Foto: Maciej Zygmunt

Jeg kommer i dette innlegget til å gå litt inn på ultras. Selv om ultras og casluals ikke er det samme så føler jeg at de hører hjemme i denne serien. I en del sammenhenger har ultras blitt satt i samme bås som casuals. Derfor tenkte jeg at jeg skulle introdusere deg for hva ultras er, slik at du slipper å blande de to kulturene på samme måte som media og klubber gjør. I løpet av innlegget vil jeg også se litt på hvordan denne kulturen er taklet av klubbene, og jeg kommer også litt inn på noen sammenhenger med casualskulturen.
Ultraskulturen er også et fenomen som har kommet til Norge de senere år, men har dog vært her lenger enn casuals. Uten at jeg har noen klare fakta foran meg er den første ultrasgrupperingen i Norge jeg finner ”Brigade Playboys.” Denne gruppen ble dannet i 1997, og skiftet to år senere navn til Ultras Nidaros. Gruppen støtter Rosenborg, og er i dag en av de største ultrasgrupperingene i landet. Man finner ultrasgrupperinger rundt veldig mange Tippeligalag av varierende størrelse og synlighet. Denne typen tribunekultur stammer fra Italia, og ble første gang synlig på 60-tallet. Helt fra starten skilte ultraskulturen seg ut fra den vanlige tilskuer. De fant sine plasser på de billigste seksjonene på tribunen, og de ytret ikke bare støtte ved synging, men også visuelt med bruk av flagg og bannere. Ultras er også kjent for sin bruk av pyroteknikk, og da spesielt bengalske lys (bluss) og røykbomber. Det vi i dag kjenner som TIFO var også noe som kom fra ultraskulturen. Som du sikker nå har skjønt er ultras en veldig aktiv kultur. På norske tribuner i dag ser man at supporterkulturen ikke bare er typisk engelskinspirert med høylytte korte sanger. Men det er også preget av mye mer bruk av flagg og andre visuelle effekter sammen med sang. Kort sagt kan man si at ultras er mer aktive supportere enn den gjennomsnittlige. Ikke bare på banen, men også utenfor. Derfor er det lett å skjønne at de skiller seg litt ut, og dermed får mer oppmerksomhet. Og den oppmerksomheten disse gruppene har fått er ikke bare positiv. På flere Tippeligaarenaer er ultraseffekter forbudt, og på Lillestrøm er Ultras Felt C(UFC) utestengt fra Åråsen. Der har det gått så langt at lederen i klubben har truet med å legge ned Kanari-fansen, om de ikke tar et internt oppgjør.

Ultraskulturen er altså som du skjønner mye diskutert. Det er jo umulig å ikke få med seg diskusjonene som kommer så fort det fyres av et bluss på en norsk stadion. Nå har det faktisk godt så langt at NFF kan trekke poeng fra klubber dersom noen av supporterne skulle fyre av et bluss. Enkelte steder har det som nevnt endt med forbud og utestengelser. Og er det en utvikling vi ønsker oss? Selvfølgelig må det komme reaksjoner dersom noen bryter reglene, men utfallet av reaksjonene har til nå ikke vært like heldige. Tilbake til den nevnte hendelsen på Åråsen. Der mener klubben at deres ultrasgruppering vannærer klubben med deres oppførsel. På den andre siden er UFC, som mener de støtter klubben. Nok en gang finner jeg Nina Reim sin artikkel i Dagbladet interessant. Hun sier at det å sammenligne ultras og casuals på den måten er uklokt og viser mangel på forståelse på supporterkultur. Der har hun et godt poeng. Ultras er ikke kjent for å lage bråk. De er derimot kjent for sin måte å støtte klubben på, og den måten er ikke alltid lovlig (pyroteknikk). Men i det store og hele er ultraskulturen en viktig grunn til at supporterklubbene i Norge er som de er i dag. Den visuelle støtten er et nytt element som verdsettes fra mange hold. Som jeg tidligere har nevnt stammer TIFO fra ultraskulturen. Og jeg har flere ganger sett klubber bruke bilder av TIFOer i sin markedsføring av klubben. Derfor tror jeg det å utestenge ultras og nekte bruk av ultraseffekter er mer skadelig, enn at noen fyrer et bluss en gang i blant. Tilbake til Åråsen. Kanarifansen var av de første i Norge til å innføre ultraselementer i sin støtte til laget. Og det er også den supporterklubben som kanskje har tatt i bruk disse elementene i størst grad. Klubben på sin side ser på ultras som et uønsket og skadelig element på norske tribuner. De ser ut til å tro at ultras kun handler om bråk og slossing, på samme måte som casuals. Dette vitner bare om uvitenhet. Det er nok ikke bare Lillestrøm som sliter med uvitenhet, for også i Fredrikstad er ultraseffekter forbudt på stadion.

