Foto: Alexander Ottesen

Så var det i gang igjen. Fotballen begynner denne helga å trille i flere av de større fotballnasjonene sør, øst og ikke minst vest for lille Norge. Ikke Premier League, det må dere vente enda ei uke på. Og ja, jeg mener dere, ikke jeg. For i år er ”min” liga i England Championship. Dessverre. Men heldigvis har holder de det gående i Norge også, og du skulle bare visst hvor mye jeg gleder og gruer meg til søndag…

Men fortiden er glemt. Skal heller se litt fremover. Ikke langt, men framover skal jeg uansett se. For meg personlig går jeg en nervepirrende helg i møte. Newcastle serieåpner i Championship lørdag, og jeg ser vel omtrent like lyst på årets sesong som en person som står midt i en milelang togtunell. Det eneste lyset man kan se derfra er toget som kommer dundrende mot, og etter vert over en. Men hva så? Ligastart for pokker. Dagen man ser fram til helt fra siste serierunde. Kanskje spesielt denne gangen, i og med at veien tilbake til Premier League liksom skulle begynne denne dagen. Hva skal jeg si? Jeg ser vel ikke helt hvordan Newcastle skal klare å komme seg tilbake dit med det første. Om spillet og ikke minst innsatsen er som forrige sesong tror jeg vel ærlig talt Newcastle finner sin vante posisjon på tabellen. Rundt midten, helst litt under. For de av dere som kjenner en Newcastlesupporter, så vet dere kanskje hvor optimistiske vi pleier å være når seriestart nærmer seg? Vel, i år så har jeg personlig ikke den samme optimismen. Hvorfor lurer du kanskje på? Jo, det skal jeg si deg med glede. Det har nesten ikke skjedd noe positivt siden forrige sesong var over. Owen er borte, og for meg er det greit. Han virket ikke spesielt interresert i å spille for de sorte og hvite uansett. Martins er solgt, og noe annet kunne man ikke forvente. For meg er det største tapet denne sommeren at Bassong er solgt. Spilleren som ble hentet som et talent og stallfyll for en halv million pund ble solgt med god fortjeneste til Tottenham etter en god fjorårssesong. Oi, der har jeg faktisk ramset opp alt som har skjedd denne sommeren. Klubben har ikke blitt solgt som de fleste håpet. Sesongkortsalget er nesten ikke eksisterende. Alan Shearer er tilbake som ekspertkommentator i BBC. Og klubben har ikke en permanent manager ved seriestart en gang. For meg sier det siste punktet ALT. Driften av klubben er rett og slett hodeløs og ikke minst USERIØS. Hvordan denne klubben skal kunne rykke opp i år er for meg et under. Nei, seriestarten i Championship er egentlig ikke noe jeg gleder meg til allikevel. Selv om det er tungt å innrømme det, så må jeg si meg enig i Steven Taylor.

Men nok om engelsk fotball og over til klubben som står mitt hjerte nærmest. Rosenborg. I helgen er det kvartfinale i cupen. Jeg hadde nesten glemt hvor morsomt det kan være. Og jeg sitter nå her og forbanner meg over at jeg skiftet jobb på et forferdelig tidspunkt og i den forbindelse timet lønnsutbetalingene på verst tenkelige måte. Som du kanskje skjønner får jeg ikke reist til Molde på søndag. Så da må jeg ta til takke med tv’n og forferdelige kommentatorer. Fotball er best på tribunen, så enkelt er det. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Faktisk får jeg ikke gjort noe som helst med utfallet av kampen heller. Er bare det at jeg blir 10 ganger mer nervøs når jeg ser en fotballkamp på tv, sammenlignet med når jeg kan stå/hoppe og synge av full hals på tribunen. Når jeg er på tribunen er jeg på en måte en del av kampen. Det føles faktisk som om jeg er direkte avgjørende for utfallet av kampen. Høres sikkert dumt ut for enkelte, men det er deres tap at dere ikke har funnet gleden ved å overvære en fotballkamp som fanatisk supporter.
Når det gjelder utfallet av denne kampen er jeg veldig usikker. Jeg står ikke i den samme tunellen som Newcastlesupporteren i meg gjør. Jeg står heller på en planovergang. Toget kommer dundrende mot meg, men jeg har muligheten til å unngå det. For ja, Molde er i god form og har imponert i det siste. De har bøttet inn mål og spilt fin fotball. All honnør for det. Men denne gangen møter de ikke et Startforsvar som har åpnet låvedøra på vidt gap og sier stig på. Denne gangen møter de et forsvar som slipper til veldig lite. Og det lille som skulle passere forsvaret plukker som regel norges for tiden beste keeper opp. Dessuten har jo laget en veldig fin tendens til å IKKE tape kamper på norsk jord. Faktisk har de en tendens til å vinne de aller fleste kampene de spiller på norsk jord. Attityden og vinnerviljen er enorm. Molde spiller nok bedre på sitt aller beste. Men hva hjelper det når bunnivået er så alt for lavt? Per dags dato er Rosenborg norges beste lag, og Molde norges nest beste. Det kommer også til å være sånn etter helgens cupkamp. For det er serien som avgjør hvem som er det beste fotballaget i Norge i 2009. Men hva så? Det har ingen verdens ting å si på søndag. For på søndag er det kun en ting som gjelder. Vinn eller forsvinn. I år skal vi til Ullevaal.

