Foto: Alexander Ottesen

Så var det i gang igjen. Fotballen begynner denne helga å trille i flere av de større fotballnasjonene sør, øst og ikke minst vest for lille Norge. Ikke Premier League, det må dere vente enda ei uke på. Og ja, jeg mener dere, ikke jeg. For i år er ”min” liga i England Championship. Dessverre. Men heldigvis har holder de det gående i Norge også, og du skulle bare visst hvor mye jeg gleder og gruer meg til søndag…

Men fortiden er glemt. Skal heller se litt fremover. Ikke langt, men framover skal jeg uansett se. For meg personlig går jeg en nervepirrende helg i møte. Newcastle serieåpner i Championship lørdag, og jeg ser vel omtrent like lyst på årets sesong som en person som står midt i en milelang togtunell. Det eneste lyset man kan se derfra er toget som kommer dundrende mot, og etter vert over en. Men hva så? Ligastart for pokker. Dagen man ser fram til helt fra siste serierunde. Kanskje spesielt denne gangen, i og med at veien tilbake til Premier League liksom skulle begynne denne dagen. Hva skal jeg si? Jeg ser vel ikke helt hvordan Newcastle skal klare å komme seg tilbake dit med det første. Om spillet og ikke minst innsatsen er som forrige sesong tror jeg vel ærlig talt Newcastle finner sin vante posisjon på tabellen. Rundt midten, helst litt under. For de av dere som kjenner en Newcastlesupporter, så vet dere kanskje hvor optimistiske vi pleier å være når seriestart nærmer seg? Vel, i år så har jeg personlig ikke den samme optimismen. Hvorfor lurer du kanskje på? Jo, det skal jeg si deg med glede. Det har nesten ikke skjedd noe positivt siden forrige sesong var over. Owen er borte, og for meg er det greit. Han virket ikke spesielt interresert i å spille for de sorte og hvite uansett. Martins er solgt, og noe annet kunne man ikke forvente. For meg er det største tapet denne sommeren at Bassong er solgt. Spilleren som ble hentet som et talent og stallfyll for en halv million pund ble solgt med god fortjeneste til Tottenham etter en god fjorårssesong. Oi, der har jeg faktisk ramset opp alt som har skjedd denne sommeren. Klubben har ikke blitt solgt som de fleste håpet. Sesongkortsalget er nesten ikke eksisterende. Alan Shearer er tilbake som ekspertkommentator i BBC. Og klubben har ikke en permanent manager ved seriestart en gang. For meg sier det siste punktet ALT. Driften av klubben er rett og slett hodeløs og ikke minst USERIØS. Hvordan denne klubben skal kunne rykke opp i år er for meg et under. Nei, seriestarten i Championship er egentlig ikke noe jeg gleder meg til allikevel. Selv om det er tungt å innrømme det, så må jeg si meg enig i Steven Taylor.

Men nok om engelsk fotball og over til klubben som står mitt hjerte nærmest. Rosenborg. I helgen er det kvartfinale i cupen. Jeg hadde nesten glemt hvor morsomt det kan være. Og jeg sitter nå her og forbanner meg over at jeg skiftet jobb på et forferdelig tidspunkt og i den forbindelse timet lønnsutbetalingene på verst tenkelige måte. Som du kanskje skjønner får jeg ikke reist til Molde på søndag. Så da må jeg ta til takke med tv’n og forferdelige kommentatorer. Fotball er best på tribunen, så enkelt er det. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Faktisk får jeg ikke gjort noe som helst med utfallet av kampen heller. Er bare det at jeg blir 10 ganger mer nervøs når jeg ser en fotballkamp på tv, sammenlignet med når jeg kan stå/hoppe og synge av full hals på tribunen. Når jeg er på tribunen er jeg på en måte en del av kampen. Det føles faktisk som om jeg er direkte avgjørende for utfallet av kampen. Høres sikkert dumt ut for enkelte, men det er deres tap at dere ikke har funnet gleden ved å overvære en fotballkamp som fanatisk supporter.
Når det gjelder utfallet av denne kampen er jeg veldig usikker. Jeg står ikke i den samme tunellen som Newcastlesupporteren i meg gjør. Jeg står heller på en planovergang. Toget kommer dundrende mot meg, men jeg har muligheten til å unngå det. For ja, Molde er i god form og har imponert i det siste. De har bøttet inn mål og spilt fin fotball. All honnør for det. Men denne gangen møter de ikke et Startforsvar som har åpnet låvedøra på vidt gap og sier stig på. Denne gangen møter de et forsvar som slipper til veldig lite. Og det lille som skulle passere forsvaret plukker som regel norges for tiden beste keeper opp. Dessuten har jo laget en veldig fin tendens til å IKKE tape kamper på norsk jord. Faktisk har de en tendens til å vinne de aller fleste kampene de spiller på norsk jord. Attityden og vinnerviljen er enorm. Molde spiller nok bedre på sitt aller beste. Men hva hjelper det når bunnivået er så alt for lavt? Per dags dato er Rosenborg norges beste lag, og Molde norges nest beste. Det kommer også til å være sånn etter helgens cupkamp. For det er serien som avgjør hvem som er det beste fotballaget i Norge i 2009. Men hva så? Det har ingen verdens ting å si på søndag. For på søndag er det kun en ting som gjelder. Vinn eller forsvinn. I år skal vi til Ullevaal.

Denne helga kan bli fantastisk, og den kan bli så dårlig at jeg ikke vil stå opp på mandag. Livet er herlig for den som er glad i fotball!!!!

Hans

”Tettey er dårlig behandlet” sier Hauge. Han mener Rosenborg driver med ufint spill. Hvis det er noen i hele fotballverden som IKKE har noen som helst rett til å si hva som er ufint og ikke, så er det vel netopp Rune Hauge. www.fotballblogg.no skrev for en stund siden en fin sak om denne forferdelige mannen, og den kan du lese her. Det anbefales på det sterkeste. Men nok om denne agenten, og tilbake til det jeg ville skrive om, Rosenborg og Tettey.

Selvfølgelig er det litt surt for Tettey at han ikke får reise ut i Europa og prøve seg i større ligaer. Se om han duger på et enda høyere nivå. Jeg kan klare å skjønne at det er litt bittert. Men det har seg sånn at Alexander Tettey er under kontrakt med Rosenborg Ballklub. Klubben som har oppfostret han som fotballspiller siden ungdomsårene. Klubben som har gitt han muligheten til å vise seg frem både nasjonalt og internasjonalt, selvfølgelig fordi gutten er god nok. Klubben som turte å satse på han. På bakgrunn av alt dette håper jeg Tettey klarer å legge skuffelsen bak seg og fortsette å spille som han har gjort i hele vår. Jeg håper også han skjønner Rosenborg sin situasjon. For om Rosenborg skal hente en fullgod erstatter for Alexander Tettey, så må det legges mye penger på bordet. Og da må de først få igjen mye penger for han. Rosenborg har dessuten sagt, at for dem så er Alexander Tettey verdt 40 millioner kroner. Klubben har også sagt at Marek Sapara står før Tettey i køen for å bli solgt. Disse to utsagnene må både Tettey, Hauge og utenlandske klubber akseptere. Fordi det er Rosenborg som sitter på eierrettigheten på Tettey. På den måten er det Rosenborg som bestemmer hva som skal til for at de skal selge han.

Slik er fotballverden. Som jeg tidligere har sagt er det pengene som styrer alt. Og da er det godt og se at klubbene også vet og utnytte det til egen fordel. Ikke bare la seg utnytte. Mange vil sikkert si at Rosenborg tar en sjanse, fordi motivasjonen til Tettey fort vil bli dårlig. Men hvis han lar det skje ødelegger han bare for seg selv. Spiller han dårlig blir han benket i Rosenborg, og blir han benket der blir han vertfall ikke solgt ut i den store verden. Så det beste Tettey kan gjøre er å fortsette storspillet, og spille sin egen markedsverdi til over 40 millioner kroner. Klarer han det vil enda større klubber enn Rennes komme på banen, og vips blir han solgt. Ikke fordi prisen er høy, men fordi han er god nok.

