I denne sammenhengen skal det sies at jeg holder med Newcastle United, og for meg er Owen verdt null og nada. Han har bare kostet klubben er formue, og stort sett gått skadet. Siden 2005 har han spilt 71 kamper, og scoret 26 mål for klubben. Antall mål er faktisk ikke så aller verst, det er verre med antall kamper. Vil tippe at omtrent halvparten av disse 71 kampene er som innbytter også. Men nok statistikk for nå. Da Owen som 17-18 åring slo gjennom for Liverpool var det farten og akselerasjonen som gjorde han til den måltyven han var for de helrøde. Ikke bare løp han fortere enn de fleste, men han timet også løpene perfekt. I sin første hele sesong for Liverpool ble han toppscorer, sammen med to andre forøvrig, men uansett. Den største grunnen til dette var hans enorme fart. For det er det Michael Owen har vist som fotballspiller. Fart. Selvfølgelig har han også gode avslutteregenskaper, men det hjelper ikke hvis han ikke kommer seg i posisjon. Måten Owen kom i posisjon på var ved hjelp av farten sin.

Når Owen vendte hjem til England og Newcastle var jeg som ”Magpie-supporter” ganske fornøyd. Jeg tenkte at et år i Real Madrid, preget av skader ikke kan ha ødelagt han totalt. Han var jo bare midt i 20-årene da han kom til Newcastle, og derfor så jeg ganske lyst på Owens fremtid på St. James’ Park. Men fremtiden ble som kjent ikke lys. Hverken for Owen, eller klubben ellers. Når jeg nå skal se tilbake på Owens tid i Newcastle er det to ting som preger mitt syn. Det er skader og skuffelse. For han har ikke vært skadefri en hel sesong sammenhengende. Kanpt nok en halv. Og med skadet tenker jeg ikke på korte avbrekk. Nei, da mener jeg langtidsskadet. Stort sett er det det han har vært. Når en spiller går skadet over lengre perioder, i Owens tilfelle 3-4 år, så blir man fysisk svakere. Man mister rett og slett litt av fysikken sin. For Owen sin del har det resultert i at hans hovedvåpen er redusert til løskrutt. Mannen har ikke fart lenger. Han løper nok fra Mark Viduka på treningsfeltet, men det skulle til og med jeg gjort. Bortsett fra det er jeg usikker på om han løper fra noen andre.

Så hva er Michael Owen i dag? Personlig mener jeg han er en avdanket stjerne, i en alder av 29 år. Og om Manchester United skal få noe ut av han har de en stor jobb å gjøre med fysikken hans. Heldigvis for Owen sin del vil han helt sikkert få den best tenkelige oppfølging i Manchester. Men er det mulig å finne tilbake til gammel storhet? Personlig tviler jeg. Jeg skal være forsiktig med å avskrive Owen totalt. Han kan jo om ikke annet bli litt samme type som Henke Larsson var for samme klubb en periode. Men er det virkelig det han ønsker? Å være reserveløsning i enkelte kamper i en alder av 29 år? Tydeligvis. Som sagt, jeg skal ikke avskrive han helt. For er det noen som vet å overaske, og lykkes med det, så er det Alex Ferguson. Dette kan være en kjempesignering for alt jeg vet. Og om ikke annet så vil det vertfall ikke koste klubben all verden.

Så kanskje det virkelig er verdt å satse på en ”avdanket” stjerne alikevel? Hvem vet? Han har jo tross alt scoret 200 mål på 411 kamper for klubb- og landslag.

Hans

Foto: Ryu Voelkel

”Silly-season” er i full gang. Kakà er klar for Real Madrid, og nå har Manchester United også godtatt et bud på Cristiano Ronaldo. Etter all sansynlighet er Ronaldo klar for Real i månedskifte juni/juli. Så, skal avisene fylle sidene sine med nå?

I fjor sommer var det daglig rykter rundt Ronaldo og Real Madrid. Generelt om sommeren er det masse rykter rundt Real Madrid, fordi de har til vane å signere noen virkelig store navn hver eneste sommer. Men nå har de altså sikret seg to av verdens beste fotballspillere allerede før sommeren har satt inn for fullt. Det var i går fotballferien for stort sett alle andre enn Norge og Sverige kom. Og på feriedag nummer en har altså Real sikret seg Kakà, og fått akseptert et bud på Ronaldo. Den klubben som er kjent for å handle dyrest og mest har alt nå gjort unna to gigantkjøp. For gigantkjøp er det. Overgangssummene er latterlig høye, og lønningene det samme. Det som blir spennende å se er om de får så stort sportslig utbytte at det er verdt det. Og ja, det utbytte bør være stort. I fotballverden er det mange klubber som bruker mye penger. Men når det kommer til å handle enkeltspillere er Real i en klasse for seg selv. Så skal det nevnes at de også har et lån som er i en klasse for seg selv. Nå har altså Real handlet spillere for 1,4 milliarder, og har planer om å bruke ytterligere en milliard på spillerkjøp i sommer. Nå ser det også ut til at David Villa er på vei for rundt 400 millioner. Jeg slenger meg på Barcelonas direktør som stiller spørsmålet, hvor kommer pengene fra? Og det kan man lure på. Det er faktisk begrenset hvor mange drakter det er mulig å selge.

