Når Paris Hilton har forsiden av VG sitt sportsmagasin(!), da er det noe riv ruskende galt. Paris Hilton på SPORTSsidene? Det har ingen ting å si at hun festet med Cristiano Ronaldo. Portugiseren er fotballspiller, ja. Men det han holdt på med natt til torsdag har ikke mye med fotball å gjøre. Hvem han møter på fritiden, og hvem han fester med i ferien sin, det hører ikke hjemme i sportssidene. Det hører egentlig ikke hjemme i ei avis i det hele tatt. Den eneste sammenhengen jeg kan finne mellom Paris Hilton og VG sine sportssider, er at de sidene er rosa.

Men det er vel sånn det har blitt. De største fotballspillerne fotfølges 24 timer i døgnet. Og alt de gjør blir trykket opp i aviser og ukeblader. Jeg har egentlig ikke noe kjempeproblem med at VG ønsker å bruke et par av sidene sine til å rapportere om at Ronaldo møtte Hilton. Men derimot har jeg et problem med at de bruker sportssidene sine på det. Hvis de ikke har noe bedre fotballstoff å komme med, da kan de heller skrive om kvalifiseringen til KM i orientering. Eller hva med å sette et spørsmålstegn ved Ronaldos enorme overgangssum, og ikke minst latterlig høye lønning? Hva med å skrive om de enorme lånene fotballklubbene i verden har? Hva med å skrive om noe som har med fotball å gjøre i det minste? Eller sist, men ikke minst. Hva med å bare drite i å skrive noe som helst? Når nivået på det som kommer i det sportsmagasinet er så lavt, da er det ikke rart at salgstallene er ellendige. Hvis nivået på resten av avisen er like lavt, da skjønner jeg godt at salgstallene snart ikke er eksisterende lenger. Man finner akkurat det samme på internettsidene til avisene, som i papirutgaven. Et lite forslag fra min side er å bruke papirutgaven til litt skikkelig god journalistikk. Med gode artikler, som tar for seg en sak i detalj. Ikke bare det våset som er i de rosa sidene i dag. Men nok kritikk til VG. Kritikken gjelder forøvrig mange andre også, men dagens eksempel er VG.

Platini reagerer på overgangssummene

Kan flere steder lese at UEFA-president, Michel Platini reagerer på overgangssummene i forbindelse med Kakà- og Ronaldohandelen. For å være helt ærlig har jeg litt sansen for franskmannen. Han er konservativ, og har klare meninger. Egentlig er jeg ganske lik han i min oppfatning av mange spørsmål innen fotballen. Blant annet så er han en sterk motstander av videodømming. Men denne gangen er det utspillet hans i forbindelse med Ronaldo-overgangen som er hyggelig lesning. Han ønsker rett og slett å komme opp med et nytt sett regler som skal sørge for et jevnere styrkeforhold mellom klubbene. Og ikke minst ønsker han å sette en stopper for pengegaloppen i fotballen. Det han vil er å få økonomien i fotballen til et mer fornuftig nivå. I en idrett med så mye penger burde det være veldig overkommelig å bygge opp et solid økonomisk fundament for alle klubber i de største ligaene. Det gjelder bare å se på tallene på inntektssiden opp i mot tallene på utgiftssiden. Hvis de på utgiftssiden er høyere enn de på inntektssiden må noe gjøres. Og det som må gjøres er ikke å ta opp et lån. Nei, det som da må gjøres er å enten øke tallene på inntektssiden. Eller mest sansynlig. Redusere tallene på utgiftssiden. Den enkleste måten for det siste er å ha et snev av fornuft når man sender av gårde et bud på en spiller. Og ikke minst bruke kalkulatoren og hodet når man sitter i lønnsforhandlinger med spillere. At klubber som Manchester United, Real Madrid, Liverpool osv sitter med de lånene de gjør er for meg uforståelig. Disse klubbene genererer så mye inntekter at de bure ha et gigantisk overskudd. Men når det kommer til økonomi stiller fotballen i særklasse. Hvis det er et sted følelser og butikk går hånd i hånd, så er det fotballen. For å være helt ærlig tror jeg godt utdannede personer som blir ansatt i økonomiavdelingen til fotballklubber, får angst og indre uro den første dagen i ny jobb, når de ser hvordan ting foregår. Det er jo rett og slett helt sinnsykt at de får holde på som de gjør.

