Foto: Anders Vindegg Det er opp til UEFA og Platini og bestemme om Norge får EM sammen med Sverige i 2016

Ja, i dag skal det altså bestemmes hvilke norske byer som skal få lov til å arrangere fotball-EM i 2016 om Norge og Sverige får det. Og det skal visstnok være ”mye bra” i søknadene i følge Roger Solheim. Så det blir spennende å se. Jeg tror vel egentlig det er ganske opplagt hvem som får tildelt et eventuelt EM. Men jeg skal ikke si noe sikkert. Det har kommet mye rart fra fotballforbundet sin side før, så ingen ting vil overaske.

Når det er sagt, så er det egentlig bare tre av de fem som for meg virker aktuelle. En av de tre byene må bygge stadion med kapasitet på 40.000, og de to andre må minimum ha 30.000. Som kjent skal det bygges ny storstue i Oslo med kapasitet til 50.ooo. Tilbake til de fem søkerbyene. Nå er det heldigvis ikke jeg som skal ta avgjørelsen og bestemme hvilke tre av de fem søkerbyene som skal få status som EM-by. Men når det er sagt har jeg ganske klare meninger om hvem det burde bli. Personlig mener jeg Trondheim, Bergen og Stavanger er de dessidert beste alternativene. Hvorfor skal jeg komme tilbake til når jeg nå skal ta for meg en og en søkerby.

Bodø
Vet jeg kommer til å få mye pes for dette, men Bodø har jo rett og slett ikke kapasitet til et sånn arangement. Å utvide Aspmyra til 30.000 vil være noe av det mest hodeløse som har skjedd på stadionfronten i fotball-Norge noen sinne. I år har Bodø/Glimt hatt ca. 4200 tilskuere i snitt på sine hjemmekamper. Mens snittet i fjor var på 5500 i en sesong der laget ble nr 4 i serien. Det vil altså si at det er 24.500 plasser for mye i forhold til snittet. Den kampen som trakk flest tilskuere i fjor hadde 7400 besøkende. At de i det hele tatt tenker på å bygge en stadion som tar 30.000 er for meg uforståelig. Men etter det jeg har skjønt er planen at deler av stadion skal bygges midlertidig til selve EM-sluttspillet. Noe som for meg gjør det hele enda mer håpløst. Hva er vitsen med å bygge en midlertidig stadion? Jeg tror ikke akkurat det er en tanke UEFA liker. Det er tross alt de som skal bestemme om vi får dette mesterskapet. Skal vi ha noen som helst sjans til å konkurrere med de andre nasjonene nytter det ikke å komme med midlertidige løsninger av sånne dimmensjoner. Så stadionbiten alene er for meg nok til at Bodø IKKE skal få EM.
Men nå har det seg sånn at det ikke bare er stadionkapasitet som teller ved en EM-søknad. Hotellrom og infrastruktur er selvfølgelig også viktig. Nå vet ikke jeg hvor mange hotellrom det er i Bodø i dag, men jeg nekter å tro det er nok. Så da må det jo også bygges hoteller. Skal dette gjøres på samme måte? Finne en midlertidig løsning som skal demonteres når mesterskapet er over? Nei, det blir rett og slett for dumt.

Lillestrøm
Jeg begynner med stadionfasiliteter her også. Kan lese på VG sine sider at mye tyder på at Lillestrøm får tildelt en av plassene. Dette på grunn av at de skal bygge et stadion som tar 40.000 tilskuere. Men igjen, hva i all verden skal Lillestrøm med en så stor stadion? I årets sesong har klubben et snitt på 8300 tilskuere. I fjor lå det på 8700. På det meste i fjor hadde de ca. 11.500 mennesker innenfor stadionportene. En stadion som tar over 30.000 mer enn de har i snitt på hjemmekampene sine? Nei, det blir for dumt. I utgangspunktet er det ikke noe vits i å bygge en stadion som tar 40.ooo for noen norske klubber. Men i og med at noen må gjøre det, så for all del, ikke la det bli Lillestrøm. Om det skjer kan vi risikere og ha fire stadioner som tar over 20.000 i Oslo-området innen EM, (Ullevaal 25.000, den nye landskamparenaen 50.000, ”Nye Åråsen” 40.000 og Vålerengas nye stadion ca. 20.000). For meg ser det ut til at det er minst to for mye. I og med at det må bygges en stadion med kapasitet på 50.000 til et evt EM, så er det naturlig at den ligger i Oslo. Da trengs det ikke en med kapasitet på 40.000 bare minutter unna. Oslo-folket går jo ikke på fotballkamp uansett.
Når det kommer til hoteller og infrastruktur kan jo også dette faktisk bli et problem. For to stadioner betyr to gruppespill. To gruppespill betyr dobbelt så mye spillere, supportere, presse osv. Da kan man fort risikere at kapasiteten i Oslo og omegn er sprengt. Om det skulle skje at f.eks England og Tyskland havner i hver av de to gruppene. Da har Oslo et problem. Dette er land som trekker enorme mengder med supportere, og jeg tror ikke Oslo vil kunne takle to så store nasjoner, i tillegg til de seks andre.

Trondheim
Rosenborg er en klubb med en stor tilhengerskare, og tanken på et stadion som tar 30.000 er ikke så veldig fjern. Tanken på et stadion som tar 40.000 er fjernere, men ikke like håpløs som Lillestrøm. Det vil være 20.000 ledige plasser om vi legger de siste årenes tilskuersnitt til grunn. Men det virker mye mer naturlig med 40.000 i Trondheim kontra Lillestrøm. Mest naturlig vil 30.000 være, men det har seg sånn at Norge må stille med en stadion som tar 40.000. Og da er det jo mest naturlig at det er den klubben med det høyeste tilskuersnittet som har den arenaen.
Når det gjelder hotellkapasitet og infrastruktur så vil jeg vel tro at Trondheim er i nærheten, hvis de ikke alt er der. For meg er Trondheim kanskje det aller mest opplagte alternativet til å få tildelt et EM sammen med Bergen og Oslo.

Bergen
Også bergenserne er flinke til å møte opp på kamp. Det er norges nest største by, og et naturlig sted og arrangere EM. Brann trekker som sagt bra med folk, og er sammen med Rosenborg per dags dato den eneste klubben som vil kunne ha behov for et stadion som tar 30.000. Bergen er også det klareste alternativet til Trondheim når det kommer til en stadion på 40.000. Det vil bli noe i overkant stort, men langt mer naturlig enn både Lillestrøm og Stavanger.
Infrastrukturen og hotellkapasiteten i Bergen burde vel også være i stand til og takle et fotball-EM. Og også her vil vil slippe midlertidige løsninger. Bergen er som sagt norges nest største by, og da burde det være ganske opplagt at det er en by som har kapasitet til å takle et EM.

Stavanger
Den siste søkerbyen er Stavanger. Det er norges tredje største by om man regner Sandnes som en del av Stavanger, noe mange gjør. Viking er også en klubb som trekker mye folk, og klubbledelsen har tanker om en stadionutvidelse uavhengig av et eventuelt EM. 30.000 er nok noe urealistisk også for Viking, men fortsatt langt mer realistisk enn for Bodø/Glimt og Lillestrøm. Også her har det vært snakk om midlertidlige løsninger, noe jeg mener er drepen for et fotball-EM i Norge. Men det er kanskje nødvendig. Det som må sies i den sammenheng, er at det er mer aktuelt for UEFA å gå med på at èn tribunedel med 5-10.000 plasser er midlertidig. Sammenlignet med over halve stadion og 20.000 plasser.
Også Stavanger har erfaring med relativt store arrangementer. Ikke at sandvolleyball-VM er i nærheten av fotball-EM, men det er da noe. Dessuten er nok hotellkapasiteten i vestlandsbyen vesentlig større enn i Bodø. Kanskje er den stor nok per i dag til at det er realistisk med tanke på EM.

Til slutt vil jeg bare si at om Norge skal få et EM så må noen bygge for stort. Slik er det bare. Og jeg tror det mest realistiske vil være at noen har en midlertidig løsning for deler av stadion. Men at 50-75% av en stadion skal rives etter 5-6 fotballkamper er bare håpløst. At 10-15% taes ned igjen etter mesterskapet er ingen god løsning det heller. Men det er nødvendig om vi ikke skal oppleve halvfulle tribuner i Tippeligakampene. Med tanke på disse midlertidige løsningene skulle man kanskje ikke tro at Norge hadde noen sjans i det hele tatt. Og det er det ikke sikkert vi har heller. Det eneste som taler for et mesterksap i Norge og Sverige er det at UEFA-president Platini er en forkjemper for de små. Både i klubbturneringene og på landslagsnivå jobber han for at de små kan lykkes. For at fotballen skal overleve er den avhengig av at det ikke kun er de største nasjonene som arrangerer mesterskap og hevder seg. Konkuransen er knallhard, men det ser ikke helsvart ut heller. Det eneste som er sikkert er at det hadde vært fantastisk morsomt med et mesterskap på norsk jord.

EDIT:
Ja, nå ligger fasiten på bordet. Og det ble Trondheim, Stavanger og Lillestrøm, sammen med Oslo. Personlig mener jeg det er en skandale at Lillestrøm får status i stedet for Bergen, og hvorfor kan du lese over.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De siste dagene har det hersket en liten debatt blant spillere og trener i Tippeligaen. Jeg tenker ikke på hendelsen med Kjetil Rekdal og Eirik Bakke. Nei, jeg vil inn på Daniel Nannskogs uttalese. ”Det er bra for norsk fotball om Rosenborg vinner serien hvert år.” Mange, meg inkludert, tenkte nok at mannen må være gal som kan mene noe sånn. Men er han virkelig det?

Umiddelbart er jo selvfølgelig tanken at han er det. For rent underholdningsmessig er det antakeligvis drepen for norsk fotball. Tilbake til 90-tallet. Tiden da Rosenborg var overlegne og vant hvert eneste år. Da den eneste spenningen knyttet seg til hvem som skulle rykke ned, og hvor mange poeng Rosenborg skulle vinne serien med. Det var jo nesten bare kjedelig å følge med på Tippeligaen, fordi du visste hvordan det endte til slutt. Som Rosenborgsupporter gikk jeg nesten bare å ventet på høsten, slik at Champions League kunne komme i gang. Hvordan det var å holde med de andre lagene vet jeg ikke. Men sånn jeg har forstått de som holdt med de andre var det kjedelig og frustrerende. For de som ikke holdt med noen, men bare interesserte seg for fotball var det bare kjedelig. Hvis man ser litt på tilskuertallene fra den tiden, så var jo disse også lavere enn i dag. Folk reiser jo på fotballkamp for å få underholdning, og for mange er spenning da viktig. Når denne spenningen nesten ikke eksisterte så ble det jo ikke så interessant å reise på kamp heller. På slutten av storhetsperioden så man jo at forspranget ble mindre og mindre, og i 2004 skilte et fattig mål Rosenborg og Vålerenga på toppen av tabellen. Dette året begynte jo virkelig interessen for norsk fotball å øke igjen. Tilfeldig? Neppe. Året etter hadde TV2 og Canal Digital sikret seg tv-rettighetene til Tippeligaen for 1 milliard kroner. Norsk fotball var plutselig mulig å selge dyrt igjen, fordi interessen var så stor. Flere klubber så muligheter til å øke satsingen når friske penger kom susende inn i klubbkassene, og ambisjonene var høye.