Mens aktiviteten i overgangsvinduet ser ut til å bli heller laber her hjemme, ser det ut til at det blir mer hektisk enn noen gang ute i Europa. Finanskrisen ser ikke akkurat ut til å ha rammet fotballen så veldig hardt. Fotballen er bare rammet av en innfeksjon. Og den innfeksjonen ser ut til å bli verre og verre for hvert år. Mans skulle tro at den enorme pengebruken en dag ville ta slutt. Men det ser ikke sånn ut. For hvert år brukes det bare mer og mer penger. Lånene til de store klubbene blir høyere og høyere. Og forskjellen på de store og små blir større og større. I dagens fotball handler rett og slett alt om penger. Har du ikke det, da er du ferdig. Men tilbake til lånene de store klubbene har. Hvordan er det mulig å få lånt så mye penger? Det skal sies at bankene har blitt strengere etter at finanskrisen inntraff. Men de summene mange klubber har i lån er så store at jeg ikke skjønner hvordan bankene kan gå med på det. Som regel krever en bank en form for sikkerhet Og hvis sikkerheten er spillere, da begynner jeg å lure. En fotballspillers verdi kan bare i løpet av to år falle dramatisk. Ellers har vel mange klubber stadion og treningsannlegg som sikkerhet for lånene sine. Kort sagt har de solgt sjela si. Den dagen de ikke klarer å betjene lånene, og bankene fortsetter å kreve, da ryker stadion. Og mister du stadion, da mister du i grunnen inntektsgrunnlaget ditt, og ikke minst sjela di som fotballklubb.

Men tilbake til overskriften min. Hva skal egentlig avisene skrive om nå? Selvfølgelig har de et par Real-overskrifter til å ta av. Men i det store og det hele er de virkelig store sakene alt over. Det kommer helt sikkert til å komme flere store overganger. Og de får sikkert fylt opp avisa si, om ikke annet, så med reklame. Problemet dems er bare det at hovedstadslaget fra Spania nå har tatt fra dem store deler av årets planlagte rykter. Nå er det ikke noe rykte at Ronaldo skal til Real lenger, det er realiteten. Og realtiteten er ikke like spennende som rykter kan det virke som. Det selger vertfall ikke like mange aviser utover sommeren. For etter en stund vil det ikke være noen nyhet lenger, og for avisene er det et problem. Da må de komme opp med noen nye rykter, men jeg har vondt for å tro at det kan bli det samme sirkuset i sommer som det var rundt Ronaldo i fjor.

Foresten. Det siste er ikke sant. For er det noe avisene kan er det å lage drama og sensasjoner. Så jeg venter i spenning på neste sirkus. Kommer gjør det helt sikkert, men det kommer nok ikke på en grusplass nær deg. Til det er sirkusartistene for store.

Hans

Foto: Tracy O

Newcastle og Middlesborough ble degradert i går, og West Bromwich var klare for nedrykk for en liten stund siden.  I dag ble avgjort hvem som tar turen opp i Premier League og erstatter disse tre. Etter play-off finalen på Wembley ble det avgjort at Burnley tar turen opp sammen med Wolverhampton og Birmingham.

Mens jeg tidligere har fokusert på de negative sidene ved et nedrykk, skal jeg her fokusere på noen av de positive sidene for de som rykker opp. Det antas at et opprykk til Premier League er verdt 600 millioner kroner. Og 600 millioner kroner er mye penger. Forskjellene er som du sikkert forstår enorme. Størsteparten av disse pengene står tv-avtalene for. Mens resterende er økte publikumstall, økt salg av supporterutstyr osv. Det er altså ikke bare ære og berømmelse det handler om. Faktisk, så er ære og berømmelse bare en bitteliten del av det. Den viktigste delen må kunne sies å være økonomisk gevinst. For det er sånn fotballen har blitt, pengene bestemmer og avgjør det meste. Det er den økonomiske baksmellen Leeds fikk ved sitt nedrykk som har ført dem dit de er i dag. Nå skal det sies at klubben var skakkjørt fra før, men det var nedrykket som fikk begeret til å renne over. Jeg kan også nevne Charlton, Southampton og Norwich som alle har slitt økonomisk etter nedrykk fra Premier League. Og i år har alle tre rykket ned fra Championship. Og mens Leeds og flere andre blir slukt av økonomiske grunner, vokser Chelsea inn blant de ”fire store” med stor hjelp fra russiske rubler. Ikke missforstå meg. Fotball er fortsatt det samme spillet, det er den samme gleden og sorgen, og det er fortsatt det samme engasjementet. Men rammebetingelsene har endret seg. Og det ganske så drastisk. Jeg sier ikke at det ikke var penger i fotballen før, men sumene har økt veldig mye de siste 10-15 årene.

Men tilbake til Burnley. Midt oppe i det hele finner vi en for mange ukjent nordmann. Christian Kalvenes. Bergenseren som debuterte for Brann i 1995, men måtte vente 10 år og 1 dag til neste opptreden for Brann. I mellomtiden spilte han for Åsane og Sogndal. Etter lite spilletid for Brann i 2005 og 2006 ble han solgt til Dundee United i august samme året. Etter to gode år der gikk han gratis til Burnley før 2008-sesongen, og i dag er han altså klar for Premier League. Bortsett fra noen avisoppslag nå og da har oppmerksomheten vært liten. Kalvenes har gått den tunge veien, og til slutt fått betalt for strevet. Neste år er det altså enda en nordmann som spiller i verdens beste liga. For mens det er veldig mye negativ oppmerksomhet rundt nivået på norsk fotball, er det mange nordmenn som presterer meget godt i de store ligaene. Hangeland er av mange regnet som en av de beste midtstopperne i Premier League inneværende sesong. Carew er av spissene i England med høyest uttellingsprosent. Og både Riise og Gamst Pedersen har hatt relativt gode sesonger for sine lag. Så selv om alt ikke ser like positivt ut her hjemme, er det flere nordmenn som presterer bra på høyt nivå. Jeg kunne nevnt fler, men velger å holde meg til de mest profilerte.

Men tilbake til de nyopprykkede klubbene. Flere år på rad nå har klubber som kommer fra Championship klart å ta steget opp i Premier League. Og til tider også hevde seg der. Inneværende sesong holdt 2 av 3 nyopprykkede seg i den øverste divisjonen. For meg er det ikke så overaskende. De kommer fra en sesong med mange seiere, og høy selvtilitt. Økonomisk har disse klubbene blitt styrket enormt bare på en sommer. Og med noen gode signeringer i overgangsvinduet ligger mye til rette for en god førstesesong i det jeveste selskap nasjonalt. De har også den fordelen at de kan slå nedenfra, og spille uten veldig mye press på seg. Når de da i tilegg klarer å få en god start på sesongen er mye gjort.

