Foto: Hans Svellet

Nå har jeg altså kommet til det tredje innlegget i denn serien på fire. Og jeg håper du vender tilbake fordi de to foregående har vært interessante. I dette innlegget skal jeg konsentrer meg litt mer om norske forhold. Mediedekningen rundt casual-miljøet i Norge har vært enorm, og debattene har vært heftige.

I mitt første innlegg i denne serien gikk jeg litt inn på historie, og tok der med litt om Norge for seg selv. Men jeg skal kort repetere litt. Casuals-kulturen nådde vårt land sent på 1990-tallet, men det er først på 2000-tallet man kan snakke om noe miljø. Det var ikke sånn at det aldri hadde vært bråk i forbindelse med fotballkamper i Norge. For det var det også før casuals nådde landet vårt. Vålerenga og Brann gjorde opp også utenfor banen flere ganger. Forskjellen var at dette var slagsmål som minner mer om hooligansoppgjør. Ofte var de innblanede skinheads, og de kledde seg i klubbfargene. Men disse slagsmålene var ikke bare fotballsupportere i mellom. Når Brann eller Vålerenga var på bortekamp kunne de ende opp med å sloss med lokale guttegjenger. Utover 90-tallet ble det ryddet opp ganske mye i supportermiljøene, og Vålerenga spesielt gjorde mye for å bli kvitt pøbelstempelet. Og de klarte det til slutt. Men det skulle ikke vare lenge. Det første tilfelle av casualsammenstøt i Norge som jeg finner beskrevet er i 2003. Denne gangen er det også Vålerenga og Brann som støter sammen. Nå er det ikke masseslagsmål, men casualsoppgjør. Etter dette har media fått opp øynene for miljøet, og de siste par-tre årene har man hørt om ganske mange flere hendelser. Nesten hver eneste gang er Brann eller Vålerenga innblandet. Og det er ikke så rart. For det er disse to klubbene som har de største miljøene.

I dagens casualsmiljø i Norge regner man med at det er rundt 70-100 rundt Vålerenga, representert ved ISKO Boys. Rundt Brann har TGB (TjuaGuttene Bergen) 50-80 personer. Bortsett fra disse klubbene er det små miljøer. Start har 20-30 personer i sitt firma, Christianssand Herreekvipasje. Ellers finner man kjente miljøer rundt Viking, Ham-Kam (Briskebys Beste Borgere), Lillestrøm (Sportsklubbens Fineste) og Fredrikstad (Fredrikstad Casuals).  Dette er klubbene som har miljøer av en viss størrelse. Bortsett fra disse regner man med at de fleste Tippeligaklubbene har noen få casuals, men ingen miljøer som det snakkes noe særlig om.

I Norge har mediedekningen av casualsmiljøet vært enorm. Så fort det ”danses” litt blir det store medieoppslag. Og spesielt i år har disse møtene fått enorm oppmerksomhet. Da Vålerenga og Brann møttes i Oslo i april var det to sammenstøt mellom casuals i Oslo. Og i dagene etter kampen brukte avisene mye plass på saken. Også i forbindelse med 16. maikampen i Oslo var det sammenstøt, denne gangen på Torshov. Som jeg tidligere har sagt er ofte møtene avtalt på forhånd. Og ofte møtes de på litt mer øde steder enn inne i byen. Jeg har sett gjennom en god del avisartikler, og der beskrives stort sett møter i bebygde områder. Sansynligvis er dette fordi det er da omverdenen får innblikk i det som skjer. Jeg vil tro det har vært flere møter mellom casuals i Norge, men media har ikke fanget opp alle hendelsene.