Så for å være helt ærlig. Jeg syntes ikke synd på Tettey. Han spiller fortsatt for et godt fotballag, og han vil få spille på høyt nivå også i år. Europacupen er i gang, og der vil Rosenborg nå langt. Fortsetter han sitt gode spill vil budene komme. Og til slutt har ikke Rosenborg noe valg. Men jeg syntes ikke Rosenborg skal bli sett på som en stor stygg ulv bare fordi de ikke selger til første og beste. Personlig syntes jeg de skal ha skryt for å vise at de vil noe her i fotballverden. Endelig en norsk klubb som tørr å vise at de ikke vil la seg kaste rundt, og bli utnyttet fordi de kommer fra en liten fotballnasjon. Klubben har som mål å komme tilbake til Champions League, og da trenger de spillere av Tetteys kaliber. Derfor sier det seg selv at de ikke kan selge Tettey for en lavere sum enn det de kan hente en fullgod erstatter for. Så Rune Hauge, hold kjeft om skittent spill og dårlig behandling. Det må være lov også for klubber å gjøre det som gagner dem mest. Man kan ikke alltid gjøre alle spillerne kjempefornøyde. Om Rosenborg skulle solgt alle som ville ut i de større ligaene, som det er vist interesse for. Da hadde de solgt over halve laget sitt. Det sier seg selv at det ikke er interessant for klubben.

EDIT: Jeg blir visst nødt til å følge opp ytterligere. Tore Pedersen står å roper høyt at Rosenborg MÅ selge Tettey. Dette fordi han mener det vil gjenreise norsk fotball. Han tror tydeligvis at dette vil bane vei for andre. Han sier også at om norske spillere presterer bra på utebane kan dette gi et positivt inntrykk av den norske serien. Så langt kan jeg være enig. Men har mannen, som forøvrig også representerer Tettey, og garantert har personlig interesse av at gutten blir solg, tenkt på Europacupen? Europacupen er meg bekjent også utebane. Det aller beste for norsk fotball hadde vel vært om et norsk lag igjen kunne kommet seg til Champions League. Og per dags dato er det kun Rosenborg som er i stand til det. Om de også skal være i stand til det om et år, da de sansynligvis igjen får muligheten, avhenger av at de har gode nok spillere. Hvis Rosenborg nå selger Tettey, så er dette med på å svekke laget, og samtidig svekke mulighetene for å lykkes i Europa. Jeg personlig tror det er like viktig for norsk fotball at vi har lag som presterer internasjonalt. Ikke bare enkeltspillere. Og om vi igjen skal få lag som presterer internasjonalt, da må vi tørre og holde på våre beste spillere slik at lagene kan komme seg ut.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Ja, jeg holder med Rosenborg. Og ja, Sapara har vært god i år. Men hva skal Rosenborg med en spiller som stort sett hver gang han uttaler seg i media ønsker seg bort fra Trondheim. I dag tok han også på seg oppgaven og si at Alexander Tettey er skuffet, uten at Tettey selv har sagt noe om det. Selvfølgelig kan ha gitt uttrykk for det i garderoben, men uansett. Som jeg har sagt før styres alt i fotball av penger. Og heldigvis har Rosenborg ganske greit med penger. Eller, de har vertfall verdier som enkelt kan gjøres om til penger.

I og med at Rosenborg sitter som eier av disse verdiene, så er det Rosenborg som bestemmer hvor mye de er verdt for dem. Denne gang har de sagt at Alexander Tettey for dem er verdt 40 millioner kroner. De sa også i vinter at Marek Sapara for dem er verdt mer enn 30 millioner kroner. Mange kan mene at trønderne krever for høye summer for spillerne sine. Men sånn jeg ser det krever Rosenborg bare det de mener spilleren er verdt for dem selv. Rosenborg ønsker å være et lag som presterer bra i Europa, og da må klubben ta konsekvensen av det med å ha spillere som kan klare det. Og klubben må være tøff nok til og tørre og si nei til et bud de mener er for lave. Det er sånn fotballverden fungerer. Hva alle andre mener kan ikke Hamrèn, Hoftun og Skutle bry seg om. Jobben dems er å få Rosenborg til å bli et bedre fotballag, ikke gjøre utenlandske klubber, forståsegpåere og andre til lags hele tiden. Hadde de gjort alle til lags, hadde de ikke gjort jobben sin. For da hadde ikke Rosenborg blitt et bedre fotballag.

Men tilbake til Sapara. Han har gitt uttrykk for at han har høyere tanker for sin egen fotballkarriere enn norsk Tippeliga. Og det er greit. Mannen skal ha all ære for å ha opptrådt proffesjonelt i hele vårsesongen, og spilt bra. Selv om jeg personlig ikke syntes oppførselen hans i vinter var spesielt proffesjonell, så kan jeg klare å glemme det. I det store og det hele har Sapara gjort en god jobb for Rosenborg. Til tider har det vært varierende, men han har vist takter som tyder på at han kan prøve seg i en større liga. Som overskriften sier, så håper jeg personlig at Sapara er spilleren som forsvinner fra Lerkenal i sommer. Hvis en MÅ bort. Aller helst vil jeg jo at alle blir. Men jeg også ser at det berømte budsjettet skal ende så positivt som mulig, eller vertfall så lite negativt som mulig. Om det som skal til er et spillersalg, så skal jeg akseptere det. Så lenge det ikke selges fler enn en spiller. For om Rosenborg ønsker å komme tilbake til det gjeveste selskapet i Europa. Da må flest mulig av de som spiller i Rosenborg i dag, også gjøre det neste år. Trønderne trenger å få tilbake kontuiniteten for å hevde seg igjen. Og da nytter det ikke og selge over halvparten av de faste midtbanespillerne. For i tillegg til Sapara og Tettey er Skjelbreid også et hett salgsobjekt.

Selvfølgelig skjønner jeg at spillerne vil ut i den store verden og se hva de duger til. Men jeg håper bare de vil utforske verden sammen med Rosenborg en stund til, og vise hva Rosenborg duger til. Så mitt ønske, er at Sapara blir solgt. Rosenborg beholder sine lokale yndlinger, og er rustet for Champions League neste år.

Hans

Burde Andresen og Vålerenga gått ut anderledes mor Rosenborg?

Men når skal de andre lagene lære at det ikke går å forsvare seg til seier mot Rosenborg? For det har til nå ikke fungert for noen. Ikke en gang i andre forsøk klarte Vålerenga det. Og et spørsmål til. Hva i all verden er det som får Vålerenga til å være så defensive på sin egen hjemmebane? Når de for en gangs skyld får hele Klanen på kamp. Jeg sier ikke at de skal kaste alt i angrep. Men det må da være lov å håpe på litt mer enn noen kontringer nå og da. For det var stort sett det Vålerenga hadde å by på. I det store og hele kjørte Rosenborg kampen, og det var fullt fortjent med overtidsmålet. Rettferdigheten seiret. Rosenborg ville vinne, mens Vålerenga ikke ville tape. Det var veldig enkelt å se. Eller, var det kanskje bare det at bohemene ikke maktet? For Rosenborg stod for nok en maktdemonstrasjon. Trønderne ser bare sterkere og sterkere ut. Og hvis ingen stopper dem snart ser jeg ikke bort i fra at de går ubeseiret gjennom sesongen. Så sterke er Rosenborg i dag. De er rett og slett ustoppelige, og så lenge Hamrèn klarer å holde spillerne på jorda blir de nær sagt umulige og slå. Det har de jo bevist de 16 første serierundene.

