Men, hva er disse Tippeligaspillerne verdt? Jo, det skal jeg si deg. De er verdt det klubbene krever for å selge dem. Slik er det alltid. Det er det som er fordelen ved å eie en god fotballspiller. Eie høres kanskje litt stygt ut, men det er det enkleste uttrykket. Regner ikke med at noen av dere tror at det er snakk om slaveri her uansett. Men tilbake til markedsverdien. Da Rennes la inn bud på Tettey var det flere som ropte på at Rosenborg måtte selge. Ikke bare for Tettey sin skyld, men for norsk fotball sin skyld. For landslaget, og for senere salg. Det kan nesten se ut til at alle, bortsett fra de som faktisk har noe de skal si i denne sammenhengen, klubbene, ønsker at spillerne skal selges som om det var loppemarked. Noe jeg ser på som latterlig. Det kan ikke selges bare for å selges. Jeg har full forståelse for at klubbene ivaretar egne interesser først. Fotball er tross alt konkurranse. Selvfølgelig kan det hende at norske klubber priser spillerne sine for høyt i forhold til nivået. Personlig har jeg ikke nok kunnskaper til det internasjonale transfermarkedet til at jeg kan si noe om det. Men jeg kan se, og si meg enig i at tempoet og nivået på spillerne i Tippeligaen er lavere enn de største ligaene i Europa. Vi kan ikke forvente at Tippeligaens beste spiller, neste sesong er årets spiller i Premier League, eller i Æresdivisjonen i Nederland for den sags skyld.
Tilbake til klubbenes prising av spillerne sine. Som jeg tidligere skrev i forbindelse med Rennes sitt avslåtte bud på Tettey. Klubbene krever det spilleren er verdt for dem. Hvis spilleren ikke er verdt det samme for en aktuell kjøper er det synd for kjøperen og eventuelt spilleren. Men når Rennes ikke vil legge 40 millioner på bordet for Tettey, så sier det meg at interessen ikke er enorm. Den er stor, men ikke enorm. Uten sammenligning forøvrig, så var Real Madrid villig til å betale så mye som Manchester United mente Cristiano Ronaldo var verdt for dem.

Det sies at norsk fotball har en lav status ute i Europa, og at spillere fra norske klubber derfor ikke er like mye verdt nå som før. Og det er helt sikkert sant. Landslaget har ikke akkurat imponert de siste årene. Prestasjonene til norske lag i Europa-cupene har stort sett vært fraværende. Og spillere som har gått fra Tippeligaen til antatt større ligaer de siste årene har heller ikke imponert. Men når vi er inne på det siste. Vet klubbene som kjøper disse spillerne hva de egentlig kjøper? Selvfølgelig kan du aldri vite 100% sikkert at det er riktig å kjøpe en spiller, det er mye som kan skje. Det som derimot er mulig er å gjøre så god re-search som over hodet mulig. Et godt eksempel i denne sammenheng er Rosenborg sitt kjøp av Marek Sapara. I lang tid gjorde Rosenborg mange bomkjøp, og brukte store penger på spillere som ikke slo til. Når de kjøpte Sapara brukte de mye penger, men de visste 95% sikkert hva de gjorde. De hadde brukt lang tid på å kartlegge spilleren, og hvilket nivå han lå på. Og takket være godt forarbeid gjorde de sitt beste kjøp på lang tid. Sapara var en umiddelbar suksess, og fikk mye av æren for seriegullet i 2006. Han har ikke vært like god hele veien, men har ligget høyt på de fleste spillerbørser alle sesongene han har vært her. Dette kjøpet var veldig gjennomtenkt, og de hadde gjort hjemmeleksen sin. Rosenborg var veldig interessert i å kjøpe Sapara, men på grunn av manglende kunnskap om den slovakiske ligaen tok de tiden til hjelp. Takket være det gjorde de et godt kjøp.

Dersom aktuelle kjøpere virkelig er interessert i å kjøpe en spiller burde de gjøre en god og veldig grundig re-search. Da vet de i mye større grad hvilket nivå spilleren ligger på, og hva de kjøper. Det kunne spart mange spillere for en tilværelse på benken, og mange klubber for bortkastede millioner. Med god og grundig re-search tenker jeg ikke bare på spilleren man skal kjøpe. Men faktisk bruke litt tid på å kartlegge ligaen spilleren kommer fra. Da ser man i større grad hvilket tempo og nivå spilleren har inne. Om interessen er stor nok bruker klubbene litt ekstra tid, og finner ut om det virkelig er en spiller de ønsker. Er det det så legger de villig de nødvendige millionene på bordet. Du ser ikke hvor god en spiller er om du har observert han fra tribunen to ganger, og 10 ganger på film. Derfor er min påstand at det er til spillernes eget beste at de ikke blir solgt til første og verste(?). Det er bedre og vente et halvt år og gå til en klubb som vet hva de ønsker.

Til slutt. Det har vært nevnt at spillere fra Norge ikke er interessante fordi de har rykte på seg for å være dårlige. Men hvis det er noe som er sikkert, spesielt det siste året. Så er det at spillere som har gått fra Norge har måttet ta virkelig store steg for å spille seg inn i sin nye klubb. Stort sett for store skritt. Forventnignene har vært store, og skuffelsene enda større. For meg tyder det bare på at spillere fra Tippeligaen er overvurdert, ikke at de har rykte på seg for å være dårlige.

Hans

”Tettey er dårlig behandlet” sier Hauge. Han mener Rosenborg driver med ufint spill. Hvis det er noen i hele fotballverden som IKKE har noen som helst rett til å si hva som er ufint og ikke, så er det vel netopp Rune Hauge. www.fotballblogg.no skrev for en stund siden en fin sak om denne forferdelige mannen, og den kan du lese her. Det anbefales på det sterkeste. Men nok om denne agenten, og tilbake til det jeg ville skrive om, Rosenborg og Tettey.

Selvfølgelig er det litt surt for Tettey at han ikke får reise ut i Europa og prøve seg i større ligaer. Se om han duger på et enda høyere nivå. Jeg kan klare å skjønne at det er litt bittert. Men det har seg sånn at Alexander Tettey er under kontrakt med Rosenborg Ballklub. Klubben som har oppfostret han som fotballspiller siden ungdomsårene. Klubben som har gitt han muligheten til å vise seg frem både nasjonalt og internasjonalt, selvfølgelig fordi gutten er god nok. Klubben som turte å satse på han. På bakgrunn av alt dette håper jeg Tettey klarer å legge skuffelsen bak seg og fortsette å spille som han har gjort i hele vår. Jeg håper også han skjønner Rosenborg sin situasjon. For om Rosenborg skal hente en fullgod erstatter for Alexander Tettey, så må det legges mye penger på bordet. Og da må de først få igjen mye penger for han. Rosenborg har dessuten sagt, at for dem så er Alexander Tettey verdt 40 millioner kroner. Klubben har også sagt at Marek Sapara står før Tettey i køen for å bli solgt. Disse to utsagnene må både Tettey, Hauge og utenlandske klubber akseptere. Fordi det er Rosenborg som sitter på eierrettigheten på Tettey. På den måten er det Rosenborg som bestemmer hva som skal til for at de skal selge han.

Slik er fotballverden. Som jeg tidligere har sagt er det pengene som styrer alt. Og da er det godt og se at klubbene også vet og utnytte det til egen fordel. Ikke bare la seg utnytte. Mange vil sikkert si at Rosenborg tar en sjanse, fordi motivasjonen til Tettey fort vil bli dårlig. Men hvis han lar det skje ødelegger han bare for seg selv. Spiller han dårlig blir han benket i Rosenborg, og blir han benket der blir han vertfall ikke solgt ut i den store verden. Så det beste Tettey kan gjøre er å fortsette storspillet, og spille sin egen markedsverdi til over 40 millioner kroner. Klarer han det vil enda større klubber enn Rennes komme på banen, og vips blir han solgt. Ikke fordi prisen er høy, men fordi han er god nok.

Så for å være helt ærlig. Jeg syntes ikke synd på Tettey. Han spiller fortsatt for et godt fotballag, og han vil få spille på høyt nivå også i år. Europacupen er i gang, og der vil Rosenborg nå langt. Fortsetter han sitt gode spill vil budene komme. Og til slutt har ikke Rosenborg noe valg. Men jeg syntes ikke Rosenborg skal bli sett på som en stor stygg ulv bare fordi de ikke selger til første og beste. Personlig syntes jeg de skal ha skryt for å vise at de vil noe her i fotballverden. Endelig en norsk klubb som tørr å vise at de ikke vil la seg kaste rundt, og bli utnyttet fordi de kommer fra en liten fotballnasjon. Klubben har som mål å komme tilbake til Champions League, og da trenger de spillere av Tetteys kaliber. Derfor sier det seg selv at de ikke kan selge Tettey for en lavere sum enn det de kan hente en fullgod erstatter for. Så Rune Hauge, hold kjeft om skittent spill og dårlig behandling. Det må være lov også for klubber å gjøre det som gagner dem mest. Man kan ikke alltid gjøre alle spillerne kjempefornøyde. Om Rosenborg skulle solgt alle som ville ut i de større ligaene, som det er vist interesse for. Da hadde de solgt over halve laget sitt. Det sier seg selv at det ikke er interessant for klubben.