Denne helga kan bli fantastisk, og den kan bli så dårlig at jeg ikke vil stå opp på mandag. Livet er herlig for den som er glad i fotball!!!!

Hans

I denne sammenhengen skal det sies at jeg holder med Newcastle United, og for meg er Owen verdt null og nada. Han har bare kostet klubben er formue, og stort sett gått skadet. Siden 2005 har han spilt 71 kamper, og scoret 26 mål for klubben. Antall mål er faktisk ikke så aller verst, det er verre med antall kamper. Vil tippe at omtrent halvparten av disse 71 kampene er som innbytter også. Men nok statistikk for nå. Da Owen som 17-18 åring slo gjennom for Liverpool var det farten og akselerasjonen som gjorde han til den måltyven han var for de helrøde. Ikke bare løp han fortere enn de fleste, men han timet også løpene perfekt. I sin første hele sesong for Liverpool ble han toppscorer, sammen med to andre forøvrig, men uansett. Den største grunnen til dette var hans enorme fart. For det er det Michael Owen har vist som fotballspiller. Fart. Selvfølgelig har han også gode avslutteregenskaper, men det hjelper ikke hvis han ikke kommer seg i posisjon. Måten Owen kom i posisjon på var ved hjelp av farten sin.

Når Owen vendte hjem til England og Newcastle var jeg som ”Magpie-supporter” ganske fornøyd. Jeg tenkte at et år i Real Madrid, preget av skader ikke kan ha ødelagt han totalt. Han var jo bare midt i 20-årene da han kom til Newcastle, og derfor så jeg ganske lyst på Owens fremtid på St. James’ Park. Men fremtiden ble som kjent ikke lys. Hverken for Owen, eller klubben ellers. Når jeg nå skal se tilbake på Owens tid i Newcastle er det to ting som preger mitt syn. Det er skader og skuffelse. For han har ikke vært skadefri en hel sesong sammenhengende. Kanpt nok en halv. Og med skadet tenker jeg ikke på korte avbrekk. Nei, da mener jeg langtidsskadet. Stort sett er det det han har vært. Når en spiller går skadet over lengre perioder, i Owens tilfelle 3-4 år, så blir man fysisk svakere. Man mister rett og slett litt av fysikken sin. For Owen sin del har det resultert i at hans hovedvåpen er redusert til løskrutt. Mannen har ikke fart lenger. Han løper nok fra Mark Viduka på treningsfeltet, men det skulle til og med jeg gjort. Bortsett fra det er jeg usikker på om han løper fra noen andre.

Så hva er Michael Owen i dag? Personlig mener jeg han er en avdanket stjerne, i en alder av 29 år. Og om Manchester United skal få noe ut av han har de en stor jobb å gjøre med fysikken hans. Heldigvis for Owen sin del vil han helt sikkert få den best tenkelige oppfølging i Manchester. Men er det mulig å finne tilbake til gammel storhet? Personlig tviler jeg. Jeg skal være forsiktig med å avskrive Owen totalt. Han kan jo om ikke annet bli litt samme type som Henke Larsson var for samme klubb en periode. Men er det virkelig det han ønsker? Å være reserveløsning i enkelte kamper i en alder av 29 år? Tydeligvis. Som sagt, jeg skal ikke avskrive han helt. For er det noen som vet å overaske, og lykkes med det, så er det Alex Ferguson. Dette kan være en kjempesignering for alt jeg vet. Og om ikke annet så vil det vertfall ikke koste klubben all verden.

