Foto: Maciej Zygmunt

Jeg kommer i dette innlegget til å gå litt inn på ultras. Selv om ultras og casluals ikke er det samme så føler jeg at de hører hjemme i denne serien. I en del sammenhenger har ultras blitt satt i samme bås som casuals. Derfor tenkte jeg at jeg skulle introdusere deg for hva ultras er, slik at du slipper å blande de to kulturene på samme måte som media og klubber gjør. I løpet av innlegget vil jeg også se litt på hvordan denne kulturen er taklet av klubbene, og jeg kommer også litt inn på noen sammenhenger med casualskulturen.
Ultraskulturen er også et fenomen som har kommet til Norge de senere år, men har dog vært her lenger enn casuals. Uten at jeg har noen klare fakta foran meg er den første ultrasgrupperingen i Norge jeg finner ”Brigade Playboys.” Denne gruppen ble dannet i 1997, og skiftet to år senere navn til Ultras Nidaros. Gruppen støtter Rosenborg, og er i dag en av de største ultrasgrupperingene i landet. Man finner ultrasgrupperinger rundt veldig mange Tippeligalag av varierende størrelse og synlighet. Denne typen tribunekultur stammer fra Italia, og ble første gang synlig på 60-tallet. Helt fra starten skilte ultraskulturen seg ut fra den vanlige tilskuer. De fant sine plasser på de billigste seksjonene på tribunen, og de ytret ikke bare støtte ved synging, men også visuelt med bruk av flagg og bannere. Ultras er også kjent for sin bruk av pyroteknikk, og da spesielt bengalske lys (bluss) og røykbomber. Det vi i dag kjenner som TIFO var også noe som kom fra ultraskulturen. Som du sikker nå har skjønt er ultras en veldig aktiv kultur. På norske tribuner i dag ser man at supporterkulturen ikke bare er typisk engelskinspirert med høylytte korte sanger. Men det er også preget av mye mer bruk av flagg og andre visuelle effekter sammen med sang. Kort sagt kan man si at ultras er mer aktive supportere enn den gjennomsnittlige. Ikke bare på banen, men også utenfor. Derfor er det lett å skjønne at de skiller seg litt ut, og dermed får mer oppmerksomhet. Og den oppmerksomheten disse gruppene har fått er ikke bare positiv. På flere Tippeligaarenaer er ultraseffekter forbudt, og på Lillestrøm er Ultras Felt C(UFC) utestengt fra Åråsen. Der har det gått så langt at lederen i klubben har truet med å legge ned Kanari-fansen, om de ikke tar et internt oppgjør.

Ultraskulturen er altså som du skjønner mye diskutert. Det er jo umulig å ikke få med seg diskusjonene som kommer så fort det fyres av et bluss på en norsk stadion. Nå har det faktisk godt så langt at NFF kan trekke poeng fra klubber dersom noen av supporterne skulle fyre av et bluss. Enkelte steder har det som nevnt endt med forbud og utestengelser. Og er det en utvikling vi ønsker oss? Selvfølgelig må det komme reaksjoner dersom noen bryter reglene, men utfallet av reaksjonene har til nå ikke vært like heldige. Tilbake til den nevnte hendelsen på Åråsen. Der mener klubben at deres ultrasgruppering vannærer klubben med deres oppførsel. På den andre siden er UFC, som mener de støtter klubben. Nok en gang finner jeg Nina Reim sin artikkel i Dagbladet interessant. Hun sier at det å sammenligne ultras og casuals på den måten er uklokt og viser mangel på forståelse på supporterkultur. Der har hun et godt poeng. Ultras er ikke kjent for å lage bråk. De er derimot kjent for sin måte å støtte klubben på, og den måten er ikke alltid lovlig (pyroteknikk). Men i det store og hele er ultraskulturen en viktig grunn til at supporterklubbene i Norge er som de er i dag. Den visuelle støtten er et nytt element som verdsettes fra mange hold. Som jeg tidligere har nevnt stammer TIFO fra ultraskulturen. Og jeg har flere ganger sett klubber bruke bilder av TIFOer i sin markedsføring av klubben. Derfor tror jeg det å utestenge ultras og nekte bruk av ultraseffekter er mer skadelig, enn at noen fyrer et bluss en gang i blant. Tilbake til Åråsen. Kanarifansen var av de første i Norge til å innføre ultraselementer i sin støtte til laget. Og det er også den supporterklubben som kanskje har tatt i bruk disse elementene i størst grad. Klubben på sin side ser på ultras som et uønsket og skadelig element på norske tribuner. De ser ut til å tro at ultras kun handler om bråk og slossing, på samme måte som casuals. Dette vitner bare om uvitenhet. Det er nok ikke bare Lillestrøm som sliter med uvitenhet, for også i Fredrikstad er ultraseffekter forbudt på stadion.