EDIT: Jeg blir visst nødt til å følge opp ytterligere. Tore Pedersen står å roper høyt at Rosenborg MÅ selge Tettey. Dette fordi han mener det vil gjenreise norsk fotball. Han tror tydeligvis at dette vil bane vei for andre. Han sier også at om norske spillere presterer bra på utebane kan dette gi et positivt inntrykk av den norske serien. Så langt kan jeg være enig. Men har mannen, som forøvrig også representerer Tettey, og garantert har personlig interesse av at gutten blir solg, tenkt på Europacupen? Europacupen er meg bekjent også utebane. Det aller beste for norsk fotball hadde vel vært om et norsk lag igjen kunne kommet seg til Champions League. Og per dags dato er det kun Rosenborg som er i stand til det. Om de også skal være i stand til det om et år, da de sansynligvis igjen får muligheten, avhenger av at de har gode nok spillere. Hvis Rosenborg nå selger Tettey, så er dette med på å svekke laget, og samtidig svekke mulighetene for å lykkes i Europa. Jeg personlig tror det er like viktig for norsk fotball at vi har lag som presterer internasjonalt. Ikke bare enkeltspillere. Og om vi igjen skal få lag som presterer internasjonalt, da må vi tørre og holde på våre beste spillere slik at lagene kan komme seg ut.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

Som mange av dere sikkert har fått med dere er jeg Rosenborg-supporter. Og i den forbindelse er det en nytelse å følge Tippeligaen om dagen. Eller, det er egentlig ikke det. Etter dagens kamp mot Aalesund er det 10 poeng ned til nærmeste utfordrer. Luken kan bli redusert til 7 poeng i morgen. Men uansett. Det er langt ned. Roenborg har til nå ikke tapt en tellende fotballkamp i sesongen 2009. De ser bare sterkere og sterkere ut, og jeg, som mange andre, ser ingen klare utfordrere.

Men jeg skal ikke bruke dette innlegget til å snakke om hvor gode Rosenborg er. Eller til å komme med påstander om at de vinner både serie og cup. Selv om det ser veldig lovende ut. Så skal ikke jeg risikere å møte meg selv i en svingdør, som går i lysets hastighet uttpå høsten en gang. Foresten. Jeg møter heller den svingdøra. I stedet for å være like kjedelig som spillere og trenere som uttaler seg om fotball. Ja, det er viktig å ta en kamp av gangen. Ja, det er viktig å huske at det er en lang sesong. Ja, det er viktig å ikke ta av. For spillerne og trenerne. Men for oss supportere derimot, så er det lov å ta av. Derfor kommer jeg med følgende påstand. Rosenborg har sikret seriegullet, både i teori og praksis i midten av oktober. Noen uker senere sikres cup-gullet på Ullevaal. Og etter det gjenstår det fortsatt noen Europa-cup kamper. Det er ingen som er i nærheten av Rosenborg i år. Faktisk er det nesten litt kjedelig at dominansen er så total. Men den økonomiske baksmellen har nok truffet de fleste andre hardere enn de svarte og hvite fra Lerkendal. Det til tross for et budsjetert underskudd på titals millioner. Lenge leve egenkapital og oppsparte midler gjennom fantastiske år i Europa.

Men nå sporet jeg visst av alikevell. Som overskriften sier, så lønner det seg ikke alltid å være best. For de beste vises mye på tv, og det i beste sendetid. Rosenborg har til nå spilt 6 av 14 serierunder søndag klokken 20.00. 4 av disse 6 har vært hjemmekamper. De to siste hjemmekampene har vært henholdsvis en lørdagskamp klokken 20.00 og en kamp søndag klokken 18.00. En eneste hjemmekamp på det ”faste” kamptidspunktet. Søndag klokken 18.00 er fotballtid i Norge. Det har det vært i mange år. Og det er dette tidspunktet det er lettest å fylle stadion på. For barnefamilier, som det jo satses hardt på å trekke til stadion, er søndag klokken 18.00 et passe tidspunkt. Kampstart to timer senere derimot, det er for sent. Meg bekjent er det ganske normalt at barn legger seg før klokken 23.00, spesielt når de skal i på skolen dagen etter. Når kampen da er ferdig like før klokken 22, kan det fort bli i seineste laget før barnefamiliene er hjemme. Derfor er det mer passende å se kampen på tv, for så å hoppe rett i seng. Det igjen medfører et lavere tilskuertall på Lerkendal, og tapte inntekter. Selv om det gis en kompensasjon for tapte billettinntekter for ”hovedkampen,” så dekker ikke denne hele beløpet klubben taper. Så Rosenborg taper både stemning og kroner på å være norges beste fotballag.

Det som er bakgrunnen for at jeg tar opp dette problemet, er som jeg nevnte at tilskuersnittet til Rosenborg ser ut til å være i fritt fall. Forhåpentligvis har de i det minste husket fallskjermen, slik at det ikke daler like brutalt utover sommeren og høsten. Nå skal ikke jeg legge all skyld for det dalende tilskuertallet på tv-kamper. Ultradefensive motstandere og lite spenning i toppen må nok også ta litt av skylden. For det har vært mange kjedelige kamper på Lerkendal i år. Og det er ikke bare Rosenborg sin skyld. Rosenborg stanger, og stanger, og stanger. Uten å klare og bryte igjennom. Spill mot et mål i 85 av 90 minutter er ikke god underholdning, når det ikke blir mål ut av det. Heldigvis ser det ut til at det løsner mer og mer for hver runde. Og det å komme til Lerkendal for å forsvare seg til et poeng vil snart være umulig. Men det holder ikke alene at Rosenborg spiller feiende flott fotball, scorer mange mål og vinner kamper. Det må være andre lag som gjør det samme. Slik at det blir litt spenning. Uten spenningen er mye av underholdningsverdien tapt. Vi husker vel alle da Rosenborg var totalt overlegne på 90-tallet, og Tippeligaen bare var kjedelig? Alle visste før seriestart hvem som kom til å vinne. I år visste ikke alle det før seriestart. Men det ser ut til at alle vet det i dag. Jeg sier ikke at Rosenborg skal slippe seg ned og tape noen kamper for å skape spenning. Jeg sier heller ikke at Rosenborg kommer til å gå gjennom hele sesongen ubeseiret. Men når de leder med 10 poeng, eventuelt 7, etter 14 av 30 serierunder. Da kan fort mye av spenningen være tapt. Det vil da si at det blir mange ubetydelige seriekamper utover høsten. Og hvis det er noe som er uinteressant for mange, så er det ubetydelige seriekamper.

Folk strømmer ikke lenger til Lerkendal

For meg ser det ut til at Rosenborg taper penger på å være så overlegne som de er i dag. Budsjettsprekken blir nok enda større enn planlagt, da trønderne har budsjettert med 20.000 i snitt på Lerkendal. Men det snittet har røket for lenge siden. Mye av dette kan heldigvis reddes på spillersalg. Men selger de for mange spillere, selger de grunnlaget sitt for å lykkes i Europa der pengene ligger. Faktisk kan Rosenborg redde budsjettet gjennom å kvalifisere seg til gruppespillet i Europa League, og kanskje et spillersalg i tillegg. Men det er det ikke sikkert de kan gjøre hvert år. Det er ikke uten grunn at Rosenborg aldri budsjetterer med spill i Europacupene. Inntektene derfra er kun en bonus. Og denne bonusen kan i år bli livsviktig for å gå i null. Det koster å bli best. Men for Rosenborg har det i år nesten straffet seg i tillegg. De har rett og slett gjort det for lite spennende til at folk gidder å gå på kamp. Og når folk ikke går på kamp, men heller ser den hjemme. Da mister Rosenborg muligheten til å tjene penger på disse persoenene.

Hans

Foto: Anders Vindegg

Situasjonen i Vålerenga og Lyn er ganske forskjellig. Både sportslig og økonomisk.

Ja, da er sommeren her, selv om været kanskje ikke sier oss det samme. Kalenderen sier sommer, og i fotballverden betyr det overgangsvindu. Sånn jeg har forstått situasjonen i norske klubber skal sommerens overgangsvindu redde veldig mange klubber økonomisk. I klubbkassene som er så bunnskrapte, at lakken flasser av er alle kroner velkommne.