Så kanskje det virkelig er verdt å satse på en ”avdanket” stjerne alikevel? Hvem vet? Han har jo tross alt scoret 200 mål på 411 kamper for klubb- og landslag.

Hans

Hentet fra Newcastle sin offisielle hjemmeside

Mens kammerater snakker om hvilke spillere deres favorittlag har hentet, og ikke minst skal hente i sommer. Sitter jeg på sidelinjen å tenker på hva som skjer i Newcastle. Og sånn jeg ser det, så ser det ikke spesielt lyst ut. Jeg visste at et nedrykk ville føre til vanskeligheter, og komme som et slag i trynet. Men det ble ikke bare med et slag. Det ble ingen knock-out. Det ser ut til å bli 12 knallharde runder i ringen, og jeg kan ikke annet enn å håpe at det hele ender godt.

Når klubbens eier legger ut salgsannonse på klubbens hjemmeside, lignende de du finner på finn.no, for å få solgt klubben, da er det desperasjon ute å går. Og ikke minst. Det er så lite profesjonelt at jeg bare skjønner mer og mer hvorfor det ble nedrykk. For noen uker siden uttalte eier Mike Ashley at hans beste avgjørelse som eier for klubben var å ansette Alan Shearer som manager. De siste dagene har forhandlingene mellom Shearer, som ønsker å overta som manager på permanent basis, og Ashley strandet. Grunnen er at Ashley ikke ønsker å innfri Shearer sitt krav om midler til å handle spillere. Det kan jo trygt sies at Mike Ashley har stort sett hele Newcastles befolkning i mot seg, og han har derfor trukket seg tilbake. Eneste lyd som har kommet fra Ashley den siste tiden er den nevnte salgsannonsen. I år handler ikke ‘’silly-season” i Newcastle om hvilke spillere som blir kjøpt og solgt. Nei, i år handler det om klubbens framtid. Men på mange måter kan det sammenlignes med det som er kjent som ‘’silly-season.” Ryktene rundt potensielle kjøpere er der. Motstridene meldinger florerer det av. Annonyme kilder finner man i massevis. Og ikke minst. Forvirringen er total.

Og det er nettop denne forvirringen som er så frustrerende. Sesongoppkjøringen nærmer seg med stormskritt. Det er ikke mer enn tre uker til den kommende sesongen begynner for spillerne. Før den tid bør helst personen som skal lede spillerne ha hatt tid til å planlegge en del. Jo lenger tid det går før en manager er på plass, jo dårligere tid får han til å forberede seg. Hvis det er noe Newcastle virkelig ikke trenger nå, er det nok en dårlig planlagt sesong. Om det skal være noe som helst håp om å rykke direkte opp igjen har ikke klubben tid til å rote sånn som nå. Sansynligvis gir Ashley blaffen i hva alle andre mener, så lenge han får solgt klubben, og drar med seg så mange millioner £ som mulig ut av det hele. De heteste ryktene om nye eiere handler om personer og grupper fra midtøsten. Og det er stort sett personer som har tjent seg rike på olje. Foruten disse er det den forrige eieren, med økonomisk støtte fra midtøsten som er nevnt. Men det har ikke skjedd noe konkret. Det har forsåvidt ikke skjedd noe konkret i Newcastle så lenge jeg kan huske. En gjennomtenkt avgjørelse har vel ikke blitt tatt siden tiden til Sir Bobby Robson.