Hans

”Alan Shearer has rescued Newcastle so many time’s before. Has the chanse to do so again for the very last time. And he SCORES! Same old Shearer, ALLWAYS scoring.” Sa kommentatoren av Shearers testimonialkamp da Shearer kom inn og scorte på straffe. Men lite visste han da om at Shearer bare to år senere fikk ansvar for å holde Newcastle i Premier League. Noe han altså ikke klarte.

Neste år heter motstanderne Cardiff, Blackpool, Doncaster og Ipswich. Det er ikke overaskende. Det er ikke ufortjent. Det er bare realiteten. Når man ender tredje sist i Premier League, da spiller man i Championship året etter. Akkurat som at man spiller Champions League året etter om man blir nr 2. Så enkelt er det. Men hvordan har Newcastle endt opp med å rykke ned? Det hele startet da Sir Bobby Robson fikk sparken i 2004. Etter det har alt raknet. Fra å spille kvartfinale i Champions League og spille noen Cupfinaler til å rykke ned er tydeligvis veien kort. Og den veien har klubben lagt selv. Etter Bobby Robson har det vært fler managere enn det har vært sesonger. De utenomsportslige hendelsene har florert. Kontuinitet har vært totalt fraværende i ledelsens tankegang. Og det som har skjedd på kontorene på St. James’ er en historie for seg selv. Spillere som man trygt kan se på som avdankede har kommet inn. De gode lagspillerne har forsvunnet. Laget til Sir Bobby Robson var et velfungerende lag, med spillere uten stjernenykker. Den eneste stjerna i Newcastle var Shearer som rakk å score over 200 mål for klubben før han la opp.

Foto: Hans Svellet

Og når vi er inne på Shearer. Ansettelsen av Shearer som manager beviste for meg bare hvor desperat ledelsen i klubben var. Mannen hadde aldri før vært manager. Det i seg selv trenger ikke å være en kjempekrise. Men det er vel fler alternativer på at tidligere fotballspillere som tar over managerstolen sliter i begynnelsen enn det motsatte. De oppnådde forsåvidt det de håpet. Et løft. Men det løftet kom bare utenfor banen. Og da hjelper det så lite. Dette er ikke kritikk til Shearer. For det eneste han ville var å prøve å hjelpe klubben i sitt hjerte til å holde plassen. Men denne gangen klarte han det ikke. Til det var situasjonen og spillermaterialet for dårlig. Så de som tror at Shearer svekker sin Gudestatus i industribyen, de tar feil. Til det har Shearer alt for mye å gå på. Han har reddet Newcastle utrolig mange ganger. Men desverre lyktes det han ikke å redde klubben da den trengte det som aller mest.

Så hva må gjøres nå? Hvordan skal Newcastle reise seg og komme tilbake dit veldig mange mener de hører hjemme? For det første må det tas en skikkelig oppvask i styrerom og garderobe. En ting er sikkert. Hvis Newcastle stiller med det samme laget neste år, da blir det ikke opprykk. Spillerne som ikke ønsker å være i Newcastle for noe annet enn kroner og øre må bort. De som ikke ser ut til å være interessert i å spille fotball må bort. Og de som rett og slett er for dårlige må bort. Kort oppsummert er det veldig mange spillere som må bort. Hvem som erstatter dem overlater jeg til den kommende manageren og avgjøre. For meg er det viktigste at det er spillere som vil noe. Så til kontorene. For det første må det ansettes en skikkelig manager. Ingen vonde ord om Shearer, men han er ikke den managaren Newcastle trenger nå. Videre må denne manageren få muligheten til å skape sitt lag, få hente de spillerne han vil og mener passer best. Han må få muligheten til å jobbe i 3-4-5 år med å bygge et lag. Ikke 3-4 måneder som de siste har fått.

Det blir spennende å følge Newcastle utover sommeren og inn i den neste sesongen. For det er da det blir avgjort. Om Newcastle blir nok en storklubb som klapper totalt sammen ved et nedrykk på samme måte som Leeds og Southampton. Eller om de reiser seg og kommer styrket ut fra det. For Newcastle er en storklubb. Selv om den siste titelen kom i 1955 og det siste seriemesterskapet kom i 1927, så er det en storklubb. Interessen rundt laget er enorm. Og St. James’ Park trekker det tredje største publikumet i England.

Se også mine to andre saker om Newcastle her og her.

Hans

Foto: Hans Svellet

Da er helgen for den 38. og siste runden av Premier League kommet. I toppen er det ikke all verden av spenning igjen. Men som vanlig skal bunnstriden avgjøres i siste serierunde. Og personlig går jeg inn i denne helgen med en forferdelig følelse. De av dere som har fulgt meg en stund er vel klar over at jeg har funnet mitt engelske favorittlag langt nord i landet. Nærmere bestemt Newcastle. Det blir 90 lange minutter på søndag. Det kan også bli de siste 90 minuttene i Premier League for Newcastle på veldig lang tid.

Også i forbindelse skjebnekampen mot Boro skrev jeg et innlegg. Den gangen var lettelsen over å endelig være over streken stor. Jeg tenkte at Fulham uten all verden å spille for burde gi mulighet for minst 1 poeng. Det endte med tap. Jeg tenkte også at i verste fall så trenger ikke The Magpies å ta flere poeng. Det endte med at Hull raska med seg 1 poeng forrige helg og passerte Newcastle. Om det ikke har vært viktig før, så er det definitivt det denne gangen. Det er nå eller aldri. Himmel eller helvette. Den beste ligaen i verden eller fotballens bakgård. Fortsatt status som Premier League lag, eller status som tidligere Premier League lag. I dette innlegget er det umulig å være objektiv. Til det står for mye på spill.