Så over til det sportslige. Under Rosenborgs storhetstid på 90-tallet var ikke nivået på Tippeligaen generelt så høyt. Men nivået på seriens beste lag var desto høyere. Det ble mange store prestasjoner i Champions League, og Rosenborg satte Norge på fotballkartet. De slo flere virkelig store klubber, og de vant til og med gruppen sin et år. Flere spillere ble solgt ut i Europa for store summer, og mange av dem hadde vært innom Rosenborg. Men hva med klubbene bak Rosenborg? Joda, det var klubber der som lyktes også. Ikke i like stor grad. Men Molde var jo i gruppespillet, sammen med Rosenborg, i 1999. Flere norske lag stod for gode prestasjoner i UEFA-cupen, og landslaget presterte meget godt. Kort sagt kan 90-tallet oppsummeres med norsk fotballs moderne gullalder. Mye av grunnen til at flere norske lag lyktes i Europa, tror jeg var at det var mer stabilt da enn nå. Det var 3-4 lag som stort sett hvert år kjempet om plassene bak Rosenborg. Sånn sett var det et ”tetsjikte” på 4-5 lag hvert år som kjempet om de høyeste plasseringene. På den måten fikk også disse lagene jevnt med erfaring fra Europa-cupen, og kunne til slutt prestere akseptabelt der.
Til sammenligning har det etter Rosenborgs fall vært variasjon og ustabilitet. De som har vunnet det ene året har skuffet året etter. Hvilke klubber som har ligget på topp 3 har variert fra år til år. Og resultatene internasjonalt? De har nesten ikke vært eksisterende. Eneste er vel Rosenborg sin til nå siste sesong i Champions League, da de til slutt endte som nummer tre i ”dødens pulje.”

Så fire år etter at Rosenborg var borte fra tronen sitter vi her. Økonomien i Tippeligaen ser ut til å være totalt skakkjørt. Rosenborg er tilbake på toppen. Ustabiliteten ser fortsatt ut til å herje. Men Stabæk ser ut til å være litt på gang igjen. Kanskje kan de bli det første laget til å følge opp et seriemesterskap med en god sesong? Vålerenga og Brann ser også ut til å våkne litt mer til live. Noe jeg tror er viktig. De store byene, med de høye publikumstallene og store ressursene må prestere bra, om norsk fotball skal vokse. Og det som jeg ser på som det mest positive av alt til nå i år. Det er at avstanden mellom topp og bunn er stor. Fra tredjeplass til første plass under nedrykksstreken er det 12 poeng som skiller. Hvis jeg legger godviljen til kan jeg klare å finne en gruppe med bunnlag, en gruppe med lag midt på tabellen, og en gruppe med topplag. Slik burde det også være. Det aller viktigste er nok at det er de samme lagene som danner gruppen med topplag hvert år. Slik at disse lagene kan spille i Europa år etter år, og opparbeide seg erfaring der. Og ikke minst, tjene penger der. Nå har norsk fotball prøvd å leve av seg selv i 3-4 år, og det fungerer ikke. Sånn jeg ser det er det nødt til å være forskjeller i norsk fotball. Pengebruken kan ikke være lik alle steder. Noen har bare større ressurser enn andre, og slik må det være. Det er forskjeller i dag også. Men forskjellene er ikke store nok. Selvfølgelig vil det bli kjedeligere for de klubbene som år etter år havner midt på tabellen. Men for Tippeligaen som helhet tror jeg det er gull verdt med en gruppe av de samme lagene som hvert år danner topp 5-6. Da vil det sportslige nivået øke. Og spenningen og underholdningen for publikum vil bli ivaretatt. Det er en vinn-vinn situasjon. Kanskje vil vi igjen se norske lag som presterer godt i Europa? Og kanskje kan vi drømme om et landslag som presterer igjen?

Så tilbake til Nannskog sin uttalelse. Han har delvis rett. Med Rosenborg som seriemester hvert år vil de få muligheten til å kvalifisere seg til Champions League hvert år. De vil nok også greie å kvalifisere seg mange av gangene. Men han tar også feil. For det er ikke sunt for interessen at Rosenborg igjen blir like overlegne som de var. Det beste som kunne skjedd norsk fotball er at ting stabiliserer seg, og at de samme klubbene år etter år spiller i Europa. Hvis disse klubbene også ettervert klarer å prestere bra i Europa vil Norge få muligheten til å kvalifisere to lag for Champions League. Når spillerne da opparbeider seg erfaring fra et høyt nivå, vil de til slutt prestere på et høyere nivå. Og det hele ender opp med at flere lag, og flere spillere får spille på høyt nivå. Noe som igjen gagner landslaget. At norske lag og spillere presterer på et godt internasjonalt nivå, vil også gjør det enklere å selge spillere ut for høye summer. Om det er mulig å oppnå vet jeg ikke. Men jeg håper vertfall det. Drømmen for alle som er glade i norsk fotball må da være at minst et norsk lag hvert eneste år spiller Champions League. Og at minst 2-3 lag hvert år spiller Europe League, hvor minst et går videre fra gruppespillet.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

Som mange av dere sikkert har fått med dere er jeg Rosenborg-supporter. Og i den forbindelse er det en nytelse å følge Tippeligaen om dagen. Eller, det er egentlig ikke det. Etter dagens kamp mot Aalesund er det 10 poeng ned til nærmeste utfordrer. Luken kan bli redusert til 7 poeng i morgen. Men uansett. Det er langt ned. Roenborg har til nå ikke tapt en tellende fotballkamp i sesongen 2009. De ser bare sterkere og sterkere ut, og jeg, som mange andre, ser ingen klare utfordrere.

Men jeg skal ikke bruke dette innlegget til å snakke om hvor gode Rosenborg er. Eller til å komme med påstander om at de vinner både serie og cup. Selv om det ser veldig lovende ut. Så skal ikke jeg risikere å møte meg selv i en svingdør, som går i lysets hastighet uttpå høsten en gang. Foresten. Jeg møter heller den svingdøra. I stedet for å være like kjedelig som spillere og trenere som uttaler seg om fotball. Ja, det er viktig å ta en kamp av gangen. Ja, det er viktig å huske at det er en lang sesong. Ja, det er viktig å ikke ta av. For spillerne og trenerne. Men for oss supportere derimot, så er det lov å ta av. Derfor kommer jeg med følgende påstand. Rosenborg har sikret seriegullet, både i teori og praksis i midten av oktober. Noen uker senere sikres cup-gullet på Ullevaal. Og etter det gjenstår det fortsatt noen Europa-cup kamper. Det er ingen som er i nærheten av Rosenborg i år. Faktisk er det nesten litt kjedelig at dominansen er så total. Men den økonomiske baksmellen har nok truffet de fleste andre hardere enn de svarte og hvite fra Lerkendal. Det til tross for et budsjetert underskudd på titals millioner. Lenge leve egenkapital og oppsparte midler gjennom fantastiske år i Europa.

Men nå sporet jeg visst av alikevell. Som overskriften sier, så lønner det seg ikke alltid å være best. For de beste vises mye på tv, og det i beste sendetid. Rosenborg har til nå spilt 6 av 14 serierunder søndag klokken 20.00. 4 av disse 6 har vært hjemmekamper. De to siste hjemmekampene har vært henholdsvis en lørdagskamp klokken 20.00 og en kamp søndag klokken 18.00. En eneste hjemmekamp på det ”faste” kamptidspunktet. Søndag klokken 18.00 er fotballtid i Norge. Det har det vært i mange år. Og det er dette tidspunktet det er lettest å fylle stadion på. For barnefamilier, som det jo satses hardt på å trekke til stadion, er søndag klokken 18.00 et passe tidspunkt. Kampstart to timer senere derimot, det er for sent. Meg bekjent er det ganske normalt at barn legger seg før klokken 23.00, spesielt når de skal i på skolen dagen etter. Når kampen da er ferdig like før klokken 22, kan det fort bli i seineste laget før barnefamiliene er hjemme. Derfor er det mer passende å se kampen på tv, for så å hoppe rett i seng. Det igjen medfører et lavere tilskuertall på Lerkendal, og tapte inntekter. Selv om det gis en kompensasjon for tapte billettinntekter for ”hovedkampen,” så dekker ikke denne hele beløpet klubben taper. Så Rosenborg taper både stemning og kroner på å være norges beste fotballag.

Det som er bakgrunnen for at jeg tar opp dette problemet, er som jeg nevnte at tilskuersnittet til Rosenborg ser ut til å være i fritt fall. Forhåpentligvis har de i det minste husket fallskjermen, slik at det ikke daler like brutalt utover sommeren og høsten. Nå skal ikke jeg legge all skyld for det dalende tilskuertallet på tv-kamper. Ultradefensive motstandere og lite spenning i toppen må nok også ta litt av skylden. For det har vært mange kjedelige kamper på Lerkendal i år. Og det er ikke bare Rosenborg sin skyld. Rosenborg stanger, og stanger, og stanger. Uten å klare og bryte igjennom. Spill mot et mål i 85 av 90 minutter er ikke god underholdning, når det ikke blir mål ut av det. Heldigvis ser det ut til at det løsner mer og mer for hver runde. Og det å komme til Lerkendal for å forsvare seg til et poeng vil snart være umulig. Men det holder ikke alene at Rosenborg spiller feiende flott fotball, scorer mange mål og vinner kamper. Det må være andre lag som gjør det samme. Slik at det blir litt spenning. Uten spenningen er mye av underholdningsverdien tapt. Vi husker vel alle da Rosenborg var totalt overlegne på 90-tallet, og Tippeligaen bare var kjedelig? Alle visste før seriestart hvem som kom til å vinne. I år visste ikke alle det før seriestart. Men det ser ut til at alle vet det i dag. Jeg sier ikke at Rosenborg skal slippe seg ned og tape noen kamper for å skape spenning. Jeg sier heller ikke at Rosenborg kommer til å gå gjennom hele sesongen ubeseiret. Men når de leder med 10 poeng, eventuelt 7, etter 14 av 30 serierunder. Da kan fort mye av spenningen være tapt. Det vil da si at det blir mange ubetydelige seriekamper utover høsten. Og hvis det er noe som er uinteressant for mange, så er det ubetydelige seriekamper.

Folk strømmer ikke lenger til Lerkendal

For meg ser det ut til at Rosenborg taper penger på å være så overlegne som de er i dag. Budsjettsprekken blir nok enda større enn planlagt, da trønderne har budsjettert med 20.000 i snitt på Lerkendal. Men det snittet har røket for lenge siden. Mye av dette kan heldigvis reddes på spillersalg. Men selger de for mange spillere, selger de grunnlaget sitt for å lykkes i Europa der pengene ligger. Faktisk kan Rosenborg redde budsjettet gjennom å kvalifisere seg til gruppespillet i Europa League, og kanskje et spillersalg i tillegg. Men det er det ikke sikkert de kan gjøre hvert år. Det er ikke uten grunn at Rosenborg aldri budsjetterer med spill i Europacupene. Inntektene derfra er kun en bonus. Og denne bonusen kan i år bli livsviktig for å gå i null. Det koster å bli best. Men for Rosenborg har det i år nesten straffet seg i tillegg. De har rett og slett gjort det for lite spennende til at folk gidder å gå på kamp. Og når folk ikke går på kamp, men heller ser den hjemme. Da mister Rosenborg muligheten til å tjene penger på disse persoenene.

Hans

Foto: Ryu Voelkel

Gerrard er en av få spillere i dag med et hjerte for klubben sin

Bare du har nok. Det er sånn fotballen har blitt. At alt og alle kan kjøpes for penger. Til og med deler av sjelen kan kjøpes for penger i dagens fotball. Hvordan er det mulig tenker kanskje du da? Jo, det skal jeg si deg. Å selge stadionnavnet sitt, er for meg det samme som å selge sjelen. Eller som i Østerrike, der SV Austria Salzburg ble kjøpt opp av Red Bull, og klubben fikk navnet Red Bull Salzburg. Klubben fikk ny logo, der Red Bull oksen var en del av logoen, og draktene fikk Red Bull sine farger (Les mer om klubben her). Så ja, i fotball kan alt kjøpes for penger.

