Men, hva er disse Tippeligaspillerne verdt? Jo, det skal jeg si deg. De er verdt det klubbene krever for å selge dem. Slik er det alltid. Det er det som er fordelen ved å eie en god fotballspiller. Eie høres kanskje litt stygt ut, men det er det enkleste uttrykket. Regner ikke med at noen av dere tror at det er snakk om slaveri her uansett. Men tilbake til markedsverdien. Da Rennes la inn bud på Tettey var det flere som ropte på at Rosenborg måtte selge. Ikke bare for Tettey sin skyld, men for norsk fotball sin skyld. For landslaget, og for senere salg. Det kan nesten se ut til at alle, bortsett fra de som faktisk har noe de skal si i denne sammenhengen, klubbene, ønsker at spillerne skal selges som om det var loppemarked. Noe jeg ser på som latterlig. Det kan ikke selges bare for å selges. Jeg har full forståelse for at klubbene ivaretar egne interesser først. Fotball er tross alt konkurranse. Selvfølgelig kan det hende at norske klubber priser spillerne sine for høyt i forhold til nivået. Personlig har jeg ikke nok kunnskaper til det internasjonale transfermarkedet til at jeg kan si noe om det. Men jeg kan se, og si meg enig i at tempoet og nivået på spillerne i Tippeligaen er lavere enn de største ligaene i Europa. Vi kan ikke forvente at Tippeligaens beste spiller, neste sesong er årets spiller i Premier League, eller i Æresdivisjonen i Nederland for den sags skyld.
Tilbake til klubbenes prising av spillerne sine. Som jeg tidligere skrev i forbindelse med Rennes sitt avslåtte bud på Tettey. Klubbene krever det spilleren er verdt for dem. Hvis spilleren ikke er verdt det samme for en aktuell kjøper er det synd for kjøperen og eventuelt spilleren. Men når Rennes ikke vil legge 40 millioner på bordet for Tettey, så sier det meg at interessen ikke er enorm. Den er stor, men ikke enorm. Uten sammenligning forøvrig, så var Real Madrid villig til å betale så mye som Manchester United mente Cristiano Ronaldo var verdt for dem.

Det sies at norsk fotball har en lav status ute i Europa, og at spillere fra norske klubber derfor ikke er like mye verdt nå som før. Og det er helt sikkert sant. Landslaget har ikke akkurat imponert de siste årene. Prestasjonene til norske lag i Europa-cupene har stort sett vært fraværende. Og spillere som har gått fra Tippeligaen til antatt større ligaer de siste årene har heller ikke imponert. Men når vi er inne på det siste. Vet klubbene som kjøper disse spillerne hva de egentlig kjøper? Selvfølgelig kan du aldri vite 100% sikkert at det er riktig å kjøpe en spiller, det er mye som kan skje. Det som derimot er mulig er å gjøre så god re-search som over hodet mulig. Et godt eksempel i denne sammenheng er Rosenborg sitt kjøp av Marek Sapara. I lang tid gjorde Rosenborg mange bomkjøp, og brukte store penger på spillere som ikke slo til. Når de kjøpte Sapara brukte de mye penger, men de visste 95% sikkert hva de gjorde. De hadde brukt lang tid på å kartlegge spilleren, og hvilket nivå han lå på. Og takket være godt forarbeid gjorde de sitt beste kjøp på lang tid. Sapara var en umiddelbar suksess, og fikk mye av æren for seriegullet i 2006. Han har ikke vært like god hele veien, men har ligget høyt på de fleste spillerbørser alle sesongene han har vært her. Dette kjøpet var veldig gjennomtenkt, og de hadde gjort hjemmeleksen sin. Rosenborg var veldig interessert i å kjøpe Sapara, men på grunn av manglende kunnskap om den slovakiske ligaen tok de tiden til hjelp. Takket være det gjorde de et godt kjøp.

Dersom aktuelle kjøpere virkelig er interessert i å kjøpe en spiller burde de gjøre en god og veldig grundig re-search. Da vet de i mye større grad hvilket nivå spilleren ligger på, og hva de kjøper. Det kunne spart mange spillere for en tilværelse på benken, og mange klubber for bortkastede millioner. Med god og grundig re-search tenker jeg ikke bare på spilleren man skal kjøpe. Men faktisk bruke litt tid på å kartlegge ligaen spilleren kommer fra. Da ser man i større grad hvilket tempo og nivå spilleren har inne. Om interessen er stor nok bruker klubbene litt ekstra tid, og finner ut om det virkelig er en spiller de ønsker. Er det det så legger de villig de nødvendige millionene på bordet. Du ser ikke hvor god en spiller er om du har observert han fra tribunen to ganger, og 10 ganger på film. Derfor er min påstand at det er til spillernes eget beste at de ikke blir solgt til første og verste(?). Det er bedre og vente et halvt år og gå til en klubb som vet hva de ønsker.

Til slutt. Det har vært nevnt at spillere fra Norge ikke er interessante fordi de har rykte på seg for å være dårlige. Men hvis det er noe som er sikkert, spesielt det siste året. Så er det at spillere som har gått fra Norge har måttet ta virkelig store steg for å spille seg inn i sin nye klubb. Stort sett for store skritt. Forventnignene har vært store, og skuffelsene enda større. For meg tyder det bare på at spillere fra Tippeligaen er overvurdert, ikke at de har rykte på seg for å være dårlige.

Hans

”Tettey er dårlig behandlet” sier Hauge. Han mener Rosenborg driver med ufint spill. Hvis det er noen i hele fotballverden som IKKE har noen som helst rett til å si hva som er ufint og ikke, så er det vel netopp Rune Hauge. www.fotballblogg.no skrev for en stund siden en fin sak om denne forferdelige mannen, og den kan du lese her. Det anbefales på det sterkeste. Men nok om denne agenten, og tilbake til det jeg ville skrive om, Rosenborg og Tettey.

Selvfølgelig er det litt surt for Tettey at han ikke får reise ut i Europa og prøve seg i større ligaer. Se om han duger på et enda høyere nivå. Jeg kan klare å skjønne at det er litt bittert. Men det har seg sånn at Alexander Tettey er under kontrakt med Rosenborg Ballklub. Klubben som har oppfostret han som fotballspiller siden ungdomsårene. Klubben som har gitt han muligheten til å vise seg frem både nasjonalt og internasjonalt, selvfølgelig fordi gutten er god nok. Klubben som turte å satse på han. På bakgrunn av alt dette håper jeg Tettey klarer å legge skuffelsen bak seg og fortsette å spille som han har gjort i hele vår. Jeg håper også han skjønner Rosenborg sin situasjon. For om Rosenborg skal hente en fullgod erstatter for Alexander Tettey, så må det legges mye penger på bordet. Og da må de først få igjen mye penger for han. Rosenborg har dessuten sagt, at for dem så er Alexander Tettey verdt 40 millioner kroner. Klubben har også sagt at Marek Sapara står før Tettey i køen for å bli solgt. Disse to utsagnene må både Tettey, Hauge og utenlandske klubber akseptere. Fordi det er Rosenborg som sitter på eierrettigheten på Tettey. På den måten er det Rosenborg som bestemmer hva som skal til for at de skal selge han.

Slik er fotballverden. Som jeg tidligere har sagt er det pengene som styrer alt. Og da er det godt og se at klubbene også vet og utnytte det til egen fordel. Ikke bare la seg utnytte. Mange vil sikkert si at Rosenborg tar en sjanse, fordi motivasjonen til Tettey fort vil bli dårlig. Men hvis han lar det skje ødelegger han bare for seg selv. Spiller han dårlig blir han benket i Rosenborg, og blir han benket der blir han vertfall ikke solgt ut i den store verden. Så det beste Tettey kan gjøre er å fortsette storspillet, og spille sin egen markedsverdi til over 40 millioner kroner. Klarer han det vil enda større klubber enn Rennes komme på banen, og vips blir han solgt. Ikke fordi prisen er høy, men fordi han er god nok.

Så for å være helt ærlig. Jeg syntes ikke synd på Tettey. Han spiller fortsatt for et godt fotballag, og han vil få spille på høyt nivå også i år. Europacupen er i gang, og der vil Rosenborg nå langt. Fortsetter han sitt gode spill vil budene komme. Og til slutt har ikke Rosenborg noe valg. Men jeg syntes ikke Rosenborg skal bli sett på som en stor stygg ulv bare fordi de ikke selger til første og beste. Personlig syntes jeg de skal ha skryt for å vise at de vil noe her i fotballverden. Endelig en norsk klubb som tørr å vise at de ikke vil la seg kaste rundt, og bli utnyttet fordi de kommer fra en liten fotballnasjon. Klubben har som mål å komme tilbake til Champions League, og da trenger de spillere av Tetteys kaliber. Derfor sier det seg selv at de ikke kan selge Tettey for en lavere sum enn det de kan hente en fullgod erstatter for. Så Rune Hauge, hold kjeft om skittent spill og dårlig behandling. Det må være lov også for klubber å gjøre det som gagner dem mest. Man kan ikke alltid gjøre alle spillerne kjempefornøyde. Om Rosenborg skulle solgt alle som ville ut i de større ligaene, som det er vist interesse for. Da hadde de solgt over halve laget sitt. Det sier seg selv at det ikke er interessant for klubben.

