Foto: Hans Svellet

Da har det skjedd igjen. Det norske landslaget skuffer når det gjelder som mest. Gårsdagens kamp var ingen stor fotballkamp, det hadde jeg heller ikke forventet. Men jeg hadde forventet at det i det minste skulle vært en målsjanse eller to til. Og ikke minst et mål. Det er ikke noe vits å klage over at Carew ikke fikk straffe når drakta hans lignet mer på et seil fra et vikingskip enn en fotballdrakt. Jeg kan sitte her å forbanne de litt for lange knottene til den makedonske keeperen, når Carew dro av et par spillere. For så å avslutte bra, men ikke bra nok. Det hjelper heller ikke at Hangeland er forbannet på Pandev.

Faktum er at det ble 0-0 og et poeng. Et mål og to poeng for lite. En VM-drøm som bare ligner mer og mer et mareritt. Drillo er skuffet, spillerne er skuffet, statsministeren, Kongen og Dronningen er sikkert skuffet de også. For kampen i går ble skuffende. Det hadde vært mye positivitet rundt landslaget. Både i media, blandt folk flest og ikke minst i spillergruppa. Så 0-0 borte mot Makedonia ble et aldri så lite antiklimaks. Men det er nå en gang sånn tingenes tilstand er. Og det vil si at Drillo sine menn trenger tre poeng borte mot Nederland. Hvordan det skal skje? Nei, det har ikke jeg noe svar på. Nederland, som per dags dato er rangert som det nest beste laget i verden, har ikke tapt en hjemmekamp på 9 år. 20 av de 23 siste hjemmekampene har endt med seier. Og det siste tapet kom mot Portugal i 2000. Så det er ingen enkel oppgave Norge har foran seg. Det er vel også 9 år siden site norske seier mot noen av de største fotballnasjonene i en tellende kamp. EM-seieren over Spania i 2000 er den siste. Forøvrig kom den sieren på samme stadion som Norge møter Nederland på onsdag.

Det ser i dag veldig usansynlig ut at Norge skal nå et VM, selv om det fortsatt er teoretisk mulig. Med tre poeng på fire kamper, og fortsatt ingen seiere ser det ikke veldig lyst ut. Det er fire poeng opp til Skottland som holder andreplassen i gruppa. Og neste motstander er som nevnt Nederland. Å prøve å finne trøst i at de alt er klare for VM neste år tror jeg ikke det er mye vits i. For selv om spillerne på det Nederlandske landslaget nå i grunn har ferie, så har jeg vanskelig for å tro at de tar den på forskudd. Nå skal de hjem å feire VM-plassen med sine egne, og måten det skal feires på er å knuse Norge. De spiller helt uten press. De kan gå ut på banen å leke og ha det moro. Nyte hvert sekund av de siste 5400 i årets sesong, før de drar på sydenferie med kone og barn. Men hva om Nederland stiller med mange ferske og unge spillere? Jo, da tror jeg kampen blir enda vanskeligere igjen. Spillere som får muligheten til å vise seg frem for trener, publikum og storklubber. Spillere som er meget gode fotballspillere selv om de ikke spiller fast på landslaget. Spillere som går på banen med en innstilling om at de skal vise hele verden at de er verdt å satse på.

Så hva taler egentlig for norsk seier på De Kuip? Veldig lite. Nesten ingen ting. Men ballen er rund. Hver kamp lever sitt eget liv. David har slått Goliat før. Drillo har tryllet tidligere. Og en gang skal Nederland tape også. Men det blir liksom med det. Jeg finner ikke mange GODE grunner for å tro veldig på Norge. Men jeg finner den viktigste. Og det er tro. Mister man troen på en fotballbane mister man alt. Det har ikke noe å si om du er verdens beste fotballspiller hvis du ikke tror på det du gjør. Så det eneste de norske spillerne kan gjøre er å tro på at det umulige er mulig på onsdag. Jeg er enig i at det kan høres dumt ut å tro på det umulige. Men hva annet skal de norske spillerne tro på? Om det var nå eller aldri mot Makedonia, hva er det da mot Nederland? Å rane Nederland for sin egen fest på onsdag, er siste mulighet for å fortsatt ha en reell muliget til å få oppleve det alle fotballspillere drømmer om, VM. Så akkurat derfor syntes jeg ikke vi skal le av at de norske spillerne fortsatt har troen. For troen er det eneste de har igjen.

