Foto: Hans Svellet

Da er det igjen tid for VM-kvalikkamper. Til nå har det ikke gått så veldig bra, og Norge ligger sist i sin pulje. Men det er fortsatt håp. ”It’s hope in a hanging snore” som Nils Arne Eggen sa det. Med fire poeng eller mer på de to kommende kampene er det fortsatt muligheter. Det blir ikke lett, men det skal heller ikke være lett å komme til VM i fotball.

Selv om håpet er lite, så er det der. Og kanskje har håpet blitt litt større enn det var før jul. Grunnen til det heter Egil ”Drillo” Olsen. Kan kort bare nevne noen kjappe fakta om mannen for dere som ikke vet så mye, og til dere som vet mye. Han førte Norge til VM-sluttspill i 1994 og 1998. Mannen har ikke tapt en kamp på Ullevaal siden 1991. De siste 27 hjemmekampene under Drillo ble det ingen tap. I løpet av de 18 VM-kvalifiseringskampene han har ledet Norge, har kun en endt med tap. Og det tapet kom mot Tyrkia i en kamp som ikke hadde noe å si, da Norge alt hadde sikret puljeseieren. Jeg kan sikkert ramse opp mye mer, men det skulle være unødvendig. Du vet garantert hvem Drillo er uansett.

Men tilbake til de to forestående kvalikkampene. Makedonia borte i morgen. Kampen spilles forøvrig på en halvferdig stadion,  noe som jeg kun vil si gagner Norge. I stedet for at det blir en sinnsyk heksegryte, så blir det litt roligere forhold. Ikke det at det burde ha all verden å si, men litt påvirker det jo. Det er jo bare naturlig. Jeg vet ikke all verden om Makedonia, og jeg skal heller ikke bruke noe tid på dem, det har de store avisene alt gjort. Etter kampen på lørdag er Nederland neste stopp. Der står de oransje gruppelederne på motsatt banehalvdel. Og med litt flaks, så er de alt klare for VM-sluttspillet på lørdag. Noe som kan slå både positivt og negativt ut. Enten har spillerne tatt sommerferie i hodet sitt, og slipper seg ned og spiller dårlig. Eller så slipper de seg bare løs og spiller trill rundt Norge. Alternativt ingen av delene. Men det skal ikke jeg bekymre meg for. Hvordan de to lagene spiller, og hvem som spiller der, det er ikke min sak. Det er Drillo sin sak. Og jeg tror den saken er i gode hender. Man skal ikke legge all verden i statistikk og historie. Men det er ikke tilfeldig at Drillo bare har et tap på de 18 VM-kvalikkampene han har ledet Norge. Det er heller ikke tilfeldig at det endte med to sluttspill. Selv om det ikke er lenge siden han tok over landslaget, så vet han hva han går til. Han har vært med på det før. Mange ganger. Drillo lar seg ikke påvirke av mediemas og utenomsportslige ting. Hans fokus er på det som skal skje på banen, og forhåpentligvis vil det bære frukter.

Tror du på VM-sluttspill for det norske landslaget?

Media har brukt mye tid på å hause opp og bygge forventninger den siste uka. Men hva om vi skulle tape både mot Makedonia og Nederland? Jo, da er det så enkelt at vi må vente minst to år til før vi igjen kan spille i mesterskap. Da er det EM-kvalikken som er neste mulighet. Nok en mesterskapssommer uten Norge. Mange sier at det er like greit, at vi ikke har noe der å gjøre uansett. At det bare er flaut å se Noge i mesterskapene. Men de er jeg uenig med. Om landslaget i fotball skulle komme seg til et mesterksap er det for meg bare positivt. I stedet for å ”holde med” Spania, England, Argentina og Italia, så kan jeg holde med Norge. Mitt eget land. I stedet for å nynne på nasjonalsangene til de nevnte landene før kampene, kan jeg synge ”Ja vi elsker.” I stedet for å gå rundt med en hvit og lyseblå stripete drakt. Kan jeg gå rundt med en rød drakt, og verdens vakrese flagg på brystet. For samme hvordan man vrir og vender på det er det noe spesielt når det er ditt eget land det handler om. Personlig kommer ingen andre landslag i nærheten av det norske. Heltene heter ikke Rooney, Torres, Messi eller Totti. Heltene heter Carew, Riise, Hangeland og Winsnes. At de ikke er like gode får være så. Men det er disse spillerne som forsvarer norges ære, og derfor blir de heltene. De andre er store fotballspillere, men de spiller ikke med et norsk flagg på brystet.

Så nå er det på tide å brette opp ermene. Skopje skal falle, og hærføreren er en liten mann med briller, grått hår og joggedress. Hans hær består av 25 mann, og de 11 beste får gå i krigen. For det er det jeg forventer. At spillerne går i krigen. Om de taper skal jeg klare å takle, så lenge de har prøvd, og går ned med flagget til topps. Nå er jeg lei tiltaksløse bortskjemte landslagsspillere. Jeg vil ha noen som viser at de vil spille med flagget på brystet. Et eksempel til etterfølgelse er John Arne Riise. En av spillerne på dagens landslag som har oppnådd mest i fotball. Men fortsatt den spilleren som vil mest når han spiller landskamper.

Jeg forventer er rett og slett innsats og litt god gammeldags vinnervilje.

Hans

Du kan følge landslaget hos Dagbladet her, Aftenposten her, Nettavisen her, TV2 her og VG her.