Foto: Alexander Ottesen

Da er trekningen for de første kvalifiseringsrundene til Champions League og Europe League unnagjort. Som vanlig dukker det opp mange ukjente lag, fra andre små nasjoner under disse trekningene. Stabæk skal til Albania, Rosenborg til Færøyene og Tromsø må ta turen enten til Hviterussland eller Makedonia. Det er nå vi får se hvor god/dårlig norsk klubbfotball egentlig er. Et landslag gir ikke et bilde av hvor klubbfotballen står i landet man kommer fra. England er jo et kroneksempel på det. De har verdens beste liga, med flere topp 5 lag i Europa og kanskje verden. Landslaget derimot, har de siste årene bare skuffet.

Endelig tenker jeg. Tid for Europacupen igjen. Som Rosenborgsupporter har jo Europacupen vært meget hyggelig å følge med på i mange år. Jeg kan nevne mange store kamper, både på Lerkendal og ute i Europa. Det blir nok ikke mange av de i år. For Rosenborg skal spille Europe League, hvis de bare kommer seg gjennom kvalifiseringen først. I Champions League er det Stabæks som skal forsvare norsk ære. Og jeg frykter det går med dem som med både Vålerenga og Brann. Ingen norske lag i det gjeveste europeiske selskap i år heller. Men i Europe League derimot, der bør vi nordmenn ha forhåpninger. Såpass offensiv må det være lov å være. Vi kan ikke grave oss ned og bare snakke negativt om norsk fotball. Jeg mener både klubber, supportere og media hadde gjort lurt i å være litt mer optimistiske i tankegangen. Nivået i Europe League burde være overkommelig for minst et norsk lag, kanskje fler. Med det mener jeg at et til to lag burde ha som mål å gå videre fra gruppespillet. Selvfølgelig er det ikke sikkert de når målet, men de må jo prøve. Om veien ut i Europa skal bli enklere for norske lag må det satses. De som har fulgt med på fotball lenge husker vel hvordan Rosenborg ble rundspilt og tapte stort, spesielt på bortebane de første sesongene. Men så husker vi da også hvordan det gikk til slutt. Trønderne hadde et mål om å spille Champions League hvert år. Det var jo der sportslig og økonomisk framgang kunne dyrkes. Veien dit var lang og til tider ydmykende. Men når de først lykkes, så lykkes de så til de grader at de fleste glemte hvordan de første årene var. De brukte noen år på å tilegne seg kunskaper og tilpasse seg. Så dundret de ut i Europa, og herjet til tider som vikingene gjorde ca 1000 år før dem. Rosenborg gjorde det ”umulige mulig.” På samme tid som Drillos herjet i landskampene, herjet Rosenborg i Champions League. Om det norske landslaget presterte bra, hva gjorde Rosenborg da? Både for Drillos og Rosenborg var veien og læreprossesen lang. Men det som gjorde det mulig var at de satset. De ville noe, og de ville det nok til at de lykkes.

Det jeg vil fram til er at norske lag må tørre. De må virkelig gå inn for det. Per dags dato er det bare et lag i Norge som gjør det. Og det er Rosenborg. Rosenborg har en uttalt målsetting om at de skal spille i Europa hvert eneste år. Koste hva det koste vil. I fjor kostet det en hel haug med kvalifiseringskamper sommeren i gjennom. Det vil koste det samme i år. Men i stedet for å syte på tøft kampprogram ser de heller muligheter. De vil gi de unge spillerne erfaring med å spille europacupkamper. Slik at de, når de får muligheten igjen, kanskje kan klare å kvalifisere seg til Champions League igjen. Andre norske lag som tidligere har spilt kvalifisering til UEFA-cupen har derimot bare sett på dette som et ork. Stort sett har de kjempet om seriegull, og derfor har de prioritert serien. I år kjemper Rosenborg om seriegull, de har mål om å vinne cupen, og de skal ut i Europa. Det koster dyrt. Men såpass må man ofre om man vil være best i Norge, og prestere akseptabelt i Europa. Hvis norsk klubbfotball skal få noen fremgang må spillerne og spillerstallene tåle såpass. Nå skal jeg ikke sammenligne for mye med de store ligaene. Men det som gjør de beste lagene best, både i serien og europacupene er evnen til å tåle påkjenningene. Denne evnen må trenes opp gjennom flere år. Og nettopp derfor savner jeg flere norske lag som tørr å satse. For hvis du år etter år spiller i Europa, vil du til slutt ha opparbeidet deg evnen til å tåle påkjenningen. Og ikke minst erfaring til å ta enda et steg. Til slutt vil kanskje fler enn Rosenborg og gjesteopptredene Molde ta steget inn i Champions League. Så, hvor er satsingen? Per dags dato ser jeg bare antydninger til det på Lerkendal. Og akkurat derfor tror jeg vi nordmenn må vente enda et år før vi kan håpe å ha et norsk lag i Champions League igjen. For per dags dato kan jeg ikke skjønne at Stabæk, eller noen andre heller forøvrig skal klare å komme seg dit. Desverre har de kastet bort den økonomiske gullalderen i Norge på å satse livet på serien, og gitt blaffen i Europa. Nå får de igjen for det gjennom manglende erfaring når det gjelder som mest.

Man kan også trekke paraleller til landslaget. Drillos var et lag av veldig mange spillere som spilte i bedre ligaer enn den norske. Disse spillerne viste seg frem internasjonalt, og ble så plukket opp. Den samme muligheten finnes i europacupene for klubblag. Presterer du godt der, er muligheten for å bli kjøpt opp av en større klubb også mye bedre. Landslaget vårt trenger spillere med erfaring fra internasjonale kamper. Jo mer, jo bedre. Og om de da kan få muligheten til å spille europacup år etter år, så vil det også gagne landslaget.

Jeg klarer ærlig talt ikke å se en eneste negativ side ved å spille Europacup. I disse krisetider økonomisk er det en gyllen mulighet til å vise frem spillere for andre klubber. Kommer du deg langt nok ligger det en økonomisk gevinst som kan redde mange klubber økonomisk for hele sesongen. For til og med i Europe League er det gode penger å hente på å kvalifisere seg til gruppespillet. Den eneste måten å løfte norsk fotball på er på få lag ut i Europa. Og for at det skal skje så må klubbene tørre å satse. Jeg skjønner selvfølgelig at dagens økonomi i Tippeligaklubbene ikke akkurat maner til sportslig satsing. Og for å være helt ærlig er jeg ikke særlig optimistisk heller. For når den økonomiske gullalderen ble kastet bort sånn som den ble, så kan man begynne å lure på om det finnes håp for en lysere fremtid.

Hans