For hver dag som går så kommer den ene økonomiske krisen etter den andre til syne i media. Sist ut nå er vel Tromsø. Der skal det, som veldig mange ande steder, kuttes. Kuttes i telefonregninger, lønninger, kaffekopper, kulepenner og luft i ballene. Det kan se ut til at snart hver eneste stein i hele fotball-Norge skal snus, vri og vendes på. Flasker skal pantes og kaker skal selges. Spillere skal jobbe dugnad og lokalt næringsliv skal lokkes til å bruke enda mer penger på fotballen. Rett og slett alt som er mulig og komme på av tiltak. For å tjene og spare penger settes i verk. Men det klubbene satser på som sin hovedinntekskilde er spillersalg.

Men er spillersalg nok for å redde de norske klubbene? For noen er det helt sikkert det, men ikke for alle. Om Rosenborg ønsker kan de gå med kjempeoverskudd denne sesongen. Tettey, Skjelbreid, Sapara, Lustig og Annan er alle hete salgsobjekter. Blir alle disse solgt tror jeg fort klubben passerer hundre millioner i spillersalg. Forhåpentligvis har de vett nok til å selge bare en, maks to. Ønsker trønderne å vinne serien, hevde seg i UEFA-cupen og spille Champions League neste år må de beholde flest mulig. Er det noe norsk fotball trenger nå, så er det en opptur. Den oppturen kan Rosenborg stå for, men som sagt må flest mulig spillere beholdes da. Trønderne har budsjettert med et ganske stort underskudd i år, men om de kvalifiserer seg til UEFA-cupen. Og i tillegg selger en spiller, så er nok klubben fort i overskudd når regnskapet gjøres opp til slutt. Så for Rosenborg sin del tror jeg det hele kan gå ganske så greit.

Men over til en klubb som virkelig sliter. Tromsø. Der har spillerne nå fått i oppdrag å på dugnad jobbe i supporterbutikken for å spare penger. Videre vurderer Tromsø ganske nøye om de skal gå inn for å kutte lønningene for å spare ytterligere. Klubben har også budsjettert med å selge spillere for 15,1 millioner kroner, og har til nå solgt for 3,6. Det vil si at det må selges spillere for ytterligere 11,6 millioner kroner, bare for å dekke opp budsjettposten for spillersalg. Men i den beregningen er ikke det generelle underskuddet med, og derfor bør nok nordlendingene selge for enda mer. Tore Reginiussen og Morten Molskred er vel kanskje de heteste salgsobjektene Tromsø har. Men hvor mye det er mulig å få igjen for de to er jeg usikker på. Strengt tatt er det vel bare Reginiussen som har vært i søkelyset til utenlandske klubber. Og for å få solgt de to for en best mulig pris bør det søkes ut over norges grenser. Her hjemme er jo klubbene stort sett mer opptatt av å spare enn å prestere.

Videre kan vi ta en titt på Lyn. Oslo-klubben er vel den som har slitt tyngst i hele år. Etter at Brynestad trakk seg ut har det vært veldig tungt å være ansvarlig for fotballsatsingen til Ski og Fotballklubben fra Oslo Vest. Det må vel også kunne sies å være den klubben som er nærmest en konkurs. For selv om det er tungt mange andre steder, så er det ingen som er så truet av konkurs og 6.-7. divisjonsspill neste år som Lyn. Lønnsreduksjon på 10% ser ut til å være første skritt. Videre jobber klubben med å få betalingsutsettelse på all gjeld frem til september, slik at de kan få solgt noen spillere før de betaler kredittorene. Per dags dato er fremtiden veldig usikker, og Erik Langerud pressenterer fire scenarioer for VG:

- Vi klarer ikke å komme i mål økonomisk og går konkurs.
- Vi klarer å komme i mål, men får ikke lisens og må starte i 2.divisjon.
- Vi klarer å komme i mål, men rykker samtidig ned.
- Vi klarer å komme i mål og beholder også plassen.

Kort sagt MÅ Lyn selge spillere i sommer, og helst for mellom 10 og 14 millioner kroner. Det er nok ikke helt umulig, men det blir en stor utfordring. Et lag som ligger dessidert sist er sjelden i søkelyset til europeiske klubber, og da kan veien til 14 millioner bli tung. Langerud sier også i en kommentar at den viktigste jobben for Lyn skjer utenfor banen. Så jeg må si det ser mørkt ut for alle som holder med Lyn, med tanke på Tippeligaspill neste år. De trues også med å bli kastet ut fra Ullevaal alt nå i sommer. Skal ikke konkludere med noe, men tabellposisjonen bekrefter vel bare min påstand.

Foto: Alexander Ottesen

Lars Bohinen og Stabæk har store utfordringer med å redde klubben

Så er det Stabæk sin tur. Bæringene fra Nadderudhallen, beklager, Telenor Arena, sliter også tungt. Lønnskutt har vært heftig diskutert, og Daniel Nannskog har gitt ganske klart uttrykk for hva han mener om saken. Stabæk må annslagsvis skaffe til veie mellom 30 og 40 millioner kroner for at Ingebrigt Steen Jensen skal holde skipet flytende. Derfor ser også spillersalg ut til å være nærliggende. Jeg sa at Lyn var den klubben som sliter aller tyngst, og det står jeg ved selv om Stabæk må skaffe enda mer penger. Personlig tror jeg for det første Stabæk har bedre spillermateriale å selge enn Lyn. Og dessuten har jeg en følelse av at fjorårets mestere har et høyere lønnsbudsjett enn Lyn. Om de skulle klare å få med spillerne på et lønnskutt kan de nok spare enda mer enn Oslo-klubben på det området. Bærums-klubben har til nå solgt hallen sin for å dekke inn noe av det som mangler, men de bør nok selge et par spillere for å redde seg. Jeg må pressisere at jeg ikke er sikker på at Stabæk stiller sterkere enn Lyn. Men jeg tror som sagt de har et sterkere grunnlag for å klare seg. Det må til slutt nevnes at Stabæk har svekket sine muligheter til å tjene penger på sikt kraftig. Gjennom salget av Telenor Arena har de solgt en potensiell inntektskilde, og det kan nok vise seg å bli nok en dårlig kortsiktig løsning. Men er man desperat, så gjør man desperate avgjørelser.

Jeg har nå tatt for meg fire klubber, men det er mange fler som sliter. Det er bare det at de ikke sliter like tungt. Forøvrig sliter ikke Rosenborg tungt heller. Men det har vært så mye fokus på spillerne deres den siste tiden. Og salget av en av de nevnte kan være nok til at de går i pluss til slutt.

Det blir en spennende sommer og høst. Og kanskje får vi oppleve den første konkursen før vi aner? Norske klubber har uten tvil en stor utfordring foran seg, men la oss bare håpe de kan komme styrket ut fra det. Med løsninger som fører til sunnere økonomistyring i klubbene. Slik at neste sesong kan handle om det som skjer på den grønne matta, i stedet for det som skjer i kontorene rundt. Forhåpentligvis vil de med blå, hvite, gule og oransje drakter igjen komme i fokus. I stedet for de med grått hår og mørke dresser. Per i dag er norsk fotball i en skyggedal. Men på den andre siden av dalen venter forhåpentligvis en litt mer solfylt hverdag igjen.

Hans

Foto: Ryu Voelkel

Gerrard er en av få spillere i dag med et hjerte for klubben sin

Bare du har nok. Det er sånn fotballen har blitt. At alt og alle kan kjøpes for penger. Til og med deler av sjelen kan kjøpes for penger i dagens fotball. Hvordan er det mulig tenker kanskje du da? Jo, det skal jeg si deg. Å selge stadionnavnet sitt, er for meg det samme som å selge sjelen. Eller som i Østerrike, der SV Austria Salzburg ble kjøpt opp av Red Bull, og klubben fikk navnet Red Bull Salzburg. Klubben fikk ny logo, der Red Bull oksen var en del av logoen, og draktene fikk Red Bull sine farger (Les mer om klubben her). Så ja, i fotball kan alt kjøpes for penger.

Det er vondt å innrømme det. Men i dag er det pengene som styrer alt i fotballen. Den stolte klubben Valencia er i økonomisk krise, og vurderer nå å selge navnet på sin ærverdige stadion, Mestalla. Valencia er den siste klubben i en lang rekke som har gjort det samme. Personlig syntes jeg det er en trist utvikling, men det er nå en gang sånn det har blitt. Ronaldo sin overgang til Real Madrid er et mer vanlig eksempel på at alt kan kjøpes for penger innen fotballen. Eller, vanlig er det vel kanskje ikke, overgangssummen skal tross alt ligge på omlag 830 millioner kroner. Men det jeg vil fram til er at spillerne farter rundt mellom klubber, og i det store og hele viser totalt mangel på klubbfølelse. Heldigvis finner vi fortsatt noen eksempler på spillere som bryr seg om klubben sin. Men hvem hadde vel for eksempel trodd at Sol Campbell skulle forlate Tottenham til fordel for ærkerivalen Arsenal? Kan nevne mange eksempler, men holder meg til et.