Men tilbake til måten andre lag møter Rosenborg på. Hva får en trener til å tro at de skal greie å forsvare seg til minst et poeng mot et lag som for det første knapt nok slipper inn mål, og for det andre bøtter inn mål i den andre enden? Jeg har lyst til å bruke et sitat av gode gamle Nils Arne Eggen, fra hans tid som Rosenborgtrener. ”Det er ikke lurt å gå ut defensivt mot oss på Lerkendal, vet du. Det er som å sende Salman Rushdie på sykkeltur i Teheran.” Eneste forandringen jeg kunne gjort, var å fjerne Lerkendal fra sitatet. For det ser jo håpløst ut å forsvare seg mot Rosenborg uansett, hjemme eller borte. Til slutt bryter de jo bare gjennom forsvarsmuren. Per i dag er det kanskje det Rosenborg er aller best på. Å bryte gjennom en forsvarsmur. Det er i grunnen ikke så rart de er så gode til det heller, for de har fått trening på det i 16 serierunder nå. Eller, jeg skal gi Molde litt honnør for å periodevis prøve noe annet i 16. mai kampen. Men bortsett fra det har Rosenborg spilt 15 kamper der de har trent på å spille seg gjennom etablert forsvar. Da er det ikke rart de er gode på det heller.

Uten at jeg har noe som helst grunnlag for å sette meg inn i en Tippeliga-treners situasjon. Så tror jeg vel det at jeg ville vurdert å prøve noe annet enn å forsvare meg mot Rosenborg. Jeg hadde syntes det hadde vært verdt et forsøk. Gå ut med høyt press, og stresse dem tidlig. Overaske dem rett og slett. Kanskje til og med fått 1-0. Og etter 1-0 ville jeg ikke lagt om med det samme, men heller prøvd og fortsette i samme spor. For hadde Vålerenga turt å satse litt mer, kunne de fort fått 2-0, og da hadde det blitt mye vanskeligere for Hamrèns menn. Da hadde de vært i en veldig uvant situasjon. Og det er kanskje det som må til for og stoppe Rosenborg i år? Rett og slett overaske dem, og sette de i en uvant situasjon. For sånn det er nå, blir de satt i en veldig kjent situasjon kamp etter kamp. Noe jeg ikke akkurat tror er Rosenborg i mot. For de mestrer den situasjonen bare bedre og bedre. Og selvtilitten i den situasjonen blir bare høyere og høyere. Spillerne til Rosenborg vet i dag at de til slutt vil klare å bryte ned motstanderen. Det ser vertfall sånn ut. Nå mener ikke jeg at det skal spilles med høyt press og at alt skal kastes i angrep i 90 minutter. Men at det hadde vært noe å prøve vertfall de første 10 minuttene er jeg overbevist om.

Men nå vet ikke jeg om det hadde vært noen suksessoppskrift å gå ut på noen annen måte enn det nesten alle har gjort til nå heller. Fordi det har vi ingen fasit på. Det eneste jeg vil fram til er at jeg tror det hadde vært verdt et forsøk. Nå er det bevist at det alle har prøvd på, som i bunn og grunn er det samme, ikke fungerer. Da er det på tide å prøve noe annet. Hva har Rosenborgs motstandere å tape på det? I verste fall en styggere målforskjell. I beste fall vil de klare å frarøve Rosenborg tre poeng. Eller, vi har jo faktisk en fasit, om ikke annet en skisse til en fasit. Jeg nevnte 16. mai-kampen. Der gikk Molde på banen for å prøve å score mål, og prøve og vinne kampen. Det er vel kanskje ingen som har vært nærmere å greie det enn Molde var i den kampen?

Nei, nå får det være nok ”tips” til andre lags trenere. Personlig er jeg bare glad det er som det er. Jeg holder jo med Rosenborg. Og du verden så deilig det er om dagen, noe Hamrèn også syntes. Det er som Esten O. Sæter skriver, rett og slett vakkert.

Troillan på topp.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De siste dagene har det hersket en liten debatt blant spillere og trener i Tippeligaen. Jeg tenker ikke på hendelsen med Kjetil Rekdal og Eirik Bakke. Nei, jeg vil inn på Daniel Nannskogs uttalese. ”Det er bra for norsk fotball om Rosenborg vinner serien hvert år.” Mange, meg inkludert, tenkte nok at mannen må være gal som kan mene noe sånn. Men er han virkelig det?

Umiddelbart er jo selvfølgelig tanken at han er det. For rent underholdningsmessig er det antakeligvis drepen for norsk fotball. Tilbake til 90-tallet. Tiden da Rosenborg var overlegne og vant hvert eneste år. Da den eneste spenningen knyttet seg til hvem som skulle rykke ned, og hvor mange poeng Rosenborg skulle vinne serien med. Det var jo nesten bare kjedelig å følge med på Tippeligaen, fordi du visste hvordan det endte til slutt. Som Rosenborgsupporter gikk jeg nesten bare å ventet på høsten, slik at Champions League kunne komme i gang. Hvordan det var å holde med de andre lagene vet jeg ikke. Men sånn jeg har forstått de som holdt med de andre var det kjedelig og frustrerende. For de som ikke holdt med noen, men bare interesserte seg for fotball var det bare kjedelig. Hvis man ser litt på tilskuertallene fra den tiden, så var jo disse også lavere enn i dag. Folk reiser jo på fotballkamp for å få underholdning, og for mange er spenning da viktig. Når denne spenningen nesten ikke eksisterte så ble det jo ikke så interessant å reise på kamp heller. På slutten av storhetsperioden så man jo at forspranget ble mindre og mindre, og i 2004 skilte et fattig mål Rosenborg og Vålerenga på toppen av tabellen. Dette året begynte jo virkelig interessen for norsk fotball å øke igjen. Tilfeldig? Neppe. Året etter hadde TV2 og Canal Digital sikret seg tv-rettighetene til Tippeligaen for 1 milliard kroner. Norsk fotball var plutselig mulig å selge dyrt igjen, fordi interessen var så stor. Flere klubber så muligheter til å øke satsingen når friske penger kom susende inn i klubbkassene, og ambisjonene var høye.

Så over til det sportslige. Under Rosenborgs storhetstid på 90-tallet var ikke nivået på Tippeligaen generelt så høyt. Men nivået på seriens beste lag var desto høyere. Det ble mange store prestasjoner i Champions League, og Rosenborg satte Norge på fotballkartet. De slo flere virkelig store klubber, og de vant til og med gruppen sin et år. Flere spillere ble solgt ut i Europa for store summer, og mange av dem hadde vært innom Rosenborg. Men hva med klubbene bak Rosenborg? Joda, det var klubber der som lyktes også. Ikke i like stor grad. Men Molde var jo i gruppespillet, sammen med Rosenborg, i 1999. Flere norske lag stod for gode prestasjoner i UEFA-cupen, og landslaget presterte meget godt. Kort sagt kan 90-tallet oppsummeres med norsk fotballs moderne gullalder. Mye av grunnen til at flere norske lag lyktes i Europa, tror jeg var at det var mer stabilt da enn nå. Det var 3-4 lag som stort sett hvert år kjempet om plassene bak Rosenborg. Sånn sett var det et ”tetsjikte” på 4-5 lag hvert år som kjempet om de høyeste plasseringene. På den måten fikk også disse lagene jevnt med erfaring fra Europa-cupen, og kunne til slutt prestere akseptabelt der.
Til sammenligning har det etter Rosenborgs fall vært variasjon og ustabilitet. De som har vunnet det ene året har skuffet året etter. Hvilke klubber som har ligget på topp 3 har variert fra år til år. Og resultatene internasjonalt? De har nesten ikke vært eksisterende. Eneste er vel Rosenborg sin til nå siste sesong i Champions League, da de til slutt endte som nummer tre i ”dødens pulje.”