EDIT: Jeg blir visst nødt til å følge opp ytterligere. Tore Pedersen står å roper høyt at Rosenborg MÅ selge Tettey. Dette fordi han mener det vil gjenreise norsk fotball. Han tror tydeligvis at dette vil bane vei for andre. Han sier også at om norske spillere presterer bra på utebane kan dette gi et positivt inntrykk av den norske serien. Så langt kan jeg være enig. Men har mannen, som forøvrig også representerer Tettey, og garantert har personlig interesse av at gutten blir solg, tenkt på Europacupen? Europacupen er meg bekjent også utebane. Det aller beste for norsk fotball hadde vel vært om et norsk lag igjen kunne kommet seg til Champions League. Og per dags dato er det kun Rosenborg som er i stand til det. Om de også skal være i stand til det om et år, da de sansynligvis igjen får muligheten, avhenger av at de har gode nok spillere. Hvis Rosenborg nå selger Tettey, så er dette med på å svekke laget, og samtidig svekke mulighetene for å lykkes i Europa. Jeg personlig tror det er like viktig for norsk fotball at vi har lag som presterer internasjonalt. Ikke bare enkeltspillere. Og om vi igjen skal få lag som presterer internasjonalt, da må vi tørre og holde på våre beste spillere slik at lagene kan komme seg ut.

Hans

I denne sammenhengen skal det sies at jeg holder med Newcastle United, og for meg er Owen verdt null og nada. Han har bare kostet klubben er formue, og stort sett gått skadet. Siden 2005 har han spilt 71 kamper, og scoret 26 mål for klubben. Antall mål er faktisk ikke så aller verst, det er verre med antall kamper. Vil tippe at omtrent halvparten av disse 71 kampene er som innbytter også. Men nok statistikk for nå. Da Owen som 17-18 åring slo gjennom for Liverpool var det farten og akselerasjonen som gjorde han til den måltyven han var for de helrøde. Ikke bare løp han fortere enn de fleste, men han timet også løpene perfekt. I sin første hele sesong for Liverpool ble han toppscorer, sammen med to andre forøvrig, men uansett. Den største grunnen til dette var hans enorme fart. For det er det Michael Owen har vist som fotballspiller. Fart. Selvfølgelig har han også gode avslutteregenskaper, men det hjelper ikke hvis han ikke kommer seg i posisjon. Måten Owen kom i posisjon på var ved hjelp av farten sin.

Når Owen vendte hjem til England og Newcastle var jeg som ”Magpie-supporter” ganske fornøyd. Jeg tenkte at et år i Real Madrid, preget av skader ikke kan ha ødelagt han totalt. Han var jo bare midt i 20-årene da han kom til Newcastle, og derfor så jeg ganske lyst på Owens fremtid på St. James’ Park. Men fremtiden ble som kjent ikke lys. Hverken for Owen, eller klubben ellers. Når jeg nå skal se tilbake på Owens tid i Newcastle er det to ting som preger mitt syn. Det er skader og skuffelse. For han har ikke vært skadefri en hel sesong sammenhengende. Kanpt nok en halv. Og med skadet tenker jeg ikke på korte avbrekk. Nei, da mener jeg langtidsskadet. Stort sett er det det han har vært. Når en spiller går skadet over lengre perioder, i Owens tilfelle 3-4 år, så blir man fysisk svakere. Man mister rett og slett litt av fysikken sin. For Owen sin del har det resultert i at hans hovedvåpen er redusert til løskrutt. Mannen har ikke fart lenger. Han løper nok fra Mark Viduka på treningsfeltet, men det skulle til og med jeg gjort. Bortsett fra det er jeg usikker på om han løper fra noen andre.

Så hva er Michael Owen i dag? Personlig mener jeg han er en avdanket stjerne, i en alder av 29 år. Og om Manchester United skal få noe ut av han har de en stor jobb å gjøre med fysikken hans. Heldigvis for Owen sin del vil han helt sikkert få den best tenkelige oppfølging i Manchester. Men er det mulig å finne tilbake til gammel storhet? Personlig tviler jeg. Jeg skal være forsiktig med å avskrive Owen totalt. Han kan jo om ikke annet bli litt samme type som Henke Larsson var for samme klubb en periode. Men er det virkelig det han ønsker? Å være reserveløsning i enkelte kamper i en alder av 29 år? Tydeligvis. Som sagt, jeg skal ikke avskrive han helt. For er det noen som vet å overaske, og lykkes med det, så er det Alex Ferguson. Dette kan være en kjempesignering for alt jeg vet. Og om ikke annet så vil det vertfall ikke koste klubben all verden.

Så kanskje det virkelig er verdt å satse på en ”avdanket” stjerne alikevel? Hvem vet? Han har jo tross alt scoret 200 mål på 411 kamper for klubb- og landslag.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Ja, jeg holder med Rosenborg. Og ja, Sapara har vært god i år. Men hva skal Rosenborg med en spiller som stort sett hver gang han uttaler seg i media ønsker seg bort fra Trondheim. I dag tok han også på seg oppgaven og si at Alexander Tettey er skuffet, uten at Tettey selv har sagt noe om det. Selvfølgelig kan ha gitt uttrykk for det i garderoben, men uansett. Som jeg har sagt før styres alt i fotball av penger. Og heldigvis har Rosenborg ganske greit med penger. Eller, de har vertfall verdier som enkelt kan gjøres om til penger.

I og med at Rosenborg sitter som eier av disse verdiene, så er det Rosenborg som bestemmer hvor mye de er verdt for dem. Denne gang har de sagt at Alexander Tettey for dem er verdt 40 millioner kroner. De sa også i vinter at Marek Sapara for dem er verdt mer enn 30 millioner kroner. Mange kan mene at trønderne krever for høye summer for spillerne sine. Men sånn jeg ser det krever Rosenborg bare det de mener spilleren er verdt for dem selv. Rosenborg ønsker å være et lag som presterer bra i Europa, og da må klubben ta konsekvensen av det med å ha spillere som kan klare det. Og klubben må være tøff nok til og tørre og si nei til et bud de mener er for lave. Det er sånn fotballverden fungerer. Hva alle andre mener kan ikke Hamrèn, Hoftun og Skutle bry seg om. Jobben dems er å få Rosenborg til å bli et bedre fotballag, ikke gjøre utenlandske klubber, forståsegpåere og andre til lags hele tiden. Hadde de gjort alle til lags, hadde de ikke gjort jobben sin. For da hadde ikke Rosenborg blitt et bedre fotballag.

Men tilbake til Sapara. Han har gitt uttrykk for at han har høyere tanker for sin egen fotballkarriere enn norsk Tippeliga. Og det er greit. Mannen skal ha all ære for å ha opptrådt proffesjonelt i hele vårsesongen, og spilt bra. Selv om jeg personlig ikke syntes oppførselen hans i vinter var spesielt proffesjonell, så kan jeg klare å glemme det. I det store og det hele har Sapara gjort en god jobb for Rosenborg. Til tider har det vært varierende, men han har vist takter som tyder på at han kan prøve seg i en større liga. Som overskriften sier, så håper jeg personlig at Sapara er spilleren som forsvinner fra Lerkenal i sommer. Hvis en MÅ bort. Aller helst vil jeg jo at alle blir. Men jeg også ser at det berømte budsjettet skal ende så positivt som mulig, eller vertfall så lite negativt som mulig. Om det som skal til er et spillersalg, så skal jeg akseptere det. Så lenge det ikke selges fler enn en spiller. For om Rosenborg ønsker å komme tilbake til det gjeveste selskapet i Europa. Da må flest mulig av de som spiller i Rosenborg i dag, også gjøre det neste år. Trønderne trenger å få tilbake kontuiniteten for å hevde seg igjen. Og da nytter det ikke og selge over halvparten av de faste midtbanespillerne. For i tillegg til Sapara og Tettey er Skjelbreid også et hett salgsobjekt.

Selvfølgelig skjønner jeg at spillerne vil ut i den store verden og se hva de duger til. Men jeg håper bare de vil utforske verden sammen med Rosenborg en stund til, og vise hva Rosenborg duger til. Så mitt ønske, er at Sapara blir solgt. Rosenborg beholder sine lokale yndlinger, og er rustet for Champions League neste år.