Det er vondt å innrømme det. Men i dag er det pengene som styrer alt i fotballen. Den stolte klubben Valencia er i økonomisk krise, og vurderer nå å selge navnet på sin ærverdige stadion, Mestalla. Valencia er den siste klubben i en lang rekke som har gjort det samme. Personlig syntes jeg det er en trist utvikling, men det er nå en gang sånn det har blitt. Ronaldo sin overgang til Real Madrid er et mer vanlig eksempel på at alt kan kjøpes for penger innen fotballen. Eller, vanlig er det vel kanskje ikke, overgangssummen skal tross alt ligge på omlag 830 millioner kroner. Men det jeg vil fram til er at spillerne farter rundt mellom klubber, og i det store og hele viser totalt mangel på klubbfølelse. Heldigvis finner vi fortsatt noen eksempler på spillere som bryr seg om klubben sin. Men hvem hadde vel for eksempel trodd at Sol Campbell skulle forlate Tottenham til fordel for ærkerivalen Arsenal? Kan nevne mange eksempler, men holder meg til et.

Jeg har ingen store problemer med at spillere vandrer mellom klubber som nomader, det har blitt for vanlig til at jeg kan ha et problem med det. Det hadde nemlig tappet alt for mye energi om jeg skulle brukt all min tid på å bry meg om det. Definisjon på nomade: ”Nomader eller nomadisme er en betegnelse som beskriver folkegrupper som flytter fra sted til sted, uten å ha et fast bosted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hvert som de skifter beiteplass, og nomader som flytter fra sted til sted for å selge varer.” Fotballspillere kan vel sies å falle inn under den andre kategorien. De flytter fra sted til sted for å selge varer. Og en fotballspillers vare er hans egne prestasjoner på banen. Forøvrig så selger mange spillere den varen dyrt. I mange situasjoner i overkant dyrt mener jeg. Men så lenge markedet (klubbene) er villige til å betale det, så er ikke det et problem for spillerne. De går tross alt bare til den klubben som betaler mest.

Men noe jeg derimot har et problem med, er salg av sjelen sin, (stadionavn, klubbnavn, draktfarger osv). Det er en uting. Hvor vil du helst dra på fotballkamp? Til en stadion som heter Komplett.no Arena eller Storstadion? Jeg skjønner at alle sikkert ikke er enig med meg her. Men den dagen St. James’ Park blir omdøpt til Northern Rock Stadium vil for meg være en like trist dag, som den dagen klubben rykket ned. Det ser ikke akkurat ut til at dette vil skje med det første, men hvem vet? Selvfølgelig må enkelte klubber gjøre noe for å finansiere sitt nye stadion, men å selge navnet må være absolutt siste utveg. For meg er det viktig at fotballen kan ta vare på og beholde de tradisjonene som finnes. Og da er for eksempel stadionnavnet en del av det. At enkelte, eller kanskje også ganske mange ser på dette som bagateller har jeg forståelse for. Men for meg er dette en prinsippsak.

Når det gjelder det å selge draktfarger, og ikke minst klubbnavn og logo? Det burde nesten være unødvendig å kommentere. Men du skal få min mening. LATTERLIG. Jeg skjønner ikke at store selskaper tar sjansen på det. Et så dypt innhogg i en klubbs sjel tror jeg er livsfarlig for klubbens framtid. Supporterne er klubbens viktigste støttespillere og kunder. Og hvis det er noen du ikke kødder med, så er det supporterne dine. Mister du supporterne dine er du på god veg mot avgrunnen. En markedsundersøkelse som ble gjort her til lands viste det at mange reiser på fotballkamp for å oppleve stemningen. Men hvis denne stemningen ikke eksisterer, hvorfor skulle de da ta turen til stadion? Mange nordmenn reiser hvert eneste år til England for å se sitt favorittlag live. Hovedgrunnen er jo det at du vil oppleve stemningen som er på for eksempel Anfield, Old Trafford og St. James’ Park. Skulle du bare sett selve kampen kunne du jo likegodt holdt deg i sofaen hjemme. Men du vil oppleve den beryktede stemningen. Så, hva hvis du da som eier kommer på kant med supporterne, og de ikke møter opp? Ta for eksempel Wimbledon. Der køddet Røkke og Gjelsten med supporterne. Hva skjedde? Jo, supporterne sluttet å komme på kamp, og vips hadde laget fått navnet Milton Keynes Dons og stod uten supporterne. Supporterne? De startet opp igjen AFC Wimbledon og spiller i dag tre nivåer under Milton Keynes. Tidligere i vår fikk også AFC Wimbledon rettighetene til alle pokaler og trofèer som Wimbledon FC vant.

Foto: Pizza Pepe

Så du kødder ikke med sjela til en fotballklubb. Gjør du det legger du deg ut med supporterne. Legger du deg ut med supporterne er veien til nederlag kort. Kanskje ikke alt virkelig kan kjøpes for penger alikevel? Nei, supporterne får du aldri kjøpt. Derfor får du aldri kjøpt det viktigste av alt i en fotballklubb. Spillere kommer og går. Trenere kommer og går. Klubben rykker ned, og så opp igjen. Men hvem er der hele tiden? Jo, det er supporterne.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

I disse nedgangstider, der det negative fokuset på Tippeligaen etter mitt syn har vært enorm, har det endelig kommet en gladnyhet. Selvfølgelig blir ikke denne gladnyheten omtalt nesten i det hele tatt. Det er Aftenposten som forteller oss at et norsk lag har nest flest tilskuere i snitt i Norden. Rosenborg har bare FC København foran seg på listen. Og klubben fra hovedstaden i Danmark har ikke mer enn 1726 tilskuere mer i snitt enn trønderne.

Listen aftenposten pressenterer har tatt for seg tilskuertallene i Norge, Danmark og Sverige. Og vi nordmenn kommer ikke så aller verst ut sånn jeg ser det. Selv om vi har hatt en nedgang i tilskuertallene, så er fortsatt norske arenaer godt besøk om vi skal sammenligne oss med våre naboer. Vi er tross alt det landet med lavets innbyggertall av de tre nordiske med våre 4.8 millioner innbyggere. Svenskene har flest innbyggere med sine 9 millioner, mens danskene har 5.5 millioner. I snitt har Tippeligaen så langt 9051 besøkende hver runde. Superligaen i Danmark har 8711 i snitt. Og Allsvenskan har 8382 i snitt. Det vil altså si, at vi som det minste landet i antall innbyggere, har det høyeste tilskuersnittet. Så interessen for Tippeligaen er stor. Selv om den til nå er litt lavere enn den var i fjor. Jeg skal ikke bruke dette innlegget på å se på hvorfor tilskuertallene i Norge har falt. Det har jeg gjort før, og det kan du lese her. I dag skal jeg heller skryte litt av de norske klubbene som klarer å trekke såpass bra med folk på kampene. Og Rosenborg skal ha litt ekstra skryt. Rosenborg som kommer fra en by med like under 170 000 innbyggere har i år 17. 511 tilskuere i snitt. Til sammenligning kommer FC København fra en by med ca 500.000 innbyggere. De tre andre på topp 5 på listen er Brøndby (16.981), AIK (16.848) og Malmö FF (16.229). Disse tre klubbene kommer alle fra langt større byer enn Trondheim. Så interessen rundt Rosenborg er i nordisk, og også internasjonal sammenheng stor. Men det er ikke bare Rosenborg man kan si det om. Egentlig kan man si det om hele Tippeligaen hvis man tar innbyggertallene i betraktning.

Så ja, vi har sett en nedgang i snittet i år. Men hva annet kan man forvente når man utvider serien med to lag? Sammenlignet med det fallet svenskene opplevde ved utvidelsen er det ikke store forandringere i Norge. I fjor var snittet 9812, mens det til nå i år er 9051. Altså er det 761 personer ferre i snitt som tar turen på Tippeligakamp. Hvis jeg da tar utgangspunkt i at disse personene i snitt la igjen 300 kr i billettkassa og kioskkassa på stadion er det et tap på 228.300 kr pr kamp for klubbene. Selvfølgelig er dette et formidabelt tap økonomisk, da dette blir i overkant av 3,4 millioner i løpet av sesongen. For noen klubber vil jo tapet være større, for andre mindre. Dette er jo tross alt gjennomsnittet. Men med litt mer fornuft i lønnsforhandlingene, og et snev av fornuft når nye spillere skal kjøpes, er disse kronene fort spart inn. For all del. Jeg sier ikke at utviklingen er positiv, og at klubbene ikke skal ta det på alvor. Men jeg syntes kanskje problemet har blitt blåst opp vel mye. Skal jo heller ikke se bort i fra at ettersom klubber som Brann og Vålerenga ser ut til å begynne å prestere bedre, så vil snittet øke også. Det er jo tross alt en god del medgangssupportere der ute. For eksempel hadde Vålerenga et snitt på 15.658 i gullsesongen 2005. Året etter hadde snittet falt til 13.871. Brann hadde 17.225 i sin gullsesong 2007, mens det i 2008 hadde falt til 16.954. Det er ikke store forskjeller, men det er med på å påvirke tallene. Hvis disse to skulle fortsette å prestere bra, og henge seg på i gullkampen kan årets snitt ende opp i nærheten av fjoråret. Og om så skulle skje hadde det vært en større overaskelse enn om snittet skulle falle. Man kan også se en positiv utvikling på Tippeligaarenaene. De første oppslagene om dårlige tilskuertall kom tidlig, og siden den gang har besøkstallene bare økt jevnt og trutt. I begynnelsen av mai lå snittet på ca. 8500, mens det i dag er oppe i 9051. Det har altså økt med 500 personer i snitt bare på noen uker. Jeg tror Tippeligaen til slutt vil ende opp på mellom 9000 og 9800 i snitt. Og da har ikke nedgangen vært stor. I og med at serien i år begynte så tidlig så var ikke folk helt klar for å gå på fotballkamp. Men ettersom rundene går så kommer det fler og fler. Hvis vi i tillegg skulle være heldige å få en spennende serieinnspurt vil interessen øke ytteligere.

Så selv om det stort sett har vært negativt fokus på tilskuertallene i Tippeligaen, så er ikke tingenes tilstand så helt forferdelig. En nedgang på i underkant av 800 personer etter utvidelsen er ikke like drastisk som mange hadde trodd. Personlig gir jeg ligaen et par måneder til før jeg begynner å trekke alt for mange konklusjoner. Men pr. dags dato ser jeg lysere på det enn mange andre.

Hans

Ja, da har årets første cupbombe blitt detonert, og det er Sandefjord som er utsatt for angrepet. Ellers har Tippeligaklubbene kommet seg videre. Noen på overbevisende måte, andre på haltende måte. Men de er videre. Det er det som teller. For alle bortsett fra Sandefjord da selvfølgelig. Og delvis Lillestrøm som scoret sitt seiersmål i det 118 minutt. Men nok om cupbomber og lite overbevisende forestillinger.

For som overskriften sier. Cupen har blitt et kaos. Molde og Brann spilte sin 2. runde kamp i helgen, mens resten hadde seriekamper. På onsdag ble det spilt 9 kamper. I dag, torsdag, ble det spilt 15 kamer, og torsdag om ei uke(!) spilles de resterende 6 kampene. Fire dager har de altså klart å fordele 2. runde ut over. Midt oppe i det hele spilte også Brann og Molde seriekamp i dag torsdag, og i går var det Champions League finale. Er intensjonen til Norges Fotballforbund å drepe cupen og cupfestene? Har de ”høye herrer” i dress som mål å utslette denne flotte tradisjonen? Sånn det er nå ser det ut til at de gjør alt de kan for å kvitte seg med cupen, og alt arbeidet det fører med seg. Selvfølgelig skal tv-avtalen ha sin del av skylden her også. For det skal jo vises så mye fotball som mulig hele tiden. Men det kan da umulig være gunstig for de samme tv-selskapene at folk mister totalt oversikten over hva som skjer, og når det skjer? Jeg har full forståelse for at det er interesse for å dele 2. runde i to kampdager. Og det er for min del greit. Men sånn denne runden blir gjennomført i år, er alt bare kaos og rot. Nå skal ikke jeg dra inn alt for mange problemstillinger her. Men burde ikke rundene også vært spilt på helg? I det minste kunne de små klubbene som håper på folkefest, få slippe å konkurere med en Champions League finale. Nå kolliderte jo ikke cup-kampene direkte med europacupfinalen. Men det faktum at folk har under en time fra cup-kampen blåses av, til CL finalen blåses i gang er et problem. Jeg skal ikke henge meg mer opp i det nå, men det er en latterlig avgjørelse av forbundet.

