Det er nå en stund siden 20 årsmarkeringan av den tragiske ulykken på Hillsboroug Stadium i Sheffield. 96 mennesker måtte bøte med livet på grunn av at alt for mange slapp inn på tribunen. Alle disse var Liverpoolsupportere, og alle disse omkom på en dag de hadde gledet seg til, og sett fram til. Denne tragedien satte i gang en stor granskning av engelske fotballstadioner, og det var denne granskningen som førte til at det i dag kun er sitteplasser på engelske arenaer i de øverste divisjonene. Jeg skal prøve å se litt på hva slags konsekvenser innføringen av sittetribuner, og andre ting, har hatt for stemningen på engelske arenaer. Avgjørelsen om å innføre sittetribuner har jeg ingen grunn til å vurdere,  og det er helt klart mange veldig gode grunner for å gjøre det. Det er minst 96 gode grunner.

Selvfølgelig er det veldig viktig med sikkerhet, men jeg vil tro det er mulig å opprettholde sikkerheten for de som er på kamp, selv på en ståtribune. Så klart skjønner jeg argumentene og jeg aksepterer dem. Bortsett fra det så er det ingen tvil om at det også har noen negative sider. For det første kan det ikke være noe tvil om at stemningen har blitt dårligere. Påbudet om sittetribuner alene har ikke ført til dette, men det er en av flere grunner. Den dagen sittetribunene kom appelerte fotball plutselig til en ny gruppe, nemlig den gruppen som ikke var interessert i å stå i 90 minutter for å se en fotballkamp. Jeg vet ikke hvor stor denne gruppen var, men det faktum at du kan sitte gjør det plutselig interessant for en gruppe som kanskje ikke var så lystne på å stå sammen med folk fra ”lavere” klasser enn seg selv. Det fører jo også til at når du kjøper deg et sesongkort har du en fast plass hver eneste uke, og ikke må være på stadion flere timer før kamp for å sikre deg den plassen du ønsker. Alt dette er ting som etter mitt syn appelerer til personer i middelklassen og klassene over der igjen. Personene i arbeiderklassen måtte plutselig skifte fra sin vante ståplass til en sitteplass. Det i seg selv tror jeg ikke skremte så mange, men en sittetribune som er like stor i areal tar langt i fra så mange personer som en ståtribune. Altså ble plassene ferre, og etterspørselen større. Økt etterspørsel fører til høyre priser, og sagte men sikkert ble arbeiderklassen byttet ut med middelklassen. Og det er her en av hovedgrunnene til dårligere stemning ligger. Personene i arbeiderklassen er som regel de mest fanatiske supporterne, grunnene til dette vet jeg ikke, men jeg velger å tro at det er fordi dette er en type underholdning som appelerer til de store massene. Fotballen har historisk sett vært en folkelig sport, og dermed har disse personene ”alltid” vært på kamp for å støtte det lokale laget. Historisk har det også vært såpass lave priser for billetter til en fotballkamp at det er noe alle har hatt råd til å gå på. Jeg snakket med faren til en venn av meg om en fotballtur jeg var på, og fortalte hvor mye jeg hadde betalt for billetten. Da fortalte han at han hadde vært i England på 70-tallet, og den gangen hadde han gitt 4£ for billetten, til sammenligning betalte jeg 70£. Selvfølgelig har prisene forandret seg siden den gang, men det har lønningene også. Og dagens billettpriser står ikke i stil med lønningene i forhold til den gang.

Selvfølgelig er ikke reglene om sittetribuner alene grunnen til dårligere stemning. Fotball har blitt en pengemaskin uten like, og i dag handler veldig mye om å tjene penger. For meg er det et under hvordan fotballklubbene kan tjene penger, med tanke på overgangssummene og spillerlønningene, men det er en annen sak. For 10-15 år siden var alt du ”trengte” for å gå på kamp et skjerf, mens i dag skal du ha drakt, skjerf, lue, votter osv. Hvert år skal du ha den nye drakta, med den nyinnkjøpte stjernespillerens navn på ryggen. Fotballklubbenes mest trofaste kunder er supporterne, og for fotballklubbene er det viktig å dra så mye som mulig penger ut av disse supporterne. Og det er her arbeiderklassen faller gjennom. De har for det første ikke råd til å kjøpe alt det fancy supporterutstyret, som forøvrig ikke er noe som er påbudt for å slippe inn på stadion. Men det som presser arbeiderne ut av stadion er de vanvittige billettprisene. Lønna strekker rett og slett ikke til for å betale for et sesonkort. Så i stede for å ha tatt vare på de trofaste supporterne har klubbene presset disse ut av stadion (kanskje noe ufrivillig), og etterlatt dem på puber rundt stadion, der stemningen forøvrig er mye bedre enn på stadion, og engasjementet mye sterkere. De som har erstattet arbeiderklassen er middelklassen og de høyere klassene, og i England har også turistene overtatt plassene. Det sier seg jo selv at en person som er på Anfield for første gang ikke kan sangene like godt som en som har vært der de 10 siste årene. En som er på Old Trafford for å oppleve stemningen og ikke skape er selvfølgelig en grunn til at stemningen blir dårligere. Det er tross alt ikke bare en av dem, det er flere titusner.Og slike eksempler er det mange av. De glødende og fanatiske supporterne er ofte de med dårligst råd, kanskje fordi fotballklubben er det eneste lyspunktet i en ellers dyster hverdag.

Jeg er spent på å se hvor mange år det tar før den økonomiske fotballbobla sprekker og klubbene kommer krypende tilbake til de virkelige supporterne. De som brenner for klubben. De som skaper den magiske stemningen engelske arenaer er kjent for. De som skaper den stemningen som har blitt mye dårligere, og som ikke blir noe bedre før fanatikerne en dag erstatter turisten.

Hans