Men, hva er disse Tippeligaspillerne verdt? Jo, det skal jeg si deg. De er verdt det klubbene krever for å selge dem. Slik er det alltid. Det er det som er fordelen ved å eie en god fotballspiller. Eie høres kanskje litt stygt ut, men det er det enkleste uttrykket. Regner ikke med at noen av dere tror at det er snakk om slaveri her uansett. Men tilbake til markedsverdien. Da Rennes la inn bud på Tettey var det flere som ropte på at Rosenborg måtte selge. Ikke bare for Tettey sin skyld, men for norsk fotball sin skyld. For landslaget, og for senere salg. Det kan nesten se ut til at alle, bortsett fra de som faktisk har noe de skal si i denne sammenhengen, klubbene, ønsker at spillerne skal selges som om det var loppemarked. Noe jeg ser på som latterlig. Det kan ikke selges bare for å selges. Jeg har full forståelse for at klubbene ivaretar egne interesser først. Fotball er tross alt konkurranse. Selvfølgelig kan det hende at norske klubber priser spillerne sine for høyt i forhold til nivået. Personlig har jeg ikke nok kunnskaper til det internasjonale transfermarkedet til at jeg kan si noe om det. Men jeg kan se, og si meg enig i at tempoet og nivået på spillerne i Tippeligaen er lavere enn de største ligaene i Europa. Vi kan ikke forvente at Tippeligaens beste spiller, neste sesong er årets spiller i Premier League, eller i Æresdivisjonen i Nederland for den sags skyld.
Tilbake til klubbenes prising av spillerne sine. Som jeg tidligere skrev i forbindelse med Rennes sitt avslåtte bud på Tettey. Klubbene krever det spilleren er verdt for dem. Hvis spilleren ikke er verdt det samme for en aktuell kjøper er det synd for kjøperen og eventuelt spilleren. Men når Rennes ikke vil legge 40 millioner på bordet for Tettey, så sier det meg at interessen ikke er enorm. Den er stor, men ikke enorm. Uten sammenligning forøvrig, så var Real Madrid villig til å betale så mye som Manchester United mente Cristiano Ronaldo var verdt for dem.

Det sies at norsk fotball har en lav status ute i Europa, og at spillere fra norske klubber derfor ikke er like mye verdt nå som før. Og det er helt sikkert sant. Landslaget har ikke akkurat imponert de siste årene. Prestasjonene til norske lag i Europa-cupene har stort sett vært fraværende. Og spillere som har gått fra Tippeligaen til antatt større ligaer de siste årene har heller ikke imponert. Men når vi er inne på det siste. Vet klubbene som kjøper disse spillerne hva de egentlig kjøper? Selvfølgelig kan du aldri vite 100% sikkert at det er riktig å kjøpe en spiller, det er mye som kan skje. Det som derimot er mulig er å gjøre så god re-search som over hodet mulig. Et godt eksempel i denne sammenheng er Rosenborg sitt kjøp av Marek Sapara. I lang tid gjorde Rosenborg mange bomkjøp, og brukte store penger på spillere som ikke slo til. Når de kjøpte Sapara brukte de mye penger, men de visste 95% sikkert hva de gjorde. De hadde brukt lang tid på å kartlegge spilleren, og hvilket nivå han lå på. Og takket være godt forarbeid gjorde de sitt beste kjøp på lang tid. Sapara var en umiddelbar suksess, og fikk mye av æren for seriegullet i 2006. Han har ikke vært like god hele veien, men har ligget høyt på de fleste spillerbørser alle sesongene han har vært her. Dette kjøpet var veldig gjennomtenkt, og de hadde gjort hjemmeleksen sin. Rosenborg var veldig interessert i å kjøpe Sapara, men på grunn av manglende kunnskap om den slovakiske ligaen tok de tiden til hjelp. Takket være det gjorde de et godt kjøp.

Dersom aktuelle kjøpere virkelig er interessert i å kjøpe en spiller burde de gjøre en god og veldig grundig re-search. Da vet de i mye større grad hvilket nivå spilleren ligger på, og hva de kjøper. Det kunne spart mange spillere for en tilværelse på benken, og mange klubber for bortkastede millioner. Med god og grundig re-search tenker jeg ikke bare på spilleren man skal kjøpe. Men faktisk bruke litt tid på å kartlegge ligaen spilleren kommer fra. Da ser man i større grad hvilket tempo og nivå spilleren har inne. Om interessen er stor nok bruker klubbene litt ekstra tid, og finner ut om det virkelig er en spiller de ønsker. Er det det så legger de villig de nødvendige millionene på bordet. Du ser ikke hvor god en spiller er om du har observert han fra tribunen to ganger, og 10 ganger på film. Derfor er min påstand at det er til spillernes eget beste at de ikke blir solgt til første og verste(?). Det er bedre og vente et halvt år og gå til en klubb som vet hva de ønsker.

Til slutt. Det har vært nevnt at spillere fra Norge ikke er interessante fordi de har rykte på seg for å være dårlige. Men hvis det er noe som er sikkert, spesielt det siste året. Så er det at spillere som har gått fra Norge har måttet ta virkelig store steg for å spille seg inn i sin nye klubb. Stort sett for store skritt. Forventnignene har vært store, og skuffelsene enda større. For meg tyder det bare på at spillere fra Tippeligaen er overvurdert, ikke at de har rykte på seg for å være dårlige.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Hvor ofte hører jeg ikke folk si at Tippeligaen er kjedelig? Nivået er så lavt. Det går så tregt. Sammenlignet med Premier League er det latterlig dårlig og så videre. I timesvis, ja dagevis har jeg hørt det maset. Og jeg har prøvd gang på gang og forklare personen jeg snakker med, som forøvrig forguder engelsk fotball, at det faktisk går an å like norsk fotball.

Problemet blir bare det at denne ”engelskmannen” ikke klarer å åpne øynene sine. Jeg har ingen problemer med å si meg enig at nivået på norsk fotball ikke er veldig bra. Men du kommer ikke til å få meg til å si at norsk fotball er kjedelig. Etter en søndag med 25 mål på 5 Tippeligakamper, og flere omdiskuterte situasjoner forsterkes bare min påstand. Norsk fotball er ikke kjedelig. Og sannelig følger ikke Brann og Fredrikstad opp mandag, og sørger for overtidsdrama. Hva får dere til å mene at norsk fotball er kjedelig? Italiensk fotball derimot, det er kjedelig. Nivået er bedre, men fotballen er kjedelig. Høres det helt feil ut i dine ører? Javel, la meg forklare. Som jeg sa ble det i dag scoret 25 mål på 5 Tippeligakamper. Hva går du på fotballkamp for å oppleve? Personlig går jeg for å oppleve mål og stemning. Hvis det er noe det er mye av i norsk fotball for tiden er det mål. Jeg har tidligere kritisert lag for å legge seg bakpå mot Rosenborg, og vise liten vilje til og angripe. Men i kampene der Rosenborg ikke er innblandet er ikke denne skepsisen for å angripe like stor. Og i kampene til Rosenborg tar de ansvar og angriper. Der er det bare en ting som gjelder, og det er og få ballen i nettet. Noe de også har klart 33 ganger på 16 kamper.
Så tilbake til Italia. Finnes det noe land i verden der forsvar er viktigere enn i Italia? Jeg kommer vertfall ikke på noen. ”Å forsvare seg er det viktigste i fotball. Det er spillets sjel” sa Fabio Cannavaro en gang. I et oppfølgingsspørsmål ble han spurt hva som er det morsomste. Han svarte med tre ord; markere, markere og markere. Det er kanskje ingen stor overaskelse at en forsvarsspiller sier dette. Ikke stor, men heller ingen selvfølge. Det er vel ingen andre land i verden som har produsert så mange forsvarsspillere av ypperste klasse som Italia? Hvorfor? Fordi Italienerne er så utrolig glade i å forsvare seg. De har jo også produsert angripsspillere av absolutt høyeste klasse, men de har jo ikke angrepet. Italienerne har stort sett forsvart seg godt, og scoret et mål og vunnet. Eller, riktig så ille er det ikke, men det er ikke langt i fra heller. Både landslaget og klubblagene spiller sånn. Jeg sier ikke at det ikke er lurt, jeg sier ikke at det ikke fungerer. Det eneste jeg sier er at det er kjedelig. Jeg vil heller se mål enn fantastisk forsvarspill. Aller helst begge deler, men det er ikke mulig å oppnå.

Har jeg fortsatt ikke overbevist deg om at Tippeligaen ikke er kjedelig? Neivel. Jeg vil tippe at mange av dere som leser dette her selv spiller fotball. Og sansynligvis på et nivå eller tre under Tippeligaen. Hvis Tippeligaen er så kjedelig, hva er ”din divisjon” da? Om jeg bruker de samme kriteriene som mange andre bruker for å bedømme om fotball er kjedelig eller ikke, altså nivået. Da er sansynligvis din divisjon et eneste stort gjesp. Men det syntes kanskje ikke du? Nei, tenkte meg det. Selvfølgelig har det en del å si at du selv spiller, men la oss gjøre et forsøk. Neste gang du ser på Tippeligaen, prøv å bruk tilnærmet de samme øynene som du bruker når du selv spiller. Vet det er vanskelig, men prøv. Om det ikke fungerer, gi Tippeligaen en sjanse. For hvis det er noe som er sikkert, så er det at den ikke er kjedelig. Du får mål, mange av dem vakre, omdiskuterte situasjoner, følelser og alt som hører fotballen til. Du får nøyaktig det samme som i England, Spania, Italia og Champions League, bare på et lavere nivå. Ja, du får noen tabber, men det gjør du da i de store ligaene også. ”Smil til verden, og verden smiler til deg” er et utrykk jeg er glad i. Jeg gjør herved følgende endringer. ”Smil til Tippeligaen, og Tippeligaen vil smile til deg.” Det er helt sant.

Helt til slutt. Hvor får du den beste fotballopplevelsen? På stadion eller i sofaen? Personlig stemmer jeg soleklart for det første alternativet. Fotball er best på stadion, og aller best på supportertribunen. Fotball er følelser, og er det noe du finner på en supportertribune er det nettopp det. Følelsen man får når ‘’sitt lag” scorer fire minutter på overtid, og avgjør kampen er ubeskrivelig. Du har kanskje prøvd det i England, men ikke i Norge fordi du ikke har et norsk lag? Da vil jeg bare si, synd for deg. For den følelsen er like ubeskrivelig deilig på en norsk tribune. Personlig syntes jeg den er bedre.

Hans

”Tettey er dårlig behandlet” sier Hauge. Han mener Rosenborg driver med ufint spill. Hvis det er noen i hele fotballverden som IKKE har noen som helst rett til å si hva som er ufint og ikke, så er det vel netopp Rune Hauge. www.fotballblogg.no skrev for en stund siden en fin sak om denne forferdelige mannen, og den kan du lese her. Det anbefales på det sterkeste. Men nok om denne agenten, og tilbake til det jeg ville skrive om, Rosenborg og Tettey.

Selvfølgelig er det litt surt for Tettey at han ikke får reise ut i Europa og prøve seg i større ligaer. Se om han duger på et enda høyere nivå. Jeg kan klare å skjønne at det er litt bittert. Men det har seg sånn at Alexander Tettey er under kontrakt med Rosenborg Ballklub. Klubben som har oppfostret han som fotballspiller siden ungdomsårene. Klubben som har gitt han muligheten til å vise seg frem både nasjonalt og internasjonalt, selvfølgelig fordi gutten er god nok. Klubben som turte å satse på han. På bakgrunn av alt dette håper jeg Tettey klarer å legge skuffelsen bak seg og fortsette å spille som han har gjort i hele vår. Jeg håper også han skjønner Rosenborg sin situasjon. For om Rosenborg skal hente en fullgod erstatter for Alexander Tettey, så må det legges mye penger på bordet. Og da må de først få igjen mye penger for han. Rosenborg har dessuten sagt, at for dem så er Alexander Tettey verdt 40 millioner kroner. Klubben har også sagt at Marek Sapara står før Tettey i køen for å bli solgt. Disse to utsagnene må både Tettey, Hauge og utenlandske klubber akseptere. Fordi det er Rosenborg som sitter på eierrettigheten på Tettey. På den måten er det Rosenborg som bestemmer hva som skal til for at de skal selge han.

Slik er fotballverden. Som jeg tidligere har sagt er det pengene som styrer alt. Og da er det godt og se at klubbene også vet og utnytte det til egen fordel. Ikke bare la seg utnytte. Mange vil sikkert si at Rosenborg tar en sjanse, fordi motivasjonen til Tettey fort vil bli dårlig. Men hvis han lar det skje ødelegger han bare for seg selv. Spiller han dårlig blir han benket i Rosenborg, og blir han benket der blir han vertfall ikke solgt ut i den store verden. Så det beste Tettey kan gjøre er å fortsette storspillet, og spille sin egen markedsverdi til over 40 millioner kroner. Klarer han det vil enda større klubber enn Rennes komme på banen, og vips blir han solgt. Ikke fordi prisen er høy, men fordi han er god nok.

Så for å være helt ærlig. Jeg syntes ikke synd på Tettey. Han spiller fortsatt for et godt fotballag, og han vil få spille på høyt nivå også i år. Europacupen er i gang, og der vil Rosenborg nå langt. Fortsetter han sitt gode spill vil budene komme. Og til slutt har ikke Rosenborg noe valg. Men jeg syntes ikke Rosenborg skal bli sett på som en stor stygg ulv bare fordi de ikke selger til første og beste. Personlig syntes jeg de skal ha skryt for å vise at de vil noe her i fotballverden. Endelig en norsk klubb som tørr å vise at de ikke vil la seg kaste rundt, og bli utnyttet fordi de kommer fra en liten fotballnasjon. Klubben har som mål å komme tilbake til Champions League, og da trenger de spillere av Tetteys kaliber. Derfor sier det seg selv at de ikke kan selge Tettey for en lavere sum enn det de kan hente en fullgod erstatter for. Så Rune Hauge, hold kjeft om skittent spill og dårlig behandling. Det må være lov også for klubber å gjøre det som gagner dem mest. Man kan ikke alltid gjøre alle spillerne kjempefornøyde. Om Rosenborg skulle solgt alle som ville ut i de større ligaene, som det er vist interesse for. Da hadde de solgt over halve laget sitt. Det sier seg selv at det ikke er interessant for klubben.

