Foto: Alexander Ottesen

De siste dagene har det hersket en liten debatt blant spillere og trener i Tippeligaen. Jeg tenker ikke på hendelsen med Kjetil Rekdal og Eirik Bakke. Nei, jeg vil inn på Daniel Nannskogs uttalese. ”Det er bra for norsk fotball om Rosenborg vinner serien hvert år.” Mange, meg inkludert, tenkte nok at mannen må være gal som kan mene noe sånn. Men er han virkelig det?

Umiddelbart er jo selvfølgelig tanken at han er det. For rent underholdningsmessig er det antakeligvis drepen for norsk fotball. Tilbake til 90-tallet. Tiden da Rosenborg var overlegne og vant hvert eneste år. Da den eneste spenningen knyttet seg til hvem som skulle rykke ned, og hvor mange poeng Rosenborg skulle vinne serien med. Det var jo nesten bare kjedelig å følge med på Tippeligaen, fordi du visste hvordan det endte til slutt. Som Rosenborgsupporter gikk jeg nesten bare å ventet på høsten, slik at Champions League kunne komme i gang. Hvordan det var å holde med de andre lagene vet jeg ikke. Men sånn jeg har forstått de som holdt med de andre var det kjedelig og frustrerende. For de som ikke holdt med noen, men bare interesserte seg for fotball var det bare kjedelig. Hvis man ser litt på tilskuertallene fra den tiden, så var jo disse også lavere enn i dag. Folk reiser jo på fotballkamp for å få underholdning, og for mange er spenning da viktig. Når denne spenningen nesten ikke eksisterte så ble det jo ikke så interessant å reise på kamp heller. På slutten av storhetsperioden så man jo at forspranget ble mindre og mindre, og i 2004 skilte et fattig mål Rosenborg og Vålerenga på toppen av tabellen. Dette året begynte jo virkelig interessen for norsk fotball å øke igjen. Tilfeldig? Neppe. Året etter hadde TV2 og Canal Digital sikret seg tv-rettighetene til Tippeligaen for 1 milliard kroner. Norsk fotball var plutselig mulig å selge dyrt igjen, fordi interessen var så stor. Flere klubber så muligheter til å øke satsingen når friske penger kom susende inn i klubbkassene, og ambisjonene var høye.

Så over til det sportslige. Under Rosenborgs storhetstid på 90-tallet var ikke nivået på Tippeligaen generelt så høyt. Men nivået på seriens beste lag var desto høyere. Det ble mange store prestasjoner i Champions League, og Rosenborg satte Norge på fotballkartet. De slo flere virkelig store klubber, og de vant til og med gruppen sin et år. Flere spillere ble solgt ut i Europa for store summer, og mange av dem hadde vært innom Rosenborg. Men hva med klubbene bak Rosenborg? Joda, det var klubber der som lyktes også. Ikke i like stor grad. Men Molde var jo i gruppespillet, sammen med Rosenborg, i 1999. Flere norske lag stod for gode prestasjoner i UEFA-cupen, og landslaget presterte meget godt. Kort sagt kan 90-tallet oppsummeres med norsk fotballs moderne gullalder. Mye av grunnen til at flere norske lag lyktes i Europa, tror jeg var at det var mer stabilt da enn nå. Det var 3-4 lag som stort sett hvert år kjempet om plassene bak Rosenborg. Sånn sett var det et ”tetsjikte” på 4-5 lag hvert år som kjempet om de høyeste plasseringene. På den måten fikk også disse lagene jevnt med erfaring fra Europa-cupen, og kunne til slutt prestere akseptabelt der.
Til sammenligning har det etter Rosenborgs fall vært variasjon og ustabilitet. De som har vunnet det ene året har skuffet året etter. Hvilke klubber som har ligget på topp 3 har variert fra år til år. Og resultatene internasjonalt? De har nesten ikke vært eksisterende. Eneste er vel Rosenborg sin til nå siste sesong i Champions League, da de til slutt endte som nummer tre i ”dødens pulje.”