Foto: Pizza Pepe

Så hva er det som gjør at avstanden mellom klubb og supportere er så stor? Jeg tror det er mangel på komunikasjon og kunnskap. Om klubbene hadde satt seg mer inn i hva denne formen for tribunekultur var, så ville de kanskje i større grad forstå. Det å nekte supportere å ytre støtte på den måten de vil, tror jeg bare er skadelig for klubben selv. Mange av personene i disse miljøene er fanatiske supportere, og når klubben nekter dem å støtte klubben i sitt hjerte sånn de ønsker er det tungt for dem. Klubbene ville nok vært tjent med å kommunisere med supportermiljøene, og ikke bare ta avgjørelser på dårlig bakgrunn. Et dårlig forhold mellom klubb og supportere er ikke gunstig for noen av partene. Sett fra klubben sin side så er et dårlig forhold med sin mest trofaste kundegruppe, som supporterne er, skadelig økonomisk. For supporterne kan man sammenligne et dårlig forhold til klubben med et dårlig forhold til kjæresten sin. På Lerkendal var det for bare få år siden et dårlig forhold mellom klubb og supportere. Flere ganger ble bannere og to-stangsflagg beslaglagt av vakter og politi. Den gangen kunne kommunikasjonen ses på som dårlig. I dag er derimot forholdet bedre enn noen gang. Rosenborg har sett viktigheten av å ha stor støtte fra supportere, og de har sett viktigheten av å tillate forskjellige supportermiljøer. I stede for å overkjøre supporterne hører de nå på hva de har å si, og tar avgjørelsene etter samtaler. Aldri har supporterne vært så fornøyde, og jeg tror heller aldri mennene i dress på ”Brakka” har vært mer fornøyde.

Men hva har dette med casuals å gjøre tenker kanskje du nå. Og det skal jeg fortelle deg. Både casualskulturen og ultraskulturen er relativt ferske i norsk sammenheng. Det er ikke overaskende at noen av dem har kommet til oss. Og det vil heller ikke overaske meg om begge kulturene får enda bedre fotfeste og blir her i lang, lang tid. Du lurer vel kanskje fortsatt litt på sammenhengen her. Den skal du få nå. Begge disse kulturene har blitt dømt og satt i bås helt fra begynnelsen. Uten bakgrunnsinformasjon, og til tider dårlig research har media og andre hengt dem ut og fordømt dem, men ultras har på langt nær fått så mye oppmerksomhet som casuals. Jeg sier ikke at casualskulturen er positiv for norsk fotball. Ultraskulturen derimot ser jeg veldig få negative sider ved. Men tilbake til casuals. Denne kulturen er ikke veldig stor i Norge, men økningen har vært formidabel de senere årene. Og det samme har mediedekningen. Det jeg savner i media, som tross alt bruker så mye tid på disse miljøene er mer bakgrunnsinfromasjon. I stede for å bare fordømme og se ned på, så kunne jeg tenke meg at det blir sett litt mer på hva det faktisk er, og hvorfor personene som er med i miljøene er der. For både casuals- og ultraskulturen er en motreaksjon mot komersialiseringen i norsk fotball. De ønsker å ta avstand fra den gjennomsnittlige supporter. På den måten vekker de oppsikt. Begge kulturene er for nordmenn eksotiske og spennende. Derfor kaster media seg på, og skriver masse om det, fordi det selger. Men debattene rundt disse kulturene har vært opphetede, og til tider unyansert.

Så, hva kan klubber, forbund og politi gjøre for å takle disse alternative supporterkulturene? Mitt svar er kommunikasjon. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Å kommunisere, og prøve å forstå hverandre er viktig. I stedet for å sette seg på bakbeina og bare slå ned på kulturene og prøve å knuse dem, så må man finne løsninger. Spesielt når det gjelder ultraskulturen bør ikke det være problematisk på noen måter. Dette er grupperinger som ikke er ute etter bråk. De er kun ute etter å støtte klubben. Og stort sett er det eneste ulovlige de gjør å tenne et bluss. I stede for å dra alle i det miljøet under en kam, så bør det heller gjøres noen avtaler. Jeg klarer ikke helt å se at det skal være så store kommunikasjonsproblemer mellom to parter som ønsker det samme, sportslig fremgang. Dersom klubber fortsetter å utestenge hele grupperinger så skaper det bare enda større avstand, og da tror jeg fort ultras kan oppsøke casualsmiljøer i stedet.                                                                                                                                               Casualskulturen derimot kan jeg skjønne at det er litt vanskeliger med. Men er det virkelig veien å gå å bare fordømme, uten å i det hele tatt prøve å forstå? For meg ser det ikke sånn ut. Miljøene blir jo bare større og større. Medieoppmerksomheten ser ut til å bare øke rekrutteringen, og hyppigheten av møter er også økende. Med gjensidig forståelse vil man kanskje oppnå at om ikke annet så flyttes disse sammenstøtene i større grad bort fra utenforstående. Det å ta kontakt med supporterklubbene for å finne ut hvordan man skal ta hånd om denne utfordiringen er viktig. Supporterne har antageligvis et bedre bilde av saken, og kan da være til hjelp for begge parter. Å bryte ned et miljø i vekst er ikke enkelt. Og da er det bedre om slosskampene finner sted så media og andre ikke får vite om det. Jeg har tidligere sagt at all publisiteten bare øker rekruteringen, og det står jeg for. Klubbene vil slippe mye dårlige publisitet om de klarer å få miljøene bort fra medias søkelys. Hvis politi, klubber og media fortsetter som i dag vil bare problemet øke. Det de ønsker er helt sikkert å knuse miljøet, men hva om de misslykkes? Da kan fort problemet bli enda større enn det er i dag. Så som en avsluttning på denne serien vil jeg komme med en påstand. Det er umulig å knuse miljøet, og derfor må det heller jobbes for å begrense det. For sånn tingenes tilstand er i dag gagner ingen andre enn casualsene selv. Det er casualsmiljøet som drar fordelen av økt rekruttering gjennom gratis publisitet.

Dette var altså det siste innlegget mitt i denne serien, og jeg håper du har funnet det interessant. Om du kunne tatt deg tid til å gi meg noen tilbakemeldinger hadde jeg satt veldig pris på det.