EDIT: Jeg blir visst nødt til å følge opp ytterligere. Tore Pedersen står å roper høyt at Rosenborg MÅ selge Tettey. Dette fordi han mener det vil gjenreise norsk fotball. Han tror tydeligvis at dette vil bane vei for andre. Han sier også at om norske spillere presterer bra på utebane kan dette gi et positivt inntrykk av den norske serien. Så langt kan jeg være enig. Men har mannen, som forøvrig også representerer Tettey, og garantert har personlig interesse av at gutten blir solg, tenkt på Europacupen? Europacupen er meg bekjent også utebane. Det aller beste for norsk fotball hadde vel vært om et norsk lag igjen kunne kommet seg til Champions League. Og per dags dato er det kun Rosenborg som er i stand til det. Om de også skal være i stand til det om et år, da de sansynligvis igjen får muligheten, avhenger av at de har gode nok spillere. Hvis Rosenborg nå selger Tettey, så er dette med på å svekke laget, og samtidig svekke mulighetene for å lykkes i Europa. Jeg personlig tror det er like viktig for norsk fotball at vi har lag som presterer internasjonalt. Ikke bare enkeltspillere. Og om vi igjen skal få lag som presterer internasjonalt, da må vi tørre og holde på våre beste spillere slik at lagene kan komme seg ut.

Hans

Burde Andresen og Vålerenga gått ut anderledes mor Rosenborg?

Men når skal de andre lagene lære at det ikke går å forsvare seg til seier mot Rosenborg? For det har til nå ikke fungert for noen. Ikke en gang i andre forsøk klarte Vålerenga det. Og et spørsmål til. Hva i all verden er det som får Vålerenga til å være så defensive på sin egen hjemmebane? Når de for en gangs skyld får hele Klanen på kamp. Jeg sier ikke at de skal kaste alt i angrep. Men det må da være lov å håpe på litt mer enn noen kontringer nå og da. For det var stort sett det Vålerenga hadde å by på. I det store og hele kjørte Rosenborg kampen, og det var fullt fortjent med overtidsmålet. Rettferdigheten seiret. Rosenborg ville vinne, mens Vålerenga ikke ville tape. Det var veldig enkelt å se. Eller, var det kanskje bare det at bohemene ikke maktet? For Rosenborg stod for nok en maktdemonstrasjon. Trønderne ser bare sterkere og sterkere ut. Og hvis ingen stopper dem snart ser jeg ikke bort i fra at de går ubeseiret gjennom sesongen. Så sterke er Rosenborg i dag. De er rett og slett ustoppelige, og så lenge Hamrèn klarer å holde spillerne på jorda blir de nær sagt umulige og slå. Det har de jo bevist de 16 første serierundene.

Men tilbake til måten andre lag møter Rosenborg på. Hva får en trener til å tro at de skal greie å forsvare seg til minst et poeng mot et lag som for det første knapt nok slipper inn mål, og for det andre bøtter inn mål i den andre enden? Jeg har lyst til å bruke et sitat av gode gamle Nils Arne Eggen, fra hans tid som Rosenborgtrener. ”Det er ikke lurt å gå ut defensivt mot oss på Lerkendal, vet du. Det er som å sende Salman Rushdie på sykkeltur i Teheran.” Eneste forandringen jeg kunne gjort, var å fjerne Lerkendal fra sitatet. For det ser jo håpløst ut å forsvare seg mot Rosenborg uansett, hjemme eller borte. Til slutt bryter de jo bare gjennom forsvarsmuren. Per i dag er det kanskje det Rosenborg er aller best på. Å bryte gjennom en forsvarsmur. Det er i grunnen ikke så rart de er så gode til det heller, for de har fått trening på det i 16 serierunder nå. Eller, jeg skal gi Molde litt honnør for å periodevis prøve noe annet i 16. mai kampen. Men bortsett fra det har Rosenborg spilt 15 kamper der de har trent på å spille seg gjennom etablert forsvar. Da er det ikke rart de er gode på det heller.

Uten at jeg har noe som helst grunnlag for å sette meg inn i en Tippeliga-treners situasjon. Så tror jeg vel det at jeg ville vurdert å prøve noe annet enn å forsvare meg mot Rosenborg. Jeg hadde syntes det hadde vært verdt et forsøk. Gå ut med høyt press, og stresse dem tidlig. Overaske dem rett og slett. Kanskje til og med fått 1-0. Og etter 1-0 ville jeg ikke lagt om med det samme, men heller prøvd og fortsette i samme spor. For hadde Vålerenga turt å satse litt mer, kunne de fort fått 2-0, og da hadde det blitt mye vanskeligere for Hamrèns menn. Da hadde de vært i en veldig uvant situasjon. Og det er kanskje det som må til for og stoppe Rosenborg i år? Rett og slett overaske dem, og sette de i en uvant situasjon. For sånn det er nå, blir de satt i en veldig kjent situasjon kamp etter kamp. Noe jeg ikke akkurat tror er Rosenborg i mot. For de mestrer den situasjonen bare bedre og bedre. Og selvtilitten i den situasjonen blir bare høyere og høyere. Spillerne til Rosenborg vet i dag at de til slutt vil klare å bryte ned motstanderen. Det ser vertfall sånn ut. Nå mener ikke jeg at det skal spilles med høyt press og at alt skal kastes i angrep i 90 minutter. Men at det hadde vært noe å prøve vertfall de første 10 minuttene er jeg overbevist om.

Men nå vet ikke jeg om det hadde vært noen suksessoppskrift å gå ut på noen annen måte enn det nesten alle har gjort til nå heller. Fordi det har vi ingen fasit på. Det eneste jeg vil fram til er at jeg tror det hadde vært verdt et forsøk. Nå er det bevist at det alle har prøvd på, som i bunn og grunn er det samme, ikke fungerer. Da er det på tide å prøve noe annet. Hva har Rosenborgs motstandere å tape på det? I verste fall en styggere målforskjell. I beste fall vil de klare å frarøve Rosenborg tre poeng. Eller, vi har jo faktisk en fasit, om ikke annet en skisse til en fasit. Jeg nevnte 16. mai-kampen. Der gikk Molde på banen for å prøve å score mål, og prøve og vinne kampen. Det er vel kanskje ingen som har vært nærmere å greie det enn Molde var i den kampen?

Nei, nå får det være nok ”tips” til andre lags trenere. Personlig er jeg bare glad det er som det er. Jeg holder jo med Rosenborg. Og du verden så deilig det er om dagen, noe Hamrèn også syntes. Det er som Esten O. Sæter skriver, rett og slett vakkert.

Troillan på topp.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De siste dagene har det hersket en liten debatt blant spillere og trener i Tippeligaen. Jeg tenker ikke på hendelsen med Kjetil Rekdal og Eirik Bakke. Nei, jeg vil inn på Daniel Nannskogs uttalese. ”Det er bra for norsk fotball om Rosenborg vinner serien hvert år.” Mange, meg inkludert, tenkte nok at mannen må være gal som kan mene noe sånn. Men er han virkelig det?

Umiddelbart er jo selvfølgelig tanken at han er det. For rent underholdningsmessig er det antakeligvis drepen for norsk fotball. Tilbake til 90-tallet. Tiden da Rosenborg var overlegne og vant hvert eneste år. Da den eneste spenningen knyttet seg til hvem som skulle rykke ned, og hvor mange poeng Rosenborg skulle vinne serien med. Det var jo nesten bare kjedelig å følge med på Tippeligaen, fordi du visste hvordan det endte til slutt. Som Rosenborgsupporter gikk jeg nesten bare å ventet på høsten, slik at Champions League kunne komme i gang. Hvordan det var å holde med de andre lagene vet jeg ikke. Men sånn jeg har forstått de som holdt med de andre var det kjedelig og frustrerende. For de som ikke holdt med noen, men bare interesserte seg for fotball var det bare kjedelig. Hvis man ser litt på tilskuertallene fra den tiden, så var jo disse også lavere enn i dag. Folk reiser jo på fotballkamp for å få underholdning, og for mange er spenning da viktig. Når denne spenningen nesten ikke eksisterte så ble det jo ikke så interessant å reise på kamp heller. På slutten av storhetsperioden så man jo at forspranget ble mindre og mindre, og i 2004 skilte et fattig mål Rosenborg og Vålerenga på toppen av tabellen. Dette året begynte jo virkelig interessen for norsk fotball å øke igjen. Tilfeldig? Neppe. Året etter hadde TV2 og Canal Digital sikret seg tv-rettighetene til Tippeligaen for 1 milliard kroner. Norsk fotball var plutselig mulig å selge dyrt igjen, fordi interessen var så stor. Flere klubber så muligheter til å øke satsingen når friske penger kom susende inn i klubbkassene, og ambisjonene var høye.

Så over til det sportslige. Under Rosenborgs storhetstid på 90-tallet var ikke nivået på Tippeligaen generelt så høyt. Men nivået på seriens beste lag var desto høyere. Det ble mange store prestasjoner i Champions League, og Rosenborg satte Norge på fotballkartet. De slo flere virkelig store klubber, og de vant til og med gruppen sin et år. Flere spillere ble solgt ut i Europa for store summer, og mange av dem hadde vært innom Rosenborg. Men hva med klubbene bak Rosenborg? Joda, det var klubber der som lyktes også. Ikke i like stor grad. Men Molde var jo i gruppespillet, sammen med Rosenborg, i 1999. Flere norske lag stod for gode prestasjoner i UEFA-cupen, og landslaget presterte meget godt. Kort sagt kan 90-tallet oppsummeres med norsk fotballs moderne gullalder. Mye av grunnen til at flere norske lag lyktes i Europa, tror jeg var at det var mer stabilt da enn nå. Det var 3-4 lag som stort sett hvert år kjempet om plassene bak Rosenborg. Sånn sett var det et ”tetsjikte” på 4-5 lag hvert år som kjempet om de høyeste plasseringene. På den måten fikk også disse lagene jevnt med erfaring fra Europa-cupen, og kunne til slutt prestere akseptabelt der.
Til sammenligning har det etter Rosenborgs fall vært variasjon og ustabilitet. De som har vunnet det ene året har skuffet året etter. Hvilke klubber som har ligget på topp 3 har variert fra år til år. Og resultatene internasjonalt? De har nesten ikke vært eksisterende. Eneste er vel Rosenborg sin til nå siste sesong i Champions League, da de til slutt endte som nummer tre i ”dødens pulje.”

Så fire år etter at Rosenborg var borte fra tronen sitter vi her. Økonomien i Tippeligaen ser ut til å være totalt skakkjørt. Rosenborg er tilbake på toppen. Ustabiliteten ser fortsatt ut til å herje. Men Stabæk ser ut til å være litt på gang igjen. Kanskje kan de bli det første laget til å følge opp et seriemesterskap med en god sesong? Vålerenga og Brann ser også ut til å våkne litt mer til live. Noe jeg tror er viktig. De store byene, med de høye publikumstallene og store ressursene må prestere bra, om norsk fotball skal vokse. Og det som jeg ser på som det mest positive av alt til nå i år. Det er at avstanden mellom topp og bunn er stor. Fra tredjeplass til første plass under nedrykksstreken er det 12 poeng som skiller. Hvis jeg legger godviljen til kan jeg klare å finne en gruppe med bunnlag, en gruppe med lag midt på tabellen, og en gruppe med topplag. Slik burde det også være. Det aller viktigste er nok at det er de samme lagene som danner gruppen med topplag hvert år. Slik at disse lagene kan spille i Europa år etter år, og opparbeide seg erfaring der. Og ikke minst, tjene penger der. Nå har norsk fotball prøvd å leve av seg selv i 3-4 år, og det fungerer ikke. Sånn jeg ser det er det nødt til å være forskjeller i norsk fotball. Pengebruken kan ikke være lik alle steder. Noen har bare større ressurser enn andre, og slik må det være. Det er forskjeller i dag også. Men forskjellene er ikke store nok. Selvfølgelig vil det bli kjedeligere for de klubbene som år etter år havner midt på tabellen. Men for Tippeligaen som helhet tror jeg det er gull verdt med en gruppe av de samme lagene som hvert år danner topp 5-6. Da vil det sportslige nivået øke. Og spenningen og underholdningen for publikum vil bli ivaretatt. Det er en vinn-vinn situasjon. Kanskje vil vi igjen se norske lag som presterer godt i Europa? Og kanskje kan vi drømme om et landslag som presterer igjen?

Så tilbake til Nannskog sin uttalelse. Han har delvis rett. Med Rosenborg som seriemester hvert år vil de få muligheten til å kvalifisere seg til Champions League hvert år. De vil nok også greie å kvalifisere seg mange av gangene. Men han tar også feil. For det er ikke sunt for interessen at Rosenborg igjen blir like overlegne som de var. Det beste som kunne skjedd norsk fotball er at ting stabiliserer seg, og at de samme klubbene år etter år spiller i Europa. Hvis disse klubbene også ettervert klarer å prestere bra i Europa vil Norge få muligheten til å kvalifisere to lag for Champions League. Når spillerne da opparbeider seg erfaring fra et høyt nivå, vil de til slutt prestere på et høyere nivå. Og det hele ender opp med at flere lag, og flere spillere får spille på høyt nivå. Noe som igjen gagner landslaget. At norske lag og spillere presterer på et godt internasjonalt nivå, vil også gjør det enklere å selge spillere ut for høye summer. Om det er mulig å oppnå vet jeg ikke. Men jeg håper vertfall det. Drømmen for alle som er glade i norsk fotball må da være at minst et norsk lag hvert eneste år spiller Champions League. Og at minst 2-3 lag hvert år spiller Europe League, hvor minst et går videre fra gruppespillet.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Da er trekningen for de første kvalifiseringsrundene til Champions League og Europe League unnagjort. Som vanlig dukker det opp mange ukjente lag, fra andre små nasjoner under disse trekningene. Stabæk skal til Albania, Rosenborg til Færøyene og Tromsø må ta turen enten til Hviterussland eller Makedonia. Det er nå vi får se hvor god/dårlig norsk klubbfotball egentlig er. Et landslag gir ikke et bilde av hvor klubbfotballen står i landet man kommer fra. England er jo et kroneksempel på det. De har verdens beste liga, med flere topp 5 lag i Europa og kanskje verden. Landslaget derimot, har de siste årene bare skuffet.