Så fire år etter at Rosenborg var borte fra tronen sitter vi her. Økonomien i Tippeligaen ser ut til å være totalt skakkjørt. Rosenborg er tilbake på toppen. Ustabiliteten ser fortsatt ut til å herje. Men Stabæk ser ut til å være litt på gang igjen. Kanskje kan de bli det første laget til å følge opp et seriemesterskap med en god sesong? Vålerenga og Brann ser også ut til å våkne litt mer til live. Noe jeg tror er viktig. De store byene, med de høye publikumstallene og store ressursene må prestere bra, om norsk fotball skal vokse. Og det som jeg ser på som det mest positive av alt til nå i år. Det er at avstanden mellom topp og bunn er stor. Fra tredjeplass til første plass under nedrykksstreken er det 12 poeng som skiller. Hvis jeg legger godviljen til kan jeg klare å finne en gruppe med bunnlag, en gruppe med lag midt på tabellen, og en gruppe med topplag. Slik burde det også være. Det aller viktigste er nok at det er de samme lagene som danner gruppen med topplag hvert år. Slik at disse lagene kan spille i Europa år etter år, og opparbeide seg erfaring der. Og ikke minst, tjene penger der. Nå har norsk fotball prøvd å leve av seg selv i 3-4 år, og det fungerer ikke. Sånn jeg ser det er det nødt til å være forskjeller i norsk fotball. Pengebruken kan ikke være lik alle steder. Noen har bare større ressurser enn andre, og slik må det være. Det er forskjeller i dag også. Men forskjellene er ikke store nok. Selvfølgelig vil det bli kjedeligere for de klubbene som år etter år havner midt på tabellen. Men for Tippeligaen som helhet tror jeg det er gull verdt med en gruppe av de samme lagene som hvert år danner topp 5-6. Da vil det sportslige nivået øke. Og spenningen og underholdningen for publikum vil bli ivaretatt. Det er en vinn-vinn situasjon. Kanskje vil vi igjen se norske lag som presterer godt i Europa? Og kanskje kan vi drømme om et landslag som presterer igjen?

Så tilbake til Nannskog sin uttalelse. Han har delvis rett. Med Rosenborg som seriemester hvert år vil de få muligheten til å kvalifisere seg til Champions League hvert år. De vil nok også greie å kvalifisere seg mange av gangene. Men han tar også feil. For det er ikke sunt for interessen at Rosenborg igjen blir like overlegne som de var. Det beste som kunne skjedd norsk fotball er at ting stabiliserer seg, og at de samme klubbene år etter år spiller i Europa. Hvis disse klubbene også ettervert klarer å prestere bra i Europa vil Norge få muligheten til å kvalifisere to lag for Champions League. Når spillerne da opparbeider seg erfaring fra et høyt nivå, vil de til slutt prestere på et høyere nivå. Og det hele ender opp med at flere lag, og flere spillere får spille på høyt nivå. Noe som igjen gagner landslaget. At norske lag og spillere presterer på et godt internasjonalt nivå, vil også gjør det enklere å selge spillere ut for høye summer. Om det er mulig å oppnå vet jeg ikke. Men jeg håper vertfall det. Drømmen for alle som er glade i norsk fotball må da være at minst et norsk lag hvert eneste år spiller Champions League. Og at minst 2-3 lag hvert år spiller Europe League, hvor minst et går videre fra gruppespillet.

Hans

Foto: Hans Svellet

Da har det skjedd igjen. Det norske landslaget skuffer når det gjelder som mest. Gårsdagens kamp var ingen stor fotballkamp, det hadde jeg heller ikke forventet. Men jeg hadde forventet at det i det minste skulle vært en målsjanse eller to til. Og ikke minst et mål. Det er ikke noe vits å klage over at Carew ikke fikk straffe når drakta hans lignet mer på et seil fra et vikingskip enn en fotballdrakt. Jeg kan sitte her å forbanne de litt for lange knottene til den makedonske keeperen, når Carew dro av et par spillere. For så å avslutte bra, men ikke bra nok. Det hjelper heller ikke at Hangeland er forbannet på Pandev.