Hvis den kortsiktige tankegangen får fortsette utover sommeren ser jeg det som totalt umulig å rykke rett opp igjen. Med Ashley ved roret vil sansynligvis ikke Shearer bli manager. Med nye eiere vil sansynligvis Shearer bli manager. Men hvor lenge kan man vente med å få ansatt en manager? Helst ikke lenger enn til i morgen, men i verste fall ei uke, kanskje to. Går det mer enn to uker begynner den nye manageren å få dårlig tid. Han skal helst ha oversikt over hvilke spillere han ønsker å ha med seg videre, og hvilke spillere det kan være aktuelt å prøve å hente. Dessuten trenger spillerne å vite hva de har å gå til. De trenger å vite hvor lista ligger fra første dag. Og da kan det ikke herske usikkerhet rundt hvem som skal lede laget til midt i juli. Seriestart er tross alt 8. august. Det er to måneder til. Per dags dato har ikke klubben kommet med en eneste motstander til treningskamper i sommer. Per dags dato er det veldig usikkert hvilke spillere som spiller i Newcastle neste sesong. Per dags dato ser alt bare håpløst og kaotisk ut.

Kort oppsumert kan man si at alt som skjer rundt Newcastle om dagen virker uproffesjonelt og halvhjertet. Alt er bare rot og surr. Det ser ikke akkurat ut til at det skal bli noe direkte opprykk. For meg er sjansen for å rase gjennom Championsship og ned i League One per i dag like stor. Hvis et nedrykk fra Premier League var en katastrofe, hva ville enda et nedrykk da bli?

Men det som faktisk er det mest skremmende med hele situasjonen, er at en mann kan ha så mye makt i en fotballklubb. Jeg har alltid vært skeptisk til at enkeltpersoner eier fotballklubber. Og tilfellet Mike Ashley/Newcastle United er et skrekkeksempel. Det eneste som interesserer Ashley er å kvitte seg med klubben. Han ofrer ikke klubbens framtid en tanke. I og med at Ashley er foretningsmann er ikke det så overaskende. Men det er som sagt skremmende. Denne ene mannen kan på egenhånd kjøre klubben til avgrunnen, og litt lenger. Man skulle faktisk tro at det var i Ashley sin interesse å bli husket for å ha tatt minst en god avgjørelse i sin tid på St. James’ Park. Til nå er tallet på gode avgjørelser null. Selv om det var fornuftig å ansette Keegan i fjor vinter, så regner jeg det ikke som noen god avgjørelse da Keegan forsvant like fort som han kom.

NewUtd.no har en overskrift som stiller spørsmålet, ”en klubb i krise?” For meg er det ikke noe spørsmål en gang. Sånn jeg ser det så er klubben per i dag i en kjempekrise. Nedrykket i seg selv var en krise. Og når det etter nedrykket vises så lite vilje til å gjøre noe med situasjonen, og absolutt ingen ting skjer. Da er det krise. Hvis Newcastle skal være tilbake i det gjeveste selskapet i England om et år, da må det skje noe. Og det må skje noe veldig snart. Om så ikke skjer, da tror jeg som sagt at League One er nærmere enn Premier League.

Hans

Foto: Tracy O

Newcastle og Middlesborough ble degradert i går, og West Bromwich var klare for nedrykk for en liten stund siden.  I dag ble avgjort hvem som tar turen opp i Premier League og erstatter disse tre. Etter play-off finalen på Wembley ble det avgjort at Burnley tar turen opp sammen med Wolverhampton og Birmingham.

Mens jeg tidligere har fokusert på de negative sidene ved et nedrykk, skal jeg her fokusere på noen av de positive sidene for de som rykker opp. Det antas at et opprykk til Premier League er verdt 600 millioner kroner. Og 600 millioner kroner er mye penger. Forskjellene er som du sikkert forstår enorme. Størsteparten av disse pengene står tv-avtalene for. Mens resterende er økte publikumstall, økt salg av supporterutstyr osv. Det er altså ikke bare ære og berømmelse det handler om. Faktisk, så er ære og berømmelse bare en bitteliten del av det. Den viktigste delen må kunne sies å være økonomisk gevinst. For det er sånn fotballen har blitt, pengene bestemmer og avgjør det meste. Det er den økonomiske baksmellen Leeds fikk ved sitt nedrykk som har ført dem dit de er i dag. Nå skal det sies at klubben var skakkjørt fra før, men det var nedrykket som fikk begeret til å renne over. Jeg kan også nevne Charlton, Southampton og Norwich som alle har slitt økonomisk etter nedrykk fra Premier League. Og i år har alle tre rykket ned fra Championship. Og mens Leeds og flere andre blir slukt av økonomiske grunner, vokser Chelsea inn blant de ”fire store” med stor hjelp fra russiske rubler. Ikke missforstå meg. Fotball er fortsatt det samme spillet, det er den samme gleden og sorgen, og det er fortsatt det samme engasjementet. Men rammebetingelsene har endret seg. Og det ganske så drastisk. Jeg sier ikke at det ikke var penger i fotballen før, men sumene har økt veldig mye de siste 10-15 årene.