Endelig tenker jeg. Tid for Europacupen igjen. Som Rosenborgsupporter har jo Europacupen vært meget hyggelig å følge med på i mange år. Jeg kan nevne mange store kamper, både på Lerkendal og ute i Europa. Det blir nok ikke mange av de i år. For Rosenborg skal spille Europe League, hvis de bare kommer seg gjennom kvalifiseringen først. I Champions League er det Stabæks som skal forsvare norsk ære. Og jeg frykter det går med dem som med både Vålerenga og Brann. Ingen norske lag i det gjeveste europeiske selskap i år heller. Men i Europe League derimot, der bør vi nordmenn ha forhåpninger. Såpass offensiv må det være lov å være. Vi kan ikke grave oss ned og bare snakke negativt om norsk fotball. Jeg mener både klubber, supportere og media hadde gjort lurt i å være litt mer optimistiske i tankegangen. Nivået i Europe League burde være overkommelig for minst et norsk lag, kanskje fler. Med det mener jeg at et til to lag burde ha som mål å gå videre fra gruppespillet. Selvfølgelig er det ikke sikkert de når målet, men de må jo prøve. Om veien ut i Europa skal bli enklere for norske lag må det satses. De som har fulgt med på fotball lenge husker vel hvordan Rosenborg ble rundspilt og tapte stort, spesielt på bortebane de første sesongene. Men så husker vi da også hvordan det gikk til slutt. Trønderne hadde et mål om å spille Champions League hvert år. Det var jo der sportslig og økonomisk framgang kunne dyrkes. Veien dit var lang og til tider ydmykende. Men når de først lykkes, så lykkes de så til de grader at de fleste glemte hvordan de første årene var. De brukte noen år på å tilegne seg kunskaper og tilpasse seg. Så dundret de ut i Europa, og herjet til tider som vikingene gjorde ca 1000 år før dem. Rosenborg gjorde det ”umulige mulig.” På samme tid som Drillos herjet i landskampene, herjet Rosenborg i Champions League. Om det norske landslaget presterte bra, hva gjorde Rosenborg da? Både for Drillos og Rosenborg var veien og læreprossesen lang. Men det som gjorde det mulig var at de satset. De ville noe, og de ville det nok til at de lykkes.

Det jeg vil fram til er at norske lag må tørre. De må virkelig gå inn for det. Per dags dato er det bare et lag i Norge som gjør det. Og det er Rosenborg. Rosenborg har en uttalt målsetting om at de skal spille i Europa hvert eneste år. Koste hva det koste vil. I fjor kostet det en hel haug med kvalifiseringskamper sommeren i gjennom. Det vil koste det samme i år. Men i stedet for å syte på tøft kampprogram ser de heller muligheter. De vil gi de unge spillerne erfaring med å spille europacupkamper. Slik at de, når de får muligheten igjen, kanskje kan klare å kvalifisere seg til Champions League igjen. Andre norske lag som tidligere har spilt kvalifisering til UEFA-cupen har derimot bare sett på dette som et ork. Stort sett har de kjempet om seriegull, og derfor har de prioritert serien. I år kjemper Rosenborg om seriegull, de har mål om å vinne cupen, og de skal ut i Europa. Det koster dyrt. Men såpass må man ofre om man vil være best i Norge, og prestere akseptabelt i Europa. Hvis norsk klubbfotball skal få noen fremgang må spillerne og spillerstallene tåle såpass. Nå skal jeg ikke sammenligne for mye med de store ligaene. Men det som gjør de beste lagene best, både i serien og europacupene er evnen til å tåle påkjenningene. Denne evnen må trenes opp gjennom flere år. Og nettopp derfor savner jeg flere norske lag som tørr å satse. For hvis du år etter år spiller i Europa, vil du til slutt ha opparbeidet deg evnen til å tåle påkjenningen. Og ikke minst erfaring til å ta enda et steg. Til slutt vil kanskje fler enn Rosenborg og gjesteopptredene Molde ta steget inn i Champions League. Så, hvor er satsingen? Per dags dato ser jeg bare antydninger til det på Lerkendal. Og akkurat derfor tror jeg vi nordmenn må vente enda et år før vi kan håpe å ha et norsk lag i Champions League igjen. For per dags dato kan jeg ikke skjønne at Stabæk, eller noen andre heller forøvrig skal klare å komme seg dit. Desverre har de kastet bort den økonomiske gullalderen i Norge på å satse livet på serien, og gitt blaffen i Europa. Nå får de igjen for det gjennom manglende erfaring når det gjelder som mest.

Man kan også trekke paraleller til landslaget. Drillos var et lag av veldig mange spillere som spilte i bedre ligaer enn den norske. Disse spillerne viste seg frem internasjonalt, og ble så plukket opp. Den samme muligheten finnes i europacupene for klubblag. Presterer du godt der, er muligheten for å bli kjøpt opp av en større klubb også mye bedre. Landslaget vårt trenger spillere med erfaring fra internasjonale kamper. Jo mer, jo bedre. Og om de da kan få muligheten til å spille europacup år etter år, så vil det også gagne landslaget.

Jeg klarer ærlig talt ikke å se en eneste negativ side ved å spille Europacup. I disse krisetider økonomisk er det en gyllen mulighet til å vise frem spillere for andre klubber. Kommer du deg langt nok ligger det en økonomisk gevinst som kan redde mange klubber økonomisk for hele sesongen. For til og med i Europe League er det gode penger å hente på å kvalifisere seg til gruppespillet. Den eneste måten å løfte norsk fotball på er på få lag ut i Europa. Og for at det skal skje så må klubbene tørre å satse. Jeg skjønner selvfølgelig at dagens økonomi i Tippeligaklubbene ikke akkurat maner til sportslig satsing. Og for å være helt ærlig er jeg ikke særlig optimistisk heller. For når den økonomiske gullalderen ble kastet bort sånn som den ble, så kan man begynne å lure på om det finnes håp for en lysere fremtid.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

Som mange av dere sikkert har fått med dere er jeg Rosenborg-supporter. Og i den forbindelse er det en nytelse å følge Tippeligaen om dagen. Eller, det er egentlig ikke det. Etter dagens kamp mot Aalesund er det 10 poeng ned til nærmeste utfordrer. Luken kan bli redusert til 7 poeng i morgen. Men uansett. Det er langt ned. Roenborg har til nå ikke tapt en tellende fotballkamp i sesongen 2009. De ser bare sterkere og sterkere ut, og jeg, som mange andre, ser ingen klare utfordrere.

Men jeg skal ikke bruke dette innlegget til å snakke om hvor gode Rosenborg er. Eller til å komme med påstander om at de vinner både serie og cup. Selv om det ser veldig lovende ut. Så skal ikke jeg risikere å møte meg selv i en svingdør, som går i lysets hastighet uttpå høsten en gang. Foresten. Jeg møter heller den svingdøra. I stedet for å være like kjedelig som spillere og trenere som uttaler seg om fotball. Ja, det er viktig å ta en kamp av gangen. Ja, det er viktig å huske at det er en lang sesong. Ja, det er viktig å ikke ta av. For spillerne og trenerne. Men for oss supportere derimot, så er det lov å ta av. Derfor kommer jeg med følgende påstand. Rosenborg har sikret seriegullet, både i teori og praksis i midten av oktober. Noen uker senere sikres cup-gullet på Ullevaal. Og etter det gjenstår det fortsatt noen Europa-cup kamper. Det er ingen som er i nærheten av Rosenborg i år. Faktisk er det nesten litt kjedelig at dominansen er så total. Men den økonomiske baksmellen har nok truffet de fleste andre hardere enn de svarte og hvite fra Lerkendal. Det til tross for et budsjetert underskudd på titals millioner. Lenge leve egenkapital og oppsparte midler gjennom fantastiske år i Europa.

Men nå sporet jeg visst av alikevell. Som overskriften sier, så lønner det seg ikke alltid å være best. For de beste vises mye på tv, og det i beste sendetid. Rosenborg har til nå spilt 6 av 14 serierunder søndag klokken 20.00. 4 av disse 6 har vært hjemmekamper. De to siste hjemmekampene har vært henholdsvis en lørdagskamp klokken 20.00 og en kamp søndag klokken 18.00. En eneste hjemmekamp på det ”faste” kamptidspunktet. Søndag klokken 18.00 er fotballtid i Norge. Det har det vært i mange år. Og det er dette tidspunktet det er lettest å fylle stadion på. For barnefamilier, som det jo satses hardt på å trekke til stadion, er søndag klokken 18.00 et passe tidspunkt. Kampstart to timer senere derimot, det er for sent. Meg bekjent er det ganske normalt at barn legger seg før klokken 23.00, spesielt når de skal i på skolen dagen etter. Når kampen da er ferdig like før klokken 22, kan det fort bli i seineste laget før barnefamiliene er hjemme. Derfor er det mer passende å se kampen på tv, for så å hoppe rett i seng. Det igjen medfører et lavere tilskuertall på Lerkendal, og tapte inntekter. Selv om det gis en kompensasjon for tapte billettinntekter for ”hovedkampen,” så dekker ikke denne hele beløpet klubben taper. Så Rosenborg taper både stemning og kroner på å være norges beste fotballag.

Det som er bakgrunnen for at jeg tar opp dette problemet, er som jeg nevnte at tilskuersnittet til Rosenborg ser ut til å være i fritt fall. Forhåpentligvis har de i det minste husket fallskjermen, slik at det ikke daler like brutalt utover sommeren og høsten. Nå skal ikke jeg legge all skyld for det dalende tilskuertallet på tv-kamper. Ultradefensive motstandere og lite spenning i toppen må nok også ta litt av skylden. For det har vært mange kjedelige kamper på Lerkendal i år. Og det er ikke bare Rosenborg sin skyld. Rosenborg stanger, og stanger, og stanger. Uten å klare og bryte igjennom. Spill mot et mål i 85 av 90 minutter er ikke god underholdning, når det ikke blir mål ut av det. Heldigvis ser det ut til at det løsner mer og mer for hver runde. Og det å komme til Lerkendal for å forsvare seg til et poeng vil snart være umulig. Men det holder ikke alene at Rosenborg spiller feiende flott fotball, scorer mange mål og vinner kamper. Det må være andre lag som gjør det samme. Slik at det blir litt spenning. Uten spenningen er mye av underholdningsverdien tapt. Vi husker vel alle da Rosenborg var totalt overlegne på 90-tallet, og Tippeligaen bare var kjedelig? Alle visste før seriestart hvem som kom til å vinne. I år visste ikke alle det før seriestart. Men det ser ut til at alle vet det i dag. Jeg sier ikke at Rosenborg skal slippe seg ned og tape noen kamper for å skape spenning. Jeg sier heller ikke at Rosenborg kommer til å gå gjennom hele sesongen ubeseiret. Men når de leder med 10 poeng, eventuelt 7, etter 14 av 30 serierunder. Da kan fort mye av spenningen være tapt. Det vil da si at det blir mange ubetydelige seriekamper utover høsten. Og hvis det er noe som er uinteressant for mange, så er det ubetydelige seriekamper.

Folk strømmer ikke lenger til Lerkendal

For meg ser det ut til at Rosenborg taper penger på å være så overlegne som de er i dag. Budsjettsprekken blir nok enda større enn planlagt, da trønderne har budsjettert med 20.000 i snitt på Lerkendal. Men det snittet har røket for lenge siden. Mye av dette kan heldigvis reddes på spillersalg. Men selger de for mange spillere, selger de grunnlaget sitt for å lykkes i Europa der pengene ligger. Faktisk kan Rosenborg redde budsjettet gjennom å kvalifisere seg til gruppespillet i Europa League, og kanskje et spillersalg i tillegg. Men det er det ikke sikkert de kan gjøre hvert år. Det er ikke uten grunn at Rosenborg aldri budsjetterer med spill i Europacupene. Inntektene derfra er kun en bonus. Og denne bonusen kan i år bli livsviktig for å gå i null. Det koster å bli best. Men for Rosenborg har det i år nesten straffet seg i tillegg. De har rett og slett gjort det for lite spennende til at folk gidder å gå på kamp. Og når folk ikke går på kamp, men heller ser den hjemme. Da mister Rosenborg muligheten til å tjene penger på disse persoenene.

Hans

Foto: Anders Vindegg

Situasjonen i Vålerenga og Lyn er ganske forskjellig. Både sportslig og økonomisk.

Ja, da er sommeren her, selv om været kanskje ikke sier oss det samme. Kalenderen sier sommer, og i fotballverden betyr det overgangsvindu. Sånn jeg har forstått situasjonen i norske klubber skal sommerens overgangsvindu redde veldig mange klubber økonomisk. I klubbkassene som er så bunnskrapte, at lakken flasser av er alle kroner velkommne.

