”Alan Shearer has rescued Newcastle so many time’s before. Has the chanse to do so again for the very last time. And he SCORES! Same old Shearer, ALLWAYS scoring.” Sa kommentatoren av Shearers testimonialkamp da Shearer kom inn og scorte på straffe. Men lite visste han da om at Shearer bare to år senere fikk ansvar for å holde Newcastle i Premier League. Noe han altså ikke klarte.

Neste år heter motstanderne Cardiff, Blackpool, Doncaster og Ipswich. Det er ikke overaskende. Det er ikke ufortjent. Det er bare realiteten. Når man ender tredje sist i Premier League, da spiller man i Championship året etter. Akkurat som at man spiller Champions League året etter om man blir nr 2. Så enkelt er det. Men hvordan har Newcastle endt opp med å rykke ned? Det hele startet da Sir Bobby Robson fikk sparken i 2004. Etter det har alt raknet. Fra å spille kvartfinale i Champions League og spille noen Cupfinaler til å rykke ned er tydeligvis veien kort. Og den veien har klubben lagt selv. Etter Bobby Robson har det vært fler managere enn det har vært sesonger. De utenomsportslige hendelsene har florert. Kontuinitet har vært totalt fraværende i ledelsens tankegang. Og det som har skjedd på kontorene på St. James’ er en historie for seg selv. Spillere som man trygt kan se på som avdankede har kommet inn. De gode lagspillerne har forsvunnet. Laget til Sir Bobby Robson var et velfungerende lag, med spillere uten stjernenykker. Den eneste stjerna i Newcastle var Shearer som rakk å score over 200 mål for klubben før han la opp.

Foto: Hans Svellet

Og når vi er inne på Shearer. Ansettelsen av Shearer som manager beviste for meg bare hvor desperat ledelsen i klubben var. Mannen hadde aldri før vært manager. Det i seg selv trenger ikke å være en kjempekrise. Men det er vel fler alternativer på at tidligere fotballspillere som tar over managerstolen sliter i begynnelsen enn det motsatte. De oppnådde forsåvidt det de håpet. Et løft. Men det løftet kom bare utenfor banen. Og da hjelper det så lite. Dette er ikke kritikk til Shearer. For det eneste han ville var å prøve å hjelpe klubben i sitt hjerte til å holde plassen. Men denne gangen klarte han det ikke. Til det var situasjonen og spillermaterialet for dårlig. Så de som tror at Shearer svekker sin Gudestatus i industribyen, de tar feil. Til det har Shearer alt for mye å gå på. Han har reddet Newcastle utrolig mange ganger. Men desverre lyktes det han ikke å redde klubben da den trengte det som aller mest.

Så hva må gjøres nå? Hvordan skal Newcastle reise seg og komme tilbake dit veldig mange mener de hører hjemme? For det første må det tas en skikkelig oppvask i styrerom og garderobe. En ting er sikkert. Hvis Newcastle stiller med det samme laget neste år, da blir det ikke opprykk. Spillerne som ikke ønsker å være i Newcastle for noe annet enn kroner og øre må bort. De som ikke ser ut til å være interessert i å spille fotball må bort. Og de som rett og slett er for dårlige må bort. Kort oppsummert er det veldig mange spillere som må bort. Hvem som erstatter dem overlater jeg til den kommende manageren og avgjøre. For meg er det viktigste at det er spillere som vil noe. Så til kontorene. For det første må det ansettes en skikkelig manager. Ingen vonde ord om Shearer, men han er ikke den managaren Newcastle trenger nå. Videre må denne manageren få muligheten til å skape sitt lag, få hente de spillerne han vil og mener passer best. Han må få muligheten til å jobbe i 3-4-5 år med å bygge et lag. Ikke 3-4 måneder som de siste har fått.

Det blir spennende å følge Newcastle utover sommeren og inn i den neste sesongen. For det er da det blir avgjort. Om Newcastle blir nok en storklubb som klapper totalt sammen ved et nedrykk på samme måte som Leeds og Southampton. Eller om de reiser seg og kommer styrket ut fra det. For Newcastle er en storklubb. Selv om den siste titelen kom i 1955 og det siste seriemesterskapet kom i 1927, så er det en storklubb. Interessen rundt laget er enorm. Og St. James’ Park trekker det tredje største publikumet i England.

Se også mine to andre saker om Newcastle her og her.

Hans