Hans

Nå viser det seg at jeg tok feil angående feiringen. Nederland feiret seieren med Champagne og bytur kan VG melde.

Foto: Hans Svellet

Da er det igjen tid for VM-kvalikkamper. Til nå har det ikke gått så veldig bra, og Norge ligger sist i sin pulje. Men det er fortsatt håp. ”It’s hope in a hanging snore” som Nils Arne Eggen sa det. Med fire poeng eller mer på de to kommende kampene er det fortsatt muligheter. Det blir ikke lett, men det skal heller ikke være lett å komme til VM i fotball.

Selv om håpet er lite, så er det der. Og kanskje har håpet blitt litt større enn det var før jul. Grunnen til det heter Egil ”Drillo” Olsen. Kan kort bare nevne noen kjappe fakta om mannen for dere som ikke vet så mye, og til dere som vet mye. Han førte Norge til VM-sluttspill i 1994 og 1998. Mannen har ikke tapt en kamp på Ullevaal siden 1991. De siste 27 hjemmekampene under Drillo ble det ingen tap. I løpet av de 18 VM-kvalifiseringskampene han har ledet Norge, har kun en endt med tap. Og det tapet kom mot Tyrkia i en kamp som ikke hadde noe å si, da Norge alt hadde sikret puljeseieren. Jeg kan sikkert ramse opp mye mer, men det skulle være unødvendig. Du vet garantert hvem Drillo er uansett.

Men tilbake til de to forestående kvalikkampene. Makedonia borte i morgen. Kampen spilles forøvrig på en halvferdig stadion,  noe som jeg kun vil si gagner Norge. I stedet for at det blir en sinnsyk heksegryte, så blir det litt roligere forhold. Ikke det at det burde ha all verden å si, men litt påvirker det jo. Det er jo bare naturlig. Jeg vet ikke all verden om Makedonia, og jeg skal heller ikke bruke noe tid på dem, det har de store avisene alt gjort. Etter kampen på lørdag er Nederland neste stopp. Der står de oransje gruppelederne på motsatt banehalvdel. Og med litt flaks, så er de alt klare for VM-sluttspillet på lørdag. Noe som kan slå både positivt og negativt ut. Enten har spillerne tatt sommerferie i hodet sitt, og slipper seg ned og spiller dårlig. Eller så slipper de seg bare løs og spiller trill rundt Norge. Alternativt ingen av delene. Men det skal ikke jeg bekymre meg for. Hvordan de to lagene spiller, og hvem som spiller der, det er ikke min sak. Det er Drillo sin sak. Og jeg tror den saken er i gode hender. Man skal ikke legge all verden i statistikk og historie. Men det er ikke tilfeldig at Drillo bare har et tap på de 18 VM-kvalikkampene han har ledet Norge. Det er heller ikke tilfeldig at det endte med to sluttspill. Selv om det ikke er lenge siden han tok over landslaget, så vet han hva han går til. Han har vært med på det før. Mange ganger. Drillo lar seg ikke påvirke av mediemas og utenomsportslige ting. Hans fokus er på det som skal skje på banen, og forhåpentligvis vil det bære frukter.

Tror du på VM-sluttspill for det norske landslaget?