For hver dag som går så kommer den ene økonomiske krisen etter den andre til syne i media. Sist ut nå er vel Tromsø. Der skal det, som veldig mange ande steder, kuttes. Kuttes i telefonregninger, lønninger, kaffekopper, kulepenner og luft i ballene. Det kan se ut til at snart hver eneste stein i hele fotball-Norge skal snus, vri og vendes på. Flasker skal pantes og kaker skal selges. Spillere skal jobbe dugnad og lokalt næringsliv skal lokkes til å bruke enda mer penger på fotballen. Rett og slett alt som er mulig og komme på av tiltak. For å tjene og spare penger settes i verk. Men det klubbene satser på som sin hovedinntekskilde er spillersalg.

Men er spillersalg nok for å redde de norske klubbene? For noen er det helt sikkert det, men ikke for alle. Om Rosenborg ønsker kan de gå med kjempeoverskudd denne sesongen. Tettey, Skjelbreid, Sapara, Lustig og Annan er alle hete salgsobjekter. Blir alle disse solgt tror jeg fort klubben passerer hundre millioner i spillersalg. Forhåpentligvis har de vett nok til å selge bare en, maks to. Ønsker trønderne å vinne serien, hevde seg i UEFA-cupen og spille Champions League neste år må de beholde flest mulig. Er det noe norsk fotball trenger nå, så er det en opptur. Den oppturen kan Rosenborg stå for, men som sagt må flest mulig spillere beholdes da. Trønderne har budsjettert med et ganske stort underskudd i år, men om de kvalifiserer seg til UEFA-cupen. Og i tillegg selger en spiller, så er nok klubben fort i overskudd når regnskapet gjøres opp til slutt. Så for Rosenborg sin del tror jeg det hele kan gå ganske så greit.

Men over til en klubb som virkelig sliter. Tromsø. Der har spillerne nå fått i oppdrag å på dugnad jobbe i supporterbutikken for å spare penger. Videre vurderer Tromsø ganske nøye om de skal gå inn for å kutte lønningene for å spare ytterligere. Klubben har også budsjettert med å selge spillere for 15,1 millioner kroner, og har til nå solgt for 3,6. Det vil si at det må selges spillere for ytterligere 11,6 millioner kroner, bare for å dekke opp budsjettposten for spillersalg. Men i den beregningen er ikke det generelle underskuddet med, og derfor bør nok nordlendingene selge for enda mer. Tore Reginiussen og Morten Molskred er vel kanskje de heteste salgsobjektene Tromsø har. Men hvor mye det er mulig å få igjen for de to er jeg usikker på. Strengt tatt er det vel bare Reginiussen som har vært i søkelyset til utenlandske klubber. Og for å få solgt de to for en best mulig pris bør det søkes ut over norges grenser. Her hjemme er jo klubbene stort sett mer opptatt av å spare enn å prestere.

Videre kan vi ta en titt på Lyn. Oslo-klubben er vel den som har slitt tyngst i hele år. Etter at Brynestad trakk seg ut har det vært veldig tungt å være ansvarlig for fotballsatsingen til Ski og Fotballklubben fra Oslo Vest. Det må vel også kunne sies å være den klubben som er nærmest en konkurs. For selv om det er tungt mange andre steder, så er det ingen som er så truet av konkurs og 6.-7. divisjonsspill neste år som Lyn. Lønnsreduksjon på 10% ser ut til å være første skritt. Videre jobber klubben med å få betalingsutsettelse på all gjeld frem til september, slik at de kan få solgt noen spillere før de betaler kredittorene. Per dags dato er fremtiden veldig usikker, og Erik Langerud pressenterer fire scenarioer for VG:

- Vi klarer ikke å komme i mål økonomisk og går konkurs.
- Vi klarer å komme i mål, men får ikke lisens og må starte i 2.divisjon.
- Vi klarer å komme i mål, men rykker samtidig ned.
- Vi klarer å komme i mål og beholder også plassen.

Kort sagt MÅ Lyn selge spillere i sommer, og helst for mellom 10 og 14 millioner kroner. Det er nok ikke helt umulig, men det blir en stor utfordring. Et lag som ligger dessidert sist er sjelden i søkelyset til europeiske klubber, og da kan veien til 14 millioner bli tung. Langerud sier også i en kommentar at den viktigste jobben for Lyn skjer utenfor banen. Så jeg må si det ser mørkt ut for alle som holder med Lyn, med tanke på Tippeligaspill neste år. De trues også med å bli kastet ut fra Ullevaal alt nå i sommer. Skal ikke konkludere med noe, men tabellposisjonen bekrefter vel bare min påstand.

Foto: Alexander Ottesen

Lars Bohinen og Stabæk har store utfordringer med å redde klubben

Så er det Stabæk sin tur. Bæringene fra Nadderudhallen, beklager, Telenor Arena, sliter også tungt. Lønnskutt har vært heftig diskutert, og Daniel Nannskog har gitt ganske klart uttrykk for hva han mener om saken. Stabæk må annslagsvis skaffe til veie mellom 30 og 40 millioner kroner for at Ingebrigt Steen Jensen skal holde skipet flytende. Derfor ser også spillersalg ut til å være nærliggende. Jeg sa at Lyn var den klubben som sliter aller tyngst, og det står jeg ved selv om Stabæk må skaffe enda mer penger. Personlig tror jeg for det første Stabæk har bedre spillermateriale å selge enn Lyn. Og dessuten har jeg en følelse av at fjorårets mestere har et høyere lønnsbudsjett enn Lyn. Om de skulle klare å få med spillerne på et lønnskutt kan de nok spare enda mer enn Oslo-klubben på det området. Bærums-klubben har til nå solgt hallen sin for å dekke inn noe av det som mangler, men de bør nok selge et par spillere for å redde seg. Jeg må pressisere at jeg ikke er sikker på at Stabæk stiller sterkere enn Lyn. Men jeg tror som sagt de har et sterkere grunnlag for å klare seg. Det må til slutt nevnes at Stabæk har svekket sine muligheter til å tjene penger på sikt kraftig. Gjennom salget av Telenor Arena har de solgt en potensiell inntektskilde, og det kan nok vise seg å bli nok en dårlig kortsiktig løsning. Men er man desperat, så gjør man desperate avgjørelser.

Jeg har nå tatt for meg fire klubber, men det er mange fler som sliter. Det er bare det at de ikke sliter like tungt. Forøvrig sliter ikke Rosenborg tungt heller. Men det har vært så mye fokus på spillerne deres den siste tiden. Og salget av en av de nevnte kan være nok til at de går i pluss til slutt.

Det blir en spennende sommer og høst. Og kanskje får vi oppleve den første konkursen før vi aner? Norske klubber har uten tvil en stor utfordring foran seg, men la oss bare håpe de kan komme styrket ut fra det. Med løsninger som fører til sunnere økonomistyring i klubbene. Slik at neste sesong kan handle om det som skjer på den grønne matta, i stedet for det som skjer i kontorene rundt. Forhåpentligvis vil de med blå, hvite, gule og oransje drakter igjen komme i fokus. I stedet for de med grått hår og mørke dresser. Per i dag er norsk fotball i en skyggedal. Men på den andre siden av dalen venter forhåpentligvis en litt mer solfylt hverdag igjen.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

De norske klubbene sine økonomiske problemer kommer bare mer og mer til syne for hver eneste dag. Stabæk og Daniel Nannskog har preget avisene mest de siste par dagene. Men også Ham-Kam viser tydelige tegn på at ting går i feil retning. Ellers vet vi jo at mange klubber sliter tungt, og Moss er vel kanskje klubben som sliter mest. Konkursen ser ut til å være faretruende nær.

Men Daniel Nannskog ja. Mannen kan miste en halv million av årslønna si hvis Stabæk gjennomfører planene om å kutte lønningene med 15%. Dagbladet anslår at han tjener mellom tre og fire millioner i året. Nå skal ikke jeg ta debatten rundt de høye lønningene nok en gang. For det har jeg gjort før. Men det jeg reagerer på i dette tilfelle, er at det er vel ikke Nannskog som får det tyngst med et eventuelt lønnskutt. Når du tjener mellom tre og fire millioner i året er det ingen stor fare for at du ikke har nok til å betale hus og mat. Det burde i vertfall ikke være det, i så fall har du bare deg selv å takke. Nei, de som dette svir mest for er de som har en mer gjennomsnittlig årslønn. Nå vet ikke jeg hvor lite den dårligst betalte spilleren til Stabæk har. Men si det er 350 000 kroner. Da vil disse 15% begynne å svi adskillig mer. En nedgang på i overkant av 50 000, for en som tjener 350 000 er ganske mye mer dramatisk enn Nannskog sin nedgang. I kroner og øre er jo Nannskog sin nedgang mye større, men han har fortsatt veldig godt betalt. 300 000 er vel forsåvidt mer i nærheten av den gjennomsnittlige inntekten i Norge. Faktisk litt under. De 50 000 kronene denne spilleren taper kan påvirke hans situasjon ganske dramatisk. Med tanke på at han for eksempel har et huslån å betale på. De tapte inntektene kan fort gjøre at spilleren trenger mye lenger tid på å nedbetale lånet sitt, og sånn sett så blir livssituasjonen hans verre. Jeg sier ikke at den blir dårlig, for han tjener fortsatt til livets opphold på å gjøre det han liker mest av alt. Men situasjonen blir definitvt litt vanskeligere. For Nannskog sin del, så er det snakk om at han ikke kan kjøpe seg en bil ekstra, eller noen kvadratmeter større hus.

Og det er her klubbene må ta i et tak og gå en runde med seg selv. For de dårligst betalte spillerne er en viktig del for klubben de også. Så hva med å gjøre forskjellene litt mindre? Jeg sier ikke at forskjellene ikke skal være der. For i alle bransjer er det forskjell på hvor mye du får betalt ut i fra hvor god du er i jobben din. Men det er vel få steder forskjellene er større enn i fotball. Det er også et poeng, at det er de høye lønningene, som for eksempel Nannskog sin, som er med på å drepe økonomien i fotballklubbene. Hadde de best betalte spillerne hatt en noe mer edruelig inntekt hadde klubbene spart store penger hvert eneste år. Penger som kunne ført til at situasjonen i dag hadde vært en helt annen. Da hadde kanskje klubbene sluppet å kutte lønninger, men heller hatt litt laver lønnsutgifter i utgangspunktet. Det hadde jo vært bedre for begge parter. For da hadde spillerne sluppet å gå ned i lønn. De hadde bare beholdt den samme. Men det er jo veldig lett å være etterpåklok. Jeg håper bare klubbene lærer. Og i forbindelse med disse lønnskuttene velger jeg å ikke ha så mye sympati med Nannskog, eller noen av de andre overbetalte spillerne. Det er deres lønninger som har ført til dagens situasjon. Og når lønningene nå kuttes er det ikke de som rammes hardest. De dette lønnskuttet går verst ut over er de dårligst betalte spillerne. Nannskog tjener fortsatt veldig godt, og har fortsatt mulighet til å kjøpe seg hus uten å ta opp lån. Han kan fortsatt kjøpe nesten hva slags bil han vil. Og kona hans har fortsatt mulighet til å gå på shopping i Bogstadveien uten at det rasserer familiens økonomi.

Dette er ikke ment som noe kritikk til Daniel Nannskog. Det er mer ment som en kommentar til styrelsen av norsk fotball. Og at Stabæk-styret, som mange andre, har slurvet og gjort en dårlig jobb er det liten tvil om.
Nå skal det jo også sies at spillerne må gå med på dette for at det skal bli gjennomført.

Hans

Foto: Alexander Ottesen

Over: Daniel Nannskogs Stabæk sliter tungt økonomisk og må skaffe 40 millioner kroner så fort som overhodet mulig.

Hva og hvor hadde norsk fotball vært uten rike onkler kan man spørre seg? Antageligvis enda dårligere sportslig, og i steinalderen på alle andre områder. Eller, ikke alle klubber kanskje. Men det er vel nesten bare Rosenborg av dagens Tippeligaklubber som har vært selvstendige økonomisk de siste 15-20 årene. Og selv de sliter i år. Så hva er det som gjør årets sesong så mye verre enn før?

Finanskrisen skal vel få en del av skylden. Men personlig tror jeg ikke det er finanskrisen alene som har nådd norsk klubbfotball. Jeg tror rett og slett at den berømte bobla har sprukket. En dag måtte jo nedturen komme. Nå har norsk fotball surfet på en medgangsbølge i 6-7 år, og at det ville komme en nedtur kunne vel de fleste tenke seg. Men at den nedturen skulle forsterkes ytterligere av at verdensøkonomien på et tidspunkt kunne se ut til å være på bristepunktet, var ikke like enkelt å forestille seg. Heldigvis har produktet norsk fotball klart å selge seg selv godt de siste årene. Og medieavtalen redder nok flere klubber enn vi liker å tro. Sammen med nye stadionannlegg som drar relativt stabile og forutsigbare tilskuertall er dette med på å holde hjulene i gang. For tilskuersvikten har ikke vært så dramatisk som mange skulle ha det til tidligere i sesongen. Det er helt sikkert derfor du leser lite om det i media for tiden også. Fordi den svikten ser ut til å være så liten at det ikke er dramatisk nok til at avisene lager overskrifter på det lenger.