Og når jeg er inne på media. Media har brukt enromt mye tid og plass på casuals i Norge. Debattene har vært heftige og mange. Med tanke på all mediedekningen miljøet får, skulle man tro det var et veldig stort problem. Dekningen fra media kan i ettertid kanskje syntes noe overdimmensjonert. Men jeg har selv erfart at dette temaet interesserer folk, og da bruker selvfølgelig media mye tid på det. Et poeng jeg vil trekke fram om denne debatten er hvordan media vinkler saken. Senest nå i mai gikk Bergens Tidene ut og sa at de ikke ville sladde bilder av de som er med i dette miljøet. I den forbindelse var sjefsredaktøren til BT intervjuet på TV2. Dette er bare et av mange eksempler. Men på grunn av at det er såpass ferskt velger jeg å bruke det. I intervjuet har sjefsredaktør Trine Eilertsen konstant en holdning som viser at hun ser ned på casuals. ”Og i vertfall i Bergens Tidene mener vi at normale, friske supportere skal slippe å knyttes til sånne miljøer. Og utsette seg og barna sine for eventuell fare ved å gå på fotballkamp.” Bare i disse to setningene finner jeg et par punkter som får meg til å tro at det hersker uvitenhet i media angående kulturen. Eiliertsen setter her alle casuals i en bås, og ser på dem som personer som er syke. Noe som er feil. Personene i det norske casualsmiljøet er som jeg også tidligere har sagt veldig mange forskjellige mennesker. Men de har en felles interesse, casualskulturen. Det kan likegodt være en trebarnsfar, med god jobb, stasjonsvogn og et helt vanlig liv som sloss. Selv om han har en ganske spesiell fritidsinteresse, så er han ikke syk av den grunn. Hun sier også at de ”normale, friske supporterne” skal slippe å utsette seg og barna sine for fare ved å gå på fotballkamp. Og det er enda en skivebom. Selv om det de senere årene har vært flere hendelser i bebygde områder kommer ikke casuals til å brake sammen hverken like utenfor, eller inne på stadion. Risikoen for å bli tatt i nærheten av stadion er veldig stor. Og de er heller ikke interessert i tribunevold. Så selv om casualsmiljøet i Norge vokser, så er det ikke sånn at det er farlig å gå på fotballkamp. Hvis du er på feil sted, til feil tid kan du bli vitne til ”dansing.” Men dette stedet vil aldri være inne på, eller like utenfor stadion.

Jeg har i et tidligere innlegg vært inne på hva som er så tiltrekkende med casualsmiljøet, og skal se litt nærmere på det her også. De senere årene har komersialiseringen av fotballen vært stor. Og det gjelder også supporterkulturen. En del supportere mener det har blitt for komersielt, og ønsker å ta avstand fra dette. I den forbindelse oppsøker de da alternative supporterkulutrer, og casuals er et alternativ. Men det er ikke sånn at komersialiseringen alene har ført til at casualskulturen har vokst fram i Norge. Norske supportere har i lang tid sett opp mot supporterkulturer i andre europeiske land, og da spesielt Storbritania. I Storbritania har casuals eksistert i flere tiår, og det er derfor ikke overaskende at denne kulturen til slutt nådde Norge. Du kan forøvrig lese mer om hva som trekker folk til miljøet i innlegg nr 2 i denne serien.

Medias dekning har som nevnt vært stor. Mange tror det har vært med på å øke rekrutteringen til miljøene. Og det høres jo ganske naturlig ut for meg. Når en sak får veldig mye plass i media, så skaper det interesse. Personer som ellers ikke ville hørt om eller visst hva dette er, fatter plutselig interesse og oppsøker miljøene. På den måten har nok norsk media nærmest fungert som en rekrutteringskanal til miljøet.                                                                                  Men det er ikke bare media som har brukt store ressurser på casuals i Norge. Også politiet har brukt store ressurser på å få has med miljøet. De overvåker miljøet konstant, og bruker masse tid og penger på å finne ut når og hvor man kan forvente sammenstøt. Enkelte har ment at politiet har brukt i overkant mye ressurser, med tanke på hvor lite miljøet er. Det er også ytret meninger om at politiet bør skille mellom konfrontasjoner som går ut over utenforstående. Og konfrontasjoner som bare er mellom likesinnede. I dag kan det se ut til at begge deler slåes like hardt ned på. Jeg sier ikke at det er feil å slå ned på voldelige sammenstøt. Men at politiet bør vurdere ressursbruken sin. Det er tross alt ikke et like stort ordensmessig problem om 40 mann møtes for å sloss på en øde fotballbane. Sammenlignet med å møtes på en t-banestasjon, eller på Karl Johan.

Dette var det nest siste innlegget i denne serien, og jeg håper du finner det interessant. Men selv om jeg føler jeg har gitt et ganske godt bilde av kulturen er jeg veldig åpen for tilbakemeldinger.

Hans

Kilder: Wikipedia, Dagbladet og diverse andre artikler

Første innlegg – Historie

Andre innlegg – Hva er casuals

Fjerde  innlegg - Ultras, Casuals, Politi og klubber