Så fire år etter at Rosenborg var borte fra tronen sitter vi her. Økonomien i Tippeligaen ser ut til å være totalt skakkjørt. Rosenborg er tilbake på toppen. Ustabiliteten ser fortsatt ut til å herje. Men Stabæk ser ut til å være litt på gang igjen. Kanskje kan de bli det første laget til å følge opp et seriemesterskap med en god sesong? Vålerenga og Brann ser også ut til å våkne litt mer til live. Noe jeg tror er viktig. De store byene, med de høye publikumstallene og store ressursene må prestere bra, om norsk fotball skal vokse. Og det som jeg ser på som det mest positive av alt til nå i år. Det er at avstanden mellom topp og bunn er stor. Fra tredjeplass til første plass under nedrykksstreken er det 12 poeng som skiller. Hvis jeg legger godviljen til kan jeg klare å finne en gruppe med bunnlag, en gruppe med lag midt på tabellen, og en gruppe med topplag. Slik burde det også være. Det aller viktigste er nok at det er de samme lagene som danner gruppen med topplag hvert år. Slik at disse lagene kan spille i Europa år etter år, og opparbeide seg erfaring der. Og ikke minst, tjene penger der. Nå har norsk fotball prøvd å leve av seg selv i 3-4 år, og det fungerer ikke. Sånn jeg ser det er det nødt til å være forskjeller i norsk fotball. Pengebruken kan ikke være lik alle steder. Noen har bare større ressurser enn andre, og slik må det være. Det er forskjeller i dag også. Men forskjellene er ikke store nok. Selvfølgelig vil det bli kjedeligere for de klubbene som år etter år havner midt på tabellen. Men for Tippeligaen som helhet tror jeg det er gull verdt med en gruppe av de samme lagene som hvert år danner topp 5-6. Da vil det sportslige nivået øke. Og spenningen og underholdningen for publikum vil bli ivaretatt. Det er en vinn-vinn situasjon. Kanskje vil vi igjen se norske lag som presterer godt i Europa? Og kanskje kan vi drømme om et landslag som presterer igjen?

Så tilbake til Nannskog sin uttalelse. Han har delvis rett. Med Rosenborg som seriemester hvert år vil de få muligheten til å kvalifisere seg til Champions League hvert år. De vil nok også greie å kvalifisere seg mange av gangene. Men han tar også feil. For det er ikke sunt for interessen at Rosenborg igjen blir like overlegne som de var. Det beste som kunne skjedd norsk fotball er at ting stabiliserer seg, og at de samme klubbene år etter år spiller i Europa. Hvis disse klubbene også ettervert klarer å prestere bra i Europa vil Norge få muligheten til å kvalifisere to lag for Champions League. Når spillerne da opparbeider seg erfaring fra et høyt nivå, vil de til slutt prestere på et høyere nivå. Og det hele ender opp med at flere lag, og flere spillere får spille på høyt nivå. Noe som igjen gagner landslaget. At norske lag og spillere presterer på et godt internasjonalt nivå, vil også gjør det enklere å selge spillere ut for høye summer. Om det er mulig å oppnå vet jeg ikke. Men jeg håper vertfall det. Drømmen for alle som er glade i norsk fotball må da være at minst et norsk lag hvert eneste år spiller Champions League. Og at minst 2-3 lag hvert år spiller Europe League, hvor minst et går videre fra gruppespillet.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Da er trekningen for de første kvalifiseringsrundene til Champions League og Europe League unnagjort. Som vanlig dukker det opp mange ukjente lag, fra andre små nasjoner under disse trekningene. Stabæk skal til Albania, Rosenborg til Færøyene og Tromsø må ta turen enten til Hviterussland eller Makedonia. Det er nå vi får se hvor god/dårlig norsk klubbfotball egentlig er. Et landslag gir ikke et bilde av hvor klubbfotballen står i landet man kommer fra. England er jo et kroneksempel på det. De har verdens beste liga, med flere topp 5 lag i Europa og kanskje verden. Landslaget derimot, har de siste årene bare skuffet.

Endelig tenker jeg. Tid for Europacupen igjen. Som Rosenborgsupporter har jo Europacupen vært meget hyggelig å følge med på i mange år. Jeg kan nevne mange store kamper, både på Lerkendal og ute i Europa. Det blir nok ikke mange av de i år. For Rosenborg skal spille Europe League, hvis de bare kommer seg gjennom kvalifiseringen først. I Champions League er det Stabæks som skal forsvare norsk ære. Og jeg frykter det går med dem som med både Vålerenga og Brann. Ingen norske lag i det gjeveste europeiske selskap i år heller. Men i Europe League derimot, der bør vi nordmenn ha forhåpninger. Såpass offensiv må det være lov å være. Vi kan ikke grave oss ned og bare snakke negativt om norsk fotball. Jeg mener både klubber, supportere og media hadde gjort lurt i å være litt mer optimistiske i tankegangen. Nivået i Europe League burde være overkommelig for minst et norsk lag, kanskje fler. Med det mener jeg at et til to lag burde ha som mål å gå videre fra gruppespillet. Selvfølgelig er det ikke sikkert de når målet, men de må jo prøve. Om veien ut i Europa skal bli enklere for norske lag må det satses. De som har fulgt med på fotball lenge husker vel hvordan Rosenborg ble rundspilt og tapte stort, spesielt på bortebane de første sesongene. Men så husker vi da også hvordan det gikk til slutt. Trønderne hadde et mål om å spille Champions League hvert år. Det var jo der sportslig og økonomisk framgang kunne dyrkes. Veien dit var lang og til tider ydmykende. Men når de først lykkes, så lykkes de så til de grader at de fleste glemte hvordan de første årene var. De brukte noen år på å tilegne seg kunskaper og tilpasse seg. Så dundret de ut i Europa, og herjet til tider som vikingene gjorde ca 1000 år før dem. Rosenborg gjorde det ”umulige mulig.” På samme tid som Drillos herjet i landskampene, herjet Rosenborg i Champions League. Om det norske landslaget presterte bra, hva gjorde Rosenborg da? Både for Drillos og Rosenborg var veien og læreprossesen lang. Men det som gjorde det mulig var at de satset. De ville noe, og de ville det nok til at de lykkes.

Det jeg vil fram til er at norske lag må tørre. De må virkelig gå inn for det. Per dags dato er det bare et lag i Norge som gjør det. Og det er Rosenborg. Rosenborg har en uttalt målsetting om at de skal spille i Europa hvert eneste år. Koste hva det koste vil. I fjor kostet det en hel haug med kvalifiseringskamper sommeren i gjennom. Det vil koste det samme i år. Men i stedet for å syte på tøft kampprogram ser de heller muligheter. De vil gi de unge spillerne erfaring med å spille europacupkamper. Slik at de, når de får muligheten igjen, kanskje kan klare å kvalifisere seg til Champions League igjen. Andre norske lag som tidligere har spilt kvalifisering til UEFA-cupen har derimot bare sett på dette som et ork. Stort sett har de kjempet om seriegull, og derfor har de prioritert serien. I år kjemper Rosenborg om seriegull, de har mål om å vinne cupen, og de skal ut i Europa. Det koster dyrt. Men såpass må man ofre om man vil være best i Norge, og prestere akseptabelt i Europa. Hvis norsk klubbfotball skal få noen fremgang må spillerne og spillerstallene tåle såpass. Nå skal jeg ikke sammenligne for mye med de store ligaene. Men det som gjør de beste lagene best, både i serien og europacupene er evnen til å tåle påkjenningene. Denne evnen må trenes opp gjennom flere år. Og nettopp derfor savner jeg flere norske lag som tørr å satse. For hvis du år etter år spiller i Europa, vil du til slutt ha opparbeidet deg evnen til å tåle påkjenningen. Og ikke minst erfaring til å ta enda et steg. Til slutt vil kanskje fler enn Rosenborg og gjesteopptredene Molde ta steget inn i Champions League. Så, hvor er satsingen? Per dags dato ser jeg bare antydninger til det på Lerkendal. Og akkurat derfor tror jeg vi nordmenn må vente enda et år før vi kan håpe å ha et norsk lag i Champions League igjen. For per dags dato kan jeg ikke skjønne at Stabæk, eller noen andre heller forøvrig skal klare å komme seg dit. Desverre har de kastet bort den økonomiske gullalderen i Norge på å satse livet på serien, og gitt blaffen i Europa. Nå får de igjen for det gjennom manglende erfaring når det gjelder som mest.