Så tilbake til kaosrunden. For det første er det helt latterlig at Brann-Molde ikke kan spilles samtidig som resten av Tippeligarunden. Denne kampen har tatt mye oppmerksomhet bort fra cuprunden, og det burde være unødvendig. Med samtidig mener jeg lørdag, søndag eller mandag da dette er kampdagene for Tippeligaen. Blandingen av cup og Tippeliga er totalt unødvendig, spesielt så tidlig som i 2. runde. Den eneste grunnen jeg ser til at det har skjedd, er at NRK skulle få sendt kampen på tv når det passet dem best. Nok en gang er det altså tv som avgjør når fotballkamper i Norge skal spilles. Og som om ikke det var nok med tre dager. Jeg var sikker på at alle lag var gjennom runden i løpet av kvelden. Der tok jeg visst feil. Det skal jo brukes enda en dag på denne runden. Og den dagen er torsdag om ei uke. Fantastisk. Norges Fotballforbund er rett og slett fantastiske. I stedet for å rette fokuset mot landslaget i neste uke, så skal de trykke inn noen cup-kamper. Fredrik Winsnes som er tatt ut i landslagstroppen risikerer å måtte spille cup-kamp neste torsdag. Tre dager før en VM-kvalifiseringskamp. Snakk om å legge forholdene til rette for å lykkes. Her kan Drillo risikere å miste Winsnes fra trening et par dager pga en cup-kamp. Og som vi vet har ikke landslaget all verden av tid til å forberede seg fra før.

Jeg kom med kritikk til forbundet i forbindelse med oppsettet av 1.runde. Da ble jeg delvis gjort til skamme, men jeg hadde fortsatt litt rett også. For Verdal-Vålerenga var ikke noen folkefest. Men nok om 1. runde. Det er jo kaos-runden jeg skal skrive om her. For som om det ikke var nok med tvilsomme oppsett om hvem som skal møte hvem, så er berammingen meget tvilsom. Jeg kan ikke skjønne at det slår positivt ut for noen at en cuprunde blir arrangert på denne måten. Ikke en gang for tv-selskapene. For kvaliteten på disse cupkampene er heller laber. Og hva er vitsen med å sende enda mer dårlig fotball? På et eller annet tidspunkt blir folk mette på fotball. Det tidspunktet tror jeg fort kan være en 2.runde kamp mellom Bærum og Strømsgodset fra Kadettangen i Sandvika. Det som er sjarmen med 2. runde er at de små kan slå ut de store. Og det skal oppleves med en vaffel i hånda på en sliten tretribune. Det er ikke sjarm å se en dårlig fotballkamp på tv. Men det har tydeligvis blitt hverdagen i Norge, og man ser ganske klart at cupen er i ferd med å dø på grunn av det. Interessen er lavere, og folkefestene færre. De to første rundene skal være folkefester for de små. Disse rundene skal være gulrota for spillere som til daglig har en jobb som alle oss andre. Og på fritden spiller fotball for en håndfull tilskuere. Når spissen som utlignet for Vidar mot Start, på Lassa idrettspark,  sitter med barnebarnet på fanget og forteller. Da skal han fortelle om alle menneskene som var tilstede, og hvilken folkefest det var. Om hvor stort det var for lokalsamfunnet.  Han skal ikke vise hele kampen i opptak på dvd-spilleren, eller snakke om hvordan det var å bli intervjuet etter kampen av riksdekkende fjernsyn.

Jeg tror NFF i framtiden bør trå mer varsomt enn de gjør i dag når det gjelder cupen. Det er ikke sånn at cupen er en sikker suksess i all framtid for en hver pris. De siste årene har jo bevist det. Interessen for 3. runde, 4. runde og kvartfinalene har jo vært heller laber. Enkelte semifinaler har trukket bra med folk. Men også her har interessen vært dalende. Det er finalen som redder hele totalintrykket. Takk og pris så har de beholdt noen tradisjoner. Og finalen er på mange måter sånn den alltid har vært. Selv om fler og fler seter på Ullevaal fylles av sponsorer, og hele pakka blir mer og mer kommersialisert, så finnes det tradisjoner. For det er fortsatt en gedigen fest for de som er innblandet i finalen. Det er selvfølgelig det viktigste. Og i alle tradisjonene finner vi en litt morsom detalj. Det første spor av kommersialisering av norsk fotball. Cupfinalen i Norge blåses i gang kl 13.15 den første søndagen i november. Hvert eneste år. Datoen har ikke noe med den nevnte kommersialiseringen å gjøre. Men tidspunktet. Klokkeslettet 13.15. Grunnen til dette var nemlig at NRK i ”gamle dager” hadde nyheter klokken 13.00. Og disse kunne ikke flyttes. Men det var også et ønske om å sende cupfinalen på radio, og da ble det til at avspark ble satt til kl. 13.15. Siden har det vært sånn. For seg selv en totalt unyttig informasjon. Men det viser at forbundet tross alt har holdt noen tradisjoner ved like gjennom kommersialiseringsprossesen av fotballen. Og godt er det. For det eneste de redder cupen på er finalen.

Hans

Foto: Maciej Zygmunt

Jeg kommer i dette innlegget til å gå litt inn på ultras. Selv om ultras og casluals ikke er det samme så føler jeg at de hører hjemme i denne serien. I en del sammenhenger har ultras blitt satt i samme bås som casuals. Derfor tenkte jeg at jeg skulle introdusere deg for hva ultras er, slik at du slipper å blande de to kulturene på samme måte som media og klubber gjør. I løpet av innlegget vil jeg også se litt på hvordan denne kulturen er taklet av klubbene, og jeg kommer også litt inn på noen sammenhenger med casualskulturen.
Ultraskulturen er også et fenomen som har kommet til Norge de senere år, men har dog vært her lenger enn casuals. Uten at jeg har noen klare fakta foran meg er den første ultrasgrupperingen i Norge jeg finner ”Brigade Playboys.” Denne gruppen ble dannet i 1997, og skiftet to år senere navn til Ultras Nidaros. Gruppen støtter Rosenborg, og er i dag en av de største ultrasgrupperingene i landet. Man finner ultrasgrupperinger rundt veldig mange Tippeligalag av varierende størrelse og synlighet. Denne typen tribunekultur stammer fra Italia, og ble første gang synlig på 60-tallet. Helt fra starten skilte ultraskulturen seg ut fra den vanlige tilskuer. De fant sine plasser på de billigste seksjonene på tribunen, og de ytret ikke bare støtte ved synging, men også visuelt med bruk av flagg og bannere. Ultras er også kjent for sin bruk av pyroteknikk, og da spesielt bengalske lys (bluss) og røykbomber. Det vi i dag kjenner som TIFO var også noe som kom fra ultraskulturen. Som du sikker nå har skjønt er ultras en veldig aktiv kultur. På norske tribuner i dag ser man at supporterkulturen ikke bare er typisk engelskinspirert med høylytte korte sanger. Men det er også preget av mye mer bruk av flagg og andre visuelle effekter sammen med sang. Kort sagt kan man si at ultras er mer aktive supportere enn den gjennomsnittlige. Ikke bare på banen, men også utenfor. Derfor er det lett å skjønne at de skiller seg litt ut, og dermed får mer oppmerksomhet. Og den oppmerksomheten disse gruppene har fått er ikke bare positiv. På flere Tippeligaarenaer er ultraseffekter forbudt, og på Lillestrøm er Ultras Felt C(UFC) utestengt fra Åråsen. Der har det gått så langt at lederen i klubben har truet med å legge ned Kanari-fansen, om de ikke tar et internt oppgjør.

Ultraskulturen er altså som du skjønner mye diskutert. Det er jo umulig å ikke få med seg diskusjonene som kommer så fort det fyres av et bluss på en norsk stadion. Nå har det faktisk godt så langt at NFF kan trekke poeng fra klubber dersom noen av supporterne skulle fyre av et bluss. Enkelte steder har det som nevnt endt med forbud og utestengelser. Og er det en utvikling vi ønsker oss? Selvfølgelig må det komme reaksjoner dersom noen bryter reglene, men utfallet av reaksjonene har til nå ikke vært like heldige. Tilbake til den nevnte hendelsen på Åråsen. Der mener klubben at deres ultrasgruppering vannærer klubben med deres oppførsel. På den andre siden er UFC, som mener de støtter klubben. Nok en gang finner jeg Nina Reim sin artikkel i Dagbladet interessant. Hun sier at det å sammenligne ultras og casuals på den måten er uklokt og viser mangel på forståelse på supporterkultur. Der har hun et godt poeng. Ultras er ikke kjent for å lage bråk. De er derimot kjent for sin måte å støtte klubben på, og den måten er ikke alltid lovlig (pyroteknikk). Men i det store og hele er ultraskulturen en viktig grunn til at supporterklubbene i Norge er som de er i dag. Den visuelle støtten er et nytt element som verdsettes fra mange hold. Som jeg tidligere har nevnt stammer TIFO fra ultraskulturen. Og jeg har flere ganger sett klubber bruke bilder av TIFOer i sin markedsføring av klubben. Derfor tror jeg det å utestenge ultras og nekte bruk av ultraseffekter er mer skadelig, enn at noen fyrer et bluss en gang i blant. Tilbake til Åråsen. Kanarifansen var av de første i Norge til å innføre ultraselementer i sin støtte til laget. Og det er også den supporterklubben som kanskje har tatt i bruk disse elementene i størst grad. Klubben på sin side ser på ultras som et uønsket og skadelig element på norske tribuner. De ser ut til å tro at ultras kun handler om bråk og slossing, på samme måte som casuals. Dette vitner bare om uvitenhet. Det er nok ikke bare Lillestrøm som sliter med uvitenhet, for også i Fredrikstad er ultraseffekter forbudt på stadion.

Foto: Pizza Pepe

Så hva er det som gjør at avstanden mellom klubb og supportere er så stor? Jeg tror det er mangel på komunikasjon og kunnskap. Om klubbene hadde satt seg mer inn i hva denne formen for tribunekultur var, så ville de kanskje i større grad forstå. Det å nekte supportere å ytre støtte på den måten de vil, tror jeg bare er skadelig for klubben selv. Mange av personene i disse miljøene er fanatiske supportere, og når klubben nekter dem å støtte klubben i sitt hjerte sånn de ønsker er det tungt for dem. Klubbene ville nok vært tjent med å kommunisere med supportermiljøene, og ikke bare ta avgjørelser på dårlig bakgrunn. Et dårlig forhold mellom klubb og supportere er ikke gunstig for noen av partene. Sett fra klubben sin side så er et dårlig forhold med sin mest trofaste kundegruppe, som supporterne er, skadelig økonomisk. For supporterne kan man sammenligne et dårlig forhold til klubben med et dårlig forhold til kjæresten sin. På Lerkendal var det for bare få år siden et dårlig forhold mellom klubb og supportere. Flere ganger ble bannere og to-stangsflagg beslaglagt av vakter og politi. Den gangen kunne kommunikasjonen ses på som dårlig. I dag er derimot forholdet bedre enn noen gang. Rosenborg har sett viktigheten av å ha stor støtte fra supportere, og de har sett viktigheten av å tillate forskjellige supportermiljøer. I stede for å overkjøre supporterne hører de nå på hva de har å si, og tar avgjørelsene etter samtaler. Aldri har supporterne vært så fornøyde, og jeg tror heller aldri mennene i dress på ”Brakka” har vært mer fornøyde.