Forrige gang jeg omtalte Newcastle kom jeg inn på hvilke betydninger et nedrykk ville ha. Jeg kom inn på frykten for å bli enda et eksempel på et lag som skulle ned et år for å komme sterkere tilbake. Et lag som bare trengte et år til å røske ting litt opp ved rota. Et lag som skulle ta Championship med storm og komme tilbake sterkere enn noen gang. Men eksemplene på klubber som har sagt dette og misslyktes er alt for mange til at jeg skal slenge meg på den tankegangen. Husker du Nottingham Forest, Coventry eller Southampton? Leeds, Leicester eller Ipswich? Disse klubbene er alle eksempler på slike klubber. De fleste av dem sliter i dag i Championship, og enkelte har vært så langt nede som i League Two. Og det tror ikke jeg er tilfeldig. For forskjellene på Premier League spill og Championship er enorm. Ikke bare økonomisk, men også sportslig. I Championship lever fortsatt den engelske spillestilen vi kjenner fra tidligere. Der finnes fortsatt de harde duellene, og det tøffe fysiske spillet. Premier League har ikke overaskende blitt påvirket av alle de utenlandske spillerne og managerene. Jeg sier ikke at det er en negativ utvikling for Premier League, snarere tvert i mot. Men den øverste divisjonen i England er ikke som den en gang var. Det er derimot den nest øverste. Nå skal ikke jeg si at jeg har fulgt alt for nøye med på denne divisjonen i år, men jeg har fått høre det av personer som følger den. Og det er her jeg tror det sportslige problemet til klubbene som rykker ned ligger. Overgangen blir for stor. Det er faktisk ikke utenkelig at spillerne trenger en sesong på å vende seg til spillestilen. Netopp dette ene året kan bli veldig sjebnesvangert. Sponsorer og tilskuerne kan nok tåle et år i Championship. Men noe mer tålmodighet enn dette ene året tviler jeg på at finnes. Derfor blir presset for umiddelbar suksess enormt. Jeg tror rett og slett presset kan bli for stort. Og med noen dårlige resultater i begynnelsen av sesongen kan det fort rakne. Med en dårlig førstesesong vil nesten automatisk en dårlig andresesong følge. Og når man må gå løs på det tredje året i Championship blir veien lang. Sponsorer betaler mye mindre, det kommer mindre tilskuere, og salget av supporterutstyr faller. Inntektspotensialet blir veldig mye mindre. For klubber som allerede sliter økonomisk kan dette være den bermøte dråpen. Nå skal ikke jeg påstå at Newcastle pr. dags dato sliter økonomisk, men det går vel ikke akkurat på skinner der heller.

Så nå er det bare å kryss fingre, tær og det som krysses kan. På søndag avgjøres det om neste års motstandere heter Manchester United, Liverpool og Fulham. Eller om det er lag som Preston, Swansea og Cardiff som venter på den andre banehalvdelen. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er nå det gjelder. Himmel eller helvette. ‘‘To be, or not to be? That’s the question” som Shakespeare så fint sa det. Det eneste jeg med sikkerhet vet er at Newcastle vil få som fortjent. Nå er det ikke opp til bare Newcastle alene denne helgen. Klubben er avhengig av hjelp fra Manchester United. Og ingen skal komme i etterkant å skylde på at Man Utd evt stiller med B-laget mot Hull. For sesongen under sett under ett har vært ellendig. Et nedrykk er det sterkeste beviset på at man er for dårlig. En tabell lyver aldri. En tabell er bare kalde, brutale fakta.

HOWAY THE LADS

Hans

Foto: Hans Svellet

Oppdatert mandag 11. mai kl 2300!

”I dag er den første dagen i resten av ditt liv,” har noen sagt til meg. Og det er jo helt sant. Hver dag er den første i resten av ditt liv. Men denne dagen var den første i Newcastle sin vei til et videre liv i Premier League. Nå gjenstår det to kamper, og pr dags dato er Toon Army over nedrykkstreken. Seieren mot Middlesbrough var utrolig viktig. Sansynligheten for at Newcastle slipper fotballens bakgård neste år er nå veldig mye større.

For det er vel det vi kan kalle Championship, fotballens bakgård. Om nedrykket skulle bli en realitet, så er det fullt fortjent. For Newcastle har vært utrolig dårlige i år, og jeg har de siste sesongene sett nedrykksspøkelse komme nærmere og nærmere. I år ble det altså realitet. Før sesongen så jeg faktisk ikke så veldig mørkt på det. Keegan hadde virkelig fått skikk på sakene på slutten av fjorårssesongen, og så ut til å ha brukt sommeren godt. Vi åpnet sesongen med å stjele et poeng på Old Trafford og alt var egentlig bare fint. Så begynte de interne konfliktene, og det hele endte med at Keegan tok sin hatt og gikk. Den dagen er en av de største nedturene som Newcastlesupporter etter at Sir Bobby Robson fikk sparken. Den dagen skjønte jeg at dette blir en tung sesong. All den positive oppmerksomheten rundt klubben tok plutselig slutt, og man så det på spillerne fra første runde etter at Keegan var borte at de manglet gnisten. Og den gnisten har aldri blitt tent igjen. Selv om vi har klart å raske med oss noen poeng på veien, så har det vært veldig få lyspunkter.