Man kan også trekke paraleller til landslaget. Drillos var et lag av veldig mange spillere som spilte i bedre ligaer enn den norske. Disse spillerne viste seg frem internasjonalt, og ble så plukket opp. Den samme muligheten finnes i europacupene for klubblag. Presterer du godt der, er muligheten for å bli kjøpt opp av en større klubb også mye bedre. Landslaget vårt trenger spillere med erfaring fra internasjonale kamper. Jo mer, jo bedre. Og om de da kan få muligheten til å spille europacup år etter år, så vil det også gagne landslaget.

Jeg klarer ærlig talt ikke å se en eneste negativ side ved å spille Europacup. I disse krisetider økonomisk er det en gyllen mulighet til å vise frem spillere for andre klubber. Kommer du deg langt nok ligger det en økonomisk gevinst som kan redde mange klubber økonomisk for hele sesongen. For til og med i Europe League er det gode penger å hente på å kvalifisere seg til gruppespillet. Den eneste måten å løfte norsk fotball på er på få lag ut i Europa. Og for at det skal skje så må klubbene tørre å satse. Jeg skjønner selvfølgelig at dagens økonomi i Tippeligaklubbene ikke akkurat maner til sportslig satsing. Og for å være helt ærlig er jeg ikke særlig optimistisk heller. For når den økonomiske gullalderen ble kastet bort sånn som den ble, så kan man begynne å lure på om det finnes håp for en lysere fremtid.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

Som mange av dere sikkert har fått med dere er jeg Rosenborg-supporter. Og i den forbindelse er det en nytelse å følge Tippeligaen om dagen. Eller, det er egentlig ikke det. Etter dagens kamp mot Aalesund er det 10 poeng ned til nærmeste utfordrer. Luken kan bli redusert til 7 poeng i morgen. Men uansett. Det er langt ned. Roenborg har til nå ikke tapt en tellende fotballkamp i sesongen 2009. De ser bare sterkere og sterkere ut, og jeg, som mange andre, ser ingen klare utfordrere.

Men jeg skal ikke bruke dette innlegget til å snakke om hvor gode Rosenborg er. Eller til å komme med påstander om at de vinner både serie og cup. Selv om det ser veldig lovende ut. Så skal ikke jeg risikere å møte meg selv i en svingdør, som går i lysets hastighet uttpå høsten en gang. Foresten. Jeg møter heller den svingdøra. I stedet for å være like kjedelig som spillere og trenere som uttaler seg om fotball. Ja, det er viktig å ta en kamp av gangen. Ja, det er viktig å huske at det er en lang sesong. Ja, det er viktig å ikke ta av. For spillerne og trenerne. Men for oss supportere derimot, så er det lov å ta av. Derfor kommer jeg med følgende påstand. Rosenborg har sikret seriegullet, både i teori og praksis i midten av oktober. Noen uker senere sikres cup-gullet på Ullevaal. Og etter det gjenstår det fortsatt noen Europa-cup kamper. Det er ingen som er i nærheten av Rosenborg i år. Faktisk er det nesten litt kjedelig at dominansen er så total. Men den økonomiske baksmellen har nok truffet de fleste andre hardere enn de svarte og hvite fra Lerkendal. Det til tross for et budsjetert underskudd på titals millioner. Lenge leve egenkapital og oppsparte midler gjennom fantastiske år i Europa.

Men nå sporet jeg visst av alikevell. Som overskriften sier, så lønner det seg ikke alltid å være best. For de beste vises mye på tv, og det i beste sendetid. Rosenborg har til nå spilt 6 av 14 serierunder søndag klokken 20.00. 4 av disse 6 har vært hjemmekamper. De to siste hjemmekampene har vært henholdsvis en lørdagskamp klokken 20.00 og en kamp søndag klokken 18.00. En eneste hjemmekamp på det ”faste” kamptidspunktet. Søndag klokken 18.00 er fotballtid i Norge. Det har det vært i mange år. Og det er dette tidspunktet det er lettest å fylle stadion på. For barnefamilier, som det jo satses hardt på å trekke til stadion, er søndag klokken 18.00 et passe tidspunkt. Kampstart to timer senere derimot, det er for sent. Meg bekjent er det ganske normalt at barn legger seg før klokken 23.00, spesielt når de skal i på skolen dagen etter. Når kampen da er ferdig like før klokken 22, kan det fort bli i seineste laget før barnefamiliene er hjemme. Derfor er det mer passende å se kampen på tv, for så å hoppe rett i seng. Det igjen medfører et lavere tilskuertall på Lerkendal, og tapte inntekter. Selv om det gis en kompensasjon for tapte billettinntekter for ”hovedkampen,” så dekker ikke denne hele beløpet klubben taper. Så Rosenborg taper både stemning og kroner på å være norges beste fotballag.

Det som er bakgrunnen for at jeg tar opp dette problemet, er som jeg nevnte at tilskuersnittet til Rosenborg ser ut til å være i fritt fall. Forhåpentligvis har de i det minste husket fallskjermen, slik at det ikke daler like brutalt utover sommeren og høsten. Nå skal ikke jeg legge all skyld for det dalende tilskuertallet på tv-kamper. Ultradefensive motstandere og lite spenning i toppen må nok også ta litt av skylden. For det har vært mange kjedelige kamper på Lerkendal i år. Og det er ikke bare Rosenborg sin skyld. Rosenborg stanger, og stanger, og stanger. Uten å klare og bryte igjennom. Spill mot et mål i 85 av 90 minutter er ikke god underholdning, når det ikke blir mål ut av det. Heldigvis ser det ut til at det løsner mer og mer for hver runde. Og det å komme til Lerkendal for å forsvare seg til et poeng vil snart være umulig. Men det holder ikke alene at Rosenborg spiller feiende flott fotball, scorer mange mål og vinner kamper. Det må være andre lag som gjør det samme. Slik at det blir litt spenning. Uten spenningen er mye av underholdningsverdien tapt. Vi husker vel alle da Rosenborg var totalt overlegne på 90-tallet, og Tippeligaen bare var kjedelig? Alle visste før seriestart hvem som kom til å vinne. I år visste ikke alle det før seriestart. Men det ser ut til at alle vet det i dag. Jeg sier ikke at Rosenborg skal slippe seg ned og tape noen kamper for å skape spenning. Jeg sier heller ikke at Rosenborg kommer til å gå gjennom hele sesongen ubeseiret. Men når de leder med 10 poeng, eventuelt 7, etter 14 av 30 serierunder. Da kan fort mye av spenningen være tapt. Det vil da si at det blir mange ubetydelige seriekamper utover høsten. Og hvis det er noe som er uinteressant for mange, så er det ubetydelige seriekamper.

Folk strømmer ikke lenger til Lerkendal

For meg ser det ut til at Rosenborg taper penger på å være så overlegne som de er i dag. Budsjettsprekken blir nok enda større enn planlagt, da trønderne har budsjettert med 20.000 i snitt på Lerkendal. Men det snittet har røket for lenge siden. Mye av dette kan heldigvis reddes på spillersalg. Men selger de for mange spillere, selger de grunnlaget sitt for å lykkes i Europa der pengene ligger. Faktisk kan Rosenborg redde budsjettet gjennom å kvalifisere seg til gruppespillet i Europa League, og kanskje et spillersalg i tillegg. Men det er det ikke sikkert de kan gjøre hvert år. Det er ikke uten grunn at Rosenborg aldri budsjetterer med spill i Europacupene. Inntektene derfra er kun en bonus. Og denne bonusen kan i år bli livsviktig for å gå i null. Det koster å bli best. Men for Rosenborg har det i år nesten straffet seg i tillegg. De har rett og slett gjort det for lite spennende til at folk gidder å gå på kamp. Og når folk ikke går på kamp, men heller ser den hjemme. Da mister Rosenborg muligheten til å tjene penger på disse persoenene.

Hans

Foto: Anders Vindegg

Situasjonen i Vålerenga og Lyn er ganske forskjellig. Både sportslig og økonomisk.