Hans

Kilder: Nina Reims artikkelserie i Dagbladet, Wikipedia

Første innlegg – Historie

Andre innlegg – Hva er casuals

Tredje innlegg - Casuals i Norge

Foto: Hans Svellet

Nå har jeg altså kommet til det tredje innlegget i denn serien på fire. Og jeg håper du vender tilbake fordi de to foregående har vært interessante. I dette innlegget skal jeg konsentrer meg litt mer om norske forhold. Mediedekningen rundt casual-miljøet i Norge har vært enorm, og debattene har vært heftige.

I mitt første innlegg i denne serien gikk jeg litt inn på historie, og tok der med litt om Norge for seg selv. Men jeg skal kort repetere litt. Casuals-kulturen nådde vårt land sent på 1990-tallet, men det er først på 2000-tallet man kan snakke om noe miljø. Det var ikke sånn at det aldri hadde vært bråk i forbindelse med fotballkamper i Norge. For det var det også før casuals nådde landet vårt. Vålerenga og Brann gjorde opp også utenfor banen flere ganger. Forskjellen var at dette var slagsmål som minner mer om hooligansoppgjør. Ofte var de innblanede skinheads, og de kledde seg i klubbfargene. Men disse slagsmålene var ikke bare fotballsupportere i mellom. Når Brann eller Vålerenga var på bortekamp kunne de ende opp med å sloss med lokale guttegjenger. Utover 90-tallet ble det ryddet opp ganske mye i supportermiljøene, og Vålerenga spesielt gjorde mye for å bli kvitt pøbelstempelet. Og de klarte det til slutt. Men det skulle ikke vare lenge. Det første tilfelle av casualsammenstøt i Norge som jeg finner beskrevet er i 2003. Denne gangen er det også Vålerenga og Brann som støter sammen. Nå er det ikke masseslagsmål, men casualsoppgjør. Etter dette har media fått opp øynene for miljøet, og de siste par-tre årene har man hørt om ganske mange flere hendelser. Nesten hver eneste gang er Brann eller Vålerenga innblandet. Og det er ikke så rart. For det er disse to klubbene som har de største miljøene.

I dagens casualsmiljø i Norge regner man med at det er rundt 70-100 rundt Vålerenga, representert ved ISKO Boys. Rundt Brann har TGB (TjuaGuttene Bergen) 50-80 personer. Bortsett fra disse klubbene er det små miljøer. Start har 20-30 personer i sitt firma, Christianssand Herreekvipasje. Ellers finner man kjente miljøer rundt Viking, Ham-Kam (Briskebys Beste Borgere), Lillestrøm (Sportsklubbens Fineste) og Fredrikstad (Fredrikstad Casuals).  Dette er klubbene som har miljøer av en viss størrelse. Bortsett fra disse regner man med at de fleste Tippeligaklubbene har noen få casuals, men ingen miljøer som det snakkes noe særlig om.

I Norge har mediedekningen av casualsmiljøet vært enorm. Så fort det ”danses” litt blir det store medieoppslag. Og spesielt i år har disse møtene fått enorm oppmerksomhet. Da Vålerenga og Brann møttes i Oslo i april var det to sammenstøt mellom casuals i Oslo. Og i dagene etter kampen brukte avisene mye plass på saken. Også i forbindelse med 16. maikampen i Oslo var det sammenstøt, denne gangen på Torshov. Som jeg tidligere har sagt er ofte møtene avtalt på forhånd. Og ofte møtes de på litt mer øde steder enn inne i byen. Jeg har sett gjennom en god del avisartikler, og der beskrives stort sett møter i bebygde områder. Sansynligvis er dette fordi det er da omverdenen får innblikk i det som skjer. Jeg vil tro det har vært flere møter mellom casuals i Norge, men media har ikke fanget opp alle hendelsene.

Og når jeg er inne på media. Media har brukt enromt mye tid og plass på casuals i Norge. Debattene har vært heftige og mange. Med tanke på all mediedekningen miljøet får, skulle man tro det var et veldig stort problem. Dekningen fra media kan i ettertid kanskje syntes noe overdimmensjonert. Men jeg har selv erfart at dette temaet interesserer folk, og da bruker selvfølgelig media mye tid på det. Et poeng jeg vil trekke fram om denne debatten er hvordan media vinkler saken. Senest nå i mai gikk Bergens Tidene ut og sa at de ikke ville sladde bilder av de som er med i dette miljøet. I den forbindelse var sjefsredaktøren til BT intervjuet på TV2. Dette er bare et av mange eksempler. Men på grunn av at det er såpass ferskt velger jeg å bruke det. I intervjuet har sjefsredaktør Trine Eilertsen konstant en holdning som viser at hun ser ned på casuals. ”Og i vertfall i Bergens Tidene mener vi at normale, friske supportere skal slippe å knyttes til sånne miljøer. Og utsette seg og barna sine for eventuell fare ved å gå på fotballkamp.” Bare i disse to setningene finner jeg et par punkter som får meg til å tro at det hersker uvitenhet i media angående kulturen. Eiliertsen setter her alle casuals i en bås, og ser på dem som personer som er syke. Noe som er feil. Personene i det norske casualsmiljøet er som jeg også tidligere har sagt veldig mange forskjellige mennesker. Men de har en felles interesse, casualskulturen. Det kan likegodt være en trebarnsfar, med god jobb, stasjonsvogn og et helt vanlig liv som sloss. Selv om han har en ganske spesiell fritidsinteresse, så er han ikke syk av den grunn. Hun sier også at de ”normale, friske supporterne” skal slippe å utsette seg og barna sine for fare ved å gå på fotballkamp. Og det er enda en skivebom. Selv om det de senere årene har vært flere hendelser i bebygde områder kommer ikke casuals til å brake sammen hverken like utenfor, eller inne på stadion. Risikoen for å bli tatt i nærheten av stadion er veldig stor. Og de er heller ikke interessert i tribunevold. Så selv om casualsmiljøet i Norge vokser, så er det ikke sånn at det er farlig å gå på fotballkamp. Hvis du er på feil sted, til feil tid kan du bli vitne til ”dansing.” Men dette stedet vil aldri være inne på, eller like utenfor stadion.