Jeg har ingen store problemer med at spillere vandrer mellom klubber som nomader, det har blitt for vanlig til at jeg kan ha et problem med det. Det hadde nemlig tappet alt for mye energi om jeg skulle brukt all min tid på å bry meg om det. Definisjon på nomade: ”Nomader eller nomadisme er en betegnelse som beskriver folkegrupper som flytter fra sted til sted, uten å ha et fast bosted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hvert som de skifter beiteplass, og nomader som flytter fra sted til sted for å selge varer.” Fotballspillere kan vel sies å falle inn under den andre kategorien. De flytter fra sted til sted for å selge varer. Og en fotballspillers vare er hans egne prestasjoner på banen. Forøvrig så selger mange spillere den varen dyrt. I mange situasjoner i overkant dyrt mener jeg. Men så lenge markedet (klubbene) er villige til å betale det, så er ikke det et problem for spillerne. De går tross alt bare til den klubben som betaler mest.

Men noe jeg derimot har et problem med, er salg av sjelen sin, (stadionavn, klubbnavn, draktfarger osv). Det er en uting. Hvor vil du helst dra på fotballkamp? Til en stadion som heter Komplett.no Arena eller Storstadion? Jeg skjønner at alle sikkert ikke er enig med meg her. Men den dagen St. James’ Park blir omdøpt til Northern Rock Stadium vil for meg være en like trist dag, som den dagen klubben rykket ned. Det ser ikke akkurat ut til at dette vil skje med det første, men hvem vet? Selvfølgelig må enkelte klubber gjøre noe for å finansiere sitt nye stadion, men å selge navnet må være absolutt siste utveg. For meg er det viktig at fotballen kan ta vare på og beholde de tradisjonene som finnes. Og da er for eksempel stadionnavnet en del av det. At enkelte, eller kanskje også ganske mange ser på dette som bagateller har jeg forståelse for. Men for meg er dette en prinsippsak.

Når det gjelder det å selge draktfarger, og ikke minst klubbnavn og logo? Det burde nesten være unødvendig å kommentere. Men du skal få min mening. LATTERLIG. Jeg skjønner ikke at store selskaper tar sjansen på det. Et så dypt innhogg i en klubbs sjel tror jeg er livsfarlig for klubbens framtid. Supporterne er klubbens viktigste støttespillere og kunder. Og hvis det er noen du ikke kødder med, så er det supporterne dine. Mister du supporterne dine er du på god veg mot avgrunnen. En markedsundersøkelse som ble gjort her til lands viste det at mange reiser på fotballkamp for å oppleve stemningen. Men hvis denne stemningen ikke eksisterer, hvorfor skulle de da ta turen til stadion? Mange nordmenn reiser hvert eneste år til England for å se sitt favorittlag live. Hovedgrunnen er jo det at du vil oppleve stemningen som er på for eksempel Anfield, Old Trafford og St. James’ Park. Skulle du bare sett selve kampen kunne du jo likegodt holdt deg i sofaen hjemme. Men du vil oppleve den beryktede stemningen. Så, hva hvis du da som eier kommer på kant med supporterne, og de ikke møter opp? Ta for eksempel Wimbledon. Der køddet Røkke og Gjelsten med supporterne. Hva skjedde? Jo, supporterne sluttet å komme på kamp, og vips hadde laget fått navnet Milton Keynes Dons og stod uten supporterne. Supporterne? De startet opp igjen AFC Wimbledon og spiller i dag tre nivåer under Milton Keynes. Tidligere i vår fikk også AFC Wimbledon rettighetene til alle pokaler og trofèer som Wimbledon FC vant.

Foto: Pizza Pepe

Så du kødder ikke med sjela til en fotballklubb. Gjør du det legger du deg ut med supporterne. Legger du deg ut med supporterne er veien til nederlag kort. Kanskje ikke alt virkelig kan kjøpes for penger alikevel? Nei, supporterne får du aldri kjøpt. Derfor får du aldri kjøpt det viktigste av alt i en fotballklubb. Spillere kommer og går. Trenere kommer og går. Klubben rykker ned, og så opp igjen. Men hvem er der hele tiden? Jo, det er supporterne.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De norske klubbene sine økonomiske problemer kommer bare mer og mer til syne for hver eneste dag. Stabæk og Daniel Nannskog har preget avisene mest de siste par dagene. Men også Ham-Kam viser tydelige tegn på at ting går i feil retning. Ellers vet vi jo at mange klubber sliter tungt, og Moss er vel kanskje klubben som sliter mest. Konkursen ser ut til å være faretruende nær.

Men Daniel Nannskog ja. Mannen kan miste en halv million av årslønna si hvis Stabæk gjennomfører planene om å kutte lønningene med 15%. Dagbladet anslår at han tjener mellom tre og fire millioner i året. Nå skal ikke jeg ta debatten rundt de høye lønningene nok en gang. For det har jeg gjort før. Men det jeg reagerer på i dette tilfelle, er at det er vel ikke Nannskog som får det tyngst med et eventuelt lønnskutt. Når du tjener mellom tre og fire millioner i året er det ingen stor fare for at du ikke har nok til å betale hus og mat. Det burde i vertfall ikke være det, i så fall har du bare deg selv å takke. Nei, de som dette svir mest for er de som har en mer gjennomsnittlig årslønn. Nå vet ikke jeg hvor lite den dårligst betalte spilleren til Stabæk har. Men si det er 350 000 kroner. Da vil disse 15% begynne å svi adskillig mer. En nedgang på i overkant av 50 000, for en som tjener 350 000 er ganske mye mer dramatisk enn Nannskog sin nedgang. I kroner og øre er jo Nannskog sin nedgang mye større, men han har fortsatt veldig godt betalt. 300 000 er vel forsåvidt mer i nærheten av den gjennomsnittlige inntekten i Norge. Faktisk litt under. De 50 000 kronene denne spilleren taper kan påvirke hans situasjon ganske dramatisk. Med tanke på at han for eksempel har et huslån å betale på. De tapte inntektene kan fort gjøre at spilleren trenger mye lenger tid på å nedbetale lånet sitt, og sånn sett så blir livssituasjonen hans verre. Jeg sier ikke at den blir dårlig, for han tjener fortsatt til livets opphold på å gjøre det han liker mest av alt. Men situasjonen blir definitvt litt vanskeligere. For Nannskog sin del, så er det snakk om at han ikke kan kjøpe seg en bil ekstra, eller noen kvadratmeter større hus.

Og det er her klubbene må ta i et tak og gå en runde med seg selv. For de dårligst betalte spillerne er en viktig del for klubben de også. Så hva med å gjøre forskjellene litt mindre? Jeg sier ikke at forskjellene ikke skal være der. For i alle bransjer er det forskjell på hvor mye du får betalt ut i fra hvor god du er i jobben din. Men det er vel få steder forskjellene er større enn i fotball. Det er også et poeng, at det er de høye lønningene, som for eksempel Nannskog sin, som er med på å drepe økonomien i fotballklubbene. Hadde de best betalte spillerne hatt en noe mer edruelig inntekt hadde klubbene spart store penger hvert eneste år. Penger som kunne ført til at situasjonen i dag hadde vært en helt annen. Da hadde kanskje klubbene sluppet å kutte lønninger, men heller hatt litt laver lønnsutgifter i utgangspunktet. Det hadde jo vært bedre for begge parter. For da hadde spillerne sluppet å gå ned i lønn. De hadde bare beholdt den samme. Men det er jo veldig lett å være etterpåklok. Jeg håper bare klubbene lærer. Og i forbindelse med disse lønnskuttene velger jeg å ikke ha så mye sympati med Nannskog, eller noen av de andre overbetalte spillerne. Det er deres lønninger som har ført til dagens situasjon. Og når lønningene nå kuttes er det ikke de som rammes hardest. De dette lønnskuttet går verst ut over er de dårligst betalte spillerne. Nannskog tjener fortsatt veldig godt, og har fortsatt mulighet til å kjøpe seg hus uten å ta opp lån. Han kan fortsatt kjøpe nesten hva slags bil han vil. Og kona hans har fortsatt mulighet til å gå på shopping i Bogstadveien uten at det rasserer familiens økonomi.

Dette er ikke ment som noe kritikk til Daniel Nannskog. Det er mer ment som en kommentar til styrelsen av norsk fotball. Og at Stabæk-styret, som mange andre, har slurvet og gjort en dårlig jobb er det liten tvil om.
Nå skal det jo også sies at spillerne må gå med på dette for at det skal bli gjennomført.