Ja, da er sommeren her, selv om været kanskje ikke sier oss det samme. Kalenderen sier sommer, og i fotballverden betyr det overgangsvindu. Sånn jeg har forstått situasjonen i norske klubber skal sommerens overgangsvindu redde veldig mange klubber økonomisk. I klubbkassene som er så bunnskrapte, at lakken flasser av er alle kroner velkommne.

For hver dag som går så kommer den ene økonomiske krisen etter den andre til syne i media. Sist ut nå er vel Tromsø. Der skal det, som veldig mange ande steder, kuttes. Kuttes i telefonregninger, lønninger, kaffekopper, kulepenner og luft i ballene. Det kan se ut til at snart hver eneste stein i hele fotball-Norge skal snus, vri og vendes på. Flasker skal pantes og kaker skal selges. Spillere skal jobbe dugnad og lokalt næringsliv skal lokkes til å bruke enda mer penger på fotballen. Rett og slett alt som er mulig og komme på av tiltak. For å tjene og spare penger settes i verk. Men det klubbene satser på som sin hovedinntekskilde er spillersalg.

Men er spillersalg nok for å redde de norske klubbene? For noen er det helt sikkert det, men ikke for alle. Om Rosenborg ønsker kan de gå med kjempeoverskudd denne sesongen. Tettey, Skjelbreid, Sapara, Lustig og Annan er alle hete salgsobjekter. Blir alle disse solgt tror jeg fort klubben passerer hundre millioner i spillersalg. Forhåpentligvis har de vett nok til å selge bare en, maks to. Ønsker trønderne å vinne serien, hevde seg i UEFA-cupen og spille Champions League neste år må de beholde flest mulig. Er det noe norsk fotball trenger nå, så er det en opptur. Den oppturen kan Rosenborg stå for, men som sagt må flest mulig spillere beholdes da. Trønderne har budsjettert med et ganske stort underskudd i år, men om de kvalifiserer seg til UEFA-cupen. Og i tillegg selger en spiller, så er nok klubben fort i overskudd når regnskapet gjøres opp til slutt. Så for Rosenborg sin del tror jeg det hele kan gå ganske så greit.

Men over til en klubb som virkelig sliter. Tromsø. Der har spillerne nå fått i oppdrag å på dugnad jobbe i supporterbutikken for å spare penger. Videre vurderer Tromsø ganske nøye om de skal gå inn for å kutte lønningene for å spare ytterligere. Klubben har også budsjettert med å selge spillere for 15,1 millioner kroner, og har til nå solgt for 3,6. Det vil si at det må selges spillere for ytterligere 11,6 millioner kroner, bare for å dekke opp budsjettposten for spillersalg. Men i den beregningen er ikke det generelle underskuddet med, og derfor bør nok nordlendingene selge for enda mer. Tore Reginiussen og Morten Molskred er vel kanskje de heteste salgsobjektene Tromsø har. Men hvor mye det er mulig å få igjen for de to er jeg usikker på. Strengt tatt er det vel bare Reginiussen som har vært i søkelyset til utenlandske klubber. Og for å få solgt de to for en best mulig pris bør det søkes ut over norges grenser. Her hjemme er jo klubbene stort sett mer opptatt av å spare enn å prestere.

Videre kan vi ta en titt på Lyn. Oslo-klubben er vel den som har slitt tyngst i hele år. Etter at Brynestad trakk seg ut har det vært veldig tungt å være ansvarlig for fotballsatsingen til Ski og Fotballklubben fra Oslo Vest. Det må vel også kunne sies å være den klubben som er nærmest en konkurs. For selv om det er tungt mange andre steder, så er det ingen som er så truet av konkurs og 6.-7. divisjonsspill neste år som Lyn. Lønnsreduksjon på 10% ser ut til å være første skritt. Videre jobber klubben med å få betalingsutsettelse på all gjeld frem til september, slik at de kan få solgt noen spillere før de betaler kredittorene. Per dags dato er fremtiden veldig usikker, og Erik Langerud pressenterer fire scenarioer for VG:

- Vi klarer ikke å komme i mål økonomisk og går konkurs.
- Vi klarer å komme i mål, men får ikke lisens og må starte i 2.divisjon.
- Vi klarer å komme i mål, men rykker samtidig ned.
- Vi klarer å komme i mål og beholder også plassen.

Kort sagt MÅ Lyn selge spillere i sommer, og helst for mellom 10 og 14 millioner kroner. Det er nok ikke helt umulig, men det blir en stor utfordring. Et lag som ligger dessidert sist er sjelden i søkelyset til europeiske klubber, og da kan veien til 14 millioner bli tung. Langerud sier også i en kommentar at den viktigste jobben for Lyn skjer utenfor banen. Så jeg må si det ser mørkt ut for alle som holder med Lyn, med tanke på Tippeligaspill neste år. De trues også med å bli kastet ut fra Ullevaal alt nå i sommer. Skal ikke konkludere med noe, men tabellposisjonen bekrefter vel bare min påstand.

Foto: Alexander Ottesen

Lars Bohinen og Stabæk har store utfordringer med å redde klubben

Så er det Stabæk sin tur. Bæringene fra Nadderudhallen, beklager, Telenor Arena, sliter også tungt. Lønnskutt har vært heftig diskutert, og Daniel Nannskog har gitt ganske klart uttrykk for hva han mener om saken. Stabæk må annslagsvis skaffe til veie mellom 30 og 40 millioner kroner for at Ingebrigt Steen Jensen skal holde skipet flytende. Derfor ser også spillersalg ut til å være nærliggende. Jeg sa at Lyn var den klubben som sliter aller tyngst, og det står jeg ved selv om Stabæk må skaffe enda mer penger. Personlig tror jeg for det første Stabæk har bedre spillermateriale å selge enn Lyn. Og dessuten har jeg en følelse av at fjorårets mestere har et høyere lønnsbudsjett enn Lyn. Om de skulle klare å få med spillerne på et lønnskutt kan de nok spare enda mer enn Oslo-klubben på det området. Bærums-klubben har til nå solgt hallen sin for å dekke inn noe av det som mangler, men de bør nok selge et par spillere for å redde seg. Jeg må pressisere at jeg ikke er sikker på at Stabæk stiller sterkere enn Lyn. Men jeg tror som sagt de har et sterkere grunnlag for å klare seg. Det må til slutt nevnes at Stabæk har svekket sine muligheter til å tjene penger på sikt kraftig. Gjennom salget av Telenor Arena har de solgt en potensiell inntektskilde, og det kan nok vise seg å bli nok en dårlig kortsiktig løsning. Men er man desperat, så gjør man desperate avgjørelser.

Jeg har nå tatt for meg fire klubber, men det er mange fler som sliter. Det er bare det at de ikke sliter like tungt. Forøvrig sliter ikke Rosenborg tungt heller. Men det har vært så mye fokus på spillerne deres den siste tiden. Og salget av en av de nevnte kan være nok til at de går i pluss til slutt.

Det blir en spennende sommer og høst. Og kanskje får vi oppleve den første konkursen før vi aner? Norske klubber har uten tvil en stor utfordring foran seg, men la oss bare håpe de kan komme styrket ut fra det. Med løsninger som fører til sunnere økonomistyring i klubbene. Slik at neste sesong kan handle om det som skjer på den grønne matta, i stedet for det som skjer i kontorene rundt. Forhåpentligvis vil de med blå, hvite, gule og oransje drakter igjen komme i fokus. I stedet for de med grått hår og mørke dresser. Per i dag er norsk fotball i en skyggedal. Men på den andre siden av dalen venter forhåpentligvis en litt mer solfylt hverdag igjen.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

I disse nedgangstider, der det negative fokuset på Tippeligaen etter mitt syn har vært enorm, har det endelig kommet en gladnyhet. Selvfølgelig blir ikke denne gladnyheten omtalt nesten i det hele tatt. Det er Aftenposten som forteller oss at et norsk lag har nest flest tilskuere i snitt i Norden. Rosenborg har bare FC København foran seg på listen. Og klubben fra hovedstaden i Danmark har ikke mer enn 1726 tilskuere mer i snitt enn trønderne.