Men tilbake til Burnley. Midt oppe i det hele finner vi en for mange ukjent nordmann. Christian Kalvenes. Bergenseren som debuterte for Brann i 1995, men måtte vente 10 år og 1 dag til neste opptreden for Brann. I mellomtiden spilte han for Åsane og Sogndal. Etter lite spilletid for Brann i 2005 og 2006 ble han solgt til Dundee United i august samme året. Etter to gode år der gikk han gratis til Burnley før 2008-sesongen, og i dag er han altså klar for Premier League. Bortsett fra noen avisoppslag nå og da har oppmerksomheten vært liten. Kalvenes har gått den tunge veien, og til slutt fått betalt for strevet. Neste år er det altså enda en nordmann som spiller i verdens beste liga. For mens det er veldig mye negativ oppmerksomhet rundt nivået på norsk fotball, er det mange nordmenn som presterer meget godt i de store ligaene. Hangeland er av mange regnet som en av de beste midtstopperne i Premier League inneværende sesong. Carew er av spissene i England med høyest uttellingsprosent. Og både Riise og Gamst Pedersen har hatt relativt gode sesonger for sine lag. Så selv om alt ikke ser like positivt ut her hjemme, er det flere nordmenn som presterer bra på høyt nivå. Jeg kunne nevnt fler, men velger å holde meg til de mest profilerte.

Men tilbake til de nyopprykkede klubbene. Flere år på rad nå har klubber som kommer fra Championship klart å ta steget opp i Premier League. Og til tider også hevde seg der. Inneværende sesong holdt 2 av 3 nyopprykkede seg i den øverste divisjonen. For meg er det ikke så overaskende. De kommer fra en sesong med mange seiere, og høy selvtilitt. Økonomisk har disse klubbene blitt styrket enormt bare på en sommer. Og med noen gode signeringer i overgangsvinduet ligger mye til rette for en god førstesesong i det jeveste selskap nasjonalt. De har også den fordelen at de kan slå nedenfra, og spille uten veldig mye press på seg. Når de da i tilegg klarer å få en god start på sesongen er mye gjort.

Hans

”Alan Shearer has rescued Newcastle so many time’s before. Has the chanse to do so again for the very last time. And he SCORES! Same old Shearer, ALLWAYS scoring.” Sa kommentatoren av Shearers testimonialkamp da Shearer kom inn og scorte på straffe. Men lite visste han da om at Shearer bare to år senere fikk ansvar for å holde Newcastle i Premier League. Noe han altså ikke klarte.

Neste år heter motstanderne Cardiff, Blackpool, Doncaster og Ipswich. Det er ikke overaskende. Det er ikke ufortjent. Det er bare realiteten. Når man ender tredje sist i Premier League, da spiller man i Championship året etter. Akkurat som at man spiller Champions League året etter om man blir nr 2. Så enkelt er det. Men hvordan har Newcastle endt opp med å rykke ned? Det hele startet da Sir Bobby Robson fikk sparken i 2004. Etter det har alt raknet. Fra å spille kvartfinale i Champions League og spille noen Cupfinaler til å rykke ned er tydeligvis veien kort. Og den veien har klubben lagt selv. Etter Bobby Robson har det vært fler managere enn det har vært sesonger. De utenomsportslige hendelsene har florert. Kontuinitet har vært totalt fraværende i ledelsens tankegang. Og det som har skjedd på kontorene på St. James’ er en historie for seg selv. Spillere som man trygt kan se på som avdankede har kommet inn. De gode lagspillerne har forsvunnet. Laget til Sir Bobby Robson var et velfungerende lag, med spillere uten stjernenykker. Den eneste stjerna i Newcastle var Shearer som rakk å score over 200 mål for klubben før han la opp.