Foto: Anders Vindegg

- Disse overdrevne overgangene skjer hver eneste dag. De representerer en alvorlig trussel for grunntanken om fair play og økonomisk styrkeforhold mellom klubbene i turneringene våre, sier Platini.

Og ja, jeg kan være enig. Litt satt på spissen er det ganske mye sannhet i det han sier. Hvor ofte de siste årene har en liten klubb vært i Europacupfinalen? Eller, hvor mange små klubber har de siste årene i det hele tatt gått videre fra gruppespillet? Veldig få. Nesten ingen i det hele tatt. Når de største klubbene, som sitter med de økonomiske musklene de gjør, byr de summene de gjør i dag, da blir det nesten urettferdig. For en middels stor klubb kan det komme et tilbud på bordet som rett og slett er alt for godt til at de kan takke nei. Og spilleren selv, som har vokst opp i klubben, og har et bankende hjerte for klubben sin. Han kan få tilbud om en lønn som er så stor at han bare ikke kan si nei. Ikke alt kan kjøpes for penger, er et flittig brukt uttrykk. Men i fotballen i dag kan det aller meste kjøpes for nettop penger. Bare du har nok. Et godt eksempel, men i en mye mindre skala er norsk fotball. På 90-tallet var Rosenborg overlegne alle andre når det gjaldt penger. Og en periode fikk Rosenborg de spillerne de ville ha. De la så mye penger på bordet at andre bare måtte takke ja. Disse pengene hadde de på ærlig vis tjent gjennom spill i Champions League. Men at mange oppfattet det som urettferdig, og ikke minst kjedelig, det er fullt forståelig. Og sist men ikke minst. Hvor mange talentfulle norske spillere ble ødelagt av en overgang til Rosenborg? Alt for mange. Om de store klubbene fortsetter som i dag, med å kjøpe opp alle de virkelig gode spillerne. Og ender opp med å plassere alt for mange av dem på benken. Da snyter de ikke bare spilleren selv for muligheten til å spille fotball på toppnivå. De snyter også publikum for muligheten til å oppleve enda flere gode fotballspillere. Kampene mellom de nest beste blir litt kjedeligere av det, og det er tross alt flere kamper mellom de nest beste, enn mellom de beste.

Og når vi er inne på kjedelig. Blir ikke fotballen litt kjedeligere hvis det kun er de samme klubbene som kjemper om topp 8 plasseringene i Champions League hvert år? For meg er litt av sjarmen med fotball at en liten klubb kan hamle opp med de store. I internasjonal fotball i dag skjer ikke dette lenger. I Premier League er de fire store i en klasse for seg selv hvert eneste år. Barcelona og Real Madrid er de eneste som kjemper om gull og sølv hvert år i Spania. Og sånn er det stort sett i alle de store ligaene. De samme storklubbene preger også cupene. Selvfølgelig er det sunt at det er noen faste klubber som kjemper om topplasseringene hvert år. Men jeg tror det også er viktig at det kan komme et overaskelseslag som kan sette skikkelig preg på for eksempel Premier League og Champions League. En reell utfordrer til medaljene i England og semifinaleplass i Champions League for eksempel. Jeg skal være forsiktig med å sammenligne for mye med det som skjedde i Norge på 90-tallet. Men en ting som er sikkert er at interessen etter at Rosenborg mistet tronen har tatt av. Nivået til det beste laget i Norge er nok ikke det samme. Men interessen er enorm. Det jeg vil fram til, er at om interessen for fotball fortsette å øke, eller i det minste holde seg. Så tror jeg at overaskelseslag må lykkes i større grad enn i dag. Forskjellene blir bare større og større, og fortsetter det som i dag vil den en gang bli for stor. Den er nok ikke det enda. Men om utviklingen skulle fortsette som i dag vil forskjellen om 10 år være skremmende stor. Kanskje for stor til at det blir interessant for folk flest?

Hans