Faktum er at det ble 0-0 og et poeng. Et mål og to poeng for lite. En VM-drøm som bare ligner mer og mer et mareritt. Drillo er skuffet, spillerne er skuffet, statsministeren, Kongen og Dronningen er sikkert skuffet de også. For kampen i går ble skuffende. Det hadde vært mye positivitet rundt landslaget. Både i media, blandt folk flest og ikke minst i spillergruppa. Så 0-0 borte mot Makedonia ble et aldri så lite antiklimaks. Men det er nå en gang sånn tingenes tilstand er. Og det vil si at Drillo sine menn trenger tre poeng borte mot Nederland. Hvordan det skal skje? Nei, det har ikke jeg noe svar på. Nederland, som per dags dato er rangert som det nest beste laget i verden, har ikke tapt en hjemmekamp på 9 år. 20 av de 23 siste hjemmekampene har endt med seier. Og det siste tapet kom mot Portugal i 2000. Så det er ingen enkel oppgave Norge har foran seg. Det er vel også 9 år siden site norske seier mot noen av de største fotballnasjonene i en tellende kamp. EM-seieren over Spania i 2000 er den siste. Forøvrig kom den sieren på samme stadion som Norge møter Nederland på onsdag.

Det ser i dag veldig usansynlig ut at Norge skal nå et VM, selv om det fortsatt er teoretisk mulig. Med tre poeng på fire kamper, og fortsatt ingen seiere ser det ikke veldig lyst ut. Det er fire poeng opp til Skottland som holder andreplassen i gruppa. Og neste motstander er som nevnt Nederland. Å prøve å finne trøst i at de alt er klare for VM neste år tror jeg ikke det er mye vits i. For selv om spillerne på det Nederlandske landslaget nå i grunn har ferie, så har jeg vanskelig for å tro at de tar den på forskudd. Nå skal de hjem å feire VM-plassen med sine egne, og måten det skal feires på er å knuse Norge. De spiller helt uten press. De kan gå ut på banen å leke og ha det moro. Nyte hvert sekund av de siste 5400 i årets sesong, før de drar på sydenferie med kone og barn. Men hva om Nederland stiller med mange ferske og unge spillere? Jo, da tror jeg kampen blir enda vanskeligere igjen. Spillere som får muligheten til å vise seg frem for trener, publikum og storklubber. Spillere som er meget gode fotballspillere selv om de ikke spiller fast på landslaget. Spillere som går på banen med en innstilling om at de skal vise hele verden at de er verdt å satse på.

Så hva taler egentlig for norsk seier på De Kuip? Veldig lite. Nesten ingen ting. Men ballen er rund. Hver kamp lever sitt eget liv. David har slått Goliat før. Drillo har tryllet tidligere. Og en gang skal Nederland tape også. Men det blir liksom med det. Jeg finner ikke mange GODE grunner for å tro veldig på Norge. Men jeg finner den viktigste. Og det er tro. Mister man troen på en fotballbane mister man alt. Det har ikke noe å si om du er verdens beste fotballspiller hvis du ikke tror på det du gjør. Så det eneste de norske spillerne kan gjøre er å tro på at det umulige er mulig på onsdag. Jeg er enig i at det kan høres dumt ut å tro på det umulige. Men hva annet skal de norske spillerne tro på? Om det var nå eller aldri mot Makedonia, hva er det da mot Nederland? Å rane Nederland for sin egen fest på onsdag, er siste mulighet for å fortsatt ha en reell muliget til å få oppleve det alle fotballspillere drømmer om, VM. Så akkurat derfor syntes jeg ikke vi skal le av at de norske spillerne fortsatt har troen. For troen er det eneste de har igjen.

Hans

Nå viser det seg at jeg tok feil angående feiringen. Nederland feiret seieren med Champagne og bytur kan VG melde.

Foto: Hans Svellet

Da er det igjen tid for VM-kvalikkamper. Til nå har det ikke gått så veldig bra, og Norge ligger sist i sin pulje. Men det er fortsatt håp. ”It’s hope in a hanging snore” som Nils Arne Eggen sa det. Med fire poeng eller mer på de to kommende kampene er det fortsatt muligheter. Det blir ikke lett, men det skal heller ikke være lett å komme til VM i fotball.

Selv om håpet er lite, så er det der. Og kanskje har håpet blitt litt større enn det var før jul. Grunnen til det heter Egil ”Drillo” Olsen. Kan kort bare nevne noen kjappe fakta om mannen for dere som ikke vet så mye, og til dere som vet mye. Han førte Norge til VM-sluttspill i 1994 og 1998. Mannen har ikke tapt en kamp på Ullevaal siden 1991. De siste 27 hjemmekampene under Drillo ble det ingen tap. I løpet av de 18 VM-kvalifiseringskampene han har ledet Norge, har kun en endt med tap. Og det tapet kom mot Tyrkia i en kamp som ikke hadde noe å si, da Norge alt hadde sikret puljeseieren. Jeg kan sikkert ramse opp mye mer, men det skulle være unødvendig. Du vet garantert hvem Drillo er uansett.