For noen uker siden satte jeg med ned, også tenkte jeg. Kunne ikke klubben hatt godt av en tur ned i Championship? Fått ryddet opp litt i rekkene. Både i spillerstallen og på kontorene. Starte fra bånn og jobbe seg tilbake. For de siste sesongen i Premier League har jo bare vært rot og surr. Hvert år skapes det like stor optimisme ved at det kommer inn noen nye spillere som visstnok skal heve laget. Og hver sommer tenker jeg, denne sesongen, denne sesongen skal vi løfte oss. Men det skjer jo aldri. Det er ingen vinnerkultur i Newcastle. Titler har ikke klubben vunnet på over 50 år, og nå er det også rundt 10 år siden vi i det hele tatt var i noen form for finale sist. Etter Sir Bobby har det eneste lyspunktet i Newcastle vært Alan Shearer. Og en fotballklubb kan jo ikke leve på en mann. For det er det Newcastle har gjort de siste årene. Levd på Shearer. Derfor tenkte jeg at en tur ned, få ryddet opp litt og komme styrket tilbake ville være godt. Komme tilbake fra Championship med selvtilitt og vinnermentalitet. Ta Premier League med storm, slik som flere andre nyopprykkede lag har gjort de siste årene. Det var det jeg tenkte, helt til jeg begynte å se litt på hva som har skjedd med andre tradisjonsrike storklubber som har rykket ned.

Leeds skulle bare en liten tur nedom Championship og direkte tilbake når de rykket ned. Det samme skulle Southampton. Nottingham Forest og Coventry er også lag som har tenkt og sagt det samme. Men hvor er de nå? Leeds har nok de fleste fått med seg. De ligger i League One og skal spille play-off om opprykk. Nottingham Forest rykket i fjor opp fra League One, og sliter i bunn av Championship. Southampton rykker i år ned fra Championship. Og Coventry sliter også i Championship. Dette er bare noen av enda fler eksempler på klubber som bare skulle ned et år, for så å komme styrket tilbake. Det ene året har ettervert blitt til mange år, og det ser ikke ut til at de makter å komme tilbake heller. Mye av grunnen til at disse klubbene sliter med å komme seg tilbake må nok sies å være økonomi. Forskjellene på Premier League og Championship er enorme. Som jeg kan lese i VG så skal det ligge på rundt en halv milliard kroner, og det er en enorm forskjell. Selv om Newcastle er et lag med stor interesse blant byens innbyggere, så sier det seg selv, at med en dårlig førstesesong i Championship, vil veien for å vinne tilbake supporternes optimisme være lang. Det har jo også vist seg hos fler av de nevnte klubbene. Stor interesse har nødvendigvis ikke så mye å si, det er fortsatt de på banen som må gjøre jobben.

I kveld ble et stort skritt mot fornyet Premier League-spill neste år tatt. For i mine øyne er Newcastle et lag som hører til i Premier League, det gjenstår bare at de beviser det, også resten av sesongen. Jeg sier ikke at det er avgjort, men det er et ganske mye bedre utgangspunkt å ligge over streken enn under streken.

Hans

Selvfølgelig er det fortsatt noen som opptrer som menn, men det blir ferre og ferre. For hvert år så dukker det opp fler og fler spillere som er veldig glade i å sutre, klage, filme og ellers falle veldig lett. Jeg har brukt sammenligningen før, og jeg bruker den igjen. Veldig mange fotballspillere ser ut som skuespillere fra gamle amerikanske western-filmer. Beina forsvinner bemerkelsesverdig fort under dem. Jeg skal ikke ta noen i forsvar, eller angripe enkeltspillere for den sags skyld, jeg bare konstaterer at fotball for meg ser mer og mer pinglete ut. Ikke at det nødvendigvis bare er negativt, for fotballen har utviklet seg positivt på mange måter de siste årene. Men det blir litt feil å si at fotball er for menn når både hans egne og andre lag sine spillere oppfører seg som noe helt annet uke etter uke.

Karriereødeleggende taklinger er vel ikke noe noen ønsker, og det er noe som nesten ikke skjer lenger. Men det har vært en del av fotball å skade seg stygt på grunn av hodeløse taklinger i alle år. Filming og andre tjuvtriks har forøvrig også vært det, men det har blitt mye mer vanlig de siste årene, i motsetning til stygge taklinger. Personlig vil jeg heller se en skikkelig grisetakling, enn spillere som kaster seg som om de blir skutt så fort noen beinflørter litt med dem.

Jeg ser med forventning fram til at Hiddinks menn går foran med et godt eksempel, og oppfører seg som menn mot Fulham til helga.

Hans

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/b9c6464e704c01b63c310bcee5a1b57d79d5458f

Jeg har nesten alltid ledd litt av fotballspillere som klager på tett kampprogram. De store klubbene spiller rundt 80 kamper i løpet av en sesong, og sesongen varer fra slutten av august til slutten av mai. I løpet av ca 9 måneder spilles det altså 80 kamper. Det blir ca 10 kamper i måneden, og 2-3 kamper i uka. Og dette er uten landskamper. Ja det er et tett program, men her vil jeg sammenligne litt med ishockey. Hvis vi tar for oss NHL som er den beste ligaen i verden, med de samme tilrettelagte forholdene og mulighetene som de største fotballigaene i verden. Der spilles det 82 kamper i grunnspillet, som varer fra september til slutten av april. Etter det kommer sluttspillet, og for å gå hele veien der må du gjennom 20-30 kamper til. Da er vi på over 100 kamper i løpet av en sesong som er omtrent like lang som fotballsesongen (sluttspillet er ferdig i juni). I NHL er det ingen som klager på tett kampprogram. Det er en del av det å spille for et av de største lagene å spille så mange kamper. Det skal rett og slett være slitsomt å bli best, og det er ingen lette veier til suksess, kun hardt arbeid. Nå skal det selvfølgelig nevnes at en hockeykamp varer i 60 minutter, men det er 60 minutter effektiv spilletid. Jeg tviler på at det er noe særlig over 80 minutter effektiv spilletid i fotball, og  fotball har ikke like fysisk spill som ishockey.

Så klart er det vanskelig å sammenligne to idretter som egentlig er så ulike, men jeg har spilt både ishockey og fotball selv, og merket at belastningen av å spille en hockeykamp og en fotballkamp er omtrent den samme.