Hans

Zidane var i sin tid verdens dyreste fotballspiller, og er nå rådgiver for Real Madrid.

Real Madrid har brukt 1,4 milliarder på to spillere. Kakà og Ronaldo spiller neste sesong i helhvitt. Og hovedstadsklubben skal bruke ytterligere 1 milliard. Mange har stilt seg spørsmålet hvordan dette vil slå ut, og mange mener det blir for mange stjerner. At det er for mange spillere som skal ha oppmerksomhet. At det blir umulig å tilfredsstille alle spillerne, og at trener får en håpløs jobb.

Husker du tilbake til tiden Zidane, Figo, Raùl og Roberto Carlos spilte i Real? Ronaldo var fortsatt en god spiller. Da de vant Champions League i 2002 f.eks. Den gang hadde klubben samme president som i dag. Florentino Perez regjerte, og sørget for både sportslig og økonomisk suksess. Den gangen stod han for rekordstore signeringer som ingen trodde var mulig. Den gang trodde ikke folk det ville fungere. Det hele endte som nevnt med Champions League finale, et fantastisk mål av Zidane, 2-1 seier over Leverkusen og gull og grønne skoger. Situasjonen den gang minner litt om nå. Så de har bevist før at det er mulig. I den forbindelse vil jeg sitere Erik Niva fra hans bok ”Den nya världs fotbollen.” Forøvrig en fantastisk bok om du ikke har lest den. Denne historien viser at stemningen i Real Madrid nødvendigvis ikke er så ulik som i et norsk 3.divisjonslag. Selvfølgelig er det forskjeller, men de er kanskje ikke så store som vi tror?

”Roberto Carlos är först ut till bussen. Han kommer inte in. Chauffören sitter där, men hur mycket den brasilianske världsmästaren än bankar på dörren, så öppnas den inte.
Det går en minut, det går tre. Carlos börjar spela samba med händerna mot bussdörren, men antingen är det något elektronisk fel eller så blir han helt enkelt inte insläppt.
Fler spelare kommer till bussen, fortfarande i fotbollskläder efter Real Madrids fjärde träning på försäsongslägret. Zidane, Solari, Salgado. Ingen kommer in, alla undrar varför.
Till slut går dörren upp. Roberto Carlos stegar ombord och försöker få svar av den kinesiska chauffören. Det tar sin tid, och Zidane väntar på steget nedanför.
Då tar Santiago Solari chansen. Han sträker sig lite framåt och börjar trumma fransmannen på flinten. Zidane försöker ignorera sin lagkamrat och tittar rakt fram, men nu är det för sent. Bakom honom tar Luis Figo chansen och hänger på.
Det är en helt absurd syn. Zinedine Zidane är nog världens mest respekterade fotbollsspelare – untouchable – och här står två andra stjärnor och hånar honom för at han är tunnhårig.
Efter en tjugo sekunder börjar de faktisk få fram ett riktigt bra sväng ur Zidanes huvud. Klopp-e-klopp-klopp-klopp. Kanske är det ändå som folk säger, latinarna har det i blodet.
Zidane? Han bara skrattar.
Efter någon minut nöjer sig Roberto Carlos med förklaringen. Zidane kan fly in i bussen.
Figo Börjar gå på och ser sig om. Hur stor är risken att han klarar sig från angrepp, med sin sliskiga charterfrisyr?
Har man en gång lärt sig hur stämningen i ett fotbollslag fungerar känner man igen den över hela världen, på alla nivåer. Det ges och det tas.

Ett halvdussin spelare står i kö och börjar rycka portugisen i manen. Och nu kommer Beckham. Världens mest berömda spelare har vid den här tiden bara tränat två dagar med sitt nya lag. Han pratar ingen spanska, och har inte riktigt hunnit bli en i gänget. Men han har två blonda hästsvansar.
Engelsmannen går upp på busstrappan, utan att vända sig om. Helguera sträcker ut handen. Men ingen av Real Madrids spelare drar David Beckham i håret. Inte ännu.
Fler och fler droppar in och när lagkaptenen Raùl släntrar ut är han nästan sist.
Men bara nästan. Det pekas på klockor och rycks på axlar. En kille saknas. Som vanligt. Säkert fem minutter efter att den näst sista spelaren blivit klar dyker till slut en välbekant siluett upp bakifrån hörnet vid omklädningsrummet. Ronaldo rycker på axlarna och går in med sitt vanliga mañana-flin på läpparna.”

Erik Niva fulgte Real Madrid på hele deres Asia-turnè dette året. Og det var i den forbindelse denne historien kom fram. For meg beviser det bare at det er mulig å lykkes med mange stjernespillere. Selvfølgelig har treneren mye å si, men hvis han gjør de riktige grepene blir Real et lag å regne med. Hvis de i tillegg henter de riktige forsterkningene, for den gjenværende milliarden blir Real et lag å regne med. Om de i tilegg kvitter seg med overflødige spillere kan de ogå få tilbake noe i kroner og øre før draktsalget tar av. Det blir vanskelig å stoppe talentfabrikken Barcelona. Men dette er og blir Real sin metode å lykkes på. I Real skal det handles store navn dyrt. Barcelona derimot, utvikler i mye større grad stjernene selv. Jeg sier ikke at det garantert blir noen suksess for Real, men de har bevist at det er mulig før. Og jeg har vanskelig for å avskrive den klubben som har vunnet Europacupen flest ganger (9) og de har rasket med seg 31 spanske seriemesterskap i løpet av årene også.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De norske klubbene sine økonomiske problemer kommer bare mer og mer til syne for hver eneste dag. Stabæk og Daniel Nannskog har preget avisene mest de siste par dagene. Men også Ham-Kam viser tydelige tegn på at ting går i feil retning. Ellers vet vi jo at mange klubber sliter tungt, og Moss er vel kanskje klubben som sliter mest. Konkursen ser ut til å være faretruende nær.

Men Daniel Nannskog ja. Mannen kan miste en halv million av årslønna si hvis Stabæk gjennomfører planene om å kutte lønningene med 15%. Dagbladet anslår at han tjener mellom tre og fire millioner i året. Nå skal ikke jeg ta debatten rundt de høye lønningene nok en gang. For det har jeg gjort før. Men det jeg reagerer på i dette tilfelle, er at det er vel ikke Nannskog som får det tyngst med et eventuelt lønnskutt. Når du tjener mellom tre og fire millioner i året er det ingen stor fare for at du ikke har nok til å betale hus og mat. Det burde i vertfall ikke være det, i så fall har du bare deg selv å takke. Nei, de som dette svir mest for er de som har en mer gjennomsnittlig årslønn. Nå vet ikke jeg hvor lite den dårligst betalte spilleren til Stabæk har. Men si det er 350 000 kroner. Da vil disse 15% begynne å svi adskillig mer. En nedgang på i overkant av 50 000, for en som tjener 350 000 er ganske mye mer dramatisk enn Nannskog sin nedgang. I kroner og øre er jo Nannskog sin nedgang mye større, men han har fortsatt veldig godt betalt. 300 000 er vel forsåvidt mer i nærheten av den gjennomsnittlige inntekten i Norge. Faktisk litt under. De 50 000 kronene denne spilleren taper kan påvirke hans situasjon ganske dramatisk. Med tanke på at han for eksempel har et huslån å betale på. De tapte inntektene kan fort gjøre at spilleren trenger mye lenger tid på å nedbetale lånet sitt, og sånn sett så blir livssituasjonen hans verre. Jeg sier ikke at den blir dårlig, for han tjener fortsatt til livets opphold på å gjøre det han liker mest av alt. Men situasjonen blir definitvt litt vanskeligere. For Nannskog sin del, så er det snakk om at han ikke kan kjøpe seg en bil ekstra, eller noen kvadratmeter større hus.

Og det er her klubbene må ta i et tak og gå en runde med seg selv. For de dårligst betalte spillerne er en viktig del for klubben de også. Så hva med å gjøre forskjellene litt mindre? Jeg sier ikke at forskjellene ikke skal være der. For i alle bransjer er det forskjell på hvor mye du får betalt ut i fra hvor god du er i jobben din. Men det er vel få steder forskjellene er større enn i fotball. Det er også et poeng, at det er de høye lønningene, som for eksempel Nannskog sin, som er med på å drepe økonomien i fotballklubbene. Hadde de best betalte spillerne hatt en noe mer edruelig inntekt hadde klubbene spart store penger hvert eneste år. Penger som kunne ført til at situasjonen i dag hadde vært en helt annen. Da hadde kanskje klubbene sluppet å kutte lønninger, men heller hatt litt laver lønnsutgifter i utgangspunktet. Det hadde jo vært bedre for begge parter. For da hadde spillerne sluppet å gå ned i lønn. De hadde bare beholdt den samme. Men det er jo veldig lett å være etterpåklok. Jeg håper bare klubbene lærer. Og i forbindelse med disse lønnskuttene velger jeg å ikke ha så mye sympati med Nannskog, eller noen av de andre overbetalte spillerne. Det er deres lønninger som har ført til dagens situasjon. Og når lønningene nå kuttes er det ikke de som rammes hardest. De dette lønnskuttet går verst ut over er de dårligst betalte spillerne. Nannskog tjener fortsatt veldig godt, og har fortsatt mulighet til å kjøpe seg hus uten å ta opp lån. Han kan fortsatt kjøpe nesten hva slags bil han vil. Og kona hans har fortsatt mulighet til å gå på shopping i Bogstadveien uten at det rasserer familiens økonomi.