Foto: Hans Svellet

Og når vi er inne på Shearer. Ansettelsen av Shearer som manager beviste for meg bare hvor desperat ledelsen i klubben var. Mannen hadde aldri før vært manager. Det i seg selv trenger ikke å være en kjempekrise. Men det er vel fler alternativer på at tidligere fotballspillere som tar over managerstolen sliter i begynnelsen enn det motsatte. De oppnådde forsåvidt det de håpet. Et løft. Men det løftet kom bare utenfor banen. Og da hjelper det så lite. Dette er ikke kritikk til Shearer. For det eneste han ville var å prøve å hjelpe klubben i sitt hjerte til å holde plassen. Men denne gangen klarte han det ikke. Til det var situasjonen og spillermaterialet for dårlig. Så de som tror at Shearer svekker sin Gudestatus i industribyen, de tar feil. Til det har Shearer alt for mye å gå på. Han har reddet Newcastle utrolig mange ganger. Men desverre lyktes det han ikke å redde klubben da den trengte det som aller mest.

Så hva må gjøres nå? Hvordan skal Newcastle reise seg og komme tilbake dit veldig mange mener de hører hjemme? For det første må det tas en skikkelig oppvask i styrerom og garderobe. En ting er sikkert. Hvis Newcastle stiller med det samme laget neste år, da blir det ikke opprykk. Spillerne som ikke ønsker å være i Newcastle for noe annet enn kroner og øre må bort. De som ikke ser ut til å være interessert i å spille fotball må bort. Og de som rett og slett er for dårlige må bort. Kort oppsummert er det veldig mange spillere som må bort. Hvem som erstatter dem overlater jeg til den kommende manageren og avgjøre. For meg er det viktigste at det er spillere som vil noe. Så til kontorene. For det første må det ansettes en skikkelig manager. Ingen vonde ord om Shearer, men han er ikke den managaren Newcastle trenger nå. Videre må denne manageren få muligheten til å skape sitt lag, få hente de spillerne han vil og mener passer best. Han må få muligheten til å jobbe i 3-4-5 år med å bygge et lag. Ikke 3-4 måneder som de siste har fått.

Det blir spennende å følge Newcastle utover sommeren og inn i den neste sesongen. For det er da det blir avgjort. Om Newcastle blir nok en storklubb som klapper totalt sammen ved et nedrykk på samme måte som Leeds og Southampton. Eller om de reiser seg og kommer styrket ut fra det. For Newcastle er en storklubb. Selv om den siste titelen kom i 1955 og det siste seriemesterskapet kom i 1927, så er det en storklubb. Interessen rundt laget er enorm. Og St. James’ Park trekker det tredje største publikumet i England.

Se også mine to andre saker om Newcastle her og her.

Hans

Foto: Hans Svellet

Da er helgen for den 38. og siste runden av Premier League kommet. I toppen er det ikke all verden av spenning igjen. Men som vanlig skal bunnstriden avgjøres i siste serierunde. Og personlig går jeg inn i denne helgen med en forferdelig følelse. De av dere som har fulgt meg en stund er vel klar over at jeg har funnet mitt engelske favorittlag langt nord i landet. Nærmere bestemt Newcastle. Det blir 90 lange minutter på søndag. Det kan også bli de siste 90 minuttene i Premier League for Newcastle på veldig lang tid.

Også i forbindelse skjebnekampen mot Boro skrev jeg et innlegg. Den gangen var lettelsen over å endelig være over streken stor. Jeg tenkte at Fulham uten all verden å spille for burde gi mulighet for minst 1 poeng. Det endte med tap. Jeg tenkte også at i verste fall så trenger ikke The Magpies å ta flere poeng. Det endte med at Hull raska med seg 1 poeng forrige helg og passerte Newcastle. Om det ikke har vært viktig før, så er det definitivt det denne gangen. Det er nå eller aldri. Himmel eller helvette. Den beste ligaen i verden eller fotballens bakgård. Fortsatt status som Premier League lag, eller status som tidligere Premier League lag. I dette innlegget er det umulig å være objektiv. Til det står for mye på spill.