Hans

Men det er vel sånn det har blitt. De største fotballspillerne fotfølges 24 timer i døgnet. Og alt de gjør blir trykket opp i aviser og ukeblader. Jeg har egentlig ikke noe kjempeproblem med at VG ønsker å bruke et par av sidene sine til å rapportere om at Ronaldo møtte Hilton. Men derimot har jeg et problem med at de bruker sportssidene sine på det. Hvis de ikke har noe bedre fotballstoff å komme med, da kan de heller skrive om kvalifiseringen til KM i orientering. Eller hva med å sette et spørsmålstegn ved Ronaldos enorme overgangssum, og ikke minst latterlig høye lønning? Hva med å skrive om de enorme lånene fotballklubbene i verden har? Hva med å skrive om noe som har med fotball å gjøre i det minste? Eller sist, men ikke minst. Hva med å bare drite i å skrive noe som helst? Når nivået på det som kommer i det sportsmagasinet er så lavt, da er det ikke rart at salgstallene er ellendige. Hvis nivået på resten av avisen er like lavt, da skjønner jeg godt at salgstallene snart ikke er eksisterende lenger. Man finner akkurat det samme på internettsidene til avisene, som i papirutgaven. Et lite forslag fra min side er å bruke papirutgaven til litt skikkelig god journalistikk. Med gode artikler, som tar for seg en sak i detalj. Ikke bare det våset som er i de rosa sidene i dag. Men nok kritikk til VG. Kritikken gjelder forøvrig mange andre også, men dagens eksempel er VG.

Platini reagerer på overgangssummene

Kan flere steder lese at UEFA-president, Michel Platini reagerer på overgangssummene i forbindelse med Kakà- og Ronaldohandelen. For å være helt ærlig har jeg litt sansen for franskmannen. Han er konservativ, og har klare meninger. Egentlig er jeg ganske lik han i min oppfatning av mange spørsmål innen fotballen. Blant annet så er han en sterk motstander av videodømming. Men denne gangen er det utspillet hans i forbindelse med Ronaldo-overgangen som er hyggelig lesning. Han ønsker rett og slett å komme opp med et nytt sett regler som skal sørge for et jevnere styrkeforhold mellom klubbene. Og ikke minst ønsker han å sette en stopper for pengegaloppen i fotballen. Det han vil er å få økonomien i fotballen til et mer fornuftig nivå. I en idrett med så mye penger burde det være veldig overkommelig å bygge opp et solid økonomisk fundament for alle klubber i de største ligaene. Det gjelder bare å se på tallene på inntektssiden opp i mot tallene på utgiftssiden. Hvis de på utgiftssiden er høyere enn de på inntektssiden må noe gjøres. Og det som må gjøres er ikke å ta opp et lån. Nei, det som da må gjøres er å enten øke tallene på inntektssiden. Eller mest sansynlig. Redusere tallene på utgiftssiden. Den enkleste måten for det siste er å ha et snev av fornuft når man sender av gårde et bud på en spiller. Og ikke minst bruke kalkulatoren og hodet når man sitter i lønnsforhandlinger med spillere. At klubber som Manchester United, Real Madrid, Liverpool osv sitter med de lånene de gjør er for meg uforståelig. Disse klubbene genererer så mye inntekter at de bure ha et gigantisk overskudd. Men når det kommer til økonomi stiller fotballen i særklasse. Hvis det er et sted følelser og butikk går hånd i hånd, så er det fotballen. For å være helt ærlig tror jeg godt utdannede personer som blir ansatt i økonomiavdelingen til fotballklubber, får angst og indre uro den første dagen i ny jobb, når de ser hvordan ting foregår. Det er jo rett og slett helt sinnsykt at de får holde på som de gjør.

Foto: Anders Vindegg

- Disse overdrevne overgangene skjer hver eneste dag. De representerer en alvorlig trussel for grunntanken om fair play og økonomisk styrkeforhold mellom klubbene i turneringene våre, sier Platini.

Og ja, jeg kan være enig. Litt satt på spissen er det ganske mye sannhet i det han sier. Hvor ofte de siste årene har en liten klubb vært i Europacupfinalen? Eller, hvor mange små klubber har de siste årene i det hele tatt gått videre fra gruppespillet? Veldig få. Nesten ingen i det hele tatt. Når de største klubbene, som sitter med de økonomiske musklene de gjør, byr de summene de gjør i dag, da blir det nesten urettferdig. For en middels stor klubb kan det komme et tilbud på bordet som rett og slett er alt for godt til at de kan takke nei. Og spilleren selv, som har vokst opp i klubben, og har et bankende hjerte for klubben sin. Han kan få tilbud om en lønn som er så stor at han bare ikke kan si nei. Ikke alt kan kjøpes for penger, er et flittig brukt uttrykk. Men i fotballen i dag kan det aller meste kjøpes for nettop penger. Bare du har nok. Et godt eksempel, men i en mye mindre skala er norsk fotball. På 90-tallet var Rosenborg overlegne alle andre når det gjaldt penger. Og en periode fikk Rosenborg de spillerne de ville ha. De la så mye penger på bordet at andre bare måtte takke ja. Disse pengene hadde de på ærlig vis tjent gjennom spill i Champions League. Men at mange oppfattet det som urettferdig, og ikke minst kjedelig, det er fullt forståelig. Og sist men ikke minst. Hvor mange talentfulle norske spillere ble ødelagt av en overgang til Rosenborg? Alt for mange. Om de store klubbene fortsetter som i dag, med å kjøpe opp alle de virkelig gode spillerne. Og ender opp med å plassere alt for mange av dem på benken. Da snyter de ikke bare spilleren selv for muligheten til å spille fotball på toppnivå. De snyter også publikum for muligheten til å oppleve enda flere gode fotballspillere. Kampene mellom de nest beste blir litt kjedeligere av det, og det er tross alt flere kamper mellom de nest beste, enn mellom de beste.

Og når vi er inne på kjedelig. Blir ikke fotballen litt kjedeligere hvis det kun er de samme klubbene som kjemper om topp 8 plasseringene i Champions League hvert år? For meg er litt av sjarmen med fotball at en liten klubb kan hamle opp med de store. I internasjonal fotball i dag skjer ikke dette lenger. I Premier League er de fire store i en klasse for seg selv hvert eneste år. Barcelona og Real Madrid er de eneste som kjemper om gull og sølv hvert år i Spania. Og sånn er det stort sett i alle de store ligaene. De samme storklubbene preger også cupene. Selvfølgelig er det sunt at det er noen faste klubber som kjemper om topplasseringene hvert år. Men jeg tror det også er viktig at det kan komme et overaskelseslag som kan sette skikkelig preg på for eksempel Premier League og Champions League. En reell utfordrer til medaljene i England og semifinaleplass i Champions League for eksempel. Jeg skal være forsiktig med å sammenligne for mye med det som skjedde i Norge på 90-tallet. Men en ting som er sikkert er at interessen etter at Rosenborg mistet tronen har tatt av. Nivået til det beste laget i Norge er nok ikke det samme. Men interessen er enorm. Det jeg vil fram til, er at om interessen for fotball fortsette å øke, eller i det minste holde seg. Så tror jeg at overaskelseslag må lykkes i større grad enn i dag. Forskjellene blir bare større og større, og fortsetter det som i dag vil den en gang bli for stor. Den er nok ikke det enda. Men om utviklingen skulle fortsette som i dag vil forskjellen om 10 år være skremmende stor. Kanskje for stor til at det blir interessant for folk flest?

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Over: Daniel Nannskogs Stabæk sliter tungt økonomisk og må skaffe 40 millioner kroner så fort som overhodet mulig.

Hva og hvor hadde norsk fotball vært uten rike onkler kan man spørre seg? Antageligvis enda dårligere sportslig, og i steinalderen på alle andre områder. Eller, ikke alle klubber kanskje. Men det er vel nesten bare Rosenborg av dagens Tippeligaklubber som har vært selvstendige økonomisk de siste 15-20 årene. Og selv de sliter i år. Så hva er det som gjør årets sesong så mye verre enn før?

Finanskrisen skal vel få en del av skylden. Men personlig tror jeg ikke det er finanskrisen alene som har nådd norsk klubbfotball. Jeg tror rett og slett at den berømte bobla har sprukket. En dag måtte jo nedturen komme. Nå har norsk fotball surfet på en medgangsbølge i 6-7 år, og at det ville komme en nedtur kunne vel de fleste tenke seg. Men at den nedturen skulle forsterkes ytterligere av at verdensøkonomien på et tidspunkt kunne se ut til å være på bristepunktet, var ikke like enkelt å forestille seg. Heldigvis har produktet norsk fotball klart å selge seg selv godt de siste årene. Og medieavtalen redder nok flere klubber enn vi liker å tro. Sammen med nye stadionannlegg som drar relativt stabile og forutsigbare tilskuertall er dette med på å holde hjulene i gang. For tilskuersvikten har ikke vært så dramatisk som mange skulle ha det til tidligere i sesongen. Det er helt sikkert derfor du leser lite om det i media for tiden også. Fordi den svikten ser ut til å være så liten at det ikke er dramatisk nok til at avisene lager overskrifter på det lenger.