Jeg har i et tidligere innlegg vært inne på hva som er så tiltrekkende med casualsmiljøet, og skal se litt nærmere på det her også. De senere årene har komersialiseringen av fotballen vært stor. Og det gjelder også supporterkulturen. En del supportere mener det har blitt for komersielt, og ønsker å ta avstand fra dette. I den forbindelse oppsøker de da alternative supporterkulutrer, og casuals er et alternativ. Men det er ikke sånn at komersialiseringen alene har ført til at casualskulturen har vokst fram i Norge. Norske supportere har i lang tid sett opp mot supporterkulturer i andre europeiske land, og da spesielt Storbritania. I Storbritania har casuals eksistert i flere tiår, og det er derfor ikke overaskende at denne kulturen til slutt nådde Norge. Du kan forøvrig lese mer om hva som trekker folk til miljøet i innlegg nr 2 i denne serien.

Medias dekning har som nevnt vært stor. Mange tror det har vært med på å øke rekrutteringen til miljøene. Og det høres jo ganske naturlig ut for meg. Når en sak får veldig mye plass i media, så skaper det interesse. Personer som ellers ikke ville hørt om eller visst hva dette er, fatter plutselig interesse og oppsøker miljøene. På den måten har nok norsk media nærmest fungert som en rekrutteringskanal til miljøet.                                                                                  Men det er ikke bare media som har brukt store ressurser på casuals i Norge. Også politiet har brukt store ressurser på å få has med miljøet. De overvåker miljøet konstant, og bruker masse tid og penger på å finne ut når og hvor man kan forvente sammenstøt. Enkelte har ment at politiet har brukt i overkant mye ressurser, med tanke på hvor lite miljøet er. Det er også ytret meninger om at politiet bør skille mellom konfrontasjoner som går ut over utenforstående. Og konfrontasjoner som bare er mellom likesinnede. I dag kan det se ut til at begge deler slåes like hardt ned på. Jeg sier ikke at det er feil å slå ned på voldelige sammenstøt. Men at politiet bør vurdere ressursbruken sin. Det er tross alt ikke et like stort ordensmessig problem om 40 mann møtes for å sloss på en øde fotballbane. Sammenlignet med å møtes på en t-banestasjon, eller på Karl Johan.

Dette var det nest siste innlegget i denne serien, og jeg håper du finner det interessant. Men selv om jeg føler jeg har gitt et ganske godt bilde av kulturen er jeg veldig åpen for tilbakemeldinger.

Hans

Kilder: Wikipedia, Dagbladet og diverse andre artikler

Første innlegg – Historie

Andre innlegg – Hva er casuals

Fjerde  innlegg - Ultras, Casuals, Politi og klubber

Foto: Hans Svellet

Jeg håper du fant det første innlegget i denne serien på 4 interessant, og at du derfor vender tilbake til del 2. Hvis du ikke har lest del 1, finner du den her. I mitt forrige innlegg tok jeg for meg litt historisk bakgrunn. I dette skal jeg gå litt mer inn på hva casuals faktisk er. Mange har sikkert lest en del om det, og noen vet helt sikkert mer enn meg. Men jeg prøver her å sammenfatte det, slik at flest mulig kan få en forståelse.

Veldig kort kan man oppsumere det med at det er menn, som kler seg i dyremerkeklær, og møtes for å sloss. Men det visste du helt sikkert fra før, for det er stort sett den forklaringen media har gitt. Så jeg tenkte jeg skulle prøve å gå litt dypere inn på det. Casualsmiljøet består av menn, fortrinnsvis yngre, men du finner også personer i 30-40 årsalderen. Det første jeg tenkte jeg skulle se litt på var hvorfor folk oppsøker disse miljøene. De siste årene har klubbene pumpet ut supporterartikkler i stor stil. I dag så har en veldig stor del av stadion drakt og skjerf+++ på seg når de er på kamp. Tidligere var det bare de mest hardbarkede supporterne som brukte supporterutstyr, mens det nå er nesten alle. På grunn av at supporterutstyret og supporterkulturen ble gjort veldig komersiell føler mange at dette er noe de vil ta avstand fra. De oppsøker alternative supporterkulturer. I England er det da stort sett casualsmiljøene som er alternative. Mens i Europa forøvrig er det både casuals- og ultrasgrupper. Hva ultras er skal jeg komme nærmere inn på i et senere innlegg. Men jeg kan kort nevne det med det samme. Ultras er i utgangspunktet ikke voldelige grupperinger. Tilbake til casuals. Som jeg nevnte føler mange et behov for å ta avstand fra den kommersielle fotballen, og da er dette miljøet et alternativ. I sin artikkelserie hos Dagbladet gir Nina Reim et godt inntrykk av det norske miljøet. Og hun trekker også fram at vi lever i et veldig sikkert samfunn, med få naturlige farer. Nesten alle disse farene er elliminert, og hun trekker fram casualskulturen som en motreasksjon på dette.