Dette er ikke ment som noe kritikk til Daniel Nannskog. Det er mer ment som en kommentar til styrelsen av norsk fotball. Og at Stabæk-styret, som mange andre, har slurvet og gjort en dårlig jobb er det liten tvil om.
Nå skal det jo også sies at spillerne må gå med på dette for at det skal bli gjennomført.

Hans

Foto: Ryu Voelkel

”Silly-season” er i full gang. Kakà er klar for Real Madrid, og nå har Manchester United også godtatt et bud på Cristiano Ronaldo. Etter all sansynlighet er Ronaldo klar for Real i månedskifte juni/juli. Så, skal avisene fylle sidene sine med nå?

I fjor sommer var det daglig rykter rundt Ronaldo og Real Madrid. Generelt om sommeren er det masse rykter rundt Real Madrid, fordi de har til vane å signere noen virkelig store navn hver eneste sommer. Men nå har de altså sikret seg to av verdens beste fotballspillere allerede før sommeren har satt inn for fullt. Det var i går fotballferien for stort sett alle andre enn Norge og Sverige kom. Og på feriedag nummer en har altså Real sikret seg Kakà, og fått akseptert et bud på Ronaldo. Den klubben som er kjent for å handle dyrest og mest har alt nå gjort unna to gigantkjøp. For gigantkjøp er det. Overgangssummene er latterlig høye, og lønningene det samme. Det som blir spennende å se er om de får så stort sportslig utbytte at det er verdt det. Og ja, det utbytte bør være stort. I fotballverden er det mange klubber som bruker mye penger. Men når det kommer til å handle enkeltspillere er Real i en klasse for seg selv. Så skal det nevnes at de også har et lån som er i en klasse for seg selv. Nå har altså Real handlet spillere for 1,4 milliarder, og har planer om å bruke ytterligere en milliard på spillerkjøp i sommer. Nå ser det også ut til at David Villa er på vei for rundt 400 millioner. Jeg slenger meg på Barcelonas direktør som stiller spørsmålet, hvor kommer pengene fra? Og det kan man lure på. Det er faktisk begrenset hvor mange drakter det er mulig å selge.

Mens aktiviteten i overgangsvinduet ser ut til å bli heller laber her hjemme, ser det ut til at det blir mer hektisk enn noen gang ute i Europa. Finanskrisen ser ikke akkurat ut til å ha rammet fotballen så veldig hardt. Fotballen er bare rammet av en innfeksjon. Og den innfeksjonen ser ut til å bli verre og verre for hvert år. Mans skulle tro at den enorme pengebruken en dag ville ta slutt. Men det ser ikke sånn ut. For hvert år brukes det bare mer og mer penger. Lånene til de store klubbene blir høyere og høyere. Og forskjellen på de store og små blir større og større. I dagens fotball handler rett og slett alt om penger. Har du ikke det, da er du ferdig. Men tilbake til lånene de store klubbene har. Hvordan er det mulig å få lånt så mye penger? Det skal sies at bankene har blitt strengere etter at finanskrisen inntraff. Men de summene mange klubber har i lån er så store at jeg ikke skjønner hvordan bankene kan gå med på det. Som regel krever en bank en form for sikkerhet Og hvis sikkerheten er spillere, da begynner jeg å lure. En fotballspillers verdi kan bare i løpet av to år falle dramatisk. Ellers har vel mange klubber stadion og treningsannlegg som sikkerhet for lånene sine. Kort sagt har de solgt sjela si. Den dagen de ikke klarer å betjene lånene, og bankene fortsetter å kreve, da ryker stadion. Og mister du stadion, da mister du i grunnen inntektsgrunnlaget ditt, og ikke minst sjela di som fotballklubb.

Men tilbake til overskriften min. Hva skal egentlig avisene skrive om nå? Selvfølgelig har de et par Real-overskrifter til å ta av. Men i det store og det hele er de virkelig store sakene alt over. Det kommer helt sikkert til å komme flere store overganger. Og de får sikkert fylt opp avisa si, om ikke annet, så med reklame. Problemet dems er bare det at hovedstadslaget fra Spania nå har tatt fra dem store deler av årets planlagte rykter. Nå er det ikke noe rykte at Ronaldo skal til Real lenger, det er realiteten. Og realtiteten er ikke like spennende som rykter kan det virke som. Det selger vertfall ikke like mange aviser utover sommeren. For etter en stund vil det ikke være noen nyhet lenger, og for avisene er det et problem. Da må de komme opp med noen nye rykter, men jeg har vondt for å tro at det kan bli det samme sirkuset i sommer som det var rundt Ronaldo i fjor.

Foresten. Det siste er ikke sant. For er det noe avisene kan er det å lage drama og sensasjoner. Så jeg venter i spenning på neste sirkus. Kommer gjør det helt sikkert, men det kommer nok ikke på en grusplass nær deg. Til det er sirkusartistene for store.

Hans

Foto: Hans Svellet

Da er det igjen tid for VM-kvalikkamper. Til nå har det ikke gått så veldig bra, og Norge ligger sist i sin pulje. Men det er fortsatt håp. ”It’s hope in a hanging snore” som Nils Arne Eggen sa det. Med fire poeng eller mer på de to kommende kampene er det fortsatt muligheter. Det blir ikke lett, men det skal heller ikke være lett å komme til VM i fotball.

Selv om håpet er lite, så er det der. Og kanskje har håpet blitt litt større enn det var før jul. Grunnen til det heter Egil ”Drillo” Olsen. Kan kort bare nevne noen kjappe fakta om mannen for dere som ikke vet så mye, og til dere som vet mye. Han førte Norge til VM-sluttspill i 1994 og 1998. Mannen har ikke tapt en kamp på Ullevaal siden 1991. De siste 27 hjemmekampene under Drillo ble det ingen tap. I løpet av de 18 VM-kvalifiseringskampene han har ledet Norge, har kun en endt med tap. Og det tapet kom mot Tyrkia i en kamp som ikke hadde noe å si, da Norge alt hadde sikret puljeseieren. Jeg kan sikkert ramse opp mye mer, men det skulle være unødvendig. Du vet garantert hvem Drillo er uansett.

Men tilbake til de to forestående kvalikkampene. Makedonia borte i morgen. Kampen spilles forøvrig på en halvferdig stadion,  noe som jeg kun vil si gagner Norge. I stedet for at det blir en sinnsyk heksegryte, så blir det litt roligere forhold. Ikke det at det burde ha all verden å si, men litt påvirker det jo. Det er jo bare naturlig. Jeg vet ikke all verden om Makedonia, og jeg skal heller ikke bruke noe tid på dem, det har de store avisene alt gjort. Etter kampen på lørdag er Nederland neste stopp. Der står de oransje gruppelederne på motsatt banehalvdel. Og med litt flaks, så er de alt klare for VM-sluttspillet på lørdag. Noe som kan slå både positivt og negativt ut. Enten har spillerne tatt sommerferie i hodet sitt, og slipper seg ned og spiller dårlig. Eller så slipper de seg bare løs og spiller trill rundt Norge. Alternativt ingen av delene. Men det skal ikke jeg bekymre meg for. Hvordan de to lagene spiller, og hvem som spiller der, det er ikke min sak. Det er Drillo sin sak. Og jeg tror den saken er i gode hender. Man skal ikke legge all verden i statistikk og historie. Men det er ikke tilfeldig at Drillo bare har et tap på de 18 VM-kvalikkampene han har ledet Norge. Det er heller ikke tilfeldig at det endte med to sluttspill. Selv om det ikke er lenge siden han tok over landslaget, så vet han hva han går til. Han har vært med på det før. Mange ganger. Drillo lar seg ikke påvirke av mediemas og utenomsportslige ting. Hans fokus er på det som skal skje på banen, og forhåpentligvis vil det bære frukter.

Tror du på VM-sluttspill for det norske landslaget?