-Les mer om årets tilskuertall her

Jeg har ikke gode nok kunnskaper om økonomien i norsk fotball til å kunne peke nøyaktig på hva som har slått feil. Men jeg skal komme med noen vurderinger og tanker. Jeg tror rett og slett ledelsen av norske klubber har vært hodeløs de siste årene. Eller, det tror jeg ikke en gang. Det kan jeg nesten si med sikkerhet. For selv om de nye stadionannleggene har kostet sitt, så er jo veldig mange av disse reist med økonomisk hjelp fra rike onkler og store bedrifter. Det er jo ikke uten grunn at Tippeligaen spilles på Sør Arena, Telenor Arena og Komplett.no Arena,  i stedet for Kristiansand Stadion, Nadderud og Storstadion. Og den hodeløse styringen av norske klubber ser man eksempler på i de store overgangssummene, og ikke minst i de høye lønnsbudsjettene. Til nå har to klubber kuttet lønningene, og ytterligere fire vurderer det sterkt, deriblant Brann. TV 2 har i dag også gjort en ringerunde til alle klubbene i Tippeligaen. Der kommer det fram at ingen klubber utelukker lønnskutt i framtiden. Jeg nevtne også at overgangssummene hadde vært veldig høye. Norske spillere har etter min, og mange andres mening vært overpriset. Sett i forhold til kvaliteten du får for pengene, har prisnivået vært for høyt. Derfor har mange klubber sett til utlandet, og handlet rimeligere spillere, som er like gode der. Men ikke alle har sett ut. En del klubber har også kjøpt norske spillere. Og det har kostet dyrt. Men det har ikke klubbene merket, fordi det er de rike onklene som har betalt regningen. Selvfølgelig skal disse da ha noe tilbake, og det er summen man får ved et eventuelt videresalg. Derfor tjente Fredrikstad Fotballklubb heller lite på å selge Tarik Elyounoussi i fjor. Det var investorene som tjente gode penger på det salget. Og her ligger mye av problemet. For de som investerer i fotballklubber er jo personer med mye penger. Mye penger har de tjent fordi de er gode forettningsfolk. Gode forettningsfolk investerer ikke i noe uten en viss sjanse for å tjene penger på det de investerer i. Så de gangene klubbene har hatt et godt produkt å selge, da har ofte en god del av det de får igjen for produktet gått til investorer. Frem til i år har ikke det vært noe problem, fordi disse investorene har da bare investert pengene i klubben på nytt. Men nå kan det se ut til at interessen for å investere har dabbet av, og da sitter klubbene med skjegget i postkassa. Plutselig har de ingen til å betale regningene for seg. Og de pengene de kunne tjent ved å selge en egenprodusert spiller til en annen klubb. Men heller valgte å selge til en investor, for så å få bruke spilleren selv, er nå borte. I stedet for at pengene kommer tilbake til norsk fotball, forsvinner de nå heller ut av norsk fotball og tilbake i de lommene de kom fra. Derfor tror jeg norsk fotball vil slite noen sesonger, før de finner tilbake til en økonomistyring som gjør at klubben går rundt av seg selv. Og kutt i lønninger og overgangssummer er da et naturlig skritt.

Tror du noen av Tippeligaklubbene vil gå konkurs i løpet av året?

Heldigvis for norske klubber rakk de å renovere stadionfasilitetene før bobla sprakk. For det har jo vist seg å være viktig for publikum at de har en moderne stadion å gå på. Men har denne utviklingen vært utelukkende positiv? Mange av klubbene som har bygget nye stadioner, har prøvd å finne løsninger på hvordan de skal tjene inn igjen det stadion har kostet. Mange har satset på næringslokaler, som de ikke klarer å fylle. Stabæk satset på at de skulle få konserter, messer og TV-show. Men det fikk de ikke, eller de fikk vertfall mindre enn de hadde håpet på. Hva om klubbene heller hadde satset på det de faktisk driver med, nemlig fotball? I stedet for å øke kostnadene ytterligere ved å bygge næringslokaler osv, så heller satset på at billettinntektene på tid skulle tjene inn igjen en billigere stadion. For klubbene gikk jo rundt med de gamle stadionene, uten næringslokaler og mindre tilskuere. Så i stedet for å håpe at de skulle klare å tjene inn igjen stadion på et år eller to, kunne de satset på å tjene den inn igjen over ti år. Men også her har mangelen på langsiktig tankegang vist seg stor. Det er vel ikke uten grunn at du ikke finner tusenvis av kvadratmeter med næringslokaler på Old Trafford? Der finner du tribunen, kontorene til Manchester United, supportershop og et Manchester United museum. Alt det har med Manchester United og det de holder på med å gjøre.

Interessen rundt norsk fotball er stor. Og for meg er det et under at det ikke skulle være mulig å få det til å gå rundt. Men hvis jeg kort skal oppsumere litt. Jeg tror det viktigste tingene klubben skal tenke på i framtida er to ting. Langsiktighet og tro på eget produkt. De som sitter i ledelsen i klubben skal ikke bruke all tid på å tenke på alt mulig annet rart. Til nå har over 800.000 vært innenfor stadionportene på norske arenaer. Selvfølgelig er det mange av de samme som er på stadion hver fjortende dag. Men med en gjennomsnittspris på 200 kroner pr. billett skulle dette bli 160 millioner kroner bare til nå i sesongen. Jeg vet det er dyrt å bygge en fotballstadion. Men med et snitt i Tippeligaen på i overkant av 9000 tilskuere ved sesongslutt. Vil hver klubb i snitt ha dratt inn over 27 millioner bare i billettinntekter. Så kan du legge til sponsorinntekter, inntekter fra tv-avtalen og alt annet klubbene tjener penger på i tillegg.

Det er på tide at noen med et snev av fornuft og langsiktighet snart får makt i norsk fotball. For det er ikke finanskrisen som har rammet norsk fotball. Det er virkeligheten.

Hans

Som sagt er det veldig varierende resultater etter at rike personer kjøper opp klubber, men det som generelt sett er en gjenganger er kortsiktig tankegang og egoisme. Et skrekkeksempel er Queens Park Rangers. I løpet av den inneværende sesongen har klubben skiftet trener flere ganger, og spillerne varer omtrent like lenge. På toppen av det hele leverer eieren en liste til manageren over hvem som skal spille neste kamp. For meg er det totalt uforståelig at spillerne, og ikke minst manageren kan leve med det. Jeg kan nevne mange klubber som har gått fra dårlig til verre etter at nye eiere har tatt over, og jeg kan nevne flere klubber som har hatt positiv utvikling av at enkeltpersoner har tatt over. Desverre dekker det første alternativet flere enn det andre. Egoismen blandt eierne kan fort ødelegge veldig mye. For meg ser det ut som om maktsyken har tatt totalt over for enkelte, og at fotballklubben de eier bare er et leketøy. Og hvis det er noe en fotballklubb ikke er, så er det et personlig leketøy. En fotballklubb er allemannseie, på godt og vondt. Selv om de som kommer på kamp uke etter uke ikke på papiret eier klubben, er det de som har bygget alt en fotballklubb er. Fotball er for veldig mange mye, mye mer enn det som skjer på banen. Det er historie, sjel og tradisjon. Og disse tre tingene er noe det ser ut til å bli mindre og mindre av i fotball. Snart er det bare penger.

Men tilbake til den kortsiktige tankegangen. Bruk og kast tankegangen som er i ferd med å ødelegge klima på jorda vår er på full vei inn i fotballen. Managerene kommer og går like ofte som jeg skifter sokker, og spillere kommer og går like ofte som jeg skifter underbukser. Langsiktig tankegang er totalt fraværende mange steder, og resultatene blir deretter. Hvis jeg holder meg til England er det ganske tydelig hva som fungerer og ikke. De fire store klubbene har hatt en ganske stabil og langsiktig tankegang og resultatene har vært deretter. Like bak de fire store finner vi Aston Villa og Everton, og de har latt managerne få tid til å jobbe og bygge sitt eget lag. Jeg tror ikke det tar mange år før disse på alvor utfordrer de aller største. Så kan man gå til motsatt ende av tabellen og finne minst et skrekkeksempel. Newcastle har etter at Sir Bobby Robson ble sparket for 6-7 år siden hatt minst 10 managere, og et større gjennomtrekk av spillere enn en 100 år gammel låve. Hvert år forventes det mye mer enn det som er realistisk, og skuffelsene har vært veldig mange. Denne sesongen er bare en bekreftelse på ellendig ledelse gjennom mange år. Jeg er Newcastlesupporter, og på en måte har klubben bare godt av et nedrykk. Da kan man få ryddet opp i både spillerstall og ikke minst på kontorene på St. James’ Park. Begynne fra bånn og arbeide seg sakte men sikkert oppover igjen. Men jeg redd for at det ikke skjer. Jeg er redd desperasjonen tar totalt overhånd, og hvis resultatene ikke skulle komme fra første spark på ballen neste sesong vil veien ut stadionportene på St. James’ være kort for manageren. Newcastle er bare et av mange eksempler, og det kommer bare til å bli fler.