I den samme artikkelen, og også mange andre steder blir det trekt frem at de som er med på dette søker et kick. De er ute etter det adrenalinkicket det å sloss gir. Det kan sammenlignes litt med ekstremsport. I stede for basehopping, elvepadling og lignende aktiviteter velger disse menneskene å sloss. Og disse slosskampene er ofte avtalt. Casuals opptrer i grupper som i miljøet kalles ”firmaer.” Disse firmaene har et navn og er knyttet til et fotballag. Mange tror nok at de som er knyttet til casualsmiljøet ikke er interessert i fotball. Men det er feil. Stort sett er casuals like interessert i fotball som alle andre supportere, men i tilegg til å gå på kamp så har de sin egen kamp før eller etter den på banen. Selvfølgelig finner man noen i dette miljøet som ikke er veldig fotballinteressert, men stort sett bryr casuals seg også om det som skjer på banen.

Når vi er inne på det som skiller casuals ut fra andre som bare går på kamp uten supporterutstyr. Nemlig slossing. Disse slosskampene, er som jeg tidligere har nevnt, ofte avtalt. De finner ofte sted på øde og folketomme steder, og det er veldig sjelden at en tredjepart blir blandet inn. Men det finnes selvfølgelig unntak. Noen ganger bare støter grupperingene tilfeldig på hverandre, og da kan de likegodt brake sammen på en t-banestasjon eller i ei gate midt inne i byen. Det har også skjedd flere ganger at et firma har stormet et annet firma sin pub. Når det skjer så ender det som regel med at puben er rassert, og sånn sett har casuals påført utenforstående skade. Men det er ikke bare materiell skade som er påført utenforstående. I kampens hete kan personer som egentlig ikke har noe med det å gjøre bli blandet inn. Det siste eksempelet på dette i Norge var når Vålerenga møtte Fredrikstad til kamp 16.mai. Da kom ingen utenforstående til skade, men det var veldig nært.

Hvorfor er han så opptatt av disse utenforstående, tenker kanskje du nå. Jo, det er fordi casuals har noen regler de prøver å følge;

• Ikke sloss med ”juletrær,” eller andre utenforstående (juletrær= supportere med drakt, skjerf osv)
• Ikke sparke noen som ligger nede.
• Ikke kaste gjenstander mot hverandre (glass, steiner osv), da dette er feigt.
• Ikke snakke høyt om miljøet de selv er en del av.

Det er altså reglene de prøver å følge. Men i kampens hete skjer det at reglene brytes. Den nevnte hendelsen på Torshov i Oslo er jo et eksempel. På ISKO Boys sine sider kan man også lese om hendelser der det har vært kasting av gjenstander osv. Hvis man søker litt på google og youtube kan man også finne bilder og filmer der man ser at personer blir sparket mens de ligger nede. Så reglene er der, men i kampens hete er det selvfølgelig ikke like enkelt å følge dem.

Mange tror casuals, eller fotballpøbler om du vil, stort sett er ‘’sosiale utskudd.” Men det kan tilbakevises med det samme. I disse grupperingene finner man alle typer menn. Alt fra ‘’sosiale utskudd” til høyt utdannede personer med gode jobber, stasjonsvogn og familie. Det er nok mange som har intrykk av at casuals er litt feil skrudd sammen, og at noe feiler dem. Og jeg forstår godt at mange har det inntrykket. For hos den gjennomsnittlige borger er ikke det å avtale og møtes for å sloss ”normalt.” Personene i disse miljøene kan være veldig oppegående på alle måter, og som sagt kommer de fra alle samfunnslag. Men det som skiller dem ut fra resten er det at de møtes for å sloss. De oppnår et adrenalinkick ved det. I stedet for å hoppe i fallskjerm for å få et kick, så sloss de.

Til slutt i denne artikkelen vil jeg gå litt inn på premissene denne kulturen lever under. De som er med i firmaene, de vet hva det går ut på. Det er ikke sånn at de ikke er klar for å ”danse” litt, (danse=sloss). Når de går til det avtalte møtestedet er de klar over risikoen, og de er 100% med på det. De gjør det av egen fri vilje. Og det virker det som om de fleste har fått med seg gjennom media. Jeg sammenlignet det tidligere litt med ekstremsport, og jeg syntes det er en god sammenligning. Men det kan også til dels sammenlignes med kampsport. Den største forskjellen er at kampsport har dommere. Og det er denne forskjellen jeg tror er veldig vesentlig. Tidligere nevnte jeg at mange i dette miljøet ville ta avstand fra kommersialiseringen innen fotballen. Og denne kommersialiseringen har ført til veldig mye stramme regler og strenge vakter. Dermed tror ikke jeg at kampsport er noe som er løsningen for casuals. De ønsker ikke at noen skal stå å dømme det de holder på med. For dem er det også viktig at organiseringen ikke er så stram. Litt av poenget er jo at dette ikke skal organiseres og planlegges ned til minste detalj. Det nærmeste de kommer organisering og planlegging er avtalingen av møtested og tid. Som siste punkt vil jeg trekke fram det å ha følelsen av å stå sammen med noen. Du vet at du har alltid har folk som støtter deg og hjelper deg. Det å gjøre noe felles, og stå side ved side i tykt og tynt er en god følelse. Og jeg tror en casual får denne følelsen ved å være med i et firma.

Jeg håper du fant dette inlegget interessant, og kanskje litt lærerikt. Men jeg er åpen for tilbakemeldinger, og håper du tar deg tid til å kommentere. Dette er altså det andre innlegget i en serie på fire, og jeg håper du kommer tilbake og leser neste innlegg også.