-Les mer om årets tilskuertall her

Jeg har ikke gode nok kunnskaper om økonomien i norsk fotball til å kunne peke nøyaktig på hva som har slått feil. Men jeg skal komme med noen vurderinger og tanker. Jeg tror rett og slett ledelsen av norske klubber har vært hodeløs de siste årene. Eller, det tror jeg ikke en gang. Det kan jeg nesten si med sikkerhet. For selv om de nye stadionannleggene har kostet sitt, så er jo veldig mange av disse reist med økonomisk hjelp fra rike onkler og store bedrifter. Det er jo ikke uten grunn at Tippeligaen spilles på Sør Arena, Telenor Arena og Komplett.no Arena,  i stedet for Kristiansand Stadion, Nadderud og Storstadion. Og den hodeløse styringen av norske klubber ser man eksempler på i de store overgangssummene, og ikke minst i de høye lønnsbudsjettene. Til nå har to klubber kuttet lønningene, og ytterligere fire vurderer det sterkt, deriblant Brann. TV 2 har i dag også gjort en ringerunde til alle klubbene i Tippeligaen. Der kommer det fram at ingen klubber utelukker lønnskutt i framtiden. Jeg nevtne også at overgangssummene hadde vært veldig høye. Norske spillere har etter min, og mange andres mening vært overpriset. Sett i forhold til kvaliteten du får for pengene, har prisnivået vært for høyt. Derfor har mange klubber sett til utlandet, og handlet rimeligere spillere, som er like gode der. Men ikke alle har sett ut. En del klubber har også kjøpt norske spillere. Og det har kostet dyrt. Men det har ikke klubbene merket, fordi det er de rike onklene som har betalt regningen. Selvfølgelig skal disse da ha noe tilbake, og det er summen man får ved et eventuelt videresalg. Derfor tjente Fredrikstad Fotballklubb heller lite på å selge Tarik Elyounoussi i fjor. Det var investorene som tjente gode penger på det salget. Og her ligger mye av problemet. For de som investerer i fotballklubber er jo personer med mye penger. Mye penger har de tjent fordi de er gode forettningsfolk. Gode forettningsfolk investerer ikke i noe uten en viss sjanse for å tjene penger på det de investerer i. Så de gangene klubbene har hatt et godt produkt å selge, da har ofte en god del av det de får igjen for produktet gått til investorer. Frem til i år har ikke det vært noe problem, fordi disse investorene har da bare investert pengene i klubben på nytt. Men nå kan det se ut til at interessen for å investere har dabbet av, og da sitter klubbene med skjegget i postkassa. Plutselig har de ingen til å betale regningene for seg. Og de pengene de kunne tjent ved å selge en egenprodusert spiller til en annen klubb. Men heller valgte å selge til en investor, for så å få bruke spilleren selv, er nå borte. I stedet for at pengene kommer tilbake til norsk fotball, forsvinner de nå heller ut av norsk fotball og tilbake i de lommene de kom fra. Derfor tror jeg norsk fotball vil slite noen sesonger, før de finner tilbake til en økonomistyring som gjør at klubben går rundt av seg selv. Og kutt i lønninger og overgangssummer er da et naturlig skritt.

Tror du noen av Tippeligaklubbene vil gå konkurs i løpet av året?

Heldigvis for norske klubber rakk de å renovere stadionfasilitetene før bobla sprakk. For det har jo vist seg å være viktig for publikum at de har en moderne stadion å gå på. Men har denne utviklingen vært utelukkende positiv? Mange av klubbene som har bygget nye stadioner, har prøvd å finne løsninger på hvordan de skal tjene inn igjen det stadion har kostet. Mange har satset på næringslokaler, som de ikke klarer å fylle. Stabæk satset på at de skulle få konserter, messer og TV-show. Men det fikk de ikke, eller de fikk vertfall mindre enn de hadde håpet på. Hva om klubbene heller hadde satset på det de faktisk driver med, nemlig fotball? I stedet for å øke kostnadene ytterligere ved å bygge næringslokaler osv, så heller satset på at billettinntektene på tid skulle tjene inn igjen en billigere stadion. For klubbene gikk jo rundt med de gamle stadionene, uten næringslokaler og mindre tilskuere. Så i stedet for å håpe at de skulle klare å tjene inn igjen stadion på et år eller to, kunne de satset på å tjene den inn igjen over ti år. Men også her har mangelen på langsiktig tankegang vist seg stor. Det er vel ikke uten grunn at du ikke finner tusenvis av kvadratmeter med næringslokaler på Old Trafford? Der finner du tribunen, kontorene til Manchester United, supportershop og et Manchester United museum. Alt det har med Manchester United og det de holder på med å gjøre.

Interessen rundt norsk fotball er stor. Og for meg er det et under at det ikke skulle være mulig å få det til å gå rundt. Men hvis jeg kort skal oppsumere litt. Jeg tror det viktigste tingene klubben skal tenke på i framtida er to ting. Langsiktighet og tro på eget produkt. De som sitter i ledelsen i klubben skal ikke bruke all tid på å tenke på alt mulig annet rart. Til nå har over 800.000 vært innenfor stadionportene på norske arenaer. Selvfølgelig er det mange av de samme som er på stadion hver fjortende dag. Men med en gjennomsnittspris på 200 kroner pr. billett skulle dette bli 160 millioner kroner bare til nå i sesongen. Jeg vet det er dyrt å bygge en fotballstadion. Men med et snitt i Tippeligaen på i overkant av 9000 tilskuere ved sesongslutt. Vil hver klubb i snitt ha dratt inn over 27 millioner bare i billettinntekter. Så kan du legge til sponsorinntekter, inntekter fra tv-avtalen og alt annet klubbene tjener penger på i tillegg.

Det er på tide at noen med et snev av fornuft og langsiktighet snart får makt i norsk fotball. For det er ikke finanskrisen som har rammet norsk fotball. Det er virkeligheten.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

Rosenborg vant 4-0, men Hamrèn var ikke fornøyd med Edvartsen

Nok en Tippeligarunde nærmer seg ferdigspilt, og nok en gang havner Svein Erik Edvartsen i fokus. Og nok en gang har han gjort en generaltabbe. Selv om Rosenborg vant 4-o er ikke Hamrèn noe snillere med dommeren.

Erik Hamrèn sier veldig klart i fra hva han mener om Svein Erik Edvartsen etter dagens kamp i Bodø. ”Flaut for hele dommerstanden” og ”har dommeren musikk i headsettet?” Uttaler Hamrèn. Og det er vanskelig å si seg uenig. Selv etter 4-0 seier. For heldigvis fikk ikke feilen hans i dag noe med utfallet av kampen å gjøre. Og her må faktisk linjemannen ta en del av skylden også. Men det er jo ikke akkurat første gang Edvartsen gjør en grov feil. Det er ikke tilfeldig at noe av det første kommentatoren sier etter at kampen er i gang, er at Edvartsen har hatt en tendens til å skape diskusjon. Når den unge mannen fra Hamar leder Tippeligakamper kan alt skje. Du vet aldri hva som er straffe eller ikke straffe. Før denne sesongen ble han fratatt sin status som FIFA-dommer, og det var vel fortjent.  Dommersituasjonen i Norge er vel ikke den beste når det kommer til bredde. Men når en dommer har gjort så mange feil burde kanskje noen andre få sjansen? Selvfølgelig trenger vi unge dommere som kan komme og ta plassen til de som pensjonerer seg. Og selvfølgelig skal vi ikke halshugge og slakte de unge og ferske med en gang. Men nå syntes jeg Edvartsen har fått nok sjanser for en stund. Nå er det på tide at han blir satt opp på noen kamper i divisjonene under Tippeligaen, slik at han får litt mer fred til å forbedre seg som dommer. Det er ikke det at jeg vil de divisjonene noe vondt med å sende Edvartsen ned en tur. Men det er jo et faktum at mediepresset ikke er like stort der, og da kan han kanskje få fred og ro til å jobbe med å bli en bedre dommer. Så kan en dommer som har prestert bra i Adeccoligaen, få muligheten til å vise seg fram i Tippeligaen. Kanskje han viser seg å være god nok, kanskje ikke. Men den eneste måten å finne ut det på er vel å prøve? Jeg vil vel tro det er mulig for dommere å rykke ned også. Det er jo slik det fungerer for lagene. Er de for dårlige rykker de ned, og er de best rykker de opp. Velger å tro det er sånn for dommere også. Og håper derfor at det kommer reaksjoner. For sånn det er i dag er det flaut både for norsk fotball, og ikke minst for Edvartsen selv. Når han uke etter uke gjør sånne feil viser han jo tydelig at han ikke holder nivået.

Er Svein Erik Edvartsen for dårlig for Tippeligaen?

Nå skal ikke jeg halshugge Edvartsen, men fotballen er til tider brutal. Personlig tror jeg han hadde hatt godt av å dømme kamper uten like stort fokus. Rett og slett få jobbe litt i fred, og heller komme sterkere tilbake. Jeg tror også Edvartsen kunne trengt at noen hadde satt seg ned sammen med han og diskutert tingenes tilstand. Det kan godt hende dommersjef Rune Pedersen alt har gjort det. Hvis ikke må han gjøre det så fort som mulig. Bruke landslagspausen godt. Se på hva andre dommere gjør. Prøve å finne en litt bedre linje å legge seg på, og se hvilken linje andre dommere holder. Den er dessverre ikke helt lik, for det er umulig å få til. Det er tross alt mennesker det er snakk om her. Men Edvartsen sin linje er den som skiller seg klarest ut fra de andre. Selv om andre dommere i Tippeligaen også har hatt opptil flere dårlige kamper, så er eks hockeydommeren i en klasse for seg selv. Han ser det som ingen andre ser, og han ser ikke det som alle andre ser. Det kan vertfall virke sånn til tider. Så nå som muligheten er her, med landslagspause og over ei uke fri fra Tippeligaen, så burde tiden benyttes godt. Evaluere egne prestasjoner så langt. Se på hva han må gjøre anderledes for å bli en bedre dommer. Og kanskje gi noen andre muligheten i stede for Edvartsen.

Hans

Foto: Tracy O

Jeg leser på VG sine sider at Brann må slanke trener-teamet, og derfor kvitter seg med spillerutvikleren sin. For en fantastisk kortsiktig løsning tenker jeg. Hvis du ønsker å spare penger burde ikke dette være riktig mann å kvitte seg med. På kort sikt kan det sikkert lønne seg. Men på lang sikt da? Det kan da umulig være en god løsning?

Finanskrisen har jo slått til i Tippeligaen for fullt. Det kan nesten se ut til at den rammer fotballen hardere enn samfunnet ellers til tider. I avisene kan jeg lese mindre og mindre om finanskrisen i nyhetssidene. Mens i sportssidene derimot, der flyter det over av krisestoff. Jeg leste et sted at Norge var det kapitaliserte landet i verden som hadde taklet krisen best, og fått merke det minst på kroppen. Men det gjelder tydeligvis ikke rundt om på norske Tippeligastadioner. Uke etter uke kommer det saker om at spillere må kutte lønninger, klubber må låne penger for å betale lønn osv. Det ser aldri ut til å ta slutt. Personlig er jeg ikke så sikker på om det er finanskrisen som har nådd fotballen. Jeg tror bare det er den berømte ”bobla” som har sprukket. I mange år har prisnivået på norske spillere vært kunstig høyt. Spillerlønningene har vært alt for høye, og det har vært en enorm interesse rundt Tippeligaen. En dag måtte jo oppgangstidene i norsk fotball snu. Og den dagen kom altså en eller annen gang i vinter. Jeg har ingen nøyaktig dato, men en gang i vinter var det. Ringvirkningene merkes enda, og kommer til å merkes til sesongslutt, og kanskje lenger. Men nøyaktig hvor lenge kan ikke jeg bedømme. Til det er mine økonomikunnskaper, og ferdigheter som spåmann for dårlige.

Men tilbake til saken om Brann. Klubben sier at det er andre personer i trener-teamet som har overtatt oppgavene spillerutvikleren hadde. Og det er en ting, men det var vel en grunn til at han ble ansatt? Det var vel en plan at han skulle utvikle spillere vil jeg tro. Nok en gang viser etter min mening norske klubber svakheter når det gjelder spillerutvikling. Spillerutvikling må da være det viktigste området å satse på når økonomien er dårlig? Få fram egenproduserte spillere som ikke krever latterlig høye årslønner. Spillere som ikke koster 10 millioner i overgangssum. Spillere som vil blø for drakta og setter klubben foran seg selv. Og ikke minst. Spillere som publikum liker. For det er jo et faktum at publikum verdsetter lokale og trofaste spillere mer enn en innkjøpt middelmådighet. Det er bedre at middelmådigheten er lokal og har framtida foran seg, enn at han er 34 år og kommer fra Latvia. Vålerenga har skjønt det, og satser på unge spillere. De tenker langsiktig. Selv om det fortsatt er spillere der som begynner å bli veldig rutinerte, så er det en god blanding mellom ungt og gammelt. På Lerkendal har de også gjennomført et generasjonsskifte. Men de har ikke like mange norske spillere. Det er mange unge spillere, men litt for få nordmenn etter min smak. Grunnen til at trønderne ikke har like mange nordmenn som under glansdagene er at prisnivået har vært for høyt. Prisen har ikke stått i stil med kvaliteten. Lillestrøm har også satset mye på ungt i år. Delvis fordi økonomien har tvingt dem til det, og delvis fordi Henning Berg sin filosofi går på å få fram unge spillere. Så det finnes håp, men da må ikke klubbene kaste spillerutviklerne sine på dør. Da må det satses på å utvikle de unge spillerne.

Vil til slutt ta med at Rosenborg sitt juniorlag denne helga spiller turnering i Nederland. Og Resultatene til nå må sies å være akseptable. Seier mot Real Madrid og Watford, og tap mot AZ Alkmaar gjør at de mandag spiller semifinale mot Ajax. Dette er en prestisjetung turnering, med høyt nivå og du kan lese mer om den her. Så som sagt, det finnes håp. Vi må bare tørre å tro og satse på det.

Hans

Foto: Einar Fredriksen

I disse nedgangstider, der det negative fokuset på Tippeligaen etter mitt syn har vært enorm, har det endelig kommet en gladnyhet. Selvfølgelig blir ikke denne gladnyheten omtalt nesten i det hele tatt. Det er Aftenposten som forteller oss at et norsk lag har nest flest tilskuere i snitt i Norden. Rosenborg har bare FC København foran seg på listen. Og klubben fra hovedstaden i Danmark har ikke mer enn 1726 tilskuere mer i snitt enn trønderne.

