Foto: Pizza Pepe

Avisenes nettutgaver renner over av stoff om kveldens Champions League finale. Forståelig nok. For i kveld avgjøres det hvem som er Europas beste fotballag sesongen 2008/09. England mot Spania. Manchester mot Barcelona. Ferguson mot Guardiola. Ronaldo mot Messi. Mancs mot Katelanere, osv. Jeg kan fortsette i det uendelige.

Etter en lang fotballsesong skal det altså avgjøres hvem som vinner en av de jeveste titlene en fotballspiller kan vinne. Jeg skal ikke si all verden, men litt skal jeg si. I kveld vil helter bli født, mens andre mister sin heltestatus. Noen blir gjenfødte helter, mens andre bare fortsetter å være det. I kveld vil mange bli skuffet, og mange vil bli desto gladere. For noen blir det en opptur, mens andre får en nedtur. Drømmer vil gå i oppfyllelse, mens andre drømmer knuses. Kvelden vil bringe hat og kjærlighet. Alt dette bare på grunn av en fotballkamp. Eller, er det bare en fotballkamp? Ja, det er det. Men fotball betyr mye for mange. Derfor er ikke kveldens hendelser ubetydelige. Som Paven så fint sa det, ”av alle uviktige ting i verden, er fotball desidert viktigst.” For fotball er viktig. Det er den idretten i verden med størst oppsluttning, både på utøver- og tilhengersiden. Og akkurat derfor vil verden på mange måter stå stille kl. 20.45 norsk tid i kveld. Fordi interessen er så stor.

Jeg kan ikke love deg en kjempebra fotballkamp spillemessig. Og jeg kan heller ikke love deg en jevn kamp. Men jeg kan love deg følelser. Både på godt og vondt. For fotball er følelser.

Hans