Men tilbake til de to forestående kvalikkampene. Makedonia borte i morgen. Kampen spilles forøvrig på en halvferdig stadion,  noe som jeg kun vil si gagner Norge. I stedet for at det blir en sinnsyk heksegryte, så blir det litt roligere forhold. Ikke det at det burde ha all verden å si, men litt påvirker det jo. Det er jo bare naturlig. Jeg vet ikke all verden om Makedonia, og jeg skal heller ikke bruke noe tid på dem, det har de store avisene alt gjort. Etter kampen på lørdag er Nederland neste stopp. Der står de oransje gruppelederne på motsatt banehalvdel. Og med litt flaks, så er de alt klare for VM-sluttspillet på lørdag. Noe som kan slå både positivt og negativt ut. Enten har spillerne tatt sommerferie i hodet sitt, og slipper seg ned og spiller dårlig. Eller så slipper de seg bare løs og spiller trill rundt Norge. Alternativt ingen av delene. Men det skal ikke jeg bekymre meg for. Hvordan de to lagene spiller, og hvem som spiller der, det er ikke min sak. Det er Drillo sin sak. Og jeg tror den saken er i gode hender. Man skal ikke legge all verden i statistikk og historie. Men det er ikke tilfeldig at Drillo bare har et tap på de 18 VM-kvalikkampene han har ledet Norge. Det er heller ikke tilfeldig at det endte med to sluttspill. Selv om det ikke er lenge siden han tok over landslaget, så vet han hva han går til. Han har vært med på det før. Mange ganger. Drillo lar seg ikke påvirke av mediemas og utenomsportslige ting. Hans fokus er på det som skal skje på banen, og forhåpentligvis vil det bære frukter.

Tror du på VM-sluttspill for det norske landslaget?

Media har brukt mye tid på å hause opp og bygge forventninger den siste uka. Men hva om vi skulle tape både mot Makedonia og Nederland? Jo, da er det så enkelt at vi må vente minst to år til før vi igjen kan spille i mesterskap. Da er det EM-kvalikken som er neste mulighet. Nok en mesterskapssommer uten Norge. Mange sier at det er like greit, at vi ikke har noe der å gjøre uansett. At det bare er flaut å se Noge i mesterskapene. Men de er jeg uenig med. Om landslaget i fotball skulle komme seg til et mesterksap er det for meg bare positivt. I stedet for å ”holde med” Spania, England, Argentina og Italia, så kan jeg holde med Norge. Mitt eget land. I stedet for å nynne på nasjonalsangene til de nevnte landene før kampene, kan jeg synge ”Ja vi elsker.” I stedet for å gå rundt med en hvit og lyseblå stripete drakt. Kan jeg gå rundt med en rød drakt, og verdens vakrese flagg på brystet. For samme hvordan man vrir og vender på det er det noe spesielt når det er ditt eget land det handler om. Personlig kommer ingen andre landslag i nærheten av det norske. Heltene heter ikke Rooney, Torres, Messi eller Totti. Heltene heter Carew, Riise, Hangeland og Winsnes. At de ikke er like gode får være så. Men det er disse spillerne som forsvarer norges ære, og derfor blir de heltene. De andre er store fotballspillere, men de spiller ikke med et norsk flagg på brystet.

Så nå er det på tide å brette opp ermene. Skopje skal falle, og hærføreren er en liten mann med briller, grått hår og joggedress. Hans hær består av 25 mann, og de 11 beste får gå i krigen. For det er det jeg forventer. At spillerne går i krigen. Om de taper skal jeg klare å takle, så lenge de har prøvd, og går ned med flagget til topps. Nå er jeg lei tiltaksløse bortskjemte landslagsspillere. Jeg vil ha noen som viser at de vil spille med flagget på brystet. Et eksempel til etterfølgelse er John Arne Riise. En av spillerne på dagens landslag som har oppnådd mest i fotball. Men fortsatt den spilleren som vil mest når han spiller landskamper.

Jeg forventer er rett og slett innsats og litt god gammeldags vinnervilje.

Hans

Du kan følge landslaget hos Dagbladet her, Aftenposten her, Nettavisen her, TV2 her og VG her.