Det er mange ting som spiller inn på hvor lang tid det tar for kroppen å restituere. Reise, søvn, kosthold osv, men hvis du ønsker å være en del av de beste må man gjennom det. Min teori er at hvis managere, trenere og spillere hadde brukt litt mindre energi på å henge seg opp i et tett kampprogram, og heller jobbe med noe de får gjort noe med hadde det ikke vært et problem. For det er det det er for mange av dem, et problem. Personlig hadde jeg bare sett på det som en utfordring. Man driver jo med fotball for å spille kamper, gjør man ikke?

Hans

I prinsipp er jeg i mot at avgjørelser blant de høye herrer i dress og slips skal avgjøre opp/nedrykk og generelt tabellsituasjonen. Men når det kommer til økonmiske skakkjørte klubber tror jeg det er eneste måte å få de til å skjønne alvoret. Det kan også være greit for klubbene, da de nesten helt sikkert får minst et par sesonger i de litt lavere divisjonene. Det som er positivt med å spille der er at de kan bruke tid på å bygge opp klubben og laget fra bånn igjen. De kan satse mer på egenproduserte spillere, og dermed spare store penger på overgangssummer. Men overgangssummene er ikke det som er den største utgiften til en klubb, det er lønningene. Det er disse som må holdes nede, og det bør være mulig i litt lavere divisjoner. Selvfølgelig er ikke inntektspotensiale det samme i League One som i Championship, men jeg tror ikke det er så stor forskjell. Se f.eks på Leeds, de har beholdt supporterne sine på tross av nedrykket, og det er supporterne som er de mest trofaste kundene.

Desverre blir sikkert ikke dette den siste klubben som lider denne skjebnen, men jeg tror det er den eneste måten å ordne opp i rotet på når det har kommet så langt som det har i disse klubbene. Men på lang sikt er FIFA, UEFA, FA osv nødt til å gjøre noe for å hindre pengegaloppen i fotballen, for bobla kommer til å sprekke til slutt!

Hans

Jeg kan nå lese på Dagbladet sine sider at Manchester United nå skrur opp billettprisene ytterligere. De øker prisen med 1£ pr. kamp for sesongkortene, og de fortsetter sitt cup-program som gjør at sesongkortinnehaverne plikter til å betale for cup-kampene, selv om de ikke er der. Fra neste sesong vil det billigste sesongkortet koste 300 kr pr kamp. Spør du meg er det eneste de ber om enda flere utlendinger som ikke skaper stemning, og enda flere turopperatører som skaffer seg billetter som de selger videre og tjener masse penger på. Det er kanskje positivt for klubbkassa, men det er ikke spesielt positivt for stemningen og atmosfæren. Jo fler av de lokale som blir presset ut, jo mer dreper de sjela til Manchester United.

Den økonomiske situasjonen i Manchester United er etter at Glazer kjøpte klubben heller stusselig. Når man vurderer å selge Old Trafford, da skal det være dårlig stilt spør du meg. Å selge stadion er det samme som å selge sjela si. Hvor vil du helst gå på kamp? Old Trafford eller AIG-Stadium? For mange er kanskje ikke dette så viktig, men for meg sier dette noe om sjel og tradisjoner. Og er det noe engelske klubber trenger i dag er det netopp det. Med eiere fra alle verdenshjørner, ferre engelske spillere enn utenlandske, og fler og fler turister på tribunene burde klubbene gjøre alt som står i deres makt til å beholde det de kan av sjel. Vi vil nok ikke få samme situasjon som i Østerrike, der Salzburg endte med å selge klubbnavnet og draktfargene. Men engelsk fotball er på vei dit. Og det er så synd, for engelsk fotball har vært kjent for sin atmosfære og sine tradisjoner. Pr dags dato er den engelske ligaen den beste i verden, og det ville vært trist om dette skulle forsvinne.

Kanskje har de bare godt av å få en liten baksmell, for den økonomiske galoppen i fotballen har gått langt over styr, men jeg vil ikke se spillet som så mange elsker bli ødelagt pga hodeløs ledelse og latterlige økonomiske besluttninger. Det går ut over utrolig mange om en klubb skulle gå konkurs. Og mange av disse har bare en glede i livet, fotballaget sitt.

Hans

For det første så lurer jeg på hvor alle disse ryktene media skriver om kommer fra? Antageligvis er det noen kilder her og der som lekker ut litt informasjon, og sikkert tjener noen kroner på det. Men det spørsmålet som jeg lurer mest på er hva som får media til å skrive om alt dette? Hver eneste sommer er det haugevis av rykter som bare er oppspinn som florerer i media i forbindelse med overgangsvinduet i fotballen. Tydeligvis må disse ryktene selge godt. Personlig har jeg helt sluttet å høre på disse ryktene, og sitter heller å venter til en overgang er sikker. Når spilleren skriver under kontrakten begynner jeg å bry meg om det. Og jeg skjønner ikke at fler ikke har begynt med det samme for å være helt ærlig. Alle som følger litt med på fotballen vet jo at ‘’silly-season” bare er jug og oppspinn. Jeg har ingen statistikk foran meg som sier noe om hvor mange prosent av overgangene det går rykter om som blir realitet, men det er vel forsåvidt ikke så viktig heller. Poenget er jo at det nesten aldri er sant. Så hva får da folk til å høre på dette, og til å snakke om den store spilleren som er på vei til klubben de holder med? Hvis noen har et svar på dette så hadde jeg vært glad for det!

Foto: Hans Svellet

Ellers kan jeg jo nevne at det er Tippeligarunde igjen i dag, og mitt barndoms idol spiller sin 600 kamp for Rosenborg. Roar Strand, en levende legende når enda en milepel. Ikke bare har han flest mesterskap i landet (14 seriegull og 5 cupgull, 19 totalt), han har også flest kamper i den øverste divisjonen (407 før dagens kamp). Det må også nevnes at Strand har spilt 126 Europacup kamper for trønderne. Flere ganger har tilbudene utenfra vært der, men Strand har alltid holdt seg til Rosenborg, hvis du ser bort fra et år som læregutt i Molde tidlig på 90-tallet. Strand er og blir for meg den største.

