og nå ser det ut til at jeg må gjøre det igjen. Bergens Tidene har ”gått til krig” mot Casuals i Norge, og spesielt i Bergen. De har diskutert saken og kommet fram til at de nå ikke skal beskytte disse pøblene lenger. Fra nå kommer de ikke til å sladde bildene av dem, og de kommer også til å offentliggjøre navn. Det kan rett og slett se ut til at de har gjort det til sin hjertesak å bekjempe dette miljøet. For meg kan det se ut til at BT tar loven i egne hender og utøver litt sheriffvirksomhet fra sine kontorer.

Bekjempe casualsmiljøet ja. Selvfølgelig har man litt makt når man har et opplag på 80 000, og jeg vil tro over 100 000 lesere hver dag. Men hvis avisen virkelig vil bekjempe dette miljøet tror jeg ikke veien å gå er den de har svingt inn på nå. Media i Norge generelt har brukt veldig mye spalteplass på å dekke casualsmiljøet. Og så fort det skjer noe i miljøet så blir det store saker av det. Det siste store mediekjøret kom i forbindelse med Vålerenga-Brann i Oslo, men også etter gårsdagens kamp mellom Vålerenga og Fredrikstad har man kunnet lese om bråk. Nå skal det sies at de ikke vet helt sikkert om det var casuals som braket sammen i Oslo i går. Men media går ut i fra det virker det som. Så hva er det som gjør, sånn jeg ser det, et så lite problem så stort? Jeg har ingen konkrete tall foran meg, men har lest et sted at man tror det er 50-70 i miljøet i Bergen. I Oslo er det kanskje opp mot 100 i miljøet rundt Vålerenga. Det er de eneste grupperingene av en viss størrelse i Norge, men det finnes flere mindre miljøer. 70 personer av i alt 18 000 som er på Brann Stadion. For meg ser ikke det ut som et STORT problem.

Selvfølgelig skal media dekke hendelser som skjer i bebygde strøk, der tilfeldig forbipasserende kan bli vitne til bråket. Men meg bekjent har det enda ikke vært et møte mellom to casualsgrupperinger der ”vanlige supportere” eller tilfeldig forbipasserende har kommet til skade. Trine Eilertsen, sjefsredaktør i BT skriver følgende;

<<Dere kaller dere casuals – kanskje i stolthet over at i hvert fall én engelsk glose har klart å feste seg – vi kaller dere fotballpøbler. For det er jo pøbelstreker dere driver med, pøbelstreker for voksne, som dessverre kan være farlige for den som tilfeldig skulle befinne seg i nærheten. Det kan være vanlige, friske fotballtilhengere, det kan være familier på vei til Stadion, det kan være hvem som helst som er på feil sted, til feil tid.>>

Til nå har det enda ikke vært farlig for noen andre enn de innblanede meg bekjent, og de er veldig klar over risikoen på forhånd. Jeg går ut i fra at de som ikke ønsker å være med på moroa trekker seg unna. For det er ikke sånn at disse pøblene, som Eilertsen kaller dem, kommer til å brake sammen rett utenfor stadionmurene på Brann Stadion. Og de kommer hvertfall ikke til å brake sammen inne på stadion. Stort sett har møtene mellom grupperingene funnet sted på ganske folketomme steder. Selv om de møttes ved Carl Berner i april, så var det fortsatt ikke veldig mange andre personer i nærheten. Og den gangen var det heller ingen tilfeldig forbipasserende som ble innblandet. Så det å si at casuals kan ramme tilfeldig forbipassernde og ”vanlige supportere” er bare en påstand uten fotfeste i virkeligheten.

Det er også bemerkelsesverdig at Eilertsen sitter på kontoret sitt og ser ned på dette miljøet. For meg ser det ut til at hun gir uttrykk for at de som er med på dette er personer som lider av en psykisk lidelse. <<Mange sliter med ulike problemer og komplekser i livet sitt, og det må de få gjøre – men kan ikke vi få slippe å bli en del av akkurat det dere sliter med, hva det enn måtte være?>> Hvilken bakgrunnsinformasjon har Eilertsen til å kunne skrive dette? Har hun foretatt en undersøkelse av alle som er med i miljøet, eller har hun bare bestemt seg for at disse personene må være syke? Selvfølgelig er ikke casuals som alle andre. Men det er da mange andre som har spesielle interesser som ikke blir stemplet som syke. Disse interessene er kanskje ikke like voldelige, men de kan være like spesielle.

-Men kan vi slippe å få bli en del av det dere sliter med, hva det enn måtte være, skriver Eilertsen. Ja, hadde det vært opp til casualsene selv hadde alle andre sluppet å bli en del av det. Men da må også media slutte å lage så store saker av det. Det er media som gir alle andre innsyn i hva de driver med. Hvis media ikke hadde brukt så enormt mye ressurser og spalteplass på det, så hadde ikke alle andre fått vite det. For meg ser det ut til at det er media som prøver å gi alle andre muligheten til å ta del i det. Personlig hadde ikke jeg fått vite så mye om disse miljøene om det ikke hadde vært for at avisene og tv-kanalene hadde brukt så mye tid på det.

Til slutt vil jeg bare se litt på middelet Bergens Tidene, med Eilertsen i spissen har tenkt å bruke for å bekjempe casuals. De skal altså offentliggjøre bilder av de innblanede, og kanskje også navn. Jeg vil tro at de nå kommer til å bruke enda mer tid og ressurser på å prøve å følge miljøet. Og da vil de også bruke mer spalteplass i avisen sin. Fra før har media brukt i overkant mye ressurser på dette problemet. Store overskrifter, og bred dekning av at 40-50 personer sloss i forbindelse med en fotballkamp som har 18.000 tilskuere. Da står ikke mediedekningen i stil med problemet. Desto mer tid og plass BT, og andre aviser bruker på å dekke dette. Desto større kommer rekruteringen til å være. Folk fatter interesse for det media skriver om, og hvis media ikke hadde skrevet om det i det hele tatt, så hadde ikke folk fattet interessen.

Så til Bergens Tidene og Trine Eilertsen. Hvis dere virkelig ønsker å bekjempe dette problemet, så må dere forandre fremgangsmåte. I stede for å bruke enda mer tid og ressurser på saken, så slutt å skriv om det. Ikke gi det oppmerksomhet i det hele tatt. Jobb for å få med resten av medie-Norge på det samme, og la politiet jobbe i fred. Det må da finnes saker som er av større allmenn interesse å få innsyn i?

Hans

Du kan også finne kommentarer om denne saken på

www.fotballblogg.no

Snorre Valen

Filip Rygg

Knut Johannessen