Media har brukt mye tid på å hause opp og bygge forventninger den siste uka. Men hva om vi skulle tape både mot Makedonia og Nederland? Jo, da er det så enkelt at vi må vente minst to år til før vi igjen kan spille i mesterskap. Da er det EM-kvalikken som er neste mulighet. Nok en mesterskapssommer uten Norge. Mange sier at det er like greit, at vi ikke har noe der å gjøre uansett. At det bare er flaut å se Noge i mesterskapene. Men de er jeg uenig med. Om landslaget i fotball skulle komme seg til et mesterksap er det for meg bare positivt. I stedet for å ”holde med” Spania, England, Argentina og Italia, så kan jeg holde med Norge. Mitt eget land. I stedet for å nynne på nasjonalsangene til de nevnte landene før kampene, kan jeg synge ”Ja vi elsker.” I stedet for å gå rundt med en hvit og lyseblå stripete drakt. Kan jeg gå rundt med en rød drakt, og verdens vakrese flagg på brystet. For samme hvordan man vrir og vender på det er det noe spesielt når det er ditt eget land det handler om. Personlig kommer ingen andre landslag i nærheten av det norske. Heltene heter ikke Rooney, Torres, Messi eller Totti. Heltene heter Carew, Riise, Hangeland og Winsnes. At de ikke er like gode får være så. Men det er disse spillerne som forsvarer norges ære, og derfor blir de heltene. De andre er store fotballspillere, men de spiller ikke med et norsk flagg på brystet.

Så nå er det på tide å brette opp ermene. Skopje skal falle, og hærføreren er en liten mann med briller, grått hår og joggedress. Hans hær består av 25 mann, og de 11 beste får gå i krigen. For det er det jeg forventer. At spillerne går i krigen. Om de taper skal jeg klare å takle, så lenge de har prøvd, og går ned med flagget til topps. Nå er jeg lei tiltaksløse bortskjemte landslagsspillere. Jeg vil ha noen som viser at de vil spille med flagget på brystet. Et eksempel til etterfølgelse er John Arne Riise. En av spillerne på dagens landslag som har oppnådd mest i fotball. Men fortsatt den spilleren som vil mest når han spiller landskamper.

Jeg forventer er rett og slett innsats og litt god gammeldags vinnervilje.

Hans

Du kan følge landslaget hos Dagbladet her, Aftenposten her, Nettavisen her, TV2 her og VG her.

Drillo har startet noe han så fint kaller en fotball-tankesmie. Med seg har han en rekke norske fotballpersonligheter, og poenget er å diskutere fotball. Spennende tenker jeg. For det er mange kloke norske fotballhoder i Drillo sin smie. Og Drillo er en god smed, så dette kan bli interessant å følge. Både tidligere og nå sier Drillo at det bør være mulig å spille 70-75% av alle pasninger i lengderettningen. Det er ikke lett å få til, og til sammenligning spilte Norge 64% av pasningene sine i lengderetningen i kampen mot Brasil i VM i 1998. Nå skal ikke jeg bruke så mye tid på statistikk, men i noen tilfeller er statistikk greit. 75% av pasningene i lengderetningen ja. Det vil vel være 70% framgang fra tiden under Hareide det da. Om det er noe det norske folk vil se, så er det vel framgang fra tiden under Hareide. For min del kan det norske landslaget slå 80% av pasningene sine over midtbanespillerne. Så lenge det gir resultater. Når det kommer til landslaget er det eneste som teller resultater. Det hadde vært utrolig morsomt å komme seg til mesterksap igjen, og hvis man da må slå langt for å klare det. Da gjør man det. Min oppfatning av det norske folk er at det er resultater som er underholdning ved landslaget. Selvfølgelig er det viktig å lage mål. Men om målene kommer på bakgrunn av langpasninger eller spill på små flater er mindre viktig. Jeg sier ikke at det er uviktig, men det er bare ikke like viktig som resultatene.