Forrige gang jeg omtalte Newcastle kom jeg inn på hvilke betydninger et nedrykk ville ha. Jeg kom inn på frykten for å bli enda et eksempel på et lag som skulle ned et år for å komme sterkere tilbake. Et lag som bare trengte et år til å røske ting litt opp ved rota. Et lag som skulle ta Championship med storm og komme tilbake sterkere enn noen gang. Men eksemplene på klubber som har sagt dette og misslyktes er alt for mange til at jeg skal slenge meg på den tankegangen. Husker du Nottingham Forest, Coventry eller Southampton? Leeds, Leicester eller Ipswich? Disse klubbene er alle eksempler på slike klubber. De fleste av dem sliter i dag i Championship, og enkelte har vært så langt nede som i League Two. Og det tror ikke jeg er tilfeldig. For forskjellene på Premier League spill og Championship er enorm. Ikke bare økonomisk, men også sportslig. I Championship lever fortsatt den engelske spillestilen vi kjenner fra tidligere. Der finnes fortsatt de harde duellene, og det tøffe fysiske spillet. Premier League har ikke overaskende blitt påvirket av alle de utenlandske spillerne og managerene. Jeg sier ikke at det er en negativ utvikling for Premier League, snarere tvert i mot. Men den øverste divisjonen i England er ikke som den en gang var. Det er derimot den nest øverste. Nå skal ikke jeg si at jeg har fulgt alt for nøye med på denne divisjonen i år, men jeg har fått høre det av personer som følger den. Og det er her jeg tror det sportslige problemet til klubbene som rykker ned ligger. Overgangen blir for stor. Det er faktisk ikke utenkelig at spillerne trenger en sesong på å vende seg til spillestilen. Netopp dette ene året kan bli veldig sjebnesvangert. Sponsorer og tilskuerne kan nok tåle et år i Championship. Men noe mer tålmodighet enn dette ene året tviler jeg på at finnes. Derfor blir presset for umiddelbar suksess enormt. Jeg tror rett og slett presset kan bli for stort. Og med noen dårlige resultater i begynnelsen av sesongen kan det fort rakne. Med en dårlig førstesesong vil nesten automatisk en dårlig andresesong følge. Og når man må gå løs på det tredje året i Championship blir veien lang. Sponsorer betaler mye mindre, det kommer mindre tilskuere, og salget av supporterutstyr faller. Inntektspotensialet blir veldig mye mindre. For klubber som allerede sliter økonomisk kan dette være den bermøte dråpen. Nå skal ikke jeg påstå at Newcastle pr. dags dato sliter økonomisk, men det går vel ikke akkurat på skinner der heller.

Så nå er det bare å kryss fingre, tær og det som krysses kan. På søndag avgjøres det om neste års motstandere heter Manchester United, Liverpool og Fulham. Eller om det er lag som Preston, Swansea og Cardiff som venter på den andre banehalvdelen. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er nå det gjelder. Himmel eller helvette. ‘‘To be, or not to be? That’s the question” som Shakespeare så fint sa det. Det eneste jeg med sikkerhet vet er at Newcastle vil få som fortjent. Nå er det ikke opp til bare Newcastle alene denne helgen. Klubben er avhengig av hjelp fra Manchester United. Og ingen skal komme i etterkant å skylde på at Man Utd evt stiller med B-laget mot Hull. For sesongen under sett under ett har vært ellendig. Et nedrykk er det sterkeste beviset på at man er for dårlig. En tabell lyver aldri. En tabell er bare kalde, brutale fakta.

HOWAY THE LADS

Hans

Foto: Hans Svellet

Oppdatert mandag 11. mai kl 2300!

”I dag er den første dagen i resten av ditt liv,” har noen sagt til meg. Og det er jo helt sant. Hver dag er den første i resten av ditt liv. Men denne dagen var den første i Newcastle sin vei til et videre liv i Premier League. Nå gjenstår det to kamper, og pr dags dato er Toon Army over nedrykkstreken. Seieren mot Middlesbrough var utrolig viktig. Sansynligheten for at Newcastle slipper fotballens bakgård neste år er nå veldig mye større.