Men hva har dette med casuals å gjøre tenker kanskje du nå. Og det skal jeg fortelle deg. Både casualskulturen og ultraskulturen er relativt ferske i norsk sammenheng. Det er ikke overaskende at noen av dem har kommet til oss. Og det vil heller ikke overaske meg om begge kulturene får enda bedre fotfeste og blir her i lang, lang tid. Du lurer vel kanskje fortsatt litt på sammenhengen her. Den skal du få nå. Begge disse kulturene har blitt dømt og satt i bås helt fra begynnelsen. Uten bakgrunnsinformasjon, og til tider dårlig research har media og andre hengt dem ut og fordømt dem, men ultras har på langt nær fått så mye oppmerksomhet som casuals. Jeg sier ikke at casualskulturen er positiv for norsk fotball. Ultraskulturen derimot ser jeg veldig få negative sider ved. Men tilbake til casuals. Denne kulturen er ikke veldig stor i Norge, men økningen har vært formidabel de senere årene. Og det samme har mediedekningen. Det jeg savner i media, som tross alt bruker så mye tid på disse miljøene er mer bakgrunnsinfromasjon. I stede for å bare fordømme og se ned på, så kunne jeg tenke meg at det blir sett litt mer på hva det faktisk er, og hvorfor personene som er med i miljøene er der. For både casuals- og ultraskulturen er en motreaksjon mot komersialiseringen i norsk fotball. De ønsker å ta avstand fra den gjennomsnittlige supporter. På den måten vekker de oppsikt. Begge kulturene er for nordmenn eksotiske og spennende. Derfor kaster media seg på, og skriver masse om det, fordi det selger. Men debattene rundt disse kulturene har vært opphetede, og til tider unyansert.

Så, hva kan klubber, forbund og politi gjøre for å takle disse alternative supporterkulturene? Mitt svar er kommunikasjon. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Å kommunisere, og prøve å forstå hverandre er viktig. I stedet for å sette seg på bakbeina og bare slå ned på kulturene og prøve å knuse dem, så må man finne løsninger. Spesielt når det gjelder ultraskulturen bør ikke det være problematisk på noen måter. Dette er grupperinger som ikke er ute etter bråk. De er kun ute etter å støtte klubben. Og stort sett er det eneste ulovlige de gjør å tenne et bluss. I stede for å dra alle i det miljøet under en kam, så bør det heller gjøres noen avtaler. Jeg klarer ikke helt å se at det skal være så store kommunikasjonsproblemer mellom to parter som ønsker det samme, sportslig fremgang. Dersom klubber fortsetter å utestenge hele grupperinger så skaper det bare enda større avstand, og da tror jeg fort ultras kan oppsøke casualsmiljøer i stedet.                                                                                                                                               Casualskulturen derimot kan jeg skjønne at det er litt vanskeliger med. Men er det virkelig veien å gå å bare fordømme, uten å i det hele tatt prøve å forstå? For meg ser det ikke sånn ut. Miljøene blir jo bare større og større. Medieoppmerksomheten ser ut til å bare øke rekrutteringen, og hyppigheten av møter er også økende. Med gjensidig forståelse vil man kanskje oppnå at om ikke annet så flyttes disse sammenstøtene i større grad bort fra utenforstående. Det å ta kontakt med supporterklubbene for å finne ut hvordan man skal ta hånd om denne utfordiringen er viktig. Supporterne har antageligvis et bedre bilde av saken, og kan da være til hjelp for begge parter. Å bryte ned et miljø i vekst er ikke enkelt. Og da er det bedre om slosskampene finner sted så media og andre ikke får vite om det. Jeg har tidligere sagt at all publisiteten bare øker rekruteringen, og det står jeg for. Klubbene vil slippe mye dårlige publisitet om de klarer å få miljøene bort fra medias søkelys. Hvis politi, klubber og media fortsetter som i dag vil bare problemet øke. Det de ønsker er helt sikkert å knuse miljøet, men hva om de misslykkes? Da kan fort problemet bli enda større enn det er i dag. Så som en avsluttning på denne serien vil jeg komme med en påstand. Det er umulig å knuse miljøet, og derfor må det heller jobbes for å begrense det. For sånn tingenes tilstand er i dag gagner ingen andre enn casualsene selv. Det er casualsmiljøet som drar fordelen av økt rekruttering gjennom gratis publisitet.

Dette var altså det siste innlegget mitt i denne serien, og jeg håper du har funnet det interessant. Om du kunne tatt deg tid til å gi meg noen tilbakemeldinger hadde jeg satt veldig pris på det.

Hans

Kilder: Nina Reims artikkelserie i Dagbladet, Wikipedia

Første innlegg – Historie

Andre innlegg – Hva er casuals

Tredje innlegg - Casuals i Norge

Foto: Hans Svellet

Nå har jeg altså kommet til det tredje innlegget i denn serien på fire. Og jeg håper du vender tilbake fordi de to foregående har vært interessante. I dette innlegget skal jeg konsentrer meg litt mer om norske forhold. Mediedekningen rundt casual-miljøet i Norge har vært enorm, og debattene har vært heftige.

I mitt første innlegg i denne serien gikk jeg litt inn på historie, og tok der med litt om Norge for seg selv. Men jeg skal kort repetere litt. Casuals-kulturen nådde vårt land sent på 1990-tallet, men det er først på 2000-tallet man kan snakke om noe miljø. Det var ikke sånn at det aldri hadde vært bråk i forbindelse med fotballkamper i Norge. For det var det også før casuals nådde landet vårt. Vålerenga og Brann gjorde opp også utenfor banen flere ganger. Forskjellen var at dette var slagsmål som minner mer om hooligansoppgjør. Ofte var de innblanede skinheads, og de kledde seg i klubbfargene. Men disse slagsmålene var ikke bare fotballsupportere i mellom. Når Brann eller Vålerenga var på bortekamp kunne de ende opp med å sloss med lokale guttegjenger. Utover 90-tallet ble det ryddet opp ganske mye i supportermiljøene, og Vålerenga spesielt gjorde mye for å bli kvitt pøbelstempelet. Og de klarte det til slutt. Men det skulle ikke vare lenge. Det første tilfelle av casualsammenstøt i Norge som jeg finner beskrevet er i 2003. Denne gangen er det også Vålerenga og Brann som støter sammen. Nå er det ikke masseslagsmål, men casualsoppgjør. Etter dette har media fått opp øynene for miljøet, og de siste par-tre årene har man hørt om ganske mange flere hendelser. Nesten hver eneste gang er Brann eller Vålerenga innblandet. Og det er ikke så rart. For det er disse to klubbene som har de største miljøene.

I dagens casualsmiljø i Norge regner man med at det er rundt 70-100 rundt Vålerenga, representert ved ISKO Boys. Rundt Brann har TGB (TjuaGuttene Bergen) 50-80 personer. Bortsett fra disse klubbene er det små miljøer. Start har 20-30 personer i sitt firma, Christianssand Herreekvipasje. Ellers finner man kjente miljøer rundt Viking, Ham-Kam (Briskebys Beste Borgere), Lillestrøm (Sportsklubbens Fineste) og Fredrikstad (Fredrikstad Casuals).  Dette er klubbene som har miljøer av en viss størrelse. Bortsett fra disse regner man med at de fleste Tippeligaklubbene har noen få casuals, men ingen miljøer som det snakkes noe særlig om.

I Norge har mediedekningen av casualsmiljøet vært enorm. Så fort det ”danses” litt blir det store medieoppslag. Og spesielt i år har disse møtene fått enorm oppmerksomhet. Da Vålerenga og Brann møttes i Oslo i april var det to sammenstøt mellom casuals i Oslo. Og i dagene etter kampen brukte avisene mye plass på saken. Også i forbindelse med 16. maikampen i Oslo var det sammenstøt, denne gangen på Torshov. Som jeg tidligere har sagt er ofte møtene avtalt på forhånd. Og ofte møtes de på litt mer øde steder enn inne i byen. Jeg har sett gjennom en god del avisartikler, og der beskrives stort sett møter i bebygde områder. Sansynligvis er dette fordi det er da omverdenen får innblikk i det som skjer. Jeg vil tro det har vært flere møter mellom casuals i Norge, men media har ikke fanget opp alle hendelsene.

Og når jeg er inne på media. Media har brukt enromt mye tid og plass på casuals i Norge. Debattene har vært heftige og mange. Med tanke på all mediedekningen miljøet får, skulle man tro det var et veldig stort problem. Dekningen fra media kan i ettertid kanskje syntes noe overdimmensjonert. Men jeg har selv erfart at dette temaet interesserer folk, og da bruker selvfølgelig media mye tid på det. Et poeng jeg vil trekke fram om denne debatten er hvordan media vinkler saken. Senest nå i mai gikk Bergens Tidene ut og sa at de ikke ville sladde bilder av de som er med i dette miljøet. I den forbindelse var sjefsredaktøren til BT intervjuet på TV2. Dette er bare et av mange eksempler. Men på grunn av at det er såpass ferskt velger jeg å bruke det. I intervjuet har sjefsredaktør Trine Eilertsen konstant en holdning som viser at hun ser ned på casuals. ”Og i vertfall i Bergens Tidene mener vi at normale, friske supportere skal slippe å knyttes til sånne miljøer. Og utsette seg og barna sine for eventuell fare ved å gå på fotballkamp.” Bare i disse to setningene finner jeg et par punkter som får meg til å tro at det hersker uvitenhet i media angående kulturen. Eiliertsen setter her alle casuals i en bås, og ser på dem som personer som er syke. Noe som er feil. Personene i det norske casualsmiljøet er som jeg også tidligere har sagt veldig mange forskjellige mennesker. Men de har en felles interesse, casualskulturen. Det kan likegodt være en trebarnsfar, med god jobb, stasjonsvogn og et helt vanlig liv som sloss. Selv om han har en ganske spesiell fritidsinteresse, så er han ikke syk av den grunn. Hun sier også at de ”normale, friske supporterne” skal slippe å utsette seg og barna sine for fare ved å gå på fotballkamp. Og det er enda en skivebom. Selv om det de senere årene har vært flere hendelser i bebygde områder kommer ikke casuals til å brake sammen hverken like utenfor, eller inne på stadion. Risikoen for å bli tatt i nærheten av stadion er veldig stor. Og de er heller ikke interessert i tribunevold. Så selv om casualsmiljøet i Norge vokser, så er det ikke sånn at det er farlig å gå på fotballkamp. Hvis du er på feil sted, til feil tid kan du bli vitne til ”dansing.” Men dette stedet vil aldri være inne på, eller like utenfor stadion.

Jeg har i et tidligere innlegg vært inne på hva som er så tiltrekkende med casualsmiljøet, og skal se litt nærmere på det her også. De senere årene har komersialiseringen av fotballen vært stor. Og det gjelder også supporterkulturen. En del supportere mener det har blitt for komersielt, og ønsker å ta avstand fra dette. I den forbindelse oppsøker de da alternative supporterkulutrer, og casuals er et alternativ. Men det er ikke sånn at komersialiseringen alene har ført til at casualskulturen har vokst fram i Norge. Norske supportere har i lang tid sett opp mot supporterkulturer i andre europeiske land, og da spesielt Storbritania. I Storbritania har casuals eksistert i flere tiår, og det er derfor ikke overaskende at denne kulturen til slutt nådde Norge. Du kan forøvrig lese mer om hva som trekker folk til miljøet i innlegg nr 2 i denne serien.