Ønsker alle lykke til med dagens kamper, både i Norge og England. Personlig TRENGER jeg 3 poeng borte på White Harte Lane hvis håpet om Premier League skal leve for Newcastle neste år. Og 3 poeng på Lerkendal er også viktig for meg, da jeg håper og tror på seriegull på Rosenborg i år.

Hans

Men nå er det nok om dette enkelttilfelle, det gjør meg bare kvalm å skrive om det. Det jeg vil skrive om er klubbtilhørighet, eller rettere sagt, mangel på klubbtilhørighet. Hendelsen jeg har trukket fram er bare en av mange tilfeller. Vi har jo i Norge den siste uka hatt et annet tilfelle som viser mangel på lojalitet og klubbtilhørighet, og det jeg snakker om er Marek Sapara. Slovaken som spiller for Rosenborg å har gjort dette siden 2006 har gått ut i media og fortalt at han ikke vil forlenge kontrakten med Rosenborg. Han ønsker seg nye utfordringer sier han. For det første vil jeg nevne at han egentlig ikke har mestret utfordringen Rosenborg enda. Høstsesongen 2006 var han stabilt god, og var en veldig viktig årsak til at seriegullet havnet på Lerkendal, men etter dette har han vært veldig ustabil. Innledningen på årets sesong har vært bra, og han har til og med fått æren av å bære kapteinsbinnet i en kamp, men han har fortsatt mer å bevise på Lerkendal før han er aktuell for en større klubb enn Rosenborg. Problemet mitt er ikke at han ønsker nye utfordringer, for når han kom visste jeg at han alltid ville ønske seg til en større liga. Problemet mitt er at han ikke kan skrive ny kontrakt med klubben, slik at klubben får igjen en akseptabel sum for han, og ikke minst at dette blir et medieoppslag er problemet mitt. Når du får tillit som kaptein må du ha vist gode holdninger også utenfor banen, og det bør være en ære å spille med dette binnet. Rosenborg har også gitt han muligheten til å vise seg fram i Europa, og det var de som ga han muligheten til å komme til et bedre utstillingsvindu enn den Slovakiske serien. Alle disse tingene burde tilsammen ha gitt spilleren så mye at han følte en viss tilhørighet og lojalitet ovenfor klubben,vertfall nok til at han skrev under en ny kontrakt så klubben fikk litt igjen for han. Men det er ikke tilfelle, og man kan ikke forvente noe som helst av sånne type spillere. De er kun ute etter å tjene gode penger, og å utnytte klubben de kommer til slik at de kan komme til en annen klubb som gir han enda mer penger. Etter min mening bør Sapara plasseres på tribunen til han skriver ny kontrakt, selv om det kanskje vil svekke laget på kort sikt. En spiller som ikke ønsker å være i klubben og som driter i om klubben får noe igjen for han burde ikke få muligheten til å spille fotball. Han har faktisk uttalt at han elsker Rosenborg, men jeg må si jeg mangler bevis på det. Hvis han elsker Rosenborg så høyt som han gir uttrykk for så skjønner jeg ikke hvorfor han vil bort i utgangspunktet, og jeg skjønner vertfall ikke at han da ikke ønsker å gi noe tilbake til klubben. Nå ble det veldig mye om Sapara, som bare er et av veldig mange eksempler, men han er et godt eksempel.

Et eksempel på en type spillere som det er alt for mange av. Spillere som kun er ute etter egen gevinst, og innerst inne blåser i hvordan det går med laget og klubben ellers, så lenge de kommer opp og fram.

Hans

Selvfølgelig er det veldig viktig med sikkerhet, men jeg vil tro det er mulig å opprettholde sikkerheten for de som er på kamp, selv på en ståtribune. Så klart skjønner jeg argumentene og jeg aksepterer dem. Bortsett fra det så er det ingen tvil om at det også har noen negative sider. For det første kan det ikke være noe tvil om at stemningen har blitt dårligere. Påbudet om sittetribuner alene har ikke ført til dette, men det er en av flere grunner. Den dagen sittetribunene kom appelerte fotball plutselig til en ny gruppe, nemlig den gruppen som ikke var interessert i å stå i 90 minutter for å se en fotballkamp. Jeg vet ikke hvor stor denne gruppen var, men det faktum at du kan sitte gjør det plutselig interessant for en gruppe som kanskje ikke var så lystne på å stå sammen med folk fra ”lavere” klasser enn seg selv. Det fører jo også til at når du kjøper deg et sesongkort har du en fast plass hver eneste uke, og ikke må være på stadion flere timer før kamp for å sikre deg den plassen du ønsker. Alt dette er ting som etter mitt syn appelerer til personer i middelklassen og klassene over der igjen. Personene i arbeiderklassen måtte plutselig skifte fra sin vante ståplass til en sitteplass. Det i seg selv tror jeg ikke skremte så mange, men en sittetribune som er like stor i areal tar langt i fra så mange personer som en ståtribune. Altså ble plassene ferre, og etterspørselen større. Økt etterspørsel fører til høyre priser, og sagte men sikkert ble arbeiderklassen byttet ut med middelklassen. Og det er her en av hovedgrunnene til dårligere stemning ligger. Personene i arbeiderklassen er som regel de mest fanatiske supporterne, grunnene til dette vet jeg ikke, men jeg velger å tro at det er fordi dette er en type underholdning som appelerer til de store massene. Fotballen har historisk sett vært en folkelig sport, og dermed har disse personene ”alltid” vært på kamp for å støtte det lokale laget. Historisk har det også vært såpass lave priser for billetter til en fotballkamp at det er noe alle har hatt råd til å gå på. Jeg snakket med faren til en venn av meg om en fotballtur jeg var på, og fortalte hvor mye jeg hadde betalt for billetten. Da fortalte han at han hadde vært i England på 70-tallet, og den gangen hadde han gitt 4£ for billetten, til sammenligning betalte jeg 70£. Selvfølgelig har prisene forandret seg siden den gang, men det har lønningene også. Og dagens billettpriser står ikke i stil med lønningene i forhold til den gang.