For det er vel det vi kan kalle Championship, fotballens bakgård. Om nedrykket skulle bli en realitet, så er det fullt fortjent. For Newcastle har vært utrolig dårlige i år, og jeg har de siste sesongene sett nedrykksspøkelse komme nærmere og nærmere. I år ble det altså realitet. Før sesongen så jeg faktisk ikke så veldig mørkt på det. Keegan hadde virkelig fått skikk på sakene på slutten av fjorårssesongen, og så ut til å ha brukt sommeren godt. Vi åpnet sesongen med å stjele et poeng på Old Trafford og alt var egentlig bare fint. Så begynte de interne konfliktene, og det hele endte med at Keegan tok sin hatt og gikk. Den dagen er en av de største nedturene som Newcastlesupporter etter at Sir Bobby Robson fikk sparken. Den dagen skjønte jeg at dette blir en tung sesong. All den positive oppmerksomheten rundt klubben tok plutselig slutt, og man så det på spillerne fra første runde etter at Keegan var borte at de manglet gnisten. Og den gnisten har aldri blitt tent igjen. Selv om vi har klart å raske med oss noen poeng på veien, så har det vært veldig få lyspunkter.

For noen uker siden satte jeg med ned, også tenkte jeg. Kunne ikke klubben hatt godt av en tur ned i Championship? Fått ryddet opp litt i rekkene. Både i spillerstallen og på kontorene. Starte fra bånn og jobbe seg tilbake. For de siste sesongen i Premier League har jo bare vært rot og surr. Hvert år skapes det like stor optimisme ved at det kommer inn noen nye spillere som visstnok skal heve laget. Og hver sommer tenker jeg, denne sesongen, denne sesongen skal vi løfte oss. Men det skjer jo aldri. Det er ingen vinnerkultur i Newcastle. Titler har ikke klubben vunnet på over 50 år, og nå er det også rundt 10 år siden vi i det hele tatt var i noen form for finale sist. Etter Sir Bobby har det eneste lyspunktet i Newcastle vært Alan Shearer. Og en fotballklubb kan jo ikke leve på en mann. For det er det Newcastle har gjort de siste årene. Levd på Shearer. Derfor tenkte jeg at en tur ned, få ryddet opp litt og komme styrket tilbake ville være godt. Komme tilbake fra Championship med selvtilitt og vinnermentalitet. Ta Premier League med storm, slik som flere andre nyopprykkede lag har gjort de siste årene. Det var det jeg tenkte, helt til jeg begynte å se litt på hva som har skjedd med andre tradisjonsrike storklubber som har rykket ned.

Leeds skulle bare en liten tur nedom Championship og direkte tilbake når de rykket ned. Det samme skulle Southampton. Nottingham Forest og Coventry er også lag som har tenkt og sagt det samme. Men hvor er de nå? Leeds har nok de fleste fått med seg. De ligger i League One og skal spille play-off om opprykk. Nottingham Forest rykket i fjor opp fra League One, og sliter i bunn av Championship. Southampton rykker i år ned fra Championship. Og Coventry sliter også i Championship. Dette er bare noen av enda fler eksempler på klubber som bare skulle ned et år, for så å komme styrket tilbake. Det ene året har ettervert blitt til mange år, og det ser ikke ut til at de makter å komme tilbake heller. Mye av grunnen til at disse klubbene sliter med å komme seg tilbake må nok sies å være økonomi. Forskjellene på Premier League og Championship er enorme. Som jeg kan lese i VG så skal det ligge på rundt en halv milliard kroner, og det er en enorm forskjell. Selv om Newcastle er et lag med stor interesse blant byens innbyggere, så sier det seg selv, at med en dårlig førstesesong i Championship, vil veien for å vinne tilbake supporternes optimisme være lang. Det har jo også vist seg hos fler av de nevnte klubbene. Stor interesse har nødvendigvis ikke så mye å si, det er fortsatt de på banen som må gjøre jobben.

I kveld ble et stort skritt mot fornyet Premier League-spill neste år tatt. For i mine øyne er Newcastle et lag som hører til i Premier League, det gjenstår bare at de beviser det, også resten av sesongen. Jeg sier ikke at det er avgjort, men det er et ganske mye bedre utgangspunkt å ligge over streken enn under streken.

Hans