Hans

Kilder: Dagbladet , Wikipedia, ISKO Boys

Første innlegg – Historie

Tredje innlegg – Casuals i Norge

Fjerde innlegg – Ultras, Causlals, Politi, Klubber

Foto: Hans Svellet

Jeg har sett at dette temaet vekker stort engasjement, og jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på mine andre innlegg om casuals. Først vil jeg bare presisere at jeg ikke er noen ekspert, men nå har jeg brukt god tid på å lese meg opp, og tenkte jeg skulle prøve å forklare litt mer. For all del, hvis du skulle finne noen feil så ta kontakt og jeg vil rette det opp ved første anledning. Men tilbake til casuals. Denne såkalte subkulturen som har hatt medias søkelys mot seg de siste årene. Hva er det egentlig? Det har jeg tenkt å prøve å svare på her. Jeg kommer til å presentere en serie på totalt 4 innlegg.

Først skal jeg ta en titt på historien bak kulturen. Og jeg starter med å se kjapt tilbake til 50-tallet. På denne tiden kom ungdomsopprøret i England, og i den forbindelse oppstod det en subkultur som gikk under navnet ”Teddy Boys.” Dette var stort sett unge gutter som fulgte en egen kleskode, og som vokste seg stor. Denne kulturen var inspirert av ”Scuttlers” som var et fenomen sent i det 19-århundre. ”Scuttlers” var ungdomsgjenger, oftest bestående av gutter i alderen 14-19 år som møttes og sloss. Disse gjengene fant man stort sett i slumen i Manchester, og gjengene tok navn etter gaten de kom fra. Disse gjengene hadde en karakteristisk klesstil, og de møttes ofte å sloss. Kulturen døde ut mot slutten av 1800-tallet da gatefotballen gjorde sitt inntog, sammen med kinoen og andre tiltak for å gi de unge bedre fritidsinteresser. Men tilbake til ”Teddy boys.”  I utgangspunktet har ikke denne kulturen noe med fotball å gjøre, men den kan sammenlignes litt med dagens casuals. Grunnen til at sammenligningen kan trekkes er at det under denne subkulturen oppstod mindre rivaliserende grupper. Disse gruppene, som kledde seg etter en spesiell kode, endte ofte opp i slosskamper. Det var flere store gateslag mellom grupperinger, og det var ofte blodig.

De første konturene av det som i dag er casuals ser vi først på 1960-tallet. På denne tiden oppstod det noe som kaltes ”mod subculure.” Dette var også noe som oppstod blant ungdomen, men forskjellen fra ‘’scuttlers” og ”Teddy boys” er den at mod kulturen fulgte fotballen. Gjengene som oppstod fulgte sitt lokale fotballag, og kunne kjennes igjen ved sin særegne klesstil. Utover 70-tallet oppstod det vi i dag ser på som casuals. Når engelske lag, og da spesielt Liverpool var på bortekamp i Europa ble det ofte bråk. I forbindelse med dette bråket oppstod det gatekamper, og butikker ble plyndret av engelskmennene. Det de tok med seg hjem var dyre merkeklær. På 70-tallet var det hooligans som var det store problemet i forbindelse med fotballen. Hooligans er en type fotballpøbler som kun er ute etter å lage mest mulig bråk, og de går løs på supportere av motstanderlaget. Disse pøblene kjente politiet igjen ved at det ofte var skin-heads, og brukte Dr. Martenssko. Så for å unngå politiets oppmerksomhet begynte i stedet pøblene å kle seg i dyre merkeklær. Da slapp de enklere inn på stadion og puber, og de var ikke i politiets søkelys i det hele tatt. På denne tiden var fortsatt kulturen preget av gateslagsmål der hvem som helst kunne bli blandet inn.

Kulturen nådde sin topp på slutten av 80-tallet, og i den siste delen av tiåret roet omfanget av volden seg veldig. Dette skjedde mest på grunn av at det dukket opp andre ting å gjøre, og derfor ble det ikke så viktig å sloss. Men utover 90-tallet skjedde det endringer. Miljøet opplevde en voldsom gjenopplivelse. Stilen hadde forandret seg noe, men det var fortsatt de samme hovedtrekkene. En del fotballsupportere lot seg inspirere av stilen, og kledde seg i en slags uniform. Denne uniformen var dyre merkeklær. Mot slutten av 90-tallet ble de mest kjente merkene brukt mindre og mindre. Dette fordi politiet nå kjente igjen merkene, og enklere kunne luke ut casuals. I stedet gikk de over til nye merker som ikke var like kjent for polititet. Utover 2000-tallet har interessen for kulturen eksplodert. Og klesstilen har blitt veldig populær. Derfor er det nå ikke like enkelt å skille de som er voldelige, og de som bare er facinert av klesstilen.

Norske casuals sin histore

Norske casuals sin historie er kort, men innholdsrik. I Norge oppstod kulturen utover 2000-tallet. Men det hadde vært voldelige sammenstøt mellom supportere tidligere på 90-tallet. Disse sammenstøtene var oftest i forbindelse med Brann og Vålerenga sine kamper, og de sloss ikke bare med hverandre. De sloss også med lokale guttegjenger på stedene de var på bortekamp. På denne tiden var fotballpøblene i Norge mer sammenlignbare med hooligans. Men tilbake til casuals. Utover 2000-tallet utviklet det seg casualsmiljøer rundt flere norske klubber. De mest kjente er ISKO Boys (Vålerenga) og TjuaGuttene Bergen (Brann). Men også Ham-Kam, Lillestrøm, Start, Viking og Fredrikstad har kjente firmaer rundt sine klubber. Miljøene rundt klubbene er ikke veldig store, men det antas at Vålerenga har mellom 80 og 100 casuals rundt klubben. Mens Brann har et noe lavere antall. De andre klubbene har stort sett opp i mot 20 personer i sine miljøer.

