Spennde å se at Drillo har blitt mer dristig i spillestilen enn på 90-tallet. Og det er også spennde å se at han kritiserer norske lag for å gjøre det  han lærte en hel fotballnasjon. Nå skal ikke jeg anklage Drillo for å kun ha slått langt med landslaget på 90-tallet. Men det er ikke tilfeldig at han huskes for ”Flo-pasningen.” Jeg syntes ikke det er så ille heller, for det Drillo gjorde, det var å spille på en måte norske spillere mestrer. Og det er utrolig viktig. Det er bedre å spille en litt mer fysisk type fotball hvis det passer best. I stede for å tro at man er like gode som Brasil og bare trille ball.

Drillo har startet noe han så fint kaller en fotball-tankesmie. Med seg har han en rekke norske fotballpersonligheter, og poenget er å diskutere fotball. Spennende tenker jeg. For det er mange kloke norske fotballhoder i Drillo sin smie. Og Drillo er en god smed, så dette kan bli interessant å følge. Både tidligere og nå sier Drillo at det bør være mulig å spille 70-75% av alle pasninger i lengderettningen. Det er ikke lett å få til, og til sammenligning spilte Norge 64% av pasningene sine i lengderetningen i kampen mot Brasil i VM i 1998. Nå skal ikke jeg bruke så mye tid på statistikk, men i noen tilfeller er statistikk greit. 75% av pasningene i lengderetningen ja. Det vil vel være 70% framgang fra tiden under Hareide det da. Om det er noe det norske folk vil se, så er det vel framgang fra tiden under Hareide. For min del kan det norske landslaget slå 80% av pasningene sine over midtbanespillerne. Så lenge det gir resultater. Når det kommer til landslaget er det eneste som teller resultater. Det hadde vært utrolig morsomt å komme seg til mesterksap igjen, og hvis man da må slå langt for å klare det. Da gjør man det. Min oppfatning av det norske folk er at det er resultater som er underholdning ved landslaget. Selvfølgelig er det viktig å lage mål. Men om målene kommer på bakgrunn av langpasninger eller spill på små flater er mindre viktig. Jeg sier ikke at det er uviktig, men det er bare ikke like viktig som resultatene.

I fotball er det viktigste av alt antall mål. Måten disse målene kommer på er jo ren bonus. På 90-tallet kan vi vel trygt si at det hersket en Drillo-feber uten like i landet vårt. Og ikke er det rart at en hel nasjon var smittet av denne feberen. To strake VM, og et EM i 2000 burde for den lille fotballnasjonen være grunn god nok til å ta av. Det som førte Norge til alle disse mesterksapene var ikke feiende flott fotball, men dødelig effektiv. I perioder spilte ”Drillos’‘ bra fotball. Men det var definitivt perioder som ikke var like seværdige. Flo-pasningen førte ikke bare til et par mål. Den førte vel Norge strake veien inn i fotballhimmelen. Så, hvorfor ikke gjøre det igjen? Spille på det vi er gode på. Jeg vil heller se et norsk lag som spiller ”dårlig fotball,” men kommer seg til mesterskap. I stedet for et norsk lag som prøver å spille flott fotball, men ikke kommer seg noen steder. Resultatene er det viktigste, alt annet er bonus.

Nå har jeg skrevet en del om det offensive, og nå skal jeg gå over til det som var en av de viktigste grunnene til landslagets suksess. Defensiv organisering. Jeg vet de to ordene høres utrolig kjedelige ut, men de er utrolig viktige. Drillo er fanatisk opphengt i soneforsvar, og mener bastant at det er det beste. Nå skal ikke jeg henge meg opp i hva som er best av soneforsvar eller markeringsforsvar. Til det har jeg ikke studert de to typene grundig nok. Men jeg registrerer jo at det var soneforsvar Drillos brukte på 90-tallet, og det fungerte jo bra. Drillo mener at hvis man rendyrker og fokuserer på å perfeksjonere soneforsvaret, så er det desidert beste. Nå har det blitt mye roting rundt grøten, men det jeg vil fram til er at Norge må finne tilbake til den defensive tryggheten. Man må bygge opp en solid mur i det bakerste leddet. En mur som slipper inn lite mål, og en mur som kan starte motangrep så fort ballen er vunnet. Om den første pasningen da blir slått over midtbanespillerne, og rett på hodet til en spiss. Eller om de går gjennom midtbaneleddet er for meg klinkende likegyldig. Den skal bare framover. Det offensive spillet må være tuftet på det defensive. Med defensiv trygghet vil ikke nødvendigheten av å lage 3-4 mål hver kamp være like stor.

Helt til slutt vil jeg bare kort kommentere at Drillo anklager norske lag for å slå for mye langt og er for lite dristige. For det første har han helt rett. Denne sesongen har jeg sett alle Rosenborgkampene, de fleste på stadion, og har derfor ikke fått med meg all verden ellers. Men det jeg har sett av Tippeligakamper, og det jeg har lest meg til sier meg at det er mye langpasninger. På Lerkendal spiller motstanderne godt defensivt organisert, og slår langt på en stor og sterk spiss. I Tippeligaen i år har bare tre lag 2 poeng eller mer i snitt på hjemmekampene sine. Det tyder på at hjemmelagene ikke går like hardt i angrep. Men ikke minst tyder det på at bortelagene gjør det vanskelig å angripe dem. De organiserer seg godt, er ute etter å sikre et poeng. Kort sagt er de lite dristige. Tilbake til Drillo sin kommentar. De lange ballene, og mangelen på dristighet har en sammenheng. Det er trygt å slå den lange ballen. Kvitte seg med den. Få den opp  i lufta slik at det tar litt tid før den er i spill på bakken igjen. For meg tyder det på dårlig selvtilit. Et lag der spillerne har troen på seg selv vil tørre å prøve det vanskelige. Mens et lag som ikke har troen på seg selv tørr ikke å prøve på det samme. I årets utgave av Tippeligaen er det veldig mange lag som er utrolig ustabile, og som spiller mye uavgjort. Til nå er det vel bare Rosenborg og Molde som har vært relativt stabile resultatmessig, men veldig ustabile spillemessig. Eller, Lillestrøm har jo også vært stabile resultatmessig, men de har vært stabilt dårlig. Nok om det. Det jeg vil frem til er at de norske lagene mangler troen på seg selv. Og når man ikke har troa på det man gjør, da tørr man ikke prøve.

Hans