I fotball er det viktigste av alt antall mål. Måten disse målene kommer på er jo ren bonus. På 90-tallet kan vi vel trygt si at det hersket en Drillo-feber uten like i landet vårt. Og ikke er det rart at en hel nasjon var smittet av denne feberen. To strake VM, og et EM i 2000 burde for den lille fotballnasjonen være grunn god nok til å ta av. Det som førte Norge til alle disse mesterksapene var ikke feiende flott fotball, men dødelig effektiv. I perioder spilte ”Drillos’‘ bra fotball. Men det var definitivt perioder som ikke var like seværdige. Flo-pasningen førte ikke bare til et par mål. Den førte vel Norge strake veien inn i fotballhimmelen. Så, hvorfor ikke gjøre det igjen? Spille på det vi er gode på. Jeg vil heller se et norsk lag som spiller ”dårlig fotball,” men kommer seg til mesterskap. I stedet for et norsk lag som prøver å spille flott fotball, men ikke kommer seg noen steder. Resultatene er det viktigste, alt annet er bonus.

Nå har jeg skrevet en del om det offensive, og nå skal jeg gå over til det som var en av de viktigste grunnene til landslagets suksess. Defensiv organisering. Jeg vet de to ordene høres utrolig kjedelige ut, men de er utrolig viktige. Drillo er fanatisk opphengt i soneforsvar, og mener bastant at det er det beste. Nå skal ikke jeg henge meg opp i hva som er best av soneforsvar eller markeringsforsvar. Til det har jeg ikke studert de to typene grundig nok. Men jeg registrerer jo at det var soneforsvar Drillos brukte på 90-tallet, og det fungerte jo bra. Drillo mener at hvis man rendyrker og fokuserer på å perfeksjonere soneforsvaret, så er det desidert beste. Nå har det blitt mye roting rundt grøten, men det jeg vil fram til er at Norge må finne tilbake til den defensive tryggheten. Man må bygge opp en solid mur i det bakerste leddet. En mur som slipper inn lite mål, og en mur som kan starte motangrep så fort ballen er vunnet. Om den første pasningen da blir slått over midtbanespillerne, og rett på hodet til en spiss. Eller om de går gjennom midtbaneleddet er for meg klinkende likegyldig. Den skal bare framover. Det offensive spillet må være tuftet på det defensive. Med defensiv trygghet vil ikke nødvendigheten av å lage 3-4 mål hver kamp være like stor.

Helt til slutt vil jeg bare kort kommentere at Drillo anklager norske lag for å slå for mye langt og er for lite dristige. For det første har han helt rett. Denne sesongen har jeg sett alle Rosenborgkampene, de fleste på stadion, og har derfor ikke fått med meg all verden ellers. Men det jeg har sett av Tippeligakamper, og det jeg har lest meg til sier meg at det er mye langpasninger. På Lerkendal spiller motstanderne godt defensivt organisert, og slår langt på en stor og sterk spiss. I Tippeligaen i år har bare tre lag 2 poeng eller mer i snitt på hjemmekampene sine. Det tyder på at hjemmelagene ikke går like hardt i angrep. Men ikke minst tyder det på at bortelagene gjør det vanskelig å angripe dem. De organiserer seg godt, er ute etter å sikre et poeng. Kort sagt er de lite dristige. Tilbake til Drillo sin kommentar. De lange ballene, og mangelen på dristighet har en sammenheng. Det er trygt å slå den lange ballen. Kvitte seg med den. Få den opp  i lufta slik at det tar litt tid før den er i spill på bakken igjen. For meg tyder det på dårlig selvtilit. Et lag der spillerne har troen på seg selv vil tørre å prøve det vanskelige. Mens et lag som ikke har troen på seg selv tørr ikke å prøve på det samme. I årets utgave av Tippeligaen er det veldig mange lag som er utrolig ustabile, og som spiller mye uavgjort. Til nå er det vel bare Rosenborg og Molde som har vært relativt stabile resultatmessig, men veldig ustabile spillemessig. Eller, Lillestrøm har jo også vært stabile resultatmessig, men de har vært stabilt dårlig. Nok om det. Det jeg vil frem til er at de norske lagene mangler troen på seg selv. Og når man ikke har troa på det man gjør, da tørr man ikke prøve.

Hans