Det har vært flere møter grupperingene mellom, men de mest kjente er møtene mellom Vålerenga og Brann. Både i 2007 og i år har det vært møter disse i mellom som har vakt stor medieoppmerksomhet. I år har forøvrig mediedekningen økt veldig, og miljøene har vært heftig diskutert.

Dette var det første av i alt 4 innlegg, og jeg er veldig spent på dine reaksjoner.

Hans

Kilder: Wikipedia (norsk), Wikipedia (engelsk), Dagbladet

Andre innlegg -Hva er casuals

Tredje innlegg – Casuals i Norge

Fjerde innlegg – Ultras, casuals, politi, klubber

Foto: Hans Svellet

Jeg har tidligere kommentert casuals-miljøet i Norge, og nå ser det ut til at jeg må gjøre det igjen. Bergens Tidene har ”gått til krig” mot Casuals i Norge, og spesielt i Bergen. De har diskutert saken og kommet fram til at de nå ikke skal beskytte disse pøblene lenger. Fra nå kommer de ikke til å sladde bildene av dem, og de kommer også til å offentliggjøre navn. Det kan rett og slett se ut til at de har gjort det til sin hjertesak å bekjempe dette miljøet. For meg kan det se ut til at BT tar loven i egne hender og utøver litt sheriffvirksomhet fra sine kontorer.

Bekjempe casualsmiljøet ja. Selvfølgelig har man litt makt når man har et opplag på 80 000, og jeg vil tro over 100 000 lesere hver dag. Men hvis avisen virkelig vil bekjempe dette miljøet tror jeg ikke veien å gå er den de har svingt inn på nå. Media i Norge generelt har brukt veldig mye spalteplass på å dekke casualsmiljøet. Og så fort det skjer noe i miljøet så blir det store saker av det. Det siste store mediekjøret kom i forbindelse med Vålerenga-Brann i Oslo, men også etter gårsdagens kamp mellom Vålerenga og Fredrikstad har man kunnet lese om bråk. Nå skal det sies at de ikke vet helt sikkert om det var casuals som braket sammen i Oslo i går. Men media går ut i fra det virker det som. Så hva er det som gjør, sånn jeg ser det, et så lite problem så stort? Jeg har ingen konkrete tall foran meg, men har lest et sted at man tror det er 50-70 i miljøet i Bergen. I Oslo er det kanskje opp mot 100 i miljøet rundt Vålerenga. Det er de eneste grupperingene av en viss størrelse i Norge, men det finnes flere mindre miljøer. 70 personer av i alt 18 000 som er på Brann Stadion. For meg ser ikke det ut som et STORT problem.

Selvfølgelig skal media dekke hendelser som skjer i bebygde strøk, der tilfeldig forbipasserende kan bli vitne til bråket. Men meg bekjent har det enda ikke vært et møte mellom to casualsgrupperinger der ”vanlige supportere” eller tilfeldig forbipasserende har kommet til skade. Trine Eilertsen, sjefsredaktør i BT skriver følgende;

<<Dere kaller dere casuals – kanskje i stolthet over at i hvert fall én engelsk glose har klart å feste seg – vi kaller dere fotballpøbler. For det er jo pøbelstreker dere driver med, pøbelstreker for voksne, som dessverre kan være farlige for den som tilfeldig skulle befinne seg i nærheten. Det kan være vanlige, friske fotballtilhengere, det kan være familier på vei til Stadion, det kan være hvem som helst som er på feil sted, til feil tid.>>

Til nå har det enda ikke vært farlig for noen andre enn de innblanede meg bekjent, og de er veldig klar over risikoen på forhånd. Jeg går ut i fra at de som ikke ønsker å være med på moroa trekker seg unna. For det er ikke sånn at disse pøblene, som Eilertsen kaller dem, kommer til å brake sammen rett utenfor stadionmurene på Brann Stadion. Og de kommer hvertfall ikke til å brake sammen inne på stadion. Stort sett har møtene mellom grupperingene funnet sted på ganske folketomme steder. Selv om de møttes ved Carl Berner i april, så var det fortsatt ikke veldig mange andre personer i nærheten. Og den gangen var det heller ingen tilfeldig forbipasserende som ble innblandet. Så det å si at casuals kan ramme tilfeldig forbipassernde og ”vanlige supportere” er bare en påstand uten fotfeste i virkeligheten.

Det er også bemerkelsesverdig at Eilertsen sitter på kontoret sitt og ser ned på dette miljøet. For meg ser det ut til at hun gir uttrykk for at de som er med på dette er personer som lider av en psykisk lidelse. <<Mange sliter med ulike problemer og komplekser i livet sitt, og det må de få gjøre – men kan ikke vi få slippe å bli en del av akkurat det dere sliter med, hva det enn måtte være?>> Hvilken bakgrunnsinformasjon har Eilertsen til å kunne skrive dette? Har hun foretatt en undersøkelse av alle som er med i miljøet, eller har hun bare bestemt seg for at disse personene må være syke? Selvfølgelig er ikke casuals som alle andre. Men det er da mange andre som har spesielle interesser som ikke blir stemplet som syke. Disse interessene er kanskje ikke like voldelige, men de kan være like spesielle.