Media har brukt mye tid på å hause opp og bygge forventninger den siste uka. Men hva om vi skulle tape både mot Makedonia og Nederland? Jo, da er det så enkelt at vi må vente minst to år til før vi igjen kan spille i mesterskap. Da er det EM-kvalikken som er neste mulighet. Nok en mesterskapssommer uten Norge. Mange sier at det er like greit, at vi ikke har noe der å gjøre uansett. At det bare er flaut å se Noge i mesterskapene. Men de er jeg uenig med. Om landslaget i fotball skulle komme seg til et mesterksap er det for meg bare positivt. I stedet for å ”holde med” Spania, England, Argentina og Italia, så kan jeg holde med Norge. Mitt eget land. I stedet for å nynne på nasjonalsangene til de nevnte landene før kampene, kan jeg synge ”Ja vi elsker.” I stedet for å gå rundt med en hvit og lyseblå stripete drakt. Kan jeg gå rundt med en rød drakt, og verdens vakrese flagg på brystet. For samme hvordan man vrir og vender på det er det noe spesielt når det er ditt eget land det handler om. Personlig kommer ingen andre landslag i nærheten av det norske. Heltene heter ikke Rooney, Torres, Messi eller Totti. Heltene heter Carew, Riise, Hangeland og Winsnes. At de ikke er like gode får være så. Men det er disse spillerne som forsvarer norges ære, og derfor blir de heltene. De andre er store fotballspillere, men de spiller ikke med et norsk flagg på brystet.

Så nå er det på tide å brette opp ermene. Skopje skal falle, og hærføreren er en liten mann med briller, grått hår og joggedress. Hans hær består av 25 mann, og de 11 beste får gå i krigen. For det er det jeg forventer. At spillerne går i krigen. Om de taper skal jeg klare å takle, så lenge de har prøvd, og går ned med flagget til topps. Nå er jeg lei tiltaksløse bortskjemte landslagsspillere. Jeg vil ha noen som viser at de vil spille med flagget på brystet. Et eksempel til etterfølgelse er John Arne Riise. En av spillerne på dagens landslag som har oppnådd mest i fotball. Men fortsatt den spilleren som vil mest når han spiller landskamper.

Jeg forventer er rett og slett innsats og litt god gammeldags vinnervilje.

Hans

Du kan følge landslaget hos Dagbladet her, Aftenposten her, Nettavisen her, TV2 her og VG her.

Foto: Tracy O

Jeg leser på VG sine sider at Brann må slanke trener-teamet, og derfor kvitter seg med spillerutvikleren sin. For en fantastisk kortsiktig løsning tenker jeg. Hvis du ønsker å spare penger burde ikke dette være riktig mann å kvitte seg med. På kort sikt kan det sikkert lønne seg. Men på lang sikt da? Det kan da umulig være en god løsning?

Finanskrisen har jo slått til i Tippeligaen for fullt. Det kan nesten se ut til at den rammer fotballen hardere enn samfunnet ellers til tider. I avisene kan jeg lese mindre og mindre om finanskrisen i nyhetssidene. Mens i sportssidene derimot, der flyter det over av krisestoff. Jeg leste et sted at Norge var det kapitaliserte landet i verden som hadde taklet krisen best, og fått merke det minst på kroppen. Men det gjelder tydeligvis ikke rundt om på norske Tippeligastadioner. Uke etter uke kommer det saker om at spillere må kutte lønninger, klubber må låne penger for å betale lønn osv. Det ser aldri ut til å ta slutt. Personlig er jeg ikke så sikker på om det er finanskrisen som har nådd fotballen. Jeg tror bare det er den berømte ”bobla” som har sprukket. I mange år har prisnivået på norske spillere vært kunstig høyt. Spillerlønningene har vært alt for høye, og det har vært en enorm interesse rundt Tippeligaen. En dag måtte jo oppgangstidene i norsk fotball snu. Og den dagen kom altså en eller annen gang i vinter. Jeg har ingen nøyaktig dato, men en gang i vinter var det. Ringvirkningene merkes enda, og kommer til å merkes til sesongslutt, og kanskje lenger. Men nøyaktig hvor lenge kan ikke jeg bedømme. Til det er mine økonomikunnskaper, og ferdigheter som spåmann for dårlige.

Men tilbake til saken om Brann. Klubben sier at det er andre personer i trener-teamet som har overtatt oppgavene spillerutvikleren hadde. Og det er en ting, men det var vel en grunn til at han ble ansatt? Det var vel en plan at han skulle utvikle spillere vil jeg tro. Nok en gang viser etter min mening norske klubber svakheter når det gjelder spillerutvikling. Spillerutvikling må da være det viktigste området å satse på når økonomien er dårlig? Få fram egenproduserte spillere som ikke krever latterlig høye årslønner. Spillere som ikke koster 10 millioner i overgangssum. Spillere som vil blø for drakta og setter klubben foran seg selv. Og ikke minst. Spillere som publikum liker. For det er jo et faktum at publikum verdsetter lokale og trofaste spillere mer enn en innkjøpt middelmådighet. Det er bedre at middelmådigheten er lokal og har framtida foran seg, enn at han er 34 år og kommer fra Latvia. Vålerenga har skjønt det, og satser på unge spillere. De tenker langsiktig. Selv om det fortsatt er spillere der som begynner å bli veldig rutinerte, så er det en god blanding mellom ungt og gammelt. På Lerkendal har de også gjennomført et generasjonsskifte. Men de har ikke like mange norske spillere. Det er mange unge spillere, men litt for få nordmenn etter min smak. Grunnen til at trønderne ikke har like mange nordmenn som under glansdagene er at prisnivået har vært for høyt. Prisen har ikke stått i stil med kvaliteten. Lillestrøm har også satset mye på ungt i år. Delvis fordi økonomien har tvingt dem til det, og delvis fordi Henning Berg sin filosofi går på å få fram unge spillere. Så det finnes håp, men da må ikke klubbene kaste spillerutviklerne sine på dør. Da må det satses på å utvikle de unge spillerne.

Vil til slutt ta med at Rosenborg sitt juniorlag denne helga spiller turnering i Nederland. Og Resultatene til nå må sies å være akseptable. Seier mot Real Madrid og Watford, og tap mot AZ Alkmaar gjør at de mandag spiller semifinale mot Ajax. Dette er en prestisjetung turnering, med høyt nivå og du kan lese mer om den her. Så som sagt, det finnes håp. Vi må bare tørre å tro og satse på det.

Hans

Foto: Ryu Voelkel

Det er på regntunge dager jeg savner å spille fotball. Den friske herlige lufta. De susende sklitaklingene. Farten ballen får i det våte gresset. Skruknotter som river opp gressteppet. Ja, det er på regnværsdager det er herlig å være fotballspiller.

På grunn av totalt fraværende tekniske ferdigheter og ødelagte bein har jeg lagt fotballskoene på hylla. Men enkelte ganger må jeg si jeg får den berømte kriblinga i beina. Jeg skjønner at fotballspillere har problemer med å legge opp. Det er ikke lett å gi slipp på noe man elsker så høyt. Og  derfor kan jeg bare tenke meg hvordan det er for spillere som har spilt på høyt internasjonalt nivå. De har opplevd så mye, men må en dag legge opp. Det tror jeg er en tung dag. Personlig er vel min største triumf på en fotballbane å spille om kretsmesterskap i en alder av 15, og en og annen turnering her og der. Men selv om jeg aldri var best, eller god i det hele tatt, så var det moro. Og det er det det handler om, er det ikke? Å ha det moro. Selv om du spiller for Manchester United, AC Milan eller Barcelona, så spiller du for å ha det moro.

Men nå skulle ikke jeg bruke dette innlegget til å skrive om de store stjernene eller andre ting, som f. eks Champions League finalen som nærmer seg. Nå skulle jeg skrive om hva som er så herlig med regnværsdager. Det er ingen ting som er bedre enn å løpe ut på en gressbane en tidlig høstdag. Regnet har de siste to timene gjort banen myk og fin, og skruknottene graver seg ned i bakken. Lukta av den friske rene luften etter et regnfall er heller ikke å forakte. Og det er jo på regnværsdager at selv dårlig trente spillere kan føle seg som Haile Gebreselassie. Da tenker jeg ikke på at underlaget suger kreftene ut av deg. Nei, da er det den herlige luftfuktigheten som gjør det så lett å puste jeg har i tankene. Men nå må jeg ikke glemme det beste av alt oppe i denne kondisjonsrusen. Sklitaklingene. Det er jo umulig å komme for sent inn i en takling. Og hva er vel bedre for en forsvarsspiller, enn å sette inn den perfekte taklingen på han angriperen som har runda deg tre ganger? Du rett og slett feier han over ende, og han tørr aldri å runde deg igjen. Men du har ikke gjort noe ulovlig. For du var på ball lenge før du tok mannen. Sånn jeg opplevde mine fotballkamper fra høyre back, var det den ultimate fotballopplevelse.