Listen aftenposten pressenterer har tatt for seg tilskuertallene i Norge, Danmark og Sverige. Og vi nordmenn kommer ikke så aller verst ut sånn jeg ser det. Selv om vi har hatt en nedgang i tilskuertallene, så er fortsatt norske arenaer godt besøk om vi skal sammenligne oss med våre naboer. Vi er tross alt det landet med lavets innbyggertall av de tre nordiske med våre 4.8 millioner innbyggere. Svenskene har flest innbyggere med sine 9 millioner, mens danskene har 5.5 millioner. I snitt har Tippeligaen så langt 9051 besøkende hver runde. Superligaen i Danmark har 8711 i snitt. Og Allsvenskan har 8382 i snitt. Det vil altså si, at vi som det minste landet i antall innbyggere, har det høyeste tilskuersnittet. Så interessen for Tippeligaen er stor. Selv om den til nå er litt lavere enn den var i fjor. Jeg skal ikke bruke dette innlegget på å se på hvorfor tilskuertallene i Norge har falt. Det har jeg gjort før, og det kan du lese her. I dag skal jeg heller skryte litt av de norske klubbene som klarer å trekke såpass bra med folk på kampene. Og Rosenborg skal ha litt ekstra skryt. Rosenborg som kommer fra en by med like under 170 000 innbyggere har i år 17. 511 tilskuere i snitt. Til sammenligning kommer FC København fra en by med ca 500.000 innbyggere. De tre andre på topp 5 på listen er Brøndby (16.981), AIK (16.848) og Malmö FF (16.229). Disse tre klubbene kommer alle fra langt større byer enn Trondheim. Så interessen rundt Rosenborg er i nordisk, og også internasjonal sammenheng stor. Men det er ikke bare Rosenborg man kan si det om. Egentlig kan man si det om hele Tippeligaen hvis man tar innbyggertallene i betraktning.

Så ja, vi har sett en nedgang i snittet i år. Men hva annet kan man forvente når man utvider serien med to lag? Sammenlignet med det fallet svenskene opplevde ved utvidelsen er det ikke store forandringere i Norge. I fjor var snittet 9812, mens det til nå i år er 9051. Altså er det 761 personer ferre i snitt som tar turen på Tippeligakamp. Hvis jeg da tar utgangspunkt i at disse personene i snitt la igjen 300 kr i billettkassa og kioskkassa på stadion er det et tap på 228.300 kr pr kamp for klubbene. Selvfølgelig er dette et formidabelt tap økonomisk, da dette blir i overkant av 3,4 millioner i løpet av sesongen. For noen klubber vil jo tapet være større, for andre mindre. Dette er jo tross alt gjennomsnittet. Men med litt mer fornuft i lønnsforhandlingene, og et snev av fornuft når nye spillere skal kjøpes, er disse kronene fort spart inn. For all del. Jeg sier ikke at utviklingen er positiv, og at klubbene ikke skal ta det på alvor. Men jeg syntes kanskje problemet har blitt blåst opp vel mye. Skal jo heller ikke se bort i fra at ettersom klubber som Brann og Vålerenga ser ut til å begynne å prestere bedre, så vil snittet øke også. Det er jo tross alt en god del medgangssupportere der ute. For eksempel hadde Vålerenga et snitt på 15.658 i gullsesongen 2005. Året etter hadde snittet falt til 13.871. Brann hadde 17.225 i sin gullsesong 2007, mens det i 2008 hadde falt til 16.954. Det er ikke store forskjeller, men det er med på å påvirke tallene. Hvis disse to skulle fortsette å prestere bra, og henge seg på i gullkampen kan årets snitt ende opp i nærheten av fjoråret. Og om så skulle skje hadde det vært en større overaskelse enn om snittet skulle falle. Man kan også se en positiv utvikling på Tippeligaarenaene. De første oppslagene om dårlige tilskuertall kom tidlig, og siden den gang har besøkstallene bare økt jevnt og trutt. I begynnelsen av mai lå snittet på ca. 8500, mens det i dag er oppe i 9051. Det har altså økt med 500 personer i snitt bare på noen uker. Jeg tror Tippeligaen til slutt vil ende opp på mellom 9000 og 9800 i snitt. Og da har ikke nedgangen vært stor. I og med at serien i år begynte så tidlig så var ikke folk helt klar for å gå på fotballkamp. Men ettersom rundene går så kommer det fler og fler. Hvis vi i tillegg skulle være heldige å få en spennende serieinnspurt vil interessen øke ytteligere.

Så selv om det stort sett har vært negativt fokus på tilskuertallene i Tippeligaen, så er ikke tingenes tilstand så helt forferdelig. En nedgang på i underkant av 800 personer etter utvidelsen er ikke like drastisk som mange hadde trodd. Personlig gir jeg ligaen et par måneder til før jeg begynner å trekke alt for mange konklusjoner. Men pr. dags dato ser jeg lysere på det enn mange andre.

Hans

Utvidelsen til 16-lagsserien har fått noe av skylden til de lave tilskuertallene i årets serie. Dette fordi man ser til Sverige, der det samme skjedde da de utvidet fra 14 til 16 lag. Men dette er for meg ikke god nok grunn så tidlig i sesongen. For meg er det eneste fornuftige argumentet med at en utvidelse fører til lavere tall, at det blir flere uinteressante kamper utover høsten da det vil være et midtsjikte av klubber uten noe å spille for. Så tidlig i sesong bør ikke dette ha all verden å si. Nei, det er nok andre ting som må ta på seg like mye av skylden, og da er det første som melder seg i hodet mitt medieavtalen. Finanskrisen har helt sikkert gjort sitt med folks økonomi, arbeidsledigheten har økt, og folk har mindre penger å rutte med. Det at folk har mindre penger å bruke på ”underholdning” slår selvfølgelig negativt ut for de som selger underholdning for den høyeste prisen. Meg bekjent er det billigste sesongkortet på Lerkendal på 1300 kr (tar forbehold om at dette ikke er helt nøyaktig, men er ikke langt unna), og det er adskillig dyrere enn hva TV2, VG osv kan tilby. For 500 kr får du tilgang til alle kamper i Tippeligaen hele sesongen. Hvis det da er tre stykker i familien som har hatt sesongkort på Lerkendal kan de spare 3400 kr i året på å ikke gå på Lerkendal, men i stede se kampene fra stua. Og de 3400 kr er billettene alene, da har jeg ikke tatt med transport til og fra stadion. For en familie som må spare inn på alle områder kan dette være en lønnsom løsning. Jeg vet ikke hvor mange dette gjelder, men noen er det helt sikkert.

Videre kan man se på at den positive vinden fotballen i Norge har vært inne i de siste 5-10 årene nå har roet seg litt. Tidligere sesonger har media brukt masse tid før sesongen starter på å snakke varmt om fotballen. De har sett fram til nye profiler i Tippeligaen, de har sett fram til en jevn serie med mange medaljekandidater og generelt sett på veldig mange positive sider. Før årets sesongåpning gikk veldig mye tid og spalteplass med til å se på alt det negative. Media fokuserte på at det var få nye profiler, at økonomien til klubbene merket finanskrisa på alle måter og at sesongkortsalget har gått tregt. I stede for å som jeg sier ”hause opp” Tippeligaen, har de snakket negativt om den. Det kan gjøre at folk ikke ser fram til å gå på kamp på samme måte som før. For medias påvirkningskraft er definitivt stor. Når media snakker negativt om norsk fotball, så tenker folk negativt om den.

Jeg vil også se litt på kamptidspunktene. Personlig tror jeg ikke dette er noe som har veldig mye å si for så veldig mange, men det er en faktor. Pr dags dato spilles det Tippeligakamper lørdag ettermiddag, til to tidspunkter søndag, og en kamp hver mandag. Hvertfall er det utgangspunktet. Her er det ikke tatt høyde for at kamper er flyttet til midtuka av diverse grunner. For eksempel spilles Lyn-Rosenborg  kl 21.15 en onsdag kveld i en midtukerunde i Tippeligaen. Det er ikke akkurat et tidspunkt som passer barnefamiliene veldig godt. Og barnefamilier har blitt mer og mer vanlig på norske tribuner de siste årene. Norske fotballtilskuere er vant til å gå på kamp kl. 18.00 på søndag, og etter noen år med en fast ”hovedkamp” kl 20.00 på søndag har også dette blitt et akseptert tidspunkt. Men kampene på mandager og lørdag ettermiddag har ikke falt helt i smak hos det norske folk. Jeg skjønner at NFF må akseptere at det spilles kamper til flere tidspunkter når de velger å selge fotballen til så mange forskjellige aktører, men det får de også svi for. Kamper flyttes bare noen uker i forkant, og kampene flyttes da så godt som alltid til et mindre gunstig tidspunkt for tilskuerne på stadion.

Vi så jo også en oppsving i tilskuertallene da de nye stadionene i Norge reiste seg. Det ble mer behagelig for folk å gå på kamp, og det er definitvt avgjørende for mange at de kan SITTE under tak å se på fotball. Er ikke alltid det er like fristende å gå på kamp i 4 grader og regnvær hvis du i tillegg må stå. Nå har sittetribunene sin levetid på norske arenaer blitt noen år, og dette er noe folk nå bare forventer. Det er ikke like spennende å gå på stadion lenger, for den er ikke ny, den begynner å bli noen år gammel, og er ikke like fin og urørt som tidligere. Stadionutbyggingene var et kjempeløft for fotballen, og de fleste klubber som bygde nytt merket året etter at det kom fler på kamp. Nå har ikke klubbene lenger en ny stadion å friste med, og det er ikke like behagelig for folk å sitte på en plaststol lenger. En plaststol var tross alt en stor forbedring fra å stå.

De siste årene har heller ingen norske lag hevdet seg nevneverdig internasjonale kamper. Landslaget har prestert dårlig og fått mye negativ omtale, forøvrig vel frotjent,  og det har blitt stilt mange spørsmål om kvalititeten på norsk fotball. Norsk fotball er langt i fra den beste i verden, men Rosenborg har spilt Champions League, og hatt noen prestasjoner der som har fått oss til å tro noe annet. Også andre norske lag har prestert greit i Europa, blant annet i UEFA-cupen. Men i fjor hadde vi ingen lag i Champions League, og ingen som hevdet seg nevneverdig i UEFA-cupen. Når i tilegg landslaget da går fra å delta i 3 av 4 mesterskap i perioden 1994-2000 til å ikke delta i noen av de neste 4 mesterskapene etter det er det langt mellom de gode prestasjonene internasjonalt.

Det er fortsatt tidlig i sesongen, men tendensen er ganske klar. For at snittet i år skal ende opp i nærheten av fjorårets (9.8000) må det i snitt komme ca 10.000 tilskuere på alle de gjenstående kampene. Historisk sett har tilskuertallene variert noe, og det er ikke sikkert det er grunn til panikk enda, men det er verdt å merke seg at det er en nedgang. Klubbene bør ta tak i dette hvis de ønsker at trenden skal snu, men de fleste av punktene jeg har sett på er ting klubbene ikke har hærsker over. Dessuten har jo utallige forsøk på trekke folk til kamp vært heller misslykket. Bengt Eriksen har mange gode poenger i sin blogg om samme tema.

Jeg har nå tatt for meg en del punkter som jeg tror tilsammen har hatt mye å si, men hvis du har andre meninger, eller bare rett og slett er enig med meg, så er komentarfeltet under til din disposisjon.

Hans

For meg framstår Rosenborg som et lag med vinnermentalitet og lagånd. De vil vinne. Rosenborg skal tilbake til toppen av norsk fotball, og det ser man på dem. Duellene i egen 16-meter blir vunnet i år, mens de i fjor ble tapt. Sjansene i år omsettes i mål, i fjor ble det ikke noe mer enn en sjanse. Jeg er helt enig i at Rosenborg ikke spiller like god fotball pr. dags dato som de gjorde under Eggen for 10 år siden, og jeg er enig i at de ikke skaper flust av målsjanser hver eneste gang. Men det er veldig urettferdig å sammenligne årets utgave med det beste fotballaget norsk klubbfotball har sett noen sinne. For meg ser det ut til at trønderne endelig har funnet en trener de har troen på, og han får gjøre det han mener er best, helt på sin egen måte. Det viktigste av alt er tross alt å vinne fotballkamper, fint spill kommer for meg i annen rekke. I bunn og grunn er det antall poeng som teller, ikke antall hælspark, utsidepasninger, målsjanser og tuneller.

Mange gjør et stort nummer ut av at Rosenborg ikke har vunnet mer enn to av fire hjemmekamper, og at spillet har vært heller dårlig. Og begge deler er sant. Men så kan man se på hva slags lag Rosenborg har møtt på Lerkendal. Alle fire motstanderne har lagt seg bakpå og kun vært ute etter et poeng. Det er veldig vanskelig å spille ut et lag som er godt defensivt organisert, og som alltid har 10 mann ”på riktig side.” Likhetene mellom Chelsea sin defensive organisering og disiplin i bortekampen mot Barcelona, og Rosenborgs motstandere på Lerkendal er påfallene. Men selv om de møter en forsvarsmur så prøver de. De leter etter hullene i muren, de søker fremover. Det er ikke alltid like lett å bryte seg gjennom, men de har gjort det nok ganger til at de leder serien ubeseiret etter 7 serierunder. Det er noen år siden Rosenborg gjorde det sist.

Og sist men ikke minst. Årets utgave av Rosenborg vinner på de dårlige dagene. De vinner ”møkkakampene” og krigene. Det å vinne en kamp som  Hamrèn anser som den dårligste kampen under hans ledelse sier ganske mye.  Årets Rosenborglag ser ut som Brann for to år siden, og Stabæk i fjor. Om ikke like fintspillende hver gang, så har de marginene med seg. De vinner de viktige duellene, og scorer på sjansene sine.