-Men kan vi slippe å få bli en del av det dere sliter med, hva det enn måtte være, skriver Eilertsen. Ja, hadde det vært opp til casualsene selv hadde alle andre sluppet å bli en del av det. Men da må også media slutte å lage så store saker av det. Det er media som gir alle andre innsyn i hva de driver med. Hvis media ikke hadde brukt så enormt mye ressurser og spalteplass på det, så hadde ikke alle andre fått vite det. For meg ser det ut til at det er media som prøver å gi alle andre muligheten til å ta del i det. Personlig hadde ikke jeg fått vite så mye om disse miljøene om det ikke hadde vært for at avisene og tv-kanalene hadde brukt så mye tid på det.

Til slutt vil jeg bare se litt på middelet Bergens Tidene, med Eilertsen i spissen har tenkt å bruke for å bekjempe casuals. De skal altså offentliggjøre bilder av de innblanede, og kanskje også navn. Jeg vil tro at de nå kommer til å bruke enda mer tid og ressurser på å prøve å følge miljøet. Og da vil de også bruke mer spalteplass i avisen sin. Fra før har media brukt i overkant mye ressurser på dette problemet. Store overskrifter, og bred dekning av at 40-50 personer sloss i forbindelse med en fotballkamp som har 18.000 tilskuere. Da står ikke mediedekningen i stil med problemet. Desto mer tid og plass BT, og andre aviser bruker på å dekke dette. Desto større kommer rekruteringen til å være. Folk fatter interesse for det media skriver om, og hvis media ikke hadde skrevet om det i det hele tatt, så hadde ikke folk fattet interessen.

Så til Bergens Tidene og Trine Eilertsen. Hvis dere virkelig ønsker å bekjempe dette problemet, så må dere forandre fremgangsmåte. I stede for å bruke enda mer tid og ressurser på saken, så slutt å skriv om det. Ikke gi det oppmerksomhet i det hele tatt. Jobb for å få med resten av medie-Norge på det samme, og la politiet jobbe i fred. Det må da finnes saker som er av større allmenn interesse å få innsyn i?

Hans

Du kan også finne kommentarer om denne saken på

www.fotballblogg.no

Snorre Valen

Filip Rygg

Knut Johannessen

Hendelsen i april, mellom Vålerenga og Brann er forsåvidt greit at får litt oppmerksomhet, i og med at det skjer inne i byen, og utenforstående personer ser hva som skjer. Men dette miljøet er ikke veldig stort i Norge, og jeg finner ingen saker på Dagbladet eller VG sine sider om de tusentalls supporterne som hver eneste uke oppfører seg eksemplarisk. Ikke det at jeg forventer det heller, men media har de siste årene dekket casualsmiljøene i overkant mye. F.eks i fjor da det dukket opp en video som fikk utrolig mye oppmerksomhet, der to casualsgrupperinger barket sammen på en øde plass i utkanten av en av de større byene. Det slagsmålet er det sikkert ingen andre enn de som var tilstede i som hadde fått vite om ellers. Selvfølgelig er casualskulturen et problem, men jeg mener media gjør det til et større problem enn det faktisk er. Prosentandelen av norske fotballsupportere som bedriver denne aktiviteten er veldig lav. Men det er klart, disse sakene vekker stor interesse, og da får jo avisene solgt flere eksemplarer.

Politiet følger disse miljøene tett, og i samarbeid med klubbene gjør de sikkert det de kan for å forebygge og bryte ned disse miljøene. Flere titals supportere er utestengt på bakgrunn av dette, og sånn sett holder de bråket borte fra stadion. Ikke det at det ville blitt bråk på stadion uansett, for casuals er ikke ute etter å denge løs på vanlige supportere, de er ute etter det kicket de får av å sloss med noen andre som vil det samme. Dermed kommer det aldri til å bli noen virkelig store slagsmål, sånn som de vi har sett i Sverige. Men tilbake til politiets jobb. Jeg tror ikke den blir noe særlig enklere ved at media hele tiden skal blåse opp disse sakene. Faktisk tror jeg mediedekning bare sørger for at enda fler får øynene opp for kulturen, og kanskje ønsker å bli en del av den. Hvis disse gutta hadde fått holdt på i fred uten dekning fra media hadde ikke de som i utgangspunktet ikke var interessert i å bli med i disse gruppene fått vite om dem. Litt satt på spissen tror jeg nesten media fungerer som en rekruteringskanal. Ikke direkte, men indirekte. Når folk får øynene opp for dette begynner de å google og oppsøke informasjon om hva dette er, og da kan de fort komme over et par spillefilmer om casuals. Selv har jeg sett Green Street Hooligans og Football Factory, og jeg ble nesten litt facinert. Jeg ble ikke så gira på å bli casual selv, men jeg ble facinert. Men jeg har ingen problemer med å se at andre får lyst til å oppsøke kulturen. F.eks er dette hentet fra VG sin sak om hendelsen i Oslo i april 2009.

«Hallo. Lyst og bli med og danse jeg. Jeg kjenner ingen av dere, men holder tykt og tynt med Vålerenga. Åssen kommer jeg i kontakt med Isko Boys?»

Dette er skrevet på et debattforum samme dagen. Og det er flere lignende innlegg. Så hva om media ikke hadde blåst opp dette? Hadde da denne personen fått nyss i hva som skjedde og fattet interesse? Jeg tviler på det.

Det kan godt være at jeg tar feil, men jeg er veldig interessert i deres meninger!

Kort oppsumert mener jeg at mediedekningen ikke står i stil med problemet.

Hans

Jeg har også skrevet om casuals her!