Selvfølgelig er ikke reglene om sittetribuner alene grunnen til dårligere stemning. Fotball har blitt en pengemaskin uten like, og i dag handler veldig mye om å tjene penger. For meg er det et under hvordan fotballklubbene kan tjene penger, med tanke på overgangssummene og spillerlønningene, men det er en annen sak. For 10-15 år siden var alt du ”trengte” for å gå på kamp et skjerf, mens i dag skal du ha drakt, skjerf, lue, votter osv. Hvert år skal du ha den nye drakta, med den nyinnkjøpte stjernespillerens navn på ryggen. Fotballklubbenes mest trofaste kunder er supporterne, og for fotballklubbene er det viktig å dra så mye som mulig penger ut av disse supporterne. Og det er her arbeiderklassen faller gjennom. De har for det første ikke råd til å kjøpe alt det fancy supporterutstyret, som forøvrig ikke er noe som er påbudt for å slippe inn på stadion. Men det som presser arbeiderne ut av stadion er de vanvittige billettprisene. Lønna strekker rett og slett ikke til for å betale for et sesonkort. Så i stede for å ha tatt vare på de trofaste supporterne har klubbene presset disse ut av stadion (kanskje noe ufrivillig), og etterlatt dem på puber rundt stadion, der stemningen forøvrig er mye bedre enn på stadion, og engasjementet mye sterkere. De som har erstattet arbeiderklassen er middelklassen og de høyere klassene, og i England har også turistene overtatt plassene. Det sier seg jo selv at en person som er på Anfield for første gang ikke kan sangene like godt som en som har vært der de 10 siste årene. En som er på Old Trafford for å oppleve stemningen og ikke skape er selvfølgelig en grunn til at stemningen blir dårligere. Det er tross alt ikke bare en av dem, det er flere titusner.Og slike eksempler er det mange av. De glødende og fanatiske supporterne er ofte de med dårligst råd, kanskje fordi fotballklubben er det eneste lyspunktet i en ellers dyster hverdag.

Jeg er spent på å se hvor mange år det tar før den økonomiske fotballbobla sprekker og klubbene kommer krypende tilbake til de virkelige supporterne. De som brenner for klubben. De som skaper den magiske stemningen engelske arenaer er kjent for. De som skaper den stemningen som har blitt mye dårligere, og som ikke blir noe bedre før fanatikerne en dag erstatter turisten.

Hans

Bunnstriden. Det er ingen plasseringer på tabellen som får frem flere følelser enn en plassering under streken. Personlig er jeg Newcastlesupporter, og det er godt over 50 år siden forrige titel på St.James’ Park. 50 år, da er du inne på noe som kan kalles motgang. De har vært nærme både ligagull og et par FA-cup triumfer, men det har aldri holdt hele veien. Alikevel, Newcastle har pr. dags dato det tredje høyeste tilskuersnittet i Premier League. Så godt som 50 000 mennesker kommer hver fjortende dag inn stadionportene på St. James’ for å støtte klubben de elsker så høyt. Det er ikke veldig mange andre klubber som har et høyere antall supportere med seg på bortekampene, og det er kanskje en annen klubb som har supportere som synger høyere. Newcastle blir utrolig nok regnet som en stor fotballklubb. Og det etter over 50 år uten titler. Hvordan har det seg? Jo, det må ha noe med det antallet som følger klubben å gjøre. Jeg mener det hadde vært en katastrofe om Newcastle skulle rykke ned. Og jeg tørr ikke tenke på hva slags følelser det hadde satt i sving der oppe i nord. Nå har Alan Shearer tatt over managerstolen for å prøve å redde klubben. I utgangspunktet var ikke dette noe han ønsket å gjøre før på et senere tidspunkt, men han følte han måtte hjelpe klubben, og tok det derfor på seg. Mannen er en Gud der oppe, og for de som tror han skulle tape status om Newcastle skulle rykke ned, så må dere tro om igjen. Han vil for alltid være elsket, og husket for sine fantastiske mål og rekorder.

Men over til bunnstriden som helhet. Det er vel i dag ca halvparten av lagene i Premier League som kan rykke ned. Altså er det utrolig jevnt. Vinner du en kamp kan du klatre 4-5 plasser med litt flaks, men det hjelper ikke mye når du helga etter taper og er under streken igjen. Bunnstriden er en berg og dalbane i følelser, og den dagen det blir klart om du holder deg oppe, eller rykker ned, blir enten den beste, eller den verste i ditt liv. Den følelsen man får etter å ha slitt hele sesongen, og ligget under streken i store deler av den, for så å sikre seg plassen i siste serierunde er helt enorm. Det er ingen ting som er bedre. Man har sett mange ville feiringer etter at et ligagull er sikret, men det å feire å ha sikret kontrakten er mye villere. Følelsene er så mye sterkere. Hele sesongen har du forberedt deg på å rykke ned, men så holder du deg oppe alikevel, det finnes ikke noe bedre. Til sammenlikning har man når man er i toppen hele året forberedt seg på gullfeiringen, og det blir liksom bare en slags bekreftelse på noe du vet fra før. For noen klubber er det å beholde plassen høyst uventet og dermed blir den spontane gleden så mye større. Og det er den gleden som får frem de sterkeste følelsene.

Derfor er og blir bunnstriden mye mer følelsesladet enn striden om seriegullet. Dere som holder med Manchester United, Liverpool eller noen av de andre topplagene aner ikke hva dette handler om, og dere kan derfor bare gi faen i å kommentere dette. Ja, det er stort å vinne ligaen, men jeg skal love dere, at den dagen det kjempes om å beholde plassen, det er den dagen følelsene virkelig kommer frem.

Hans