Ja, for det er på regnværsdager det er herlig å være fotballspiller.

Hans

Jeg og mange andre har flere ganger fokusert på talentutvikling i Norge. Grunnen til at jeg har gjort det er enkelt og greit at det har kommet litt for få unge norske spillere som i løpet av få sesonger  blir profiler i Tippeligaen. Selvfølgelig er det noen, men jeg syntes det er for få, og jeg mener forbundet gjør for lite for å oppfordre og utfordre Tippeligaklubbene på dette området. Men i dag var jeg så heldig at jeg fikk en vekker. Mitt syn på norsk fotballs framtid ble plutselig litt lysere. Hva som fikk opp øynene mine? En småguttkamp på Lena Kunstgressbane mellom Skreia og Gran.

Hvor vil han nå, tenker du sikkert, og det skjønner jeg godt. På en måte er det er vel ikke akkurat det mest åpenbare stedet at lyset plutselig tennes. Men på en annen måte, så er det faktisk det mest åpenbare stedet. Stedet jeg selv har spilt fotball i yngre år er et godt sammenligningsgrunnlag. Og at det laget jeg selv spilte smågutt for spilte, med den samme treneren som jeg selv hadde på samme nivå gjør for meg grunnlaget bare enda bedre. I dette innlegget skal jeg ikke ta for meg toppfotballen, men grunnsteinen til toppfotballen – breddefotball. Uten bredden hadde vi ikke fått toppspillerne. Det er i de små klubbene som aktiviserer hundretusner av barn hver uke grunnlaget legges. Og i disse klubbene ser det ut til å ha gått fremover, vertfall i min klubb.

Nå frykter kanskje du at jeg baserer denne saken på bakgrunn av bare en kamp, og da kan jeg berolige deg. Jeg har sett en del kamper i aldersbestemte klasser de siste årene. Ja, faktisk har jeg til og med dømt kamper for 10-12 åringer for bare et par år siden, og jeg tenkte over de samme tingene den gangen som under dagens småguttkamp. Denne ene kampen jeg så i dag bare minnet meg på ting jeg har lagt merke til tidligere.

Dagens yngre fotballspillere er jevnt over MYE bedre fotballspillere enn bare noen år tilbake i tid. Først og fremst teknisk. Jeg husker da jeg selv spilte fotball som 14-åring, og hvilket nivå spillerne på mitt lag jevnt over lå på teknisk. På smågutt den gangen var det en del ting som gikk igjen på de fleste lag. Det var ALLTID minst en stor og sterk midtstopper, og denne midtstopperen var veldig ofte kaptein på laget. Hovedansvaret til denne midtstopperen var å kline til i duellene, og feie den lille raske spissen ut av banen. Når midtstopperen fikk tak i ballen var det å kvitte seg med den så fort som mulig. Og for ikke å dra ut dette mer enn nødvendig, så skal jeg nevne en ting til som var en fast gjenganger. En rask spiss som løp fra alle, og stort sett klarte å få ballen i mål.

Under dagens kamp så jeg noe annet. Jeg så spillere som ikke lot seg stresse av å ha ballen i beina. Spillere som hadde en tanke bak pasningen sin. Spillere som turte å holde på ballen, og som turte å slå de vanskelige pasningene. De gangene disse pasningene ikke nådde fram var det ikke kjeft å få, men heller oppmuntrende ord for å prøve igjen senere. Videre vil jeg trekke fram spillernes evne til å løfte blikket, og spille ballen videre så fort som mulig. Antall sekunder som ballen er i beina til hver spiller er adskillig kortere enn for bare noen år siden. Generelt er teknikken bedre, og en siste ting jeg vil nevne er skuddene. Da jeg var 15 år var det veldig mye enten eller. Man klinte til og håpet det beste. I dag så jeg spillere som visste hva de gjorde, og som visste hvordan de skulle gjøre det.

Tydeligvis har det skjedd ting, og godt er det. Og heldigvis har ting skjedd i de små klubbene, hos de yngste spillerne. For det jeg så i dag er ikke gjort på et år. Det er ferdigheter det tar tid å trene opp, og jo tidligere basisferdighetene er gode, jo tidligere kan man utvikle dette videre og til slutt ende opp med gode fotballspillere. Personlig syntes jeg det ser ut til at trenerne for yngre fotballspillere i dag sitter på bedre kunnskap om teknisk trening. I ung alder er tross alt det viktigste, bortsett fra å ha det moro,  teknisk trening. Å lære basisferdighetene riktig og trene mye på det er uvurderlig. I stede for å bruke hele treningen til å spille på stor bane med to lag så må det trenes teknisk. Det taktiske kommer av seg selv i kampene, og man får nok taktisk trening ettersom man blir eldre.

Ikke missforstå meg, det er fortsatt en stor jobb å gjøre i norsk fotball. Men jeg syntes ikke vi skal bruke alt for mye energi på å sammenligne oss med andre nasjoner. Det vi må bruke energi på i norsk fotball er å konsentrere oss om våre egne barn, og gjøre det vi kan for at forholdende skal ligge så godt til rette som mulig for dem. Selvfølgelig må barna være interessert selv, og ha lyst til å trene på egenhånd. Men når basisferdighetene er tilstede i ung alder er det mer motiverende å drive på egenhånd på løkka. Da kan de bruke tiden på løkka til å videreutvikle ferdighetene dine. I stede for å lære seg å slå en innsidepasning i en alder av 14, kan de trene på å føre ballen, finter og ikke minst skudd. For det som er morsomst å gjøre på løkka er tross alt å finte de andre barna ut av banen, og ikke minst skyte best.

Her er jeg forøvrig veldig spent på deres meninger, da jeg ikke ser alt som er av yngres kamper i landet!

Hans

Det egyptiske fotballforbundet går nye veier for å få frem egne, gode målvakter. Fra neste sesong vil det være forbudt å ha keepere som ikke er fra Egypt. De vil tvinge fram en bedre utvikling av egne målvakter, og ser seg derfor nødt til å forby utenlandske målvakter. Dette vil tvinge klubbene til å dyrke fram egne keepere, og de tror på sikt at dette vil føre til bedre egyptiske keepere.

Da jeg leste dette ble jeg rett og slett glad. Det her må jo være veien å gå for Norge også tenkte jeg. Ikke bare på keeperplassen, men på alle plasser. Å sette begrensninger for antall utlendinger, og samtidig stille krav til at et visst antall av spillerne skal ha vært i klubben i minst 3 år før fylte 20 f.eks. Jeg ønsker ikke å komme med noe antall spillere som skal være norske i klubbene osv, men jeg ønsker en debatt som fører til handling. For at det norske landslaget igjen skal kunne hevde seg må den norske ligaen preges av norske spillere. I mitt innlegg om TV-avtalen foreslår jeg også at penger fra denne avtalen bør premiere klubber som satser på talentutvikling, og det står jeg for.

Jeg vet ikke, men jeg tror tilskuerne i Norge helst vil se norske spillere, og noen utlendinger som kan sette prikken over i-en. Norsk fotball vil aldri bli veldig vakker, eller veldig stor. Selv om Rosenborg i sine beste år klarte dette, tror jeg det er veldig vanskelig å gjenskape i dag. Og når vi er inne på det Rosenborg-laget. Det var bare nordmenn. Borteseieren mot AC Milan på San Siro ble vunnet med kun nordmenn på banen, og de fleste var trøndere. Akkurat dette gjorde at stort sett hele fotball-Norge syntes dette var morsomt.

Dette er bare noen tanker, og noen få sider av saken, men jeg tror norsk fotall har godt av å få i gang en debatt, og den debatten bør føre til noen tiltak. For noe må gjøres med talentutviklingen i Norge, og det må skje ganske snart. For selv om enkelte klubber satser i større grad på unge nordmenn, så må flertallet av klubbene jobbe hardere for å få fram spillere selv. Pengegaloppen i norskfotball har roet seg veldig bare dette året, og det vil på sikt tvinge frem satsing på egenutviklede spillere og mer langsiktig tenking.

Hans

Jeg har forresten <a href=”http://bloggurat.net/minblogg/registrere/b9c6464e704c01b63c310bcee5a1b57d79d5458f”>presentert bloggen min</a> på Bloggurat.