Medias dekning har som nevnt vært stor. Mange tror det har vært med på å øke rekrutteringen til miljøene. Og det høres jo ganske naturlig ut for meg. Når en sak får veldig mye plass i media, så skaper det interesse. Personer som ellers ikke ville hørt om eller visst hva dette er, fatter plutselig interesse og oppsøker miljøene. På den måten har nok norsk media nærmest fungert som en rekrutteringskanal til miljøet.                                                                                  Men det er ikke bare media som har brukt store ressurser på casuals i Norge. Også politiet har brukt store ressurser på å få has med miljøet. De overvåker miljøet konstant, og bruker masse tid og penger på å finne ut når og hvor man kan forvente sammenstøt. Enkelte har ment at politiet har brukt i overkant mye ressurser, med tanke på hvor lite miljøet er. Det er også ytret meninger om at politiet bør skille mellom konfrontasjoner som går ut over utenforstående. Og konfrontasjoner som bare er mellom likesinnede. I dag kan det se ut til at begge deler slåes like hardt ned på. Jeg sier ikke at det er feil å slå ned på voldelige sammenstøt. Men at politiet bør vurdere ressursbruken sin. Det er tross alt ikke et like stort ordensmessig problem om 40 mann møtes for å sloss på en øde fotballbane. Sammenlignet med å møtes på en t-banestasjon, eller på Karl Johan.

Dette var det nest siste innlegget i denne serien, og jeg håper du finner det interessant. Men selv om jeg føler jeg har gitt et ganske godt bilde av kulturen er jeg veldig åpen for tilbakemeldinger.

Hans

Kilder: Wikipedia, Dagbladet og diverse andre artikler

Første innlegg – Historie

Andre innlegg – Hva er casuals

Fjerde  innlegg - Ultras, Casuals, Politi og klubber

Foto: Hans Svellet

Jeg håper du fant det første innlegget i denne serien på 4 interessant, og at du derfor vender tilbake til del 2. Hvis du ikke har lest del 1, finner du den her. I mitt forrige innlegg tok jeg for meg litt historisk bakgrunn. I dette skal jeg gå litt mer inn på hva casuals faktisk er. Mange har sikkert lest en del om det, og noen vet helt sikkert mer enn meg. Men jeg prøver her å sammenfatte det, slik at flest mulig kan få en forståelse.

Veldig kort kan man oppsumere det med at det er menn, som kler seg i dyremerkeklær, og møtes for å sloss. Men det visste du helt sikkert fra før, for det er stort sett den forklaringen media har gitt. Så jeg tenkte jeg skulle prøve å gå litt dypere inn på det. Casualsmiljøet består av menn, fortrinnsvis yngre, men du finner også personer i 30-40 årsalderen. Det første jeg tenkte jeg skulle se litt på var hvorfor folk oppsøker disse miljøene. De siste årene har klubbene pumpet ut supporterartikkler i stor stil. I dag så har en veldig stor del av stadion drakt og skjerf+++ på seg når de er på kamp. Tidligere var det bare de mest hardbarkede supporterne som brukte supporterutstyr, mens det nå er nesten alle. På grunn av at supporterutstyret og supporterkulturen ble gjort veldig komersiell føler mange at dette er noe de vil ta avstand fra. De oppsøker alternative supporterkulturer. I England er det da stort sett casualsmiljøene som er alternative. Mens i Europa forøvrig er det både casuals- og ultrasgrupper. Hva ultras er skal jeg komme nærmere inn på i et senere innlegg. Men jeg kan kort nevne det med det samme. Ultras er i utgangspunktet ikke voldelige grupperinger. Tilbake til casuals. Som jeg nevnte føler mange et behov for å ta avstand fra den kommersielle fotballen, og da er dette miljøet et alternativ. I sin artikkelserie hos Dagbladet gir Nina Reim et godt inntrykk av det norske miljøet. Og hun trekker også fram at vi lever i et veldig sikkert samfunn, med få naturlige farer. Nesten alle disse farene er elliminert, og hun trekker fram casualskulturen som en motreasksjon på dette.

I den samme artikkelen, og også mange andre steder blir det trekt frem at de som er med på dette søker et kick. De er ute etter det adrenalinkicket det å sloss gir. Det kan sammenlignes litt med ekstremsport. I stede for basehopping, elvepadling og lignende aktiviteter velger disse menneskene å sloss. Og disse slosskampene er ofte avtalt. Casuals opptrer i grupper som i miljøet kalles ”firmaer.” Disse firmaene har et navn og er knyttet til et fotballag. Mange tror nok at de som er knyttet til casualsmiljøet ikke er interessert i fotball. Men det er feil. Stort sett er casuals like interessert i fotball som alle andre supportere, men i tilegg til å gå på kamp så har de sin egen kamp før eller etter den på banen. Selvfølgelig finner man noen i dette miljøet som ikke er veldig fotballinteressert, men stort sett bryr casuals seg også om det som skjer på banen.

Når vi er inne på det som skiller casuals ut fra andre som bare går på kamp uten supporterutstyr. Nemlig slossing. Disse slosskampene, er som jeg tidligere har nevnt, ofte avtalt. De finner ofte sted på øde og folketomme steder, og det er veldig sjelden at en tredjepart blir blandet inn. Men det finnes selvfølgelig unntak. Noen ganger bare støter grupperingene tilfeldig på hverandre, og da kan de likegodt brake sammen på en t-banestasjon eller i ei gate midt inne i byen. Det har også skjedd flere ganger at et firma har stormet et annet firma sin pub. Når det skjer så ender det som regel med at puben er rassert, og sånn sett har casuals påført utenforstående skade. Men det er ikke bare materiell skade som er påført utenforstående. I kampens hete kan personer som egentlig ikke har noe med det å gjøre bli blandet inn. Det siste eksempelet på dette i Norge var når Vålerenga møtte Fredrikstad til kamp 16.mai. Da kom ingen utenforstående til skade, men det var veldig nært.

Hvorfor er han så opptatt av disse utenforstående, tenker kanskje du nå. Jo, det er fordi casuals har noen regler de prøver å følge;

• Ikke sloss med ”juletrær,” eller andre utenforstående (juletrær= supportere med drakt, skjerf osv)
• Ikke sparke noen som ligger nede.
• Ikke kaste gjenstander mot hverandre (glass, steiner osv), da dette er feigt.
• Ikke snakke høyt om miljøet de selv er en del av.

Det er altså reglene de prøver å følge. Men i kampens hete skjer det at reglene brytes. Den nevnte hendelsen på Torshov i Oslo er jo et eksempel. På ISKO Boys sine sider kan man også lese om hendelser der det har vært kasting av gjenstander osv. Hvis man søker litt på google og youtube kan man også finne bilder og filmer der man ser at personer blir sparket mens de ligger nede. Så reglene er der, men i kampens hete er det selvfølgelig ikke like enkelt å følge dem.

Mange tror casuals, eller fotballpøbler om du vil, stort sett er ‘’sosiale utskudd.” Men det kan tilbakevises med det samme. I disse grupperingene finner man alle typer menn. Alt fra ‘’sosiale utskudd” til høyt utdannede personer med gode jobber, stasjonsvogn og familie. Det er nok mange som har intrykk av at casuals er litt feil skrudd sammen, og at noe feiler dem. Og jeg forstår godt at mange har det inntrykket. For hos den gjennomsnittlige borger er ikke det å avtale og møtes for å sloss ”normalt.” Personene i disse miljøene kan være veldig oppegående på alle måter, og som sagt kommer de fra alle samfunnslag. Men det som skiller dem ut fra resten er det at de møtes for å sloss. De oppnår et adrenalinkick ved det. I stedet for å hoppe i fallskjerm for å få et kick, så sloss de.

Til slutt i denne artikkelen vil jeg gå litt inn på premissene denne kulturen lever under. De som er med i firmaene, de vet hva det går ut på. Det er ikke sånn at de ikke er klar for å ”danse” litt, (danse=sloss). Når de går til det avtalte møtestedet er de klar over risikoen, og de er 100% med på det. De gjør det av egen fri vilje. Og det virker det som om de fleste har fått med seg gjennom media. Jeg sammenlignet det tidligere litt med ekstremsport, og jeg syntes det er en god sammenligning. Men det kan også til dels sammenlignes med kampsport. Den største forskjellen er at kampsport har dommere. Og det er denne forskjellen jeg tror er veldig vesentlig. Tidligere nevnte jeg at mange i dette miljøet ville ta avstand fra kommersialiseringen innen fotballen. Og denne kommersialiseringen har ført til veldig mye stramme regler og strenge vakter. Dermed tror ikke jeg at kampsport er noe som er løsningen for casuals. De ønsker ikke at noen skal stå å dømme det de holder på med. For dem er det også viktig at organiseringen ikke er så stram. Litt av poenget er jo at dette ikke skal organiseres og planlegges ned til minste detalj. Det nærmeste de kommer organisering og planlegging er avtalingen av møtested og tid. Som siste punkt vil jeg trekke fram det å ha følelsen av å stå sammen med noen. Du vet at du har alltid har folk som støtter deg og hjelper deg. Det å gjøre noe felles, og stå side ved side i tykt og tynt er en god følelse. Og jeg tror en casual får denne følelsen ved å være med i et firma.

Jeg håper du fant dette inlegget interessant, og kanskje litt lærerikt. Men jeg er åpen for tilbakemeldinger, og håper du tar deg tid til å kommentere. Dette er altså det andre innlegget i en serie på fire, og jeg håper du kommer tilbake og leser neste innlegg også.

Hans

Kilder: Dagbladet , Wikipedia, ISKO Boys

Første innlegg – Historie

Tredje innlegg – Casuals i Norge

Fjerde innlegg – Ultras, Causlals, Politi, Klubber

Foto: Hans Svellet

Jeg har sett at dette temaet vekker stort engasjement, og jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på mine andre innlegg om casuals. Først vil jeg bare presisere at jeg ikke er noen ekspert, men nå har jeg brukt god tid på å lese meg opp, og tenkte jeg skulle prøve å forklare litt mer. For all del, hvis du skulle finne noen feil så ta kontakt og jeg vil rette det opp ved første anledning. Men tilbake til casuals. Denne såkalte subkulturen som har hatt medias søkelys mot seg de siste årene. Hva er det egentlig? Det har jeg tenkt å prøve å svare på her. Jeg kommer til å presentere en serie på totalt 4 innlegg.

Først skal jeg ta en titt på historien bak kulturen. Og jeg starter med å se kjapt tilbake til 50-tallet. På denne tiden kom ungdomsopprøret i England, og i den forbindelse oppstod det en subkultur som gikk under navnet ”Teddy Boys.” Dette var stort sett unge gutter som fulgte en egen kleskode, og som vokste seg stor. Denne kulturen var inspirert av ”Scuttlers” som var et fenomen sent i det 19-århundre. ”Scuttlers” var ungdomsgjenger, oftest bestående av gutter i alderen 14-19 år som møttes og sloss. Disse gjengene fant man stort sett i slumen i Manchester, og gjengene tok navn etter gaten de kom fra. Disse gjengene hadde en karakteristisk klesstil, og de møttes ofte å sloss. Kulturen døde ut mot slutten av 1800-tallet da gatefotballen gjorde sitt inntog, sammen med kinoen og andre tiltak for å gi de unge bedre fritidsinteresser. Men tilbake til ”Teddy boys.”  I utgangspunktet har ikke denne kulturen noe med fotball å gjøre, men den kan sammenlignes litt med dagens casuals. Grunnen til at sammenligningen kan trekkes er at det under denne subkulturen oppstod mindre rivaliserende grupper. Disse gruppene, som kledde seg etter en spesiell kode, endte ofte opp i slosskamper. Det var flere store gateslag mellom grupperinger, og det var ofte blodig.