Listen aftenposten pressenterer har tatt for seg tilskuertallene i Norge, Danmark og Sverige. Og vi nordmenn kommer ikke så aller verst ut sånn jeg ser det. Selv om vi har hatt en nedgang i tilskuertallene, så er fortsatt norske arenaer godt besøk om vi skal sammenligne oss med våre naboer. Vi er tross alt det landet med lavets innbyggertall av de tre nordiske med våre 4.8 millioner innbyggere. Svenskene har flest innbyggere med sine 9 millioner, mens danskene har 5.5 millioner. I snitt har Tippeligaen så langt 9051 besøkende hver runde. Superligaen i Danmark har 8711 i snitt. Og Allsvenskan har 8382 i snitt. Det vil altså si, at vi som det minste landet i antall innbyggere, har det høyeste tilskuersnittet. Så interessen for Tippeligaen er stor. Selv om den til nå er litt lavere enn den var i fjor. Jeg skal ikke bruke dette innlegget på å se på hvorfor tilskuertallene i Norge har falt. Det har jeg gjort før, og det kan du lese her. I dag skal jeg heller skryte litt av de norske klubbene som klarer å trekke såpass bra med folk på kampene. Og Rosenborg skal ha litt ekstra skryt. Rosenborg som kommer fra en by med like under 170 000 innbyggere har i år 17. 511 tilskuere i snitt. Til sammenligning kommer FC København fra en by med ca 500.000 innbyggere. De tre andre på topp 5 på listen er Brøndby (16.981), AIK (16.848) og Malmö FF (16.229). Disse tre klubbene kommer alle fra langt større byer enn Trondheim. Så interessen rundt Rosenborg er i nordisk, og også internasjonal sammenheng stor. Men det er ikke bare Rosenborg man kan si det om. Egentlig kan man si det om hele Tippeligaen hvis man tar innbyggertallene i betraktning.

Så ja, vi har sett en nedgang i snittet i år. Men hva annet kan man forvente når man utvider serien med to lag? Sammenlignet med det fallet svenskene opplevde ved utvidelsen er det ikke store forandringere i Norge. I fjor var snittet 9812, mens det til nå i år er 9051. Altså er det 761 personer ferre i snitt som tar turen på Tippeligakamp. Hvis jeg da tar utgangspunkt i at disse personene i snitt la igjen 300 kr i billettkassa og kioskkassa på stadion er det et tap på 228.300 kr pr kamp for klubbene. Selvfølgelig er dette et formidabelt tap økonomisk, da dette blir i overkant av 3,4 millioner i løpet av sesongen. For noen klubber vil jo tapet være større, for andre mindre. Dette er jo tross alt gjennomsnittet. Men med litt mer fornuft i lønnsforhandlingene, og et snev av fornuft når nye spillere skal kjøpes, er disse kronene fort spart inn. For all del. Jeg sier ikke at utviklingen er positiv, og at klubbene ikke skal ta det på alvor. Men jeg syntes kanskje problemet har blitt blåst opp vel mye. Skal jo heller ikke se bort i fra at ettersom klubber som Brann og Vålerenga ser ut til å begynne å prestere bedre, så vil snittet øke også. Det er jo tross alt en god del medgangssupportere der ute. For eksempel hadde Vålerenga et snitt på 15.658 i gullsesongen 2005. Året etter hadde snittet falt til 13.871. Brann hadde 17.225 i sin gullsesong 2007, mens det i 2008 hadde falt til 16.954. Det er ikke store forskjeller, men det er med på å påvirke tallene. Hvis disse to skulle fortsette å prestere bra, og henge seg på i gullkampen kan årets snitt ende opp i nærheten av fjoråret. Og om så skulle skje hadde det vært en større overaskelse enn om snittet skulle falle. Man kan også se en positiv utvikling på Tippeligaarenaene. De første oppslagene om dårlige tilskuertall kom tidlig, og siden den gang har besøkstallene bare økt jevnt og trutt. I begynnelsen av mai lå snittet på ca. 8500, mens det i dag er oppe i 9051. Det har altså økt med 500 personer i snitt bare på noen uker. Jeg tror Tippeligaen til slutt vil ende opp på mellom 9000 og 9800 i snitt. Og da har ikke nedgangen vært stor. I og med at serien i år begynte så tidlig så var ikke folk helt klar for å gå på fotballkamp. Men ettersom rundene går så kommer det fler og fler. Hvis vi i tillegg skulle være heldige å få en spennende serieinnspurt vil interessen øke ytteligere.

Så selv om det stort sett har vært negativt fokus på tilskuertallene i Tippeligaen, så er ikke tingenes tilstand så helt forferdelig. En nedgang på i underkant av 800 personer etter utvidelsen er ikke like drastisk som mange hadde trodd. Personlig gir jeg ligaen et par måneder til før jeg begynner å trekke alt for mange konklusjoner. Men pr. dags dato ser jeg lysere på det enn mange andre.

Hans

For meg framstår Rosenborg som et lag med vinnermentalitet og lagånd. De vil vinne. Rosenborg skal tilbake til toppen av norsk fotball, og det ser man på dem. Duellene i egen 16-meter blir vunnet i år, mens de i fjor ble tapt. Sjansene i år omsettes i mål, i fjor ble det ikke noe mer enn en sjanse. Jeg er helt enig i at Rosenborg ikke spiller like god fotball pr. dags dato som de gjorde under Eggen for 10 år siden, og jeg er enig i at de ikke skaper flust av målsjanser hver eneste gang. Men det er veldig urettferdig å sammenligne årets utgave med det beste fotballaget norsk klubbfotball har sett noen sinne. For meg ser det ut til at trønderne endelig har funnet en trener de har troen på, og han får gjøre det han mener er best, helt på sin egen måte. Det viktigste av alt er tross alt å vinne fotballkamper, fint spill kommer for meg i annen rekke. I bunn og grunn er det antall poeng som teller, ikke antall hælspark, utsidepasninger, målsjanser og tuneller.

Mange gjør et stort nummer ut av at Rosenborg ikke har vunnet mer enn to av fire hjemmekamper, og at spillet har vært heller dårlig. Og begge deler er sant. Men så kan man se på hva slags lag Rosenborg har møtt på Lerkendal. Alle fire motstanderne har lagt seg bakpå og kun vært ute etter et poeng. Det er veldig vanskelig å spille ut et lag som er godt defensivt organisert, og som alltid har 10 mann ”på riktig side.” Likhetene mellom Chelsea sin defensive organisering og disiplin i bortekampen mot Barcelona, og Rosenborgs motstandere på Lerkendal er påfallene. Men selv om de møter en forsvarsmur så prøver de. De leter etter hullene i muren, de søker fremover. Det er ikke alltid like lett å bryte seg gjennom, men de har gjort det nok ganger til at de leder serien ubeseiret etter 7 serierunder. Det er noen år siden Rosenborg gjorde det sist.

Og sist men ikke minst. Årets utgave av Rosenborg vinner på de dårlige dagene. De vinner ”møkkakampene” og krigene. Det å vinne en kamp som  Hamrèn anser som den dårligste kampen under hans ledelse sier ganske mye.  Årets Rosenborglag ser ut som Brann for to år siden, og Stabæk i fjor. Om ikke like fintspillende hver gang, så har de marginene med seg. De vinner de viktige duellene, og scorer på sjansene sine.

Hans

Foto: Hans Svellet

Er hjemme igjen fra en fantastisk fotballkamp. Som Rosenborgsupporter er det lite som er bedre enn å snu 1-0 til 1-2 borte på jernbanestasjonen på Romerike. Men skal ikke utbrodere så alt for mye om selve kampen, den har dere sikkert sett uansett.