Hans

Ikke det at så mange hadde forventet det heller kanskje, men forventningene var vel litt mer enn 3 poeng på 7 kamper og jumboplass på tabellen. Nå skal ikke jeg bry meg så mye om poengfangsten, men etter nok et nederlag mot Brann ser det ikke direkte lyst ut. Hvem kan glemme hysteriet på Åråsen i fjor, da Tom Nordlie ledet laget? Da var det krisestemning og det hele endte med at Nordlie tok sin hatt og gikk. Den gang hadde Lillestrøm faktisk en bedre start enn i år, men i år er det ingen krisestemning i det hele tatt. Heldigvis. Kanskje har klubben funnet den treneren de virkelig vil ha? Det kan være det, men det kan også være at finanskrisen tvinger klubben til å tenke litt mer langsiktig og ikke bare sparke Berg, som da sikkert får en kjempe fallskjerm. Jeg går ut i fra at det er det første.

Langsiktig tankegang er noe som har vært total mangelvare i norsk fotball de siste årene. Trener har blitt sparket over en lav sko, og det er spesielt i det største klubbene at gjennomtrekket av trenere har vært størst. Men de siste års resultater har vist at det er klubbene som har tenkt langsiktig som har hatt størst suksess. Stabæk med Jönsson brukte et par år på å bygge seg opp igjen, og kronet det hele med et seriegull. Brann lot Mons Ivar Mjelde få styre skuta, selv om skuta var innom noen skjær i sjøen på veien så ga det gevinst til slutt. Også Vålerenga under Rekdal lyktes med samme oppskrift. Men når motgangen har kommet året etter har trenerne kommet og gått.

I årets Tippeliga ser ikke Lillestrøm ut som et stort lag pr. dags dato. Men det skal vel nevnes at Berg sine menn har slitt med skader, og at de har vært litt uheldige. For hvis Lillestrøm virkelig lar Berg jobbe og utvikle laget slik han vil, kan Lillestrøm bli et topplag om få år. Det handler bare om kontuinitet. Så selv om det ser mørkt ut for Sportsklubben nå, så er det bare et skritt på veien. Kanskje de lærte noe av fjoråret? For de ser ikke ut til å ha det like travelt med å kaste treneren i år, snarere tvert i mot. Vi har sluppet uttalelser som ”Berg har full tilitt” osv. Et sikkert tegn på at trenerens fremtid vurderes er nemlig en uttalelse fra styreformannen om at treneren har styrets fulle tilitt. Fra den uttalelsen pleier det å gå 1-2 serierunder før treneren må se seg om etter ny jobb.

Kontuinitet er det viktigste av alt i fotball. Og endelig ser det ut til at de største klubbene i landet har begynt å skjønne det. For norsk fotball trenger noen store klubber som hvert år kjemper om topplasseringene. Rosenborg ser utrolig sterke ut i år, det samme gjør Molde, selv om de gikk på en smell i helga. Og begge disse lagene har nå jobbet kontinuerlig i minst et par år.

Hans

Nok en gang sitter jeg som supporter og river meg i det håret jeg har. Leste akkurat at kampen mellom Sandefjord og Rosenborg, som skulle vært spilt på Kristi Himmelfartsdag er flyttet fram to dager, så NRK kan sende kampen. Og dette er jo bare et av mange eksempler.

Jeg husker oppstyret som var da milliardavtalen TV2 la på bordet ble underskrevet. Da var alt i norsk fotball bare positivt, og man kunne lure på om oppturen ingen ende skulle ta. Men når vi nå sitter her, noen år i etterkant og vurderer det litt mer nøye, var det bare positivt? Og er virkelig norsk fotball verdt 1 milliard kroner? For å svare på det andre spørsmålet først, ja. Norsk fotball er verdt så mye som tv-selskapene er interessert i betale. Produktet norsk fotball er et bra produkt. Grunnen til at produktet er så bra er ikke bare det som skjer på banen, men også det som skjer utenfor. Prosentandelen av den norske befolkning som går på fotballkamp er mye større enn f.eks land som England. Og det sier mye. Interessen for norsk fotball er enorm. Selv om det har vært en liten nedgang i tilskuertallene i år, så er det fortsatt stor interesse. Så produktet norsk fotball er bra, selv om nivået på banen ikke er så høyt som man skulle ønske.

Så til spørsmålet om medieavtalen bare var positivt for norsk fotball. Og der er svaret ganske enkelt nei. Etter at pengene strømmet inn i fotballen for fullt har den kortsiktige tankegangen tatt av. Trenere blir sparket en etter en. Spillere kommer og går mellom klubbene, og det ser ut til at kontuinitet er et fremmedord. Bruk og kast mentaliteten ødelegger klubbene. Det har de bevist i år. Den ene klubben etter den andre har kuttet spillerlønningene og gjort andre tiltak for å berge seg økonomisk. Man trenger ikke være veldig god i matte for å skjønne at det å sparke et par trenere i året, som hver seg skal ha et par-tre millioner blir dyrt. Og når den nye spilleren på laget er 25 år og kjøpes inn for millioner, og ikke 18 år fra egen junioravdeling, så er kostnadene der høyere også. Inntoget av utlendinger har også tatt helt av de senere årene. Kombinasjonen med at norske spillere er overpriset så til de grader, og spesielt afrikanske spillere er utrolig billige i forhold gjør at valget blir enkelt for klubbene.Valget blir også enkelt for utlendingene som tilbys en god lønn i et trygt land.

Etter min mening burde medieavtalen ikke bare premiert de klubbene som er mest på tv, og som vinner flest kamper. Den burde premiert klubbene som får fram lokale, norske unggutter. Det burde vært en bonusutbetaling til klubbene på slutten av året som var basert på hvor mange kamper det lokale talentet fikk i løpet av sesongen. Tv-milliarden burde i større grad brukes for å oppfordre til satsing og utvikling av unge norske spillere. Om landslaget noen gang skal være i nærheten av det ”drillos” var på 90-tallet må det skje noe i norsk toppfotball. Det må mange flere norske spillere inn i klubbenes spillerstaller. Tippeligaen må bli en liga som preges av at det er norske spillere, og noen utlendinger som står for det lille ekstra. På lang sikt tror jeg også det er negativt for interessen hvis alle klubbene preges av at det er mange utlendinger på laget. Folk vil se han 18-åringen fra juniorlaget med norsk pass, og byens navn som fødested i det samme passet.

Den siste negative siden som jeg vil ta med i denne omgang er en skadelidende gruppering, supporterne. For det første er det ganske håpløst å planlegge borteturer når kamper blir flyttet rett som det er slik at de passer inn i sendeskjemaet. Og for det andre så er det ikke like enkelt å ta turen fra f.eks Trondheim til Oslo en onsdag. Fulle tribuner skaper mye bedre tv-bilder enn halvfulle, og da burde tv-kanalene tenke litt mer på det når de  flytter kampene. Jeg sier ikke at det ikke skal være midtukekamper, for jeg tror ikke tv-kanalene er interessert i å gi fra seg disse. Men det jeg vil fram til er at de må se litt på hvilke kamper det er naturlig å sende midt i uka. F.eks er det greiere for Lyn sine supportere å reise til Nadderudhallen, nei, Telenor Arena en onsdag kveld, enn det er for Brann sine og reise til Lillestrøm. Og mens vi er inne på kamptidspunkter. Avspark klokka 21.15 en onsdag kveld. Hva er det du gir meg? Den kampen vil ikke være ferdig før kl 23 på kvelden. Norges Fotballforbund fokuserer så mye på at fotball skal være for alle, og sikter da spesielt til barnefamiliene. Hvordan kan dere gå med på å ha avspark klokken 21.15 en onsdag kveld? Det er leggetid for de fleste barn lenge før kl 23 når de skal på skolen dagen etter.

Nå er det på tide at nikkedukkene i NFF skjerper seg og gir fotballen tilbake til supporterne og de andre som er på stadion. Det er de som er på stadion som skaper produktet forbundet selger så dyrt. Den veien fotballen har tatt etter den nye medieavtalen er en vei som på sikt kan føre til et veldig varmt sted for norsk fotball. Og i den døra er det ikke St. Peter som ønsker velkommen.

Hans

Foto: Hans Svellet

Er hjemme igjen fra en fantastisk fotballkamp. Som Rosenborgsupporter er det lite som er bedre enn å snu 1-0 til 1-2 borte på jernbanestasjonen på Romerike. Men skal ikke utbrodere så alt for mye om selve kampen, den har dere sikkert sett uansett.

Legger merke til at media fokuserer på noe supporterbråk inne i sentrum av Lillestrøm. Personlig var jeg ikke der og fikk med meg hva som skjedde, men det jeg har fått gjenfortalt er at det ble litt bråk på et par utesteder. Forøvrig interessant å lese at politiet kun har innbrakt trøndere, når det sånn jeg har forstått det, var Lillestrømsupportere som startet det. Men som sagt så var jeg ikke der, og skal derfor ikke uttale meg noe mer om det.

Det jeg derimot vil si litt om er måten man som supporter blir behandlet på Åråsen. Jeg kom ikke på kamp med masse supportereffekter, men derimot ei Henry Lloyd jakke og hvite sko. Forøvrig snauklipt for anledningen, og dro også med meg et topinsflagg. Ber jo kanskje litt om å bli ekstra nøye sjekka da, men det finnes da vel grenser? I løpet av kroppsvisitasjonen som tok veldig lang tid, rakk han som sjekka meg både å klå meg i skrittet og mer eller mindre grave meg i rompa. Og da begynner jeg å lure. Er virkelig blussing og annen pyroteknisk aktivitet et så stort problem? Neste gang blir man vel tatt med inn på et rom og kledd naken. Jeg har aldri hatt noen problemer med en kjapp kroppsvisitasjon, men når han som visiterer meg tar balletak på meg, da har det gått for langt.

Fler som har dårlige opplevelser med vaktmannskaper?

Bortsett fra visitasjonen ser det forøvrig ut til at gutta i de signalgulevestene har tatt litt lærdom av fjoråret. Når noen knallskudd ble avfyrt før kamp så forholdt de seg rolig, i stede for å ringe ”SWAT-styrken” sin og masjere inn på tribunen. De lot til å med riving av reklameskilt og ellers ganske utagerende oppførsel passere. I fjor gjorde jo politiet der oppe den ekstremt gode vurderingen å masjere inn på tribunen og hente ut et par personer de mente hadde blusset. Hele greia endte med slagsmål mellom politi og supportere.

Så de har forbedret seg fra i fjor, men har fortsatt en vei å gå. Kunne godt tenke meg å ha balla mi i fred neste gang jeg skal på fotballkamp.

Hans

Liverpool har for meg, fram til i år vært et kjedelig fotballag. Men denne sesongen har det endret seg, og den siste uka har det jo eksplodert. Og det er underholdningsverdien som selger fotballen. Selvfølgelig kan man ikke forvente kamper som den i dag hver gang, men det hjelper på at det kommer noen sånne kamper også. Hva underholdningsverdi er varierer. Det har mye å si om favortittlaget spiller den kampen du ser, og det har mye å si hva slags kamp det er. Og sist men ikke minst, det har mye å si hvor mye mål det blir, spesielt for den nøytrale tilskuer.

Kamper som den i dag vil jeg tro gir underholdning til alle som ser den, om de holder med de to lagene eller ikke. Derfor skal jeg ikke henge meg så mye opp i denne kampen. Det jeg interesserer meg for er hvilken underholdningsverdi f.eks en 1-1 kamp kan ha. Personlig har ikke antall mål så mye å si for meg hvis Rosenborg spiller. Det som gir meg underholdning i en Rosenborgkamp er situasjoner underveis og opplevelsen av å skape stemning. Selvfølgelig er det moro om sluttresultatet skulle bli 4-3, men det er ikke det som underholder meg i 90 minutter.

Hva gir deg underholdning i en fotballkamp?

For det første så får man etter min mening den dessidert beste fotballopplevelsen av å være stående og syngende supporter på stadion. Det brennende engasjementet, den gode stemningen, gleden, hatet og sorgen. Poenget mitt er at når favorittlaget spiller så er det engasjementet som fører til underholdningsverdien. For meg er det klinkende likegyldig om det er en spillemessig dårlig kamp, så lenge det skjer noe. Og det trenger ikke være mål for at det skal skje noe. Nei, det holder med tøffe dueller, tvilsomme dommeravgjørelser og målsjanser. At det kommer et mål på toppen er bare en bonus. En fotballkamp kan få fram det beste, og det verste i folk. Fotballkamper får fram følelser og brennende engasjement. Det er det fotball handler om for meg. For hverdagen i fotball er ikke 4-4. Hverdagen er 1-1, 2-1, 3-0 osv. Hverdagen er ikke alltid flott spill og fantastiske prestasjoner på løpende bånd. Disse enkeltkampene er bare en kjempebonus, og de viser oss hvor fantastisk underholdende fotball kan være for alle.

Hans

Ikke det at de ikke har lov til å falle, men de kan holde seg til å falle når noen er nær dem. Forventingene mine er ikke at jeg med dette innlegget skal få slutt på alt som er av filming i fotballen, såpass realistisk skal jeg være. Men jeg har bare et behov for å få ut tankene mine angående filming. Fotball har for meg gått fra å være en idrett for utøvere med litt bein i nesa, som tåler en trøkk, til å bli en idrett for utøvere som snart ikke tåler at noen takler dem rent en gang. Så fort noen stikker ut foten, eller rører ved en motspiller på andre måter som får spilleren i ubalanse så er det om å gjøre å få kastet seg ned på teatralsk vis. De faller omtrent som en som blir skutt i en amerikansk westernfilm fra 60-tallet, og for meg ser det omtrent like overbevisende ut.

Det verste er forøvrig ikke de som faller litt lett når noen rører ved de dyrebare beina dems. Det verste er når de kaster seg ned uten at noen rører dem. De som faller bare fordi de ikke har tekniske ferdigheter eller baller nok til å prøve å komme seg forbi. For meg framstår dagens fotballspillere som pingler og jålebukker som tåler mindre enn en volleyballspiller hva gjelder kroppskontakt. Selvfølgelig gjelder ikke dette alle, men det gjelder fler og fler. Kan ikke være helt uten grunn at kommentatorene bruker veldig mye tid på å henge seg opp i spillere som f.eks stripser et kutt i panna, for så å spille resten av kampen. Filming har utviklet seg til å bli en ferdighet, og det er ikke rart dommerne lar seg lure av skuespillerne, for enkelte fotballspillere er meget gode skuespillere.