For meg framstår Rosenborg som et lag med vinnermentalitet og lagånd. De vil vinne. Rosenborg skal tilbake til toppen av norsk fotball, og det ser man på dem. Duellene i egen 16-meter blir vunnet i år, mens de i fjor ble tapt. Sjansene i år omsettes i mål, i fjor ble det ikke noe mer enn en sjanse. Jeg er helt enig i at Rosenborg ikke spiller like god fotball pr. dags dato som de gjorde under Eggen for 10 år siden, og jeg er enig i at de ikke skaper flust av målsjanser hver eneste gang. Men det er veldig urettferdig å sammenligne årets utgave med det beste fotballaget norsk klubbfotball har sett noen sinne. For meg ser det ut til at trønderne endelig har funnet en trener de har troen på, og han får gjøre det han mener er best, helt på sin egen måte. Det viktigste av alt er tross alt å vinne fotballkamper, fint spill kommer for meg i annen rekke. I bunn og grunn er det antall poeng som teller, ikke antall hælspark, utsidepasninger, målsjanser og tuneller.

Mange gjør et stort nummer ut av at Rosenborg ikke har vunnet mer enn to av fire hjemmekamper, og at spillet har vært heller dårlig. Og begge deler er sant. Men så kan man se på hva slags lag Rosenborg har møtt på Lerkendal. Alle fire motstanderne har lagt seg bakpå og kun vært ute etter et poeng. Det er veldig vanskelig å spille ut et lag som er godt defensivt organisert, og som alltid har 10 mann ”på riktig side.” Likhetene mellom Chelsea sin defensive organisering og disiplin i bortekampen mot Barcelona, og Rosenborgs motstandere på Lerkendal er påfallene. Men selv om de møter en forsvarsmur så prøver de. De leter etter hullene i muren, de søker fremover. Det er ikke alltid like lett å bryte seg gjennom, men de har gjort det nok ganger til at de leder serien ubeseiret etter 7 serierunder. Det er noen år siden Rosenborg gjorde det sist.

Og sist men ikke minst. Årets utgave av Rosenborg vinner på de dårlige dagene. De vinner ”møkkakampene” og krigene. Det å vinne en kamp som  Hamrèn anser som den dårligste kampen under hans ledelse sier ganske mye.  Årets Rosenborglag ser ut som Brann for to år siden, og Stabæk i fjor. Om ikke like fintspillende hver gang, så har de marginene med seg. De vinner de viktige duellene, og scorer på sjansene sine.

Hans

Selvfølgelig er det fortsatt noen som opptrer som menn, men det blir ferre og ferre. For hvert år så dukker det opp fler og fler spillere som er veldig glade i å sutre, klage, filme og ellers falle veldig lett. Jeg har brukt sammenligningen før, og jeg bruker den igjen. Veldig mange fotballspillere ser ut som skuespillere fra gamle amerikanske western-filmer. Beina forsvinner bemerkelsesverdig fort under dem. Jeg skal ikke ta noen i forsvar, eller angripe enkeltspillere for den sags skyld, jeg bare konstaterer at fotball for meg ser mer og mer pinglete ut. Ikke at det nødvendigvis bare er negativt, for fotballen har utviklet seg positivt på mange måter de siste årene. Men det blir litt feil å si at fotball er for menn når både hans egne og andre lag sine spillere oppfører seg som noe helt annet uke etter uke.

Karriereødeleggende taklinger er vel ikke noe noen ønsker, og det er noe som nesten ikke skjer lenger. Men det har vært en del av fotball å skade seg stygt på grunn av hodeløse taklinger i alle år. Filming og andre tjuvtriks har forøvrig også vært det, men det har blitt mye mer vanlig de siste årene, i motsetning til stygge taklinger. Personlig vil jeg heller se en skikkelig grisetakling, enn spillere som kaster seg som om de blir skutt så fort noen beinflørter litt med dem.

Jeg ser med forventning fram til at Hiddinks menn går foran med et godt eksempel, og oppfører seg som menn mot Fulham til helga.

Hans

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/b9c6464e704c01b63c310bcee5a1b57d79d5458f

Jeg har nesten alltid ledd litt av fotballspillere som klager på tett kampprogram. De store klubbene spiller rundt 80 kamper i løpet av en sesong, og sesongen varer fra slutten av august til slutten av mai. I løpet av ca 9 måneder spilles det altså 80 kamper. Det blir ca 10 kamper i måneden, og 2-3 kamper i uka. Og dette er uten landskamper. Ja det er et tett program, men her vil jeg sammenligne litt med ishockey. Hvis vi tar for oss NHL som er den beste ligaen i verden, med de samme tilrettelagte forholdene og mulighetene som de største fotballigaene i verden. Der spilles det 82 kamper i grunnspillet, som varer fra september til slutten av april. Etter det kommer sluttspillet, og for å gå hele veien der må du gjennom 20-30 kamper til. Da er vi på over 100 kamper i løpet av en sesong som er omtrent like lang som fotballsesongen (sluttspillet er ferdig i juni). I NHL er det ingen som klager på tett kampprogram. Det er en del av det å spille for et av de største lagene å spille så mange kamper. Det skal rett og slett være slitsomt å bli best, og det er ingen lette veier til suksess, kun hardt arbeid. Nå skal det selvfølgelig nevnes at en hockeykamp varer i 60 minutter, men det er 60 minutter effektiv spilletid. Jeg tviler på at det er noe særlig over 80 minutter effektiv spilletid i fotball, og  fotball har ikke like fysisk spill som ishockey.

Så klart er det vanskelig å sammenligne to idretter som egentlig er så ulike, men jeg har spilt både ishockey og fotball selv, og merket at belastningen av å spille en hockeykamp og en fotballkamp er omtrent den samme.

Det er mange ting som spiller inn på hvor lang tid det tar for kroppen å restituere. Reise, søvn, kosthold osv, men hvis du ønsker å være en del av de beste må man gjennom det. Min teori er at hvis managere, trenere og spillere hadde brukt litt mindre energi på å henge seg opp i et tett kampprogram, og heller jobbe med noe de får gjort noe med hadde det ikke vært et problem. For det er det det er for mange av dem, et problem. Personlig hadde jeg bare sett på det som en utfordring. Man driver jo med fotball for å spille kamper, gjør man ikke?

Hans

Hele kampen igjennom survet og klaget Ronaldo på dommeren, forøvrig noe som er typisk Ronaldo i de kampene han er svak selv. I perioder var han mer opptatt av å bruke energi på dommeren enn å spille fotball. I går kan Ronaldo rett og slett betegnes som en sutrete 2-åring.

Men det som faktisk er det beste med hele hendelsen, det er at dommeren i etterkant gjør narr av Ronaldo. Og det skal han få lov til. Dommerne må tåle i overkant mye kritikk og drittslenging, og da skal de få lov til å ta igjen. Etter en perfekt kamp har du faktisk lov å være litt ”høy på pæra” og komme med noen små kommentarer. Selvfølgelig er det ikke bare positivt, for dommeren skal være nøytral, men i dette tilfelle var det faktisk greit. Ronaldo har ikke vondt av å få litt pepper tilbake, og egentlig tror jeg ikke han bryr seg om det i det hele tatt. Til det er egoet alt for stort.

I stede for å bruke energi på dommeren, både underveis og etter kampen kunne Ronaldo brukt tid på sitt eget spill. Det er ikke første gangen i år at portugiseren bruker mye krefter på å sutre til dommeren. En del ganger blir han faktisk tatt, men han faller veldig lett i veldig mange situasjoner, og da vinner du ikke veldig mye sympati hos dommerne. For meg er det merkelig at en som i utgangspunktet har så god balanse klarer å falle så lett så ofte.

Skulle ønske Ronaldo kunne kutte ut all sutringa og tøvet, og heller konsentrert seg om å spille fotball. For når han har fokus på å spille fotball er det ingen i verden som er bedre.

Hans

Grunnen til dette er at det er så utrolig mange Manchester United fans rundt meg hele tida, og maset blir så konstant at jeg bare må få blåst ut noen ganger. Det er kanskje ingen i hele verden som er enig med meg, og det er helt greit, men Ronaldo er ikke noe bedre enn Berbatov hva gjelder å slite og blø litt for drakta mener jeg. Nå skal jeg ikke gudedyrke de spillerne som gjør det alt for mye, men det burde gå an å ofre litt noen ganger i året i det minste?

Det er flere grunner til at jeg mener Ronaldo ikke er noe bedre enn Berbatov på en del områder, men det jeg vil er å se om det er mulig å dra av skylappene på noen Man Utd supportere, og endelig få muligheten til å kritisere Ronaldo litt.