Foto: Pizza Pepe

Så hva er det som gjør at avstanden mellom klubb og supportere er så stor? Jeg tror det er mangel på komunikasjon og kunnskap. Om klubbene hadde satt seg mer inn i hva denne formen for tribunekultur var, så ville de kanskje i større grad forstå. Det å nekte supportere å ytre støtte på den måten de vil, tror jeg bare er skadelig for klubben selv. Mange av personene i disse miljøene er fanatiske supportere, og når klubben nekter dem å støtte klubben i sitt hjerte sånn de ønsker er det tungt for dem. Klubbene ville nok vært tjent med å kommunisere med supportermiljøene, og ikke bare ta avgjørelser på dårlig bakgrunn. Et dårlig forhold mellom klubb og supportere er ikke gunstig for noen av partene. Sett fra klubben sin side så er et dårlig forhold med sin mest trofaste kundegruppe, som supporterne er, skadelig økonomisk. For supporterne kan man sammenligne et dårlig forhold til klubben med et dårlig forhold til kjæresten sin. På Lerkendal var det for bare få år siden et dårlig forhold mellom klubb og supportere. Flere ganger ble bannere og to-stangsflagg beslaglagt av vakter og politi. Den gangen kunne kommunikasjonen ses på som dårlig. I dag er derimot forholdet bedre enn noen gang. Rosenborg har sett viktigheten av å ha stor støtte fra supportere, og de har sett viktigheten av å tillate forskjellige supportermiljøer. I stede for å overkjøre supporterne hører de nå på hva de har å si, og tar avgjørelsene etter samtaler. Aldri har supporterne vært så fornøyde, og jeg tror heller aldri mennene i dress på ”Brakka” har vært mer fornøyde.

Men hva har dette med casuals å gjøre tenker kanskje du nå. Og det skal jeg fortelle deg. Både casualskulturen og ultraskulturen er relativt ferske i norsk sammenheng. Det er ikke overaskende at noen av dem har kommet til oss. Og det vil heller ikke overaske meg om begge kulturene får enda bedre fotfeste og blir her i lang, lang tid. Du lurer vel kanskje fortsatt litt på sammenhengen her. Den skal du få nå. Begge disse kulturene har blitt dømt og satt i bås helt fra begynnelsen. Uten bakgrunnsinformasjon, og til tider dårlig research har media og andre hengt dem ut og fordømt dem, men ultras har på langt nær fått så mye oppmerksomhet som casuals. Jeg sier ikke at casualskulturen er positiv for norsk fotball. Ultraskulturen derimot ser jeg veldig få negative sider ved. Men tilbake til casuals. Denne kulturen er ikke veldig stor i Norge, men økningen har vært formidabel de senere årene. Og det samme har mediedekningen. Det jeg savner i media, som tross alt bruker så mye tid på disse miljøene er mer bakgrunnsinfromasjon. I stede for å bare fordømme og se ned på, så kunne jeg tenke meg at det blir sett litt mer på hva det faktisk er, og hvorfor personene som er med i miljøene er der. For både casuals- og ultraskulturen er en motreaksjon mot komersialiseringen i norsk fotball. De ønsker å ta avstand fra den gjennomsnittlige supporter. På den måten vekker de oppsikt. Begge kulturene er for nordmenn eksotiske og spennende. Derfor kaster media seg på, og skriver masse om det, fordi det selger. Men debattene rundt disse kulturene har vært opphetede, og til tider unyansert.

Så, hva kan klubber, forbund og politi gjøre for å takle disse alternative supporterkulturene? Mitt svar er kommunikasjon. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Å kommunisere, og prøve å forstå hverandre er viktig. I stedet for å sette seg på bakbeina og bare slå ned på kulturene og prøve å knuse dem, så må man finne løsninger. Spesielt når det gjelder ultraskulturen bør ikke det være problematisk på noen måter. Dette er grupperinger som ikke er ute etter bråk. De er kun ute etter å støtte klubben. Og stort sett er det eneste ulovlige de gjør å tenne et bluss. I stede for å dra alle i det miljøet under en kam, så bør det heller gjøres noen avtaler. Jeg klarer ikke helt å se at det skal være så store kommunikasjonsproblemer mellom to parter som ønsker det samme, sportslig fremgang. Dersom klubber fortsetter å utestenge hele grupperinger så skaper det bare enda større avstand, og da tror jeg fort ultras kan oppsøke casualsmiljøer i stedet.                                                                                                                                               Casualskulturen derimot kan jeg skjønne at det er litt vanskeliger med. Men er det virkelig veien å gå å bare fordømme, uten å i det hele tatt prøve å forstå? For meg ser det ikke sånn ut. Miljøene blir jo bare større og større. Medieoppmerksomheten ser ut til å bare øke rekrutteringen, og hyppigheten av møter er også økende. Med gjensidig forståelse vil man kanskje oppnå at om ikke annet så flyttes disse sammenstøtene i større grad bort fra utenforstående. Det å ta kontakt med supporterklubbene for å finne ut hvordan man skal ta hånd om denne utfordiringen er viktig. Supporterne har antageligvis et bedre bilde av saken, og kan da være til hjelp for begge parter. Å bryte ned et miljø i vekst er ikke enkelt. Og da er det bedre om slosskampene finner sted så media og andre ikke får vite om det. Jeg har tidligere sagt at all publisiteten bare øker rekruteringen, og det står jeg for. Klubbene vil slippe mye dårlige publisitet om de klarer å få miljøene bort fra medias søkelys. Hvis politi, klubber og media fortsetter som i dag vil bare problemet øke. Det de ønsker er helt sikkert å knuse miljøet, men hva om de misslykkes? Da kan fort problemet bli enda større enn det er i dag. Så som en avsluttning på denne serien vil jeg komme med en påstand. Det er umulig å knuse miljøet, og derfor må det heller jobbes for å begrense det. For sånn tingenes tilstand er i dag gagner ingen andre enn casualsene selv. Det er casualsmiljøet som drar fordelen av økt rekruttering gjennom gratis publisitet.

Dette var altså det siste innlegget mitt i denne serien, og jeg håper du har funnet det interessant. Om du kunne tatt deg tid til å gi meg noen tilbakemeldinger hadde jeg satt veldig pris på det.

Hans

Kilder: Nina Reims artikkelserie i Dagbladet, Wikipedia

Første innlegg – Historie

Andre innlegg – Hva er casuals

Tredje innlegg - Casuals i Norge