De første konturene av det som i dag er casuals ser vi først på 1960-tallet. På denne tiden oppstod det noe som kaltes ”mod subculure.” Dette var også noe som oppstod blant ungdomen, men forskjellen fra ‘’scuttlers” og ”Teddy boys” er den at mod kulturen fulgte fotballen. Gjengene som oppstod fulgte sitt lokale fotballag, og kunne kjennes igjen ved sin særegne klesstil. Utover 70-tallet oppstod det vi i dag ser på som casuals. Når engelske lag, og da spesielt Liverpool var på bortekamp i Europa ble det ofte bråk. I forbindelse med dette bråket oppstod det gatekamper, og butikker ble plyndret av engelskmennene. Det de tok med seg hjem var dyre merkeklær. På 70-tallet var det hooligans som var det store problemet i forbindelse med fotballen. Hooligans er en type fotballpøbler som kun er ute etter å lage mest mulig bråk, og de går løs på supportere av motstanderlaget. Disse pøblene kjente politiet igjen ved at det ofte var skin-heads, og brukte Dr. Martenssko. Så for å unngå politiets oppmerksomhet begynte i stedet pøblene å kle seg i dyre merkeklær. Da slapp de enklere inn på stadion og puber, og de var ikke i politiets søkelys i det hele tatt. På denne tiden var fortsatt kulturen preget av gateslagsmål der hvem som helst kunne bli blandet inn.

Kulturen nådde sin topp på slutten av 80-tallet, og i den siste delen av tiåret roet omfanget av volden seg veldig. Dette skjedde mest på grunn av at det dukket opp andre ting å gjøre, og derfor ble det ikke så viktig å sloss. Men utover 90-tallet skjedde det endringer. Miljøet opplevde en voldsom gjenopplivelse. Stilen hadde forandret seg noe, men det var fortsatt de samme hovedtrekkene. En del fotballsupportere lot seg inspirere av stilen, og kledde seg i en slags uniform. Denne uniformen var dyre merkeklær. Mot slutten av 90-tallet ble de mest kjente merkene brukt mindre og mindre. Dette fordi politiet nå kjente igjen merkene, og enklere kunne luke ut casuals. I stedet gikk de over til nye merker som ikke var like kjent for polititet. Utover 2000-tallet har interessen for kulturen eksplodert. Og klesstilen har blitt veldig populær. Derfor er det nå ikke like enkelt å skille de som er voldelige, og de som bare er facinert av klesstilen.

Norske casuals sin histore

Norske casuals sin historie er kort, men innholdsrik. I Norge oppstod kulturen utover 2000-tallet. Men det hadde vært voldelige sammenstøt mellom supportere tidligere på 90-tallet. Disse sammenstøtene var oftest i forbindelse med Brann og Vålerenga sine kamper, og de sloss ikke bare med hverandre. De sloss også med lokale guttegjenger på stedene de var på bortekamp. På denne tiden var fotballpøblene i Norge mer sammenlignbare med hooligans. Men tilbake til casuals. Utover 2000-tallet utviklet det seg casualsmiljøer rundt flere norske klubber. De mest kjente er ISKO Boys (Vålerenga) og TjuaGuttene Bergen (Brann). Men også Ham-Kam, Lillestrøm, Start, Viking og Fredrikstad har kjente firmaer rundt sine klubber. Miljøene rundt klubbene er ikke veldig store, men det antas at Vålerenga har mellom 80 og 100 casuals rundt klubben. Mens Brann har et noe lavere antall. De andre klubbene har stort sett opp i mot 20 personer i sine miljøer.

Det har vært flere møter grupperingene mellom, men de mest kjente er møtene mellom Vålerenga og Brann. Både i 2007 og i år har det vært møter disse i mellom som har vakt stor medieoppmerksomhet. I år har forøvrig mediedekningen økt veldig, og miljøene har vært heftig diskutert.

Dette var det første av i alt 4 innlegg, og jeg er veldig spent på dine reaksjoner.

Hans

Kilder: Wikipedia (norsk), Wikipedia (engelsk), Dagbladet

Andre innlegg -Hva er casuals

Tredje innlegg – Casuals i Norge

Fjerde innlegg – Ultras, casuals, politi, klubber

For det 1.runde handler om i cupen, det er sjarm. Det er de små klubbenes mulighet til å vise seg fram, og prøve å spille mot de beste. Elektrikkeren fra Sander skal prøve å hindre Stabæk i å score. Snekkeren fra Skarbøvik skal prøve å score på Molde. Cupen er noe spesielt. Selv om interessen de siste årene har dalt. Det er den første, og kanskje andre runden som kan sies å være folkefester. Med folkefester mener jeg her 2-4000 tilskuere på baner i grisgrente strøk. Men ettersom de små lagene ryker ut, og det nesten bare er Tippeliga og 1.divisjonslag igjen så spilles det noen cuprunder for glisne tribuner. I enkelte semifinaler er det bra oppmøte, men det er vel egentlig bare selve finalen som virkelig trekker folk. For cupfinalen er fortsatt noe helt spesielt. Det er ikke uten grunn at alle norske fotballspillere drømmer om å få spille finalen på Ullevaal. Selv om serien nok er det største, så er det å vinne cupen utrolig morsomt. Jeg tror det må være noe med det at alt avgjøres på den ene kampen. Det står så mye på spill. Forskjellen på å vinne og tape en finale er enorm. Forøvrig er jo også dette den eneste finalen norske lag får muligheten til å spille. Eller, nå har vel forbundet etablert ‘’superfinalen” som spilles før serien sparkes i gang. Her møtes vinneren av serien og cupen året før. Men det tar nok tid før denne finalen får fotfeste. Derfor ser jeg på cupfinalen som den eneste skikkelige finalen norske lag deltar i. For det ser ikke akkurat ut til at det er noen stor sjanse for at det blir noe Europacupfinale for klubblagene. Og om mulig, så er vel landslaget enda lenger fra å spille noen form for finale.

Cupen har jo også en lang tradisjon. Det er vel det 107 år siden den første cupfinalen ble spilt i år, og det sier jo ganske mye. Kun avbrutt av krigen i årene 1941-1944 har det blitt spilt finale hvert år. Og når vi er inne på historie kan jeg jo nevne noen punkter til. Det var først i 1963 cupen fikk status som norgesmesterskap. Grunnen til dette var at det først var dette året lag fra nord-Norge fikk delta i turneringen. I 1995 ble den siste finalen avgjort etter omkamp. Etter dette har finaler som endte uavgjort blitt avgjort på ekstraomganger.

Men tilbake til dagens Norgesmesterksap. Hva er det som gjør at rundene som stort sett spilles mellom Tippeliga- og noen 1.divisjonslag trekker så lite folk? Det skulle vel strengt tatt være like interessant å se Lillestrøm-Fredrikstad i cupen, som om det var en vanlig seriekamp? Jeg syntes nesten det burde være enda mer interessant. Spesielt for de klubbene som ikke kjemper om seriegull. Her har man muligheten til å komme et steg nærmere en tittel. Men det er ikke så spennende som å se en kamp mellom to lag som ligger midt på tabellen uten noe å spille for? Nå har jeg stilt mange spørsmål, og stort sett pleier jeg å svare på spørsmålene mine selv. Men denne gangen klarer jeg ikke det. Så jeg søker hjelp hos dere. Hva gjør cupen mindre interessant enn en vanlig seriekamp?

Hans

Utvidelsen til 16-lagsserien har fått noe av skylden til de lave tilskuertallene i årets serie. Dette fordi man ser til Sverige, der det samme skjedde da de utvidet fra 14 til 16 lag. Men dette er for meg ikke god nok grunn så tidlig i sesongen. For meg er det eneste fornuftige argumentet med at en utvidelse fører til lavere tall, at det blir flere uinteressante kamper utover høsten da det vil være et midtsjikte av klubber uten noe å spille for. Så tidlig i sesong bør ikke dette ha all verden å si. Nei, det er nok andre ting som må ta på seg like mye av skylden, og da er det første som melder seg i hodet mitt medieavtalen. Finanskrisen har helt sikkert gjort sitt med folks økonomi, arbeidsledigheten har økt, og folk har mindre penger å rutte med. Det at folk har mindre penger å bruke på ”underholdning” slår selvfølgelig negativt ut for de som selger underholdning for den høyeste prisen. Meg bekjent er det billigste sesongkortet på Lerkendal på 1300 kr (tar forbehold om at dette ikke er helt nøyaktig, men er ikke langt unna), og det er adskillig dyrere enn hva TV2, VG osv kan tilby. For 500 kr får du tilgang til alle kamper i Tippeligaen hele sesongen. Hvis det da er tre stykker i familien som har hatt sesongkort på Lerkendal kan de spare 3400 kr i året på å ikke gå på Lerkendal, men i stede se kampene fra stua. Og de 3400 kr er billettene alene, da har jeg ikke tatt med transport til og fra stadion. For en familie som må spare inn på alle områder kan dette være en lønnsom løsning. Jeg vet ikke hvor mange dette gjelder, men noen er det helt sikkert.

Videre kan man se på at den positive vinden fotballen i Norge har vært inne i de siste 5-10 årene nå har roet seg litt. Tidligere sesonger har media brukt masse tid før sesongen starter på å snakke varmt om fotballen. De har sett fram til nye profiler i Tippeligaen, de har sett fram til en jevn serie med mange medaljekandidater og generelt sett på veldig mange positive sider. Før årets sesongåpning gikk veldig mye tid og spalteplass med til å se på alt det negative. Media fokuserte på at det var få nye profiler, at økonomien til klubbene merket finanskrisa på alle måter og at sesongkortsalget har gått tregt. I stede for å som jeg sier ”hause opp” Tippeligaen, har de snakket negativt om den. Det kan gjøre at folk ikke ser fram til å gå på kamp på samme måte som før. For medias påvirkningskraft er definitivt stor. Når media snakker negativt om norsk fotball, så tenker folk negativt om den.

Jeg vil også se litt på kamptidspunktene. Personlig tror jeg ikke dette er noe som har veldig mye å si for så veldig mange, men det er en faktor. Pr dags dato spilles det Tippeligakamper lørdag ettermiddag, til to tidspunkter søndag, og en kamp hver mandag. Hvertfall er det utgangspunktet. Her er det ikke tatt høyde for at kamper er flyttet til midtuka av diverse grunner. For eksempel spilles Lyn-Rosenborg  kl 21.15 en onsdag kveld i en midtukerunde i Tippeligaen. Det er ikke akkurat et tidspunkt som passer barnefamiliene veldig godt. Og barnefamilier har blitt mer og mer vanlig på norske tribuner de siste årene. Norske fotballtilskuere er vant til å gå på kamp kl. 18.00 på søndag, og etter noen år med en fast ”hovedkamp” kl 20.00 på søndag har også dette blitt et akseptert tidspunkt. Men kampene på mandager og lørdag ettermiddag har ikke falt helt i smak hos det norske folk. Jeg skjønner at NFF må akseptere at det spilles kamper til flere tidspunkter når de velger å selge fotballen til så mange forskjellige aktører, men det får de også svi for. Kamper flyttes bare noen uker i forkant, og kampene flyttes da så godt som alltid til et mindre gunstig tidspunkt for tilskuerne på stadion.

Vi så jo også en oppsving i tilskuertallene da de nye stadionene i Norge reiste seg. Det ble mer behagelig for folk å gå på kamp, og det er definitvt avgjørende for mange at de kan SITTE under tak å se på fotball. Er ikke alltid det er like fristende å gå på kamp i 4 grader og regnvær hvis du i tillegg må stå. Nå har sittetribunene sin levetid på norske arenaer blitt noen år, og dette er noe folk nå bare forventer. Det er ikke like spennende å gå på stadion lenger, for den er ikke ny, den begynner å bli noen år gammel, og er ikke like fin og urørt som tidligere. Stadionutbyggingene var et kjempeløft for fotballen, og de fleste klubber som bygde nytt merket året etter at det kom fler på kamp. Nå har ikke klubbene lenger en ny stadion å friste med, og det er ikke like behagelig for folk å sitte på en plaststol lenger. En plaststol var tross alt en stor forbedring fra å stå.