For det første, sier alle at Ronaldo er midtbanespiller, og at det derfor er så imponerende med alle målene. I mine øyne skal en midtbanespiller jobbe like mye defensivt som offensivt. Det er vel noe Ronaldo aldri har gjort, han har vel knapt et defensivt løp i snitt pr. kamp. Jeg har ingen problemer med at Ronaldo ikke jobber defensivt, men for meg fremstår Ronaldo som en ren angrepsspiller, og ikke en midtbanespiller som så mange skal ha det til. Han jobber ikke akkurat skjorta av seg han heller. Berbatov derimot er spiss. Han skal spille helt foran han. En spiss må ikke være som Rooney og være like mye rundt egen 16-meter som motstanderen sin. Selv om det sikkert er fint at en spiss løper mye så er det litt bakvendt i Manchester. Den ene spissen der har mer eller mindre tatt over en av midtbanespillerene sine oppgaver, men det fungerer bra.

For det andre har Ronaldo en tendens til å falle veldig lett, noe Berbatov ikke gjør. Ronaldo faller lett, sutrer og klager fordi han ikke får frispark. Hvis den guttungen vil unngå å bli taklet hardt må han gjøre litt som Rooney og kline til i noen dueller. Markere seg litt. Han prøvde vel forøvrig på det i midtuka nå, men da måtte han ha behandling fordi han skadet seg selv når han skulle takle motspiller. Mange ting har forandret seg i England, men backspillet til de engelske spillerne har ikke det. Der er det bare et mål, hindre motspillerene å komme forbi, koste hva det koste vil. Så Ronaldo, klin til, få et gult kort eller to for et par stygge taklinger i stedet for gule kort for å filme og rive av deg trøya. Te deg som en mann, og ikke en bortskjemt drittunge. Forøvrig er ikke Berbatov kritisert for dette.

Ikke missforstå meg, Ronaldo er en god fotballspiller. Men han er ingen Gud han heller, han er faktisk ikke så mye bedre enn kritiserte Berbatov på de områdene som kritikken har kommet på. Er vel ikke all verden av uttelling på hverken de frisparkene eller de fintene til Ronaldo i år heller? Så vær så snill og ro ned det Ronaldohysteriet litt, og sett pris på det Manchester United vinner ligaen på i år, et velfungerende lag.

Hans

Ikke det at de ikke har lov til å falle, men de kan holde seg til å falle når noen er nær dem. Forventingene mine er ikke at jeg med dette innlegget skal få slutt på alt som er av filming i fotballen, såpass realistisk skal jeg være. Men jeg har bare et behov for å få ut tankene mine angående filming. Fotball har for meg gått fra å være en idrett for utøvere med litt bein i nesa, som tåler en trøkk, til å bli en idrett for utøvere som snart ikke tåler at noen takler dem rent en gang. Så fort noen stikker ut foten, eller rører ved en motspiller på andre måter som får spilleren i ubalanse så er det om å gjøre å få kastet seg ned på teatralsk vis. De faller omtrent som en som blir skutt i en amerikansk westernfilm fra 60-tallet, og for meg ser det omtrent like overbevisende ut.

Det verste er forøvrig ikke de som faller litt lett når noen rører ved de dyrebare beina dems. Det verste er når de kaster seg ned uten at noen rører dem. De som faller bare fordi de ikke har tekniske ferdigheter eller baller nok til å prøve å komme seg forbi. For meg framstår dagens fotballspillere som pingler og jålebukker som tåler mindre enn en volleyballspiller hva gjelder kroppskontakt. Selvfølgelig gjelder ikke dette alle, men det gjelder fler og fler. Kan ikke være helt uten grunn at kommentatorene bruker veldig mye tid på å henge seg opp i spillere som f.eks stripser et kutt i panna, for så å spille resten av kampen. Filming har utviklet seg til å bli en ferdighet, og det er ikke rart dommerne lar seg lure av skuespillerne, for enkelte fotballspillere er meget gode skuespillere.

Da jeg var yngre var det alltid italienerne og sør-amerikanerne som filmet og la seg lett. Alle andre nasjoner så på dem som juksemakere. Men i dag er det ingen nasjoner som er verre enn andre. Til og med engelskmennene, som for meg har framstått som ærlige fotballspillere har tatt til seg denne delen av spillet. Noe annet ville forøvrig vært rart, i og med at det bare kommer fler og fler utlendinger til den engelske ligaen, og de helt sikkert påvirker engelskmennene i negativ retning. I dag finner man kanskje de som er verst til å kaste seg i nettop Premier League. Jeg forventer ikke at fotballen skal stå stille og ikke utvikle seg, men denne utviklingen er negativ og trenden må snus hvis fotball skal nevnes i sammenheng med kroppskontakt i fremtiden.

I kategorien filming kommer også det å ligge nede, selv om man ikke er skadet, av en eneste grunn, å dra ut tida. Først faller man fordi noen beinflørter litt, for så å bli liggende nede og vri seg i ‘’smerte.” Lagets lege kommer stormende til for å hjelpe, kaster seg ned med is-sprayen og bruker den bedre enn en erfaren tagger. Spilleren kommer seg etter en god stund på beina, halter av banen, og i det sekundet spillet er i gang står han å vifter med armene slik at dommeren kan slippe han innpå igjen. Og når han er tilbake på banen er han plutselig frisk som en fisk, selv om det bare sekunder tidligere kunne se ut som om han var skutt i beinet.

Avsluttningsvis vil jeg skrive et par ord om noe som kommer i samme bås som filmingen. Ja, du gjettet riktig. Sutring. Om filming er ille, så er kanskje sutring, om mulig, enda verre. Kan jeg være så snill å slippe bilder av spillere som ser mot dommeren som en 3-åring som ikke får viljen sin. Det er lov å bli forbannet når man ikke får et frispark man kanskje skulle hatt, men det må da være mulig å oppføre seg som voksne og ikke som barn.

Hva mener du om dagens fotballspillere? Er de mer pinglete og framstår uten bein i nesa sammenlignet med for noen år tilbake?

Hans

Men nå er det nok om dette enkelttilfelle, det gjør meg bare kvalm å skrive om det. Det jeg vil skrive om er klubbtilhørighet, eller rettere sagt, mangel på klubbtilhørighet. Hendelsen jeg har trukket fram er bare en av mange tilfeller. Vi har jo i Norge den siste uka hatt et annet tilfelle som viser mangel på lojalitet og klubbtilhørighet, og det jeg snakker om er Marek Sapara. Slovaken som spiller for Rosenborg å har gjort dette siden 2006 har gått ut i media og fortalt at han ikke vil forlenge kontrakten med Rosenborg. Han ønsker seg nye utfordringer sier han. For det første vil jeg nevne at han egentlig ikke har mestret utfordringen Rosenborg enda. Høstsesongen 2006 var han stabilt god, og var en veldig viktig årsak til at seriegullet havnet på Lerkendal, men etter dette har han vært veldig ustabil. Innledningen på årets sesong har vært bra, og han har til og med fått æren av å bære kapteinsbinnet i en kamp, men han har fortsatt mer å bevise på Lerkendal før han er aktuell for en større klubb enn Rosenborg. Problemet mitt er ikke at han ønsker nye utfordringer, for når han kom visste jeg at han alltid ville ønske seg til en større liga. Problemet mitt er at han ikke kan skrive ny kontrakt med klubben, slik at klubben får igjen en akseptabel sum for han, og ikke minst at dette blir et medieoppslag er problemet mitt. Når du får tillit som kaptein må du ha vist gode holdninger også utenfor banen, og det bør være en ære å spille med dette binnet. Rosenborg har også gitt han muligheten til å vise seg fram i Europa, og det var de som ga han muligheten til å komme til et bedre utstillingsvindu enn den Slovakiske serien. Alle disse tingene burde tilsammen ha gitt spilleren så mye at han følte en viss tilhørighet og lojalitet ovenfor klubben,vertfall nok til at han skrev under en ny kontrakt så klubben fikk litt igjen for han. Men det er ikke tilfelle, og man kan ikke forvente noe som helst av sånne type spillere. De er kun ute etter å tjene gode penger, og å utnytte klubben de kommer til slik at de kan komme til en annen klubb som gir han enda mer penger. Etter min mening bør Sapara plasseres på tribunen til han skriver ny kontrakt, selv om det kanskje vil svekke laget på kort sikt. En spiller som ikke ønsker å være i klubben og som driter i om klubben får noe igjen for han burde ikke få muligheten til å spille fotball. Han har faktisk uttalt at han elsker Rosenborg, men jeg må si jeg mangler bevis på det. Hvis han elsker Rosenborg så høyt som han gir uttrykk for så skjønner jeg ikke hvorfor han vil bort i utgangspunktet, og jeg skjønner vertfall ikke at han da ikke ønsker å gi noe tilbake til klubben. Nå ble det veldig mye om Sapara, som bare er et av veldig mange eksempler, men han er et godt eksempel.

Et eksempel på en type spillere som det er alt for mange av. Spillere som kun er ute etter egen gevinst, og innerst inne blåser i hvordan det går med laget og klubben ellers, så lenge de kommer opp og fram.

Hans