Jeg skulle gjerne kommet med noen løsninger på problemet, men jeg har ingen gode forslag jeg tror ville fungert. Så lenge noen klubber klarer å omsette penger til suksess vil de andre fortsette å prøve. For uansett hva man ønsker og prøver å tro, vet man innerst inne at i dagens fotball er penger alt.  Tradisjon, historie og sjel kommer langt bak i køen på prioriteringslista til eierne. Og hva supporterne mener? Det bryr de seg ikke om i det hele tatt, til det vet de for lite om fotball.

Men jeg vil gjerne vite din mening!!

Hans

Nok en gang sitter jeg som supporter og river meg i det håret jeg har. Leste akkurat at kampen mellom Sandefjord og Rosenborg, som skulle vært spilt på Kristi Himmelfartsdag er flyttet fram to dager, så NRK kan sende kampen. Og dette er jo bare et av mange eksempler.

Jeg husker oppstyret som var da milliardavtalen TV2 la på bordet ble underskrevet. Da var alt i norsk fotball bare positivt, og man kunne lure på om oppturen ingen ende skulle ta. Men når vi nå sitter her, noen år i etterkant og vurderer det litt mer nøye, var det bare positivt? Og er virkelig norsk fotball verdt 1 milliard kroner? For å svare på det andre spørsmålet først, ja. Norsk fotball er verdt så mye som tv-selskapene er interessert i betale. Produktet norsk fotball er et bra produkt. Grunnen til at produktet er så bra er ikke bare det som skjer på banen, men også det som skjer utenfor. Prosentandelen av den norske befolkning som går på fotballkamp er mye større enn f.eks land som England. Og det sier mye. Interessen for norsk fotball er enorm. Selv om det har vært en liten nedgang i tilskuertallene i år, så er det fortsatt stor interesse. Så produktet norsk fotball er bra, selv om nivået på banen ikke er så høyt som man skulle ønske.

Så til spørsmålet om medieavtalen bare var positivt for norsk fotball. Og der er svaret ganske enkelt nei. Etter at pengene strømmet inn i fotballen for fullt har den kortsiktige tankegangen tatt av. Trenere blir sparket en etter en. Spillere kommer og går mellom klubbene, og det ser ut til at kontuinitet er et fremmedord. Bruk og kast mentaliteten ødelegger klubbene. Det har de bevist i år. Den ene klubben etter den andre har kuttet spillerlønningene og gjort andre tiltak for å berge seg økonomisk. Man trenger ikke være veldig god i matte for å skjønne at det å sparke et par trenere i året, som hver seg skal ha et par-tre millioner blir dyrt. Og når den nye spilleren på laget er 25 år og kjøpes inn for millioner, og ikke 18 år fra egen junioravdeling, så er kostnadene der høyere også. Inntoget av utlendinger har også tatt helt av de senere årene. Kombinasjonen med at norske spillere er overpriset så til de grader, og spesielt afrikanske spillere er utrolig billige i forhold gjør at valget blir enkelt for klubbene.Valget blir også enkelt for utlendingene som tilbys en god lønn i et trygt land.

Etter min mening burde medieavtalen ikke bare premiert de klubbene som er mest på tv, og som vinner flest kamper. Den burde premiert klubbene som får fram lokale, norske unggutter. Det burde vært en bonusutbetaling til klubbene på slutten av året som var basert på hvor mange kamper det lokale talentet fikk i løpet av sesongen. Tv-milliarden burde i større grad brukes for å oppfordre til satsing og utvikling av unge norske spillere. Om landslaget noen gang skal være i nærheten av det ”drillos” var på 90-tallet må det skje noe i norsk toppfotball. Det må mange flere norske spillere inn i klubbenes spillerstaller. Tippeligaen må bli en liga som preges av at det er norske spillere, og noen utlendinger som står for det lille ekstra. På lang sikt tror jeg også det er negativt for interessen hvis alle klubbene preges av at det er mange utlendinger på laget. Folk vil se han 18-åringen fra juniorlaget med norsk pass, og byens navn som fødested i det samme passet.

Den siste negative siden som jeg vil ta med i denne omgang er en skadelidende gruppering, supporterne. For det første er det ganske håpløst å planlegge borteturer når kamper blir flyttet rett som det er slik at de passer inn i sendeskjemaet. Og for det andre så er det ikke like enkelt å ta turen fra f.eks Trondheim til Oslo en onsdag. Fulle tribuner skaper mye bedre tv-bilder enn halvfulle, og da burde tv-kanalene tenke litt mer på det når de  flytter kampene. Jeg sier ikke at det ikke skal være midtukekamper, for jeg tror ikke tv-kanalene er interessert i å gi fra seg disse. Men det jeg vil fram til er at de må se litt på hvilke kamper det er naturlig å sende midt i uka. F.eks er det greiere for Lyn sine supportere å reise til Nadderudhallen, nei, Telenor Arena en onsdag kveld, enn det er for Brann sine og reise til Lillestrøm. Og mens vi er inne på kamptidspunkter. Avspark klokka 21.15 en onsdag kveld. Hva er det du gir meg? Den kampen vil ikke være ferdig før kl 23 på kvelden. Norges Fotballforbund fokuserer så mye på at fotball skal være for alle, og sikter da spesielt til barnefamiliene. Hvordan kan dere gå med på å ha avspark klokken 21.15 en onsdag kveld? Det er leggetid for de fleste barn lenge før kl 23 når de skal på skolen dagen etter.

Nå er det på tide at nikkedukkene i NFF skjerper seg og gir fotballen tilbake til supporterne og de andre som er på stadion. Det er de som er på stadion som skaper produktet forbundet selger så dyrt. Den veien fotballen har tatt etter den nye medieavtalen er en vei som på sikt kan føre til et veldig varmt sted for norsk fotball. Og i den døra er det ikke St. Peter som ønsker velkommen.

Hans

I prinsipp er jeg i mot at avgjørelser blant de høye herrer i dress og slips skal avgjøre opp/nedrykk og generelt tabellsituasjonen. Men når det kommer til økonmiske skakkjørte klubber tror jeg det er eneste måte å få de til å skjønne alvoret. Det kan også være greit for klubbene, da de nesten helt sikkert får minst et par sesonger i de litt lavere divisjonene. Det som er positivt med å spille der er at de kan bruke tid på å bygge opp klubben og laget fra bånn igjen. De kan satse mer på egenproduserte spillere, og dermed spare store penger på overgangssummer. Men overgangssummene er ikke det som er den største utgiften til en klubb, det er lønningene. Det er disse som må holdes nede, og det bør være mulig i litt lavere divisjoner. Selvfølgelig er ikke inntektspotensiale det samme i League One som i Championship, men jeg tror ikke det er så stor forskjell. Se f.eks på Leeds, de har beholdt supporterne sine på tross av nedrykket, og det er supporterne som er de mest trofaste kundene.

Desverre blir sikkert ikke dette den siste klubben som lider denne skjebnen, men jeg tror det er den eneste måten å ordne opp i rotet på når det har kommet så langt som det har i disse klubbene. Men på lang sikt er FIFA, UEFA, FA osv nødt til å gjøre noe for å hindre pengegaloppen i fotballen, for bobla kommer til å sprekke til slutt!

Hans

Jeg kan nå lese på Dagbladet sine sider at Manchester United nå skrur opp billettprisene ytterligere. De øker prisen med 1£ pr. kamp for sesongkortene, og de fortsetter sitt cup-program som gjør at sesongkortinnehaverne plikter til å betale for cup-kampene, selv om de ikke er der. Fra neste sesong vil det billigste sesongkortet koste 300 kr pr kamp. Spør du meg er det eneste de ber om enda flere utlendinger som ikke skaper stemning, og enda flere turopperatører som skaffer seg billetter som de selger videre og tjener masse penger på. Det er kanskje positivt for klubbkassa, men det er ikke spesielt positivt for stemningen og atmosfæren. Jo fler av de lokale som blir presset ut, jo mer dreper de sjela til Manchester United.

Den økonomiske situasjonen i Manchester United er etter at Glazer kjøpte klubben heller stusselig. Når man vurderer å selge Old Trafford, da skal det være dårlig stilt spør du meg. Å selge stadion er det samme som å selge sjela si. Hvor vil du helst gå på kamp? Old Trafford eller AIG-Stadium? For mange er kanskje ikke dette så viktig, men for meg sier dette noe om sjel og tradisjoner. Og er det noe engelske klubber trenger i dag er det netopp det. Med eiere fra alle verdenshjørner, ferre engelske spillere enn utenlandske, og fler og fler turister på tribunene burde klubbene gjøre alt som står i deres makt til å beholde det de kan av sjel. Vi vil nok ikke få samme situasjon som i Østerrike, der Salzburg endte med å selge klubbnavnet og draktfargene. Men engelsk fotball er på vei dit. Og det er så synd, for engelsk fotball har vært kjent for sin atmosfære og sine tradisjoner. Pr dags dato er den engelske ligaen den beste i verden, og det ville vært trist om dette skulle forsvinne.