De siste årene har heller ingen norske lag hevdet seg nevneverdig internasjonale kamper. Landslaget har prestert dårlig og fått mye negativ omtale, forøvrig vel frotjent,  og det har blitt stilt mange spørsmål om kvalititeten på norsk fotball. Norsk fotball er langt i fra den beste i verden, men Rosenborg har spilt Champions League, og hatt noen prestasjoner der som har fått oss til å tro noe annet. Også andre norske lag har prestert greit i Europa, blant annet i UEFA-cupen. Men i fjor hadde vi ingen lag i Champions League, og ingen som hevdet seg nevneverdig i UEFA-cupen. Når i tilegg landslaget da går fra å delta i 3 av 4 mesterskap i perioden 1994-2000 til å ikke delta i noen av de neste 4 mesterskapene etter det er det langt mellom de gode prestasjonene internasjonalt.

Det er fortsatt tidlig i sesongen, men tendensen er ganske klar. For at snittet i år skal ende opp i nærheten av fjorårets (9.8000) må det i snitt komme ca 10.000 tilskuere på alle de gjenstående kampene. Historisk sett har tilskuertallene variert noe, og det er ikke sikkert det er grunn til panikk enda, men det er verdt å merke seg at det er en nedgang. Klubbene bør ta tak i dette hvis de ønsker at trenden skal snu, men de fleste av punktene jeg har sett på er ting klubbene ikke har hærsker over. Dessuten har jo utallige forsøk på trekke folk til kamp vært heller misslykket. Bengt Eriksen har mange gode poenger i sin blogg om samme tema.

Jeg har nå tatt for meg en del punkter som jeg tror tilsammen har hatt mye å si, men hvis du har andre meninger, eller bare rett og slett er enig med meg, så er komentarfeltet under til din disposisjon.

Hans

Liverpool har for meg, fram til i år vært et kjedelig fotballag. Men denne sesongen har det endret seg, og den siste uka har det jo eksplodert. Og det er underholdningsverdien som selger fotballen. Selvfølgelig kan man ikke forvente kamper som den i dag hver gang, men det hjelper på at det kommer noen sånne kamper også. Hva underholdningsverdi er varierer. Det har mye å si om favortittlaget spiller den kampen du ser, og det har mye å si hva slags kamp det er. Og sist men ikke minst, det har mye å si hvor mye mål det blir, spesielt for den nøytrale tilskuer.

Kamper som den i dag vil jeg tro gir underholdning til alle som ser den, om de holder med de to lagene eller ikke. Derfor skal jeg ikke henge meg så mye opp i denne kampen. Det jeg interesserer meg for er hvilken underholdningsverdi f.eks en 1-1 kamp kan ha. Personlig har ikke antall mål så mye å si for meg hvis Rosenborg spiller. Det som gir meg underholdning i en Rosenborgkamp er situasjoner underveis og opplevelsen av å skape stemning. Selvfølgelig er det moro om sluttresultatet skulle bli 4-3, men det er ikke det som underholder meg i 90 minutter.

Hva gir deg underholdning i en fotballkamp?

For det første så får man etter min mening den dessidert beste fotballopplevelsen av å være stående og syngende supporter på stadion. Det brennende engasjementet, den gode stemningen, gleden, hatet og sorgen. Poenget mitt er at når favorittlaget spiller så er det engasjementet som fører til underholdningsverdien. For meg er det klinkende likegyldig om det er en spillemessig dårlig kamp, så lenge det skjer noe. Og det trenger ikke være mål for at det skal skje noe. Nei, det holder med tøffe dueller, tvilsomme dommeravgjørelser og målsjanser. At det kommer et mål på toppen er bare en bonus. En fotballkamp kan få fram det beste, og det verste i folk. Fotballkamper får fram følelser og brennende engasjement. Det er det fotball handler om for meg. For hverdagen i fotball er ikke 4-4. Hverdagen er 1-1, 2-1, 3-0 osv. Hverdagen er ikke alltid flott spill og fantastiske prestasjoner på løpende bånd. Disse enkeltkampene er bare en kjempebonus, og de viser oss hvor fantastisk underholdende fotball kan være for alle.

Hans

Hendelsen i april, mellom Vålerenga og Brann er forsåvidt greit at får litt oppmerksomhet, i og med at det skjer inne i byen, og utenforstående personer ser hva som skjer. Men dette miljøet er ikke veldig stort i Norge, og jeg finner ingen saker på Dagbladet eller VG sine sider om de tusentalls supporterne som hver eneste uke oppfører seg eksemplarisk. Ikke det at jeg forventer det heller, men media har de siste årene dekket casualsmiljøene i overkant mye. F.eks i fjor da det dukket opp en video som fikk utrolig mye oppmerksomhet, der to casualsgrupperinger barket sammen på en øde plass i utkanten av en av de større byene. Det slagsmålet er det sikkert ingen andre enn de som var tilstede i som hadde fått vite om ellers. Selvfølgelig er casualskulturen et problem, men jeg mener media gjør det til et større problem enn det faktisk er. Prosentandelen av norske fotballsupportere som bedriver denne aktiviteten er veldig lav. Men det er klart, disse sakene vekker stor interesse, og da får jo avisene solgt flere eksemplarer.

Politiet følger disse miljøene tett, og i samarbeid med klubbene gjør de sikkert det de kan for å forebygge og bryte ned disse miljøene. Flere titals supportere er utestengt på bakgrunn av dette, og sånn sett holder de bråket borte fra stadion. Ikke det at det ville blitt bråk på stadion uansett, for casuals er ikke ute etter å denge løs på vanlige supportere, de er ute etter det kicket de får av å sloss med noen andre som vil det samme. Dermed kommer det aldri til å bli noen virkelig store slagsmål, sånn som de vi har sett i Sverige. Men tilbake til politiets jobb. Jeg tror ikke den blir noe særlig enklere ved at media hele tiden skal blåse opp disse sakene. Faktisk tror jeg mediedekning bare sørger for at enda fler får øynene opp for kulturen, og kanskje ønsker å bli en del av den. Hvis disse gutta hadde fått holdt på i fred uten dekning fra media hadde ikke de som i utgangspunktet ikke var interessert i å bli med i disse gruppene fått vite om dem. Litt satt på spissen tror jeg nesten media fungerer som en rekruteringskanal. Ikke direkte, men indirekte. Når folk får øynene opp for dette begynner de å google og oppsøke informasjon om hva dette er, og da kan de fort komme over et par spillefilmer om casuals. Selv har jeg sett Green Street Hooligans og Football Factory, og jeg ble nesten litt facinert. Jeg ble ikke så gira på å bli casual selv, men jeg ble facinert. Men jeg har ingen problemer med å se at andre får lyst til å oppsøke kulturen. F.eks er dette hentet fra VG sin sak om hendelsen i Oslo i april 2009.

«Hallo. Lyst og bli med og danse jeg. Jeg kjenner ingen av dere, men holder tykt og tynt med Vålerenga. Åssen kommer jeg i kontakt med Isko Boys?»

Dette er skrevet på et debattforum samme dagen. Og det er flere lignende innlegg. Så hva om media ikke hadde blåst opp dette? Hadde da denne personen fått nyss i hva som skjedde og fattet interesse? Jeg tviler på det.

Det kan godt være at jeg tar feil, men jeg er veldig interessert i deres meninger!

Kort oppsumert mener jeg at mediedekningen ikke står i stil med problemet.

Hans

Jeg har også skrevet om casuals her!

Selvfølgelig er det veldig viktig med sikkerhet, men jeg vil tro det er mulig å opprettholde sikkerheten for de som er på kamp, selv på en ståtribune. Så klart skjønner jeg argumentene og jeg aksepterer dem. Bortsett fra det så er det ingen tvil om at det også har noen negative sider. For det første kan det ikke være noe tvil om at stemningen har blitt dårligere. Påbudet om sittetribuner alene har ikke ført til dette, men det er en av flere grunner. Den dagen sittetribunene kom appelerte fotball plutselig til en ny gruppe, nemlig den gruppen som ikke var interessert i å stå i 90 minutter for å se en fotballkamp. Jeg vet ikke hvor stor denne gruppen var, men det faktum at du kan sitte gjør det plutselig interessant for en gruppe som kanskje ikke var så lystne på å stå sammen med folk fra ”lavere” klasser enn seg selv. Det fører jo også til at når du kjøper deg et sesongkort har du en fast plass hver eneste uke, og ikke må være på stadion flere timer før kamp for å sikre deg den plassen du ønsker. Alt dette er ting som etter mitt syn appelerer til personer i middelklassen og klassene over der igjen. Personene i arbeiderklassen måtte plutselig skifte fra sin vante ståplass til en sitteplass. Det i seg selv tror jeg ikke skremte så mange, men en sittetribune som er like stor i areal tar langt i fra så mange personer som en ståtribune. Altså ble plassene ferre, og etterspørselen større. Økt etterspørsel fører til høyre priser, og sagte men sikkert ble arbeiderklassen byttet ut med middelklassen. Og det er her en av hovedgrunnene til dårligere stemning ligger. Personene i arbeiderklassen er som regel de mest fanatiske supporterne, grunnene til dette vet jeg ikke, men jeg velger å tro at det er fordi dette er en type underholdning som appelerer til de store massene. Fotballen har historisk sett vært en folkelig sport, og dermed har disse personene ”alltid” vært på kamp for å støtte det lokale laget. Historisk har det også vært såpass lave priser for billetter til en fotballkamp at det er noe alle har hatt råd til å gå på. Jeg snakket med faren til en venn av meg om en fotballtur jeg var på, og fortalte hvor mye jeg hadde betalt for billetten. Da fortalte han at han hadde vært i England på 70-tallet, og den gangen hadde han gitt 4£ for billetten, til sammenligning betalte jeg 70£. Selvfølgelig har prisene forandret seg siden den gang, men det har lønningene også. Og dagens billettpriser står ikke i stil med lønningene i forhold til den gang.

Selvfølgelig er ikke reglene om sittetribuner alene grunnen til dårligere stemning. Fotball har blitt en pengemaskin uten like, og i dag handler veldig mye om å tjene penger. For meg er det et under hvordan fotballklubbene kan tjene penger, med tanke på overgangssummene og spillerlønningene, men det er en annen sak. For 10-15 år siden var alt du ”trengte” for å gå på kamp et skjerf, mens i dag skal du ha drakt, skjerf, lue, votter osv. Hvert år skal du ha den nye drakta, med den nyinnkjøpte stjernespillerens navn på ryggen. Fotballklubbenes mest trofaste kunder er supporterne, og for fotballklubbene er det viktig å dra så mye som mulig penger ut av disse supporterne. Og det er her arbeiderklassen faller gjennom. De har for det første ikke råd til å kjøpe alt det fancy supporterutstyret, som forøvrig ikke er noe som er påbudt for å slippe inn på stadion. Men det som presser arbeiderne ut av stadion er de vanvittige billettprisene. Lønna strekker rett og slett ikke til for å betale for et sesonkort. Så i stede for å ha tatt vare på de trofaste supporterne har klubbene presset disse ut av stadion (kanskje noe ufrivillig), og etterlatt dem på puber rundt stadion, der stemningen forøvrig er mye bedre enn på stadion, og engasjementet mye sterkere. De som har erstattet arbeiderklassen er middelklassen og de høyere klassene, og i England har også turistene overtatt plassene. Det sier seg jo selv at en person som er på Anfield for første gang ikke kan sangene like godt som en som har vært der de 10 siste årene. En som er på Old Trafford for å oppleve stemningen og ikke skape er selvfølgelig en grunn til at stemningen blir dårligere. Det er tross alt ikke bare en av dem, det er flere titusner.Og slike eksempler er det mange av. De glødende og fanatiske supporterne er ofte de med dårligst råd, kanskje fordi fotballklubben er det eneste lyspunktet i en ellers dyster hverdag.

Jeg er spent på å se hvor mange år det tar før den økonomiske fotballbobla sprekker og klubbene kommer krypende tilbake til de virkelige supporterne. De som brenner for klubben. De som skaper den magiske stemningen engelske arenaer er kjent for. De som skaper den stemningen som har blitt mye dårligere, og som ikke blir noe bedre før fanatikerne en dag erstatter turisten.

Hans