Da jeg var yngre var det alltid italienerne og sør-amerikanerne som filmet og la seg lett. Alle andre nasjoner så på dem som juksemakere. Men i dag er det ingen nasjoner som er verre enn andre. Til og med engelskmennene, som for meg har framstått som ærlige fotballspillere har tatt til seg denne delen av spillet. Noe annet ville forøvrig vært rart, i og med at det bare kommer fler og fler utlendinger til den engelske ligaen, og de helt sikkert påvirker engelskmennene i negativ retning. I dag finner man kanskje de som er verst til å kaste seg i nettop Premier League. Jeg forventer ikke at fotballen skal stå stille og ikke utvikle seg, men denne utviklingen er negativ og trenden må snus hvis fotball skal nevnes i sammenheng med kroppskontakt i fremtiden.

I kategorien filming kommer også det å ligge nede, selv om man ikke er skadet, av en eneste grunn, å dra ut tida. Først faller man fordi noen beinflørter litt, for så å bli liggende nede og vri seg i ‘’smerte.” Lagets lege kommer stormende til for å hjelpe, kaster seg ned med is-sprayen og bruker den bedre enn en erfaren tagger. Spilleren kommer seg etter en god stund på beina, halter av banen, og i det sekundet spillet er i gang står han å vifter med armene slik at dommeren kan slippe han innpå igjen. Og når han er tilbake på banen er han plutselig frisk som en fisk, selv om det bare sekunder tidligere kunne se ut som om han var skutt i beinet.

Avsluttningsvis vil jeg skrive et par ord om noe som kommer i samme bås som filmingen. Ja, du gjettet riktig. Sutring. Om filming er ille, så er kanskje sutring, om mulig, enda verre. Kan jeg være så snill å slippe bilder av spillere som ser mot dommeren som en 3-åring som ikke får viljen sin. Det er lov å bli forbannet når man ikke får et frispark man kanskje skulle hatt, men det må da være mulig å oppføre seg som voksne og ikke som barn.

Hva mener du om dagens fotballspillere? Er de mer pinglete og framstår uten bein i nesa sammenlignet med for noen år tilbake?

Hans

Hendelsen i april, mellom Vålerenga og Brann er forsåvidt greit at får litt oppmerksomhet, i og med at det skjer inne i byen, og utenforstående personer ser hva som skjer. Men dette miljøet er ikke veldig stort i Norge, og jeg finner ingen saker på Dagbladet eller VG sine sider om de tusentalls supporterne som hver eneste uke oppfører seg eksemplarisk. Ikke det at jeg forventer det heller, men media har de siste årene dekket casualsmiljøene i overkant mye. F.eks i fjor da det dukket opp en video som fikk utrolig mye oppmerksomhet, der to casualsgrupperinger barket sammen på en øde plass i utkanten av en av de større byene. Det slagsmålet er det sikkert ingen andre enn de som var tilstede i som hadde fått vite om ellers. Selvfølgelig er casualskulturen et problem, men jeg mener media gjør det til et større problem enn det faktisk er. Prosentandelen av norske fotballsupportere som bedriver denne aktiviteten er veldig lav. Men det er klart, disse sakene vekker stor interesse, og da får jo avisene solgt flere eksemplarer.

Politiet følger disse miljøene tett, og i samarbeid med klubbene gjør de sikkert det de kan for å forebygge og bryte ned disse miljøene. Flere titals supportere er utestengt på bakgrunn av dette, og sånn sett holder de bråket borte fra stadion. Ikke det at det ville blitt bråk på stadion uansett, for casuals er ikke ute etter å denge løs på vanlige supportere, de er ute etter det kicket de får av å sloss med noen andre som vil det samme. Dermed kommer det aldri til å bli noen virkelig store slagsmål, sånn som de vi har sett i Sverige. Men tilbake til politiets jobb. Jeg tror ikke den blir noe særlig enklere ved at media hele tiden skal blåse opp disse sakene. Faktisk tror jeg mediedekning bare sørger for at enda fler får øynene opp for kulturen, og kanskje ønsker å bli en del av den. Hvis disse gutta hadde fått holdt på i fred uten dekning fra media hadde ikke de som i utgangspunktet ikke var interessert i å bli med i disse gruppene fått vite om dem. Litt satt på spissen tror jeg nesten media fungerer som en rekruteringskanal. Ikke direkte, men indirekte. Når folk får øynene opp for dette begynner de å google og oppsøke informasjon om hva dette er, og da kan de fort komme over et par spillefilmer om casuals. Selv har jeg sett Green Street Hooligans og Football Factory, og jeg ble nesten litt facinert. Jeg ble ikke så gira på å bli casual selv, men jeg ble facinert. Men jeg har ingen problemer med å se at andre får lyst til å oppsøke kulturen. F.eks er dette hentet fra VG sin sak om hendelsen i Oslo i april 2009.

«Hallo. Lyst og bli med og danse jeg. Jeg kjenner ingen av dere, men holder tykt og tynt med Vålerenga. Åssen kommer jeg i kontakt med Isko Boys?»

Dette er skrevet på et debattforum samme dagen. Og det er flere lignende innlegg. Så hva om media ikke hadde blåst opp dette? Hadde da denne personen fått nyss i hva som skjedde og fattet interesse? Jeg tviler på det.

Det kan godt være at jeg tar feil, men jeg er veldig interessert i deres meninger!

Kort oppsumert mener jeg at mediedekningen ikke står i stil med problemet.

Hans

Jeg har også skrevet om casuals her!

For det første så lurer jeg på hvor alle disse ryktene media skriver om kommer fra? Antageligvis er det noen kilder her og der som lekker ut litt informasjon, og sikkert tjener noen kroner på det. Men det spørsmålet som jeg lurer mest på er hva som får media til å skrive om alt dette? Hver eneste sommer er det haugevis av rykter som bare er oppspinn som florerer i media i forbindelse med overgangsvinduet i fotballen. Tydeligvis må disse ryktene selge godt. Personlig har jeg helt sluttet å høre på disse ryktene, og sitter heller å venter til en overgang er sikker. Når spilleren skriver under kontrakten begynner jeg å bry meg om det. Og jeg skjønner ikke at fler ikke har begynt med det samme for å være helt ærlig. Alle som følger litt med på fotballen vet jo at ‘’silly-season” bare er jug og oppspinn. Jeg har ingen statistikk foran meg som sier noe om hvor mange prosent av overgangene det går rykter om som blir realitet, men det er vel forsåvidt ikke så viktig heller. Poenget er jo at det nesten aldri er sant. Så hva får da folk til å høre på dette, og til å snakke om den store spilleren som er på vei til klubben de holder med? Hvis noen har et svar på dette så hadde jeg vært glad for det!

Foto: Hans Svellet

Ellers kan jeg jo nevne at det er Tippeligarunde igjen i dag, og mitt barndoms idol spiller sin 600 kamp for Rosenborg. Roar Strand, en levende legende når enda en milepel. Ikke bare har han flest mesterskap i landet (14 seriegull og 5 cupgull, 19 totalt), han har også flest kamper i den øverste divisjonen (407 før dagens kamp). Det må også nevnes at Strand har spilt 126 Europacup kamper for trønderne. Flere ganger har tilbudene utenfra vært der, men Strand har alltid holdt seg til Rosenborg, hvis du ser bort fra et år som læregutt i Molde tidlig på 90-tallet. Strand er og blir for meg den største.

Ønsker alle lykke til med dagens kamper, både i Norge og England. Personlig TRENGER jeg 3 poeng borte på White Harte Lane hvis håpet om Premier League skal leve for Newcastle neste år. Og 3 poeng på Lerkendal er også viktig for meg, da jeg håper og tror på seriegull på Rosenborg i år.

Hans

Foto: Hans Svellet

Mitt innlegg må ses i sammenheng med denne kommentaren som Esten O. Sæter hadde etter Rosenborg-Brann, søndag 05.04.2009.

Link til Sæters kommentar:  http://www.dagbladet.no/2009/04/05/sport/tippeligaen/brann/rbk/5633500/
Hvor lenge siden er det maset fra media om at Rosenborg måtte få seg en ny trener som stod for noe annet enn Nils Arne Eggen hvis de skulle ta noen skritt framover? Nå har Hamrèn fått sjansen, og på de to første kampene har Rosenborg scoret 7 mål. De har ikke skapt så mange sjanser som tidligere, men hvis Rosenborg igjen skal komme seg ut i Europa er det mye viktigere at de klarer å tette igjen bakover enn at alt kastes i angrep. Denne vinteren har Hamrèn hatt stort fokus på å forbedre det defensive spillet, og det vil jeg påstå at han har lyktes ganske bra med. Hvis du går et år tilbake i tid så var forsvaret til Rosenborg det mest usikre i hele Tippeligaen, i år vil jeg si de fremstår som et av de tryggeste. I snitt har de sluppet inn et mål pr kamp, nå har ikke jeg tidligere års snitt for innsluppne mål her, men jeg er ganske sikker på at mot Tromsø, Vålerenga og Brann så er det snittet langt over 1 mål mot disse tre motstanderne.

Videre vil jeg se litt på uttellingen. I går skapte Rosenborg etter min mening 1 målsjanse, og det er Tettey sin kjempesjanse som han forøvrig ikke scoret på. Men en målsjanse og et mål er etter mine beregninger 100% uttelling. Mot Tromsø skapte Rosenborg kanskje 5-6 store målsjanser, og de scoret 4 mål. Mot Vålerenga var det heller ikke flust med målsjanser, men de klarte da å score 3 mål da også. Tidligere har det vært en enorm kritikk mot at Rosenborg er inneffektive, noe de også har vært. I år ser Rosenborg etter min mening dødelig effektive ut, og hva er vel bedre med tankte på evt spill i Europa. Der kommer de ikke til å få mange sjanser, og da er det desto viktigere å score på de sjansene de får.

Ikke det at man skal ha for mye fokus på tabellen etter 3 serierunder, men det er vel mange år siden Rosenborg har hatt såpass mange poeng etter tredje runde? Jeg satte meg ned da terminlisten kom, og tenkte at i beste fall har Rosenborg 3-4 poeng etter de tre første rundene, med tanke på tidligere års erfaringer fra hvordan Rosenborg har opptrådt de første rundene. Jeg vil si at jeg ikke har sett et bedre Rosenborglag på mange år så tidlig i sesongen. Og alle kan ha et arbeidsuhell. Hvis de hadde hatt full pott etter 5-6 serierunder tror jeg spenningen i Tippeligaen hadde vært drept tidlig i år. For Rosenborg kommer alltid utover sommeren og høsten, det er da de er best.

Jeg vil også nevne en ting som jeg har sett på som mangelvare i Rosenborg de siste årene. Og det er vilje og innstilling. Hvis det er en ting jeg vil trekke frem som kanskje det mest positive på en ellers dårlig Rosenborgdag er det nettopp dette. De går inn i duellene med innstilling om at de skal vinne den. De gir alt i duellene, og de vinner de aller fleste av duellene på banen. I de foregående årene har det vært mangel på å gå foran og vise hvem som bestemmer, og dette gjelder spesielt i egen 16-meter. De viktige duellene som tidligere år er tapt i egen 16-meter, blir i MYE større grad vunnet i år. Det er mange som virkelig vil, og ikke bare noen få. Rosenborg er i år et helt lag som har en vinnervilje og innstilling som er der den må være for å vinne fotballkamper. Og det er noe Hamrèn har fått frem, i motsetning til så godt som alle etter Eggen.

Til slutt vil jeg nevne noe angående spillestil. Under Nils Arne Eggen, som forøvrig alltid vil være den mannen en trener i Rosenborg vil bli sammenlignet med, så var det faste roller, faste spillere i de rollen, og faste og bestemte bevegelser. Og de lyktes jo så til de grader med det. Men i hvor mange år etter at han har sluttet har det ikke vært mas fra media om at Rosenborg måtte kutte båndene tilbake til Nils Arnes spillestil for å igjen erobre toppen. Etter å ha spilt på samme måte i over 10 år sier det seg selv at det blir enklere og enklere for motstanderen og bryte ned dette mønsteret, og når ikke en gang trenere som hadde idèen til det hele kan gå inn å rette på det så må det jo bare bli kluss. Endelig har Rosenborg funnet sin nye trener, som de skal satse fullt og helt på og gi sjansen. Og da mener jeg at media og alle andre forøvrig må akseptere det, og ikke minst ta utgangspunkt i det. Jeg er enig i at Rosenborg ikke har vært riktig så offensive som tidligere, men de har vært desto tryggere bakover. Hamrèn har nå fått tid til å forme Rosenborg på den måten han mener er den beste, og det må han vel strengt tatt få lov til å gjøre? Rosenborg visste utmerket godt at Hamrèn ikke stod for den samme spillestilen som Nils Arne, og det tror jeg er bare positivt for klubben. Selvfølgelig er det viktig med tradisjoner og kultur i en fotballklubb. Men den kulturen som er viktigst å beholde er vinnerkulturen, og da kan de hende at det må gå ut over noe annet. Jeg mener at Rosenborg fortsatt står for en angrepsvillig spillestil, men ikke i like stor grad som tidligere. Hvis Rosenborg skulle ende opp som seriemestere, noe jeg tror de gjør, vil ikke det være på bakgrunn av kynisme og defensiv organisering. Det vil være på bakgrunn av defensiv trygget, og en vilje til å angripe når sjansene byr seg. I gårsdagens kamp gikk ikke alt på skinner framover til en hver tid, men man så en vilje til å komme seg framover, og en innstilling om at de skal i angrep når de har ballen.

Hans