Kanskje har de bare godt av å få en liten baksmell, for den økonomiske galoppen i fotballen har gått langt over styr, men jeg vil ikke se spillet som så mange elsker bli ødelagt pga hodeløs ledelse og latterlige økonomiske besluttninger. Det går ut over utrolig mange om en klubb skulle gå konkurs. Og mange av disse har bare en glede i livet, fotballaget sitt.

Hans

Men nå er det nok om dette enkelttilfelle, det gjør meg bare kvalm å skrive om det. Det jeg vil skrive om er klubbtilhørighet, eller rettere sagt, mangel på klubbtilhørighet. Hendelsen jeg har trukket fram er bare en av mange tilfeller. Vi har jo i Norge den siste uka hatt et annet tilfelle som viser mangel på lojalitet og klubbtilhørighet, og det jeg snakker om er Marek Sapara. Slovaken som spiller for Rosenborg å har gjort dette siden 2006 har gått ut i media og fortalt at han ikke vil forlenge kontrakten med Rosenborg. Han ønsker seg nye utfordringer sier han. For det første vil jeg nevne at han egentlig ikke har mestret utfordringen Rosenborg enda. Høstsesongen 2006 var han stabilt god, og var en veldig viktig årsak til at seriegullet havnet på Lerkendal, men etter dette har han vært veldig ustabil. Innledningen på årets sesong har vært bra, og han har til og med fått æren av å bære kapteinsbinnet i en kamp, men han har fortsatt mer å bevise på Lerkendal før han er aktuell for en større klubb enn Rosenborg. Problemet mitt er ikke at han ønsker nye utfordringer, for når han kom visste jeg at han alltid ville ønske seg til en større liga. Problemet mitt er at han ikke kan skrive ny kontrakt med klubben, slik at klubben får igjen en akseptabel sum for han, og ikke minst at dette blir et medieoppslag er problemet mitt. Når du får tillit som kaptein må du ha vist gode holdninger også utenfor banen, og det bør være en ære å spille med dette binnet. Rosenborg har også gitt han muligheten til å vise seg fram i Europa, og det var de som ga han muligheten til å komme til et bedre utstillingsvindu enn den Slovakiske serien. Alle disse tingene burde tilsammen ha gitt spilleren så mye at han følte en viss tilhørighet og lojalitet ovenfor klubben,vertfall nok til at han skrev under en ny kontrakt så klubben fikk litt igjen for han. Men det er ikke tilfelle, og man kan ikke forvente noe som helst av sånne type spillere. De er kun ute etter å tjene gode penger, og å utnytte klubben de kommer til slik at de kan komme til en annen klubb som gir han enda mer penger. Etter min mening bør Sapara plasseres på tribunen til han skriver ny kontrakt, selv om det kanskje vil svekke laget på kort sikt. En spiller som ikke ønsker å være i klubben og som driter i om klubben får noe igjen for han burde ikke få muligheten til å spille fotball. Han har faktisk uttalt at han elsker Rosenborg, men jeg må si jeg mangler bevis på det. Hvis han elsker Rosenborg så høyt som han gir uttrykk for så skjønner jeg ikke hvorfor han vil bort i utgangspunktet, og jeg skjønner vertfall ikke at han da ikke ønsker å gi noe tilbake til klubben. Nå ble det veldig mye om Sapara, som bare er et av veldig mange eksempler, men han er et godt eksempel.

Et eksempel på en type spillere som det er alt for mange av. Spillere som kun er ute etter egen gevinst, og innerst inne blåser i hvordan det går med laget og klubben ellers, så lenge de kommer opp og fram.

Hans

Selvfølgelig er det veldig viktig med sikkerhet, men jeg vil tro det er mulig å opprettholde sikkerheten for de som er på kamp, selv på en ståtribune. Så klart skjønner jeg argumentene og jeg aksepterer dem. Bortsett fra det så er det ingen tvil om at det også har noen negative sider. For det første kan det ikke være noe tvil om at stemningen har blitt dårligere. Påbudet om sittetribuner alene har ikke ført til dette, men det er en av flere grunner. Den dagen sittetribunene kom appelerte fotball plutselig til en ny gruppe, nemlig den gruppen som ikke var interessert i å stå i 90 minutter for å se en fotballkamp. Jeg vet ikke hvor stor denne gruppen var, men det faktum at du kan sitte gjør det plutselig interessant for en gruppe som kanskje ikke var så lystne på å stå sammen med folk fra ”lavere” klasser enn seg selv. Det fører jo også til at når du kjøper deg et sesongkort har du en fast plass hver eneste uke, og ikke må være på stadion flere timer før kamp for å sikre deg den plassen du ønsker. Alt dette er ting som etter mitt syn appelerer til personer i middelklassen og klassene over der igjen. Personene i arbeiderklassen måtte plutselig skifte fra sin vante ståplass til en sitteplass. Det i seg selv tror jeg ikke skremte så mange, men en sittetribune som er like stor i areal tar langt i fra så mange personer som en ståtribune. Altså ble plassene ferre, og etterspørselen større. Økt etterspørsel fører til høyre priser, og sagte men sikkert ble arbeiderklassen byttet ut med middelklassen. Og det er her en av hovedgrunnene til dårligere stemning ligger. Personene i arbeiderklassen er som regel de mest fanatiske supporterne, grunnene til dette vet jeg ikke, men jeg velger å tro at det er fordi dette er en type underholdning som appelerer til de store massene. Fotballen har historisk sett vært en folkelig sport, og dermed har disse personene ”alltid” vært på kamp for å støtte det lokale laget. Historisk har det også vært såpass lave priser for billetter til en fotballkamp at det er noe alle har hatt råd til å gå på. Jeg snakket med faren til en venn av meg om en fotballtur jeg var på, og fortalte hvor mye jeg hadde betalt for billetten. Da fortalte han at han hadde vært i England på 70-tallet, og den gangen hadde han gitt 4£ for billetten, til sammenligning betalte jeg 70£. Selvfølgelig har prisene forandret seg siden den gang, men det har lønningene også. Og dagens billettpriser står ikke i stil med lønningene i forhold til den gang.

Selvfølgelig er ikke reglene om sittetribuner alene grunnen til dårligere stemning. Fotball har blitt en pengemaskin uten like, og i dag handler veldig mye om å tjene penger. For meg er det et under hvordan fotballklubbene kan tjene penger, med tanke på overgangssummene og spillerlønningene, men det er en annen sak. For 10-15 år siden var alt du ”trengte” for å gå på kamp et skjerf, mens i dag skal du ha drakt, skjerf, lue, votter osv. Hvert år skal du ha den nye drakta, med den nyinnkjøpte stjernespillerens navn på ryggen. Fotballklubbenes mest trofaste kunder er supporterne, og for fotballklubbene er det viktig å dra så mye som mulig penger ut av disse supporterne. Og det er her arbeiderklassen faller gjennom. De har for det første ikke råd til å kjøpe alt det fancy supporterutstyret, som forøvrig ikke er noe som er påbudt for å slippe inn på stadion. Men det som presser arbeiderne ut av stadion er de vanvittige billettprisene. Lønna strekker rett og slett ikke til for å betale for et sesonkort. Så i stede for å ha tatt vare på de trofaste supporterne har klubbene presset disse ut av stadion (kanskje noe ufrivillig), og etterlatt dem på puber rundt stadion, der stemningen forøvrig er mye bedre enn på stadion, og engasjementet mye sterkere. De som har erstattet arbeiderklassen er middelklassen og de høyere klassene, og i England har også turistene overtatt plassene. Det sier seg jo selv at en person som er på Anfield for første gang ikke kan sangene like godt som en som har vært der de 10 siste årene. En som er på Old Trafford for å oppleve stemningen og ikke skape er selvfølgelig en grunn til at stemningen blir dårligere. Det er tross alt ikke bare en av dem, det er flere titusner.Og slike eksempler er det mange av. De glødende og fanatiske supporterne er ofte de med dårligst råd, kanskje fordi fotballklubben er det eneste lyspunktet i en ellers dyster hverdag.

Jeg er spent på å se hvor mange år det tar før den økonomiske fotballbobla sprekker og klubbene kommer krypende tilbake til de virkelige supporterne. De som brenner for klubben. De som skaper den magiske stemningen engelske arenaer er kjent for. De som skaper den stemningen som har blitt mye dårligere, og som ikke blir noe bedre før fanatikerne en dag erstatter turisten.

Hans