Legger merke til at media fokuserer på noe supporterbråk inne i sentrum av Lillestrøm. Personlig var jeg ikke der og fikk med meg hva som skjedde, men det jeg har fått gjenfortalt er at det ble litt bråk på et par utesteder. Forøvrig interessant å lese at politiet kun har innbrakt trøndere, når det sånn jeg har forstått det, var Lillestrømsupportere som startet det. Men som sagt så var jeg ikke der, og skal derfor ikke uttale meg noe mer om det.

Det jeg derimot vil si litt om er måten man som supporter blir behandlet på Åråsen. Jeg kom ikke på kamp med masse supportereffekter, men derimot ei Henry Lloyd jakke og hvite sko. Forøvrig snauklipt for anledningen, og dro også med meg et topinsflagg. Ber jo kanskje litt om å bli ekstra nøye sjekka da, men det finnes da vel grenser? I løpet av kroppsvisitasjonen som tok veldig lang tid, rakk han som sjekka meg både å klå meg i skrittet og mer eller mindre grave meg i rompa. Og da begynner jeg å lure. Er virkelig blussing og annen pyroteknisk aktivitet et så stort problem? Neste gang blir man vel tatt med inn på et rom og kledd naken. Jeg har aldri hatt noen problemer med en kjapp kroppsvisitasjon, men når han som visiterer meg tar balletak på meg, da har det gått for langt.

Fler som har dårlige opplevelser med vaktmannskaper?

Bortsett fra visitasjonen ser det forøvrig ut til at gutta i de signalgulevestene har tatt litt lærdom av fjoråret. Når noen knallskudd ble avfyrt før kamp så forholdt de seg rolig, i stede for å ringe ”SWAT-styrken” sin og masjere inn på tribunen. De lot til å med riving av reklameskilt og ellers ganske utagerende oppførsel passere. I fjor gjorde jo politiet der oppe den ekstremt gode vurderingen å masjere inn på tribunen og hente ut et par personer de mente hadde blusset. Hele greia endte med slagsmål mellom politi og supportere.

Så de har forbedret seg fra i fjor, men har fortsatt en vei å gå. Kunne godt tenke meg å ha balla mi i fred neste gang jeg skal på fotballkamp.

Hans

Foto: Hans Svellet

Mitt innlegg må ses i sammenheng med denne kommentaren som Esten O. Sæter hadde etter Rosenborg-Brann, søndag 05.04.2009.

Link til Sæters kommentar:  http://www.dagbladet.no/2009/04/05/sport/tippeligaen/brann/rbk/5633500/
Hvor lenge siden er det maset fra media om at Rosenborg måtte få seg en ny trener som stod for noe annet enn Nils Arne Eggen hvis de skulle ta noen skritt framover? Nå har Hamrèn fått sjansen, og på de to første kampene har Rosenborg scoret 7 mål. De har ikke skapt så mange sjanser som tidligere, men hvis Rosenborg igjen skal komme seg ut i Europa er det mye viktigere at de klarer å tette igjen bakover enn at alt kastes i angrep. Denne vinteren har Hamrèn hatt stort fokus på å forbedre det defensive spillet, og det vil jeg påstå at han har lyktes ganske bra med. Hvis du går et år tilbake i tid så var forsvaret til Rosenborg det mest usikre i hele Tippeligaen, i år vil jeg si de fremstår som et av de tryggeste. I snitt har de sluppet inn et mål pr kamp, nå har ikke jeg tidligere års snitt for innsluppne mål her, men jeg er ganske sikker på at mot Tromsø, Vålerenga og Brann så er det snittet langt over 1 mål mot disse tre motstanderne.

Videre vil jeg se litt på uttellingen. I går skapte Rosenborg etter min mening 1 målsjanse, og det er Tettey sin kjempesjanse som han forøvrig ikke scoret på. Men en målsjanse og et mål er etter mine beregninger 100% uttelling. Mot Tromsø skapte Rosenborg kanskje 5-6 store målsjanser, og de scoret 4 mål. Mot Vålerenga var det heller ikke flust med målsjanser, men de klarte da å score 3 mål da også. Tidligere har det vært en enorm kritikk mot at Rosenborg er inneffektive, noe de også har vært. I år ser Rosenborg etter min mening dødelig effektive ut, og hva er vel bedre med tankte på evt spill i Europa. Der kommer de ikke til å få mange sjanser, og da er det desto viktigere å score på de sjansene de får.

Ikke det at man skal ha for mye fokus på tabellen etter 3 serierunder, men det er vel mange år siden Rosenborg har hatt såpass mange poeng etter tredje runde? Jeg satte meg ned da terminlisten kom, og tenkte at i beste fall har Rosenborg 3-4 poeng etter de tre første rundene, med tanke på tidligere års erfaringer fra hvordan Rosenborg har opptrådt de første rundene. Jeg vil si at jeg ikke har sett et bedre Rosenborglag på mange år så tidlig i sesongen. Og alle kan ha et arbeidsuhell. Hvis de hadde hatt full pott etter 5-6 serierunder tror jeg spenningen i Tippeligaen hadde vært drept tidlig i år. For Rosenborg kommer alltid utover sommeren og høsten, det er da de er best.

Jeg vil også nevne en ting som jeg har sett på som mangelvare i Rosenborg de siste årene. Og det er vilje og innstilling. Hvis det er en ting jeg vil trekke frem som kanskje det mest positive på en ellers dårlig Rosenborgdag er det nettopp dette. De går inn i duellene med innstilling om at de skal vinne den. De gir alt i duellene, og de vinner de aller fleste av duellene på banen. I de foregående årene har det vært mangel på å gå foran og vise hvem som bestemmer, og dette gjelder spesielt i egen 16-meter. De viktige duellene som tidligere år er tapt i egen 16-meter, blir i MYE større grad vunnet i år. Det er mange som virkelig vil, og ikke bare noen få. Rosenborg er i år et helt lag som har en vinnervilje og innstilling som er der den må være for å vinne fotballkamper. Og det er noe Hamrèn har fått frem, i motsetning til så godt som alle etter Eggen.

Til slutt vil jeg nevne noe angående spillestil. Under Nils Arne Eggen, som forøvrig alltid vil være den mannen en trener i Rosenborg vil bli sammenlignet med, så var det faste roller, faste spillere i de rollen, og faste og bestemte bevegelser. Og de lyktes jo så til de grader med det. Men i hvor mange år etter at han har sluttet har det ikke vært mas fra media om at Rosenborg måtte kutte båndene tilbake til Nils Arnes spillestil for å igjen erobre toppen. Etter å ha spilt på samme måte i over 10 år sier det seg selv at det blir enklere og enklere for motstanderen og bryte ned dette mønsteret, og når ikke en gang trenere som hadde idèen til det hele kan gå inn å rette på det så må det jo bare bli kluss. Endelig har Rosenborg funnet sin nye trener, som de skal satse fullt og helt på og gi sjansen. Og da mener jeg at media og alle andre forøvrig må akseptere det, og ikke minst ta utgangspunkt i det. Jeg er enig i at Rosenborg ikke har vært riktig så offensive som tidligere, men de har vært desto tryggere bakover. Hamrèn har nå fått tid til å forme Rosenborg på den måten han mener er den beste, og det må han vel strengt tatt få lov til å gjøre? Rosenborg visste utmerket godt at Hamrèn ikke stod for den samme spillestilen som Nils Arne, og det tror jeg er bare positivt for klubben. Selvfølgelig er det viktig med tradisjoner og kultur i en fotballklubb. Men den kulturen som er viktigst å beholde er vinnerkulturen, og da kan de hende at det må gå ut over noe annet. Jeg mener at Rosenborg fortsatt står for en angrepsvillig spillestil, men ikke i like stor grad som tidligere. Hvis Rosenborg skulle ende opp som seriemestere, noe jeg tror de gjør, vil ikke det være på bakgrunn av kynisme og defensiv organisering. Det vil være på bakgrunn av defensiv trygget, og en vilje til å angripe når sjansene byr seg. I gårsdagens kamp gikk ikke alt på skinner framover til en hver tid, men man så en vilje til å komme seg framover, og en innstilling om at de